onsdag 28. januar 2015

Olje, vulkaner, fossiler og sånn… En reise i Norges dype forhistorie


"Det som ble Norge. Om fjell, is og liv gjennom 2902 millioner år"


Akkurat i tide til grunnlovsjubileet 2014 kom det i fjor en litt annerledes norgeshistorie på markedet. I sakprosaboka «Det som ble Norge» tar geologen og journalisten Reidar Müller oss med på en formidabel reise tilbake i tid. I løpet av snaue 250 sider tilbakelegger vi hele 2902 millioner år – i raskt tempo – på jakt etter Norges egentlige historie. Alt sett fra et naturvitenskapelig ståsted.

I arbeidet med denne boka har Müller reist på kryss og tvers i vårt langstrakte land for å finne konkrete spor etter Norges dype forhistorie. Hvorfor ser landet vårt ut som det gjør? Hvorfor har vi gass og olje? Hvordan har klimaet endret seg? er noen av de mange spørsmålene som forfatteren utforsker nærmere. Boka er som en tidsmaskin der hvert kapittel fører oss stadig lenger tilbake i tid. Det er ikke til å unngå at man får en viss andaktsfølelse når man står ovenfor et slikt svimlende tidsrom: Totusennihundreogto millioner år er ufattelig lang tid, og her er vi i dag!

«Det som ble Norge» er en bok som absolutt faller inn under kategorien populærvitenskap. Når jeg leser denne type bøker er det flere kriterier som må oppfylles for at jeg skal la meg begeistre. Den viktigste årsaken til at jeg leser sakprosa er jo at jeg vil lære noe nytt, uavhengig av om boka handler om årsakene til Første verdenskrig, svensk polarhistorie eller det øst-tyske sikkerhetspolitiet STASI. At forfatteren er en god formidler er derfor svært viktig for meg. Han/hun må skrive godt og lettfattelig, men samtidig vil jeg ikke føle meg undervurdert som leser. Forfatteren må altså finne den riktige balansen: presentasjonen må ikke bli så vanskelig at man legger fra seg boka, men stoffet må heller ikke forenkles så mye at spenningen ved temaet forsvinner.

For meg utgjør den amerikanske forfatteren Bill Brysons «A Short History of Nearly Everything (for omtale, se link)» selve gullstandarden når det gjelder hvordan naturfag best kan fremstilles populærvitenskapelig. Så hva med denne norske gjennomgangen av vårt lands opprinnelse, oppbygging og forandring gjennom tusen av millioner av år? Med tanke på de svært personlige kriteriene jeg skisserte over så synes jeg at Müller langt på vei lykkes med å formidle tungt vitenskapelig materie på en interessant og lettfattelig måte. Forfatteren har valgt å favne bredt når det gjelder den historiske fremstillingen. Nesten hele spekteret av geovitenskapelige disipliner er tatt med i boka. Vi lærer om geologi, vulkaner, isbreer, mineraler og bergarter, forhistoriske planter og dyr, og mye mer. Temaene Müller har valgt ut er både relevante og velvalgte, gitt bokas konsept. Selv synes jeg det var fascinerende å lese kapitlene om vulkanaktiviteten som har formet landskapet på Østlandet og de himalaya-høye fjellkjedene som før raget på Vestlandet.

Dette er også en svært lettlest bok, ja nesten for enkel etter min smak. Språket er, sikkert bevisst, lagt nært opp til muntlig norsk. Her skal ingen lesere skremmes med fagterminologi. For min del kunne forfatteren gjerne ha lagt listen litt høyere når det gjelder det faglige. Jeg synes nesten at boka ble for kort, og jeg savnet mer dypdykk i temaene. Når det er sagt så finner man en omfattende referanseliste bakerst i boka for lesere som har lyst til å gå mer i dybden. En ting jeg derimot ikke var så begeistret for var måten forfatteren har valgt å presentere stoffet på. Det er visst ikke bare innenfor biografi-sjangeren at trenden med en synlig og tilstedeværende forteller ser ut til å bre om seg. Müllers bok er spekket med anekdoter der forfatteren spiller en sentral rolle. Jeg synes at denne tydelig jeg-stemmen ble for dominerende. Så er jeg nok av «den gamle skolen» som synes at temaet, ikke forfatteren, skal stå i sentrum.

Etter min mening fungerer likevel «Det som ble Norge» etter hensikten; å gi en kortfattet, enkel og populærvitenskapelig innføring i vårt lands historie gjennom tre milliarder år. Høydepunktene i vårt lands historie er mange og dramatiske. Det er det absolutt vel verdt å skrive bok om.

Andre som har omtalt denne boka:
Ellikken på bloggen Ellikens bokhylle (anbefales!)

16 kommentarer:

  1. Endelig en til som har skrevet om boka! Nikket gjenkjennende til det meste, og hodet gikk helt av hengslene da du kritiserte den overtydelige fortellerstemmen. Jeg ville lese om steinarter og plater og isbreer. Ikke om Reidar Müller. I hvert fall ikke hele tiden.

    Derimot virker du langt mere begeistret enn meg. Jeg elsker tematikken, men ble særdeles skuffet over fremstillingen. http://ellikkensbokhylle.blogspot.no/2014/12/det-som-ble-norge-av-reidar-muller.html

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for linken din, kjære Ellikken! Jeg leste omtalen din mest stor interesse. Vi har nok en likere oppfatning av boka enn man skulle tro. Det er ikke så ofte jeg skrive omtaler av bøker jeg er lunken til. Jeg var kanskje litt for tilbakeholden med det negative. Derfor digget jeg omtalen din som var skrevet rett fra levra:)

      Ja, dette er et superspennende tema! Og jeg vil gjerne lese mer. Om steinene altså, ikke om Müller og hans evige reise blant statsråder. professorer og øvrighetspersoner. Jeg besøkte geologisk museum med kidsa tidligere denne måneden. Mens de beundret dinosaurene måpte jeg over steinsamlingene. Er denne fasinasjonen for stein et tegn på at man begynner å bli gammel? Eller en gang nerd, alltid nerd, kanskje?

      Slett
    2. Jeg begynte å interesserte meg for stein flere år før jeg fikk grått hår, så alt er mulig. Skjønt, jeg fikk mine første grå hår allerede som 20-åring.

      Selv etter tilbakelagt natgeo-studier på skarve 5 vekttall, yndet jeg å legge kollokvier og lesing til Tøyen. Veien var kort til disse lekre bordene med stein inni montrene. Det er klart, man føler seg litt ellevill og crazy i sådanne stunder.

      (Man kompenserte med ditto festing om kveldene, bare så det er sagt) (Nei, jeg var ikke stein) (Hvordan kom vi inn på dette?)

      Annen lektyre om samme tema: Tja, jeg elsker min utgave av Geologica. That's my kind of porn. Og utslitte lærebøker fra Blindern. Med notater i margen, markeringstusj-bonanza, endeløse punktlister, referanser og faktabokser. Herlige bilder og snitt-illustrasjoner.

      Jeg blar bare, da. Hukommelsen er preget av min begynnende alderdom. Forsøk på gjenoppfriskning av gammel kunnskap er fånyttes. - Men jeg liker'e, lell :)

      Slett
    3. Nå er jo samlingen på Tøyen pakket ned i disse dager. Dinosaurer og stein er sendt på lager fordi bygget skal rehabiliteres. Det trengs jo. Det var derfor vi skyndte oss for å få med utstillingen i første omgang.

      Forøvrig en museumsbutikk de har der oppe fantastisk. Jeg siklet på en stein til 8000,- Den hadde gjort seg så fin på sjenken hjemme. Mannen satte foten ned, men jeg da kom hjem med lomma full av småstein likevel (betalt, selvfølgelig).

      Slett
  2. Siden dere begge er enig med at godest Muller har fremhevet seg selv alt for mye i denne teksten, konkluderer jeg med at jeg står over og finner meg en annen bok om stein.
    (dvs, hvis jeg nå var interessert i å lese om stein, muligens hadde jeg vært mer interessert i Muller....)

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt riktig konklusjon, Ingalill! Bloggmajoriteten, dvs de som har omtalt denne boka, har talt: Too much information om forfatterens liv og levned. Amen. (Ellers en OK nok bok).

      Slett
    2. Husk at jeg fortsatt er en novise i steinsammenheng, Elliken! :) Det var jo lærerikt med disse vulkanene på Østlandet da! Og interessant at Oslo om 50 millioner år vil ligge på samme breddegrad som Trondheim.

      Slett
    3. Noen vil hevde at det er som å se på at maling tørker. Bare enda verre.

      Slett
  3. Jeg tror denne boka var skrevet lettfattelig nok til at jeg kunne forstå den. Jeg likte det personlige preget og jeg syntes den var både interessant og spennende. Så her er jeg tydeligvis uenig med hele gjengen?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er helt enig i at boka var lettfattelig og med et spennende tema. Men jeg synes ikkke det var noe vellykket grep av forfatteren å plassere seg så sentralt i historien. For meg svekket det boka, for Ellikken var det et utsilgivelig grep :)

      Slett