søndag 17. april 2016

Norsk krigsdrama - Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen



Det sies at en person først er død, virkelig og ugjenkallelig borte, når ingen lenger husker ham eller henne. Så lenge et navn ikke glemmes vil i alle fall et fragment av dette mennesket fortsatt være blant oss levende. Å lese Ingrid Storholmens roman «Her lå Tirpitz» (utgitt 2014) er som å lytte til et kor av stemmer fra fortiden. «Hør oss! Se oss! Ikke glem oss!» ber de inntrengende. I denne boka vekkes døde sjeler til live. Glemte liv og skjebner trer frem for oss i et nytt lys.

Bokas tittel henviser til et dramatisk kapittel i norsk krigshistorie, nemlig senkningen av det tyske slagskipet Tirpitz utenfor Tromsø under andre verdenskrig. Sammen med søsterskipet Bismarck var Tirpitz den tyske marinens stolthet. På grunn av den enorme størrelsen på skipene anså man dem som umulig å senke. Dermed spilte de en viktig rolle i det tyske propagandamaskineriet. I krigsårene 1942-1944 var Tirpitz stasjonert langs Norskekysten, og store deler av bokas handling utspiller seg i fjordarmene der skipet lå for anker. Både i romanen og i virkeligheten nådde historien om Tirpitz sitt brutale klimaks i 1944 da britisk marine og flyvåpen lyktes med å senke båten. De menneskelige tapene var store; mer enn 900 ombord omkom i angrepet.

I «Her lå Tirpitz» blir skipets siste reise gjenfortalt gjennom et kollasj av stemmer. Alle som kommer til orde i romanen har på ulikt vis et bånd til skipet. Gjennom mange og korte avsnitt får vi høre historiene til matroser og befal, tyskere og nordmenn, unge og gamle, fedre, mødre, koner og kjærester. Vi blir kjent med mange av dem som døde da båten ble senket, og vi møter også de som kom fra det med livet i behold, men med vansirede kropper og arr på sjelen. I siste del av romanen følger vi også noen av de overlevende etter krigens slutt. Portrettene av romanfigurene er nydelig tegnet. Selv om personene i boka er fiktive, fremstår de som svært ekte og representative for historien.

Jeg likte denne romanen svært godt. Selv om den er skrevet mot et dystert bakteppe, er språket vakkert og persongalleriet troverdig. At krig påvirker og former menneskers liv på avgjørende måter er hevet over en hver tvil. I bunn og grunn er ikke krig annet enn et hav av venting, skitt og redsler. Dette får forfatteren tydelig frem i denne romanen. "Her lå Tirpitz" viser også med all tydelighet hvordan skjønnlitteraturen kan gi nye perspektiver på historien. Ved å ta i bruk romanformatet blir krigens lidelser noe konkret, også for leseren. Med sin roman makter Storholmen å vise krigens meningsløshet og vilkårlighet, sett fra ståstedet til den "lille mann." Det er en vinkling man sjelden får i artikler på  Wikipedia eller i sakprosabøker om emnet.

Utsnitt fra den tyske krigskirkegården på Alfaset utenfor Oslo, sommeren 2015.


søndag 3. april 2016

Minnenes mester - Austerlitz av W.G. Sebald


Da franske Patrick Modiano mottok Nobelprisen i litteratur i 2014 ble forfatterskapet hans beskrevet som «[en] minnenes kunst med hvilket han fremkaller de mest uhåndgripelige menneskeskjebner og avdekker okkupasjonens livsverden*» (*Sitat fra Den svenska Akademiens begrunnelse for prisen). Under lesingen av romanen «Austerlitz» (utgitt 2001) av den tyske forfatteren W.G. Sebald dukket denne beskrivelsen av Modianos forfatterskap stadig opp i tankene mine.

Også hos Sebald er minner et sentralt tema, og da ikke først og fremst det man konkret husker. Det er snarere det man har glemt eller fortrengt og som vekkes til live av lukt, samtaler og i møte med mennesker og steder som er det viktige. Som hos Modiano er handlingen i «Austerlitz» knyttet nært opp til hendelser under andre verdenskrig. Sebald gjør et dypdykk i den menneskelige psyke og viser på en mesterlig måte hvordan mennesker påvirkes av historien selv om de tilsynelatende står utenfor hendelsenes sentrum.

Det er forfatterens alter ego som er bokas jeg-forteller. På en av sine mange reiser til Belgia møter han Jaquot Austerlitz, og det oppstår et slags vennskap mellom de to mennene. Gjennom mange år møtes de jevnlig, både tilfeldig og gjennom avtalte møter. Hver gang de treffes forteller Austerlitz om seg selv og sitt liv. Parallelt med disse møtene avdekker Austerlitz selv stadig mer av sin egen livshistorie. Det blir forfatterens oppgave å formidle denne historien.

Som nevnt har minner en sentral plass i denne boka. Vi får vite at Austerlitz vokste opp i England hos fosterforeldre under et annet navn, men i ungdomsårene ble han klar over at han hadde en annen identitet, en annen bakgrunn. Det viser seg at han som 5-åring, rett før utbruddet av andre verdenskrig, ble fraktet fra Praha til London med en av flere barnetransporter som fant sted på den tiden. I England vokste han opp i trygghet men uten kjærlighet. Vi følger Austerlitz når han tar den endelige beslutningen om å oppsøke fortiden gjennom sine fortrengte minner. Vi følger ham når han på nytt foretar barndommens jernbanereise fra England gjennom Tyskland til Praha der de jødiske foreldrene hans tok farvel med ham før krigen.

Store deler av teksten er utformet som en monolog, eller rettere sagt forfatterens gjengivelse av Austerlitz historier og mer eller mindre klare minnesbilder. Derfor blir ikke helt riktig å kalle «Austerlitz» for en roman; den er nemlig mye mer enn det. Boka er fiksjon, prosa, reiseskildring og minner. Den gir inntrykk av å være en gjengivelse av ekte samtaler, reiser, og møter med mennesker. De nøye utvalgte bildene i boka forsterker inntrykket av fortellingens autensitet og er med på å styrke leserens følelse av det som fortelles faktisk har skjedd.

Språket i både denne og andre av Sebalds bøker kan nok oppleves som litt vanskelig. Noen ganger er teksten nesten ugjennomtrengelig og andre ganger lett som spindelvev. Dette er tekster jeg må tvinge meg til å lese sakte. Forfatterens spesielle setningsoppbygging gir assosiasjoner til den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard. Hos begge finner vi disse lange, intrikate setningene som er smidd sammen med en mengde kommategn til et meningsbærende hele. Begges tekster har også noe messende, ja nærmest hypnotiserende over seg, men "Austerlitz" mangler Bernhards kompromissløse samfunnskritikk.

Når det er sagt så er premien desto større dersom man tar seg tid til å trenge inn i språket og la seg fange av rytmen, stemningen og skjebnene. Da har man en bok foran seg som er helt særegen både når det gjelder kvalitet og innhold. Sebald døde dessverre så alt for tidlig i en ulykke i 2001. Hadde han fortsatt sitt forfatterskap sies det at han ville vært en kandidat til Nobelprisen i litteratur. Om han faktisk hadde vunnet får vi aldri vite, men min påstand er i alle fall at «Austerlitz» er en tekst av absolutt nobelpriskvalitet.