tirsdag 11. november 2014

Ekspedisjonen – Min kjærlighetshistorie av Bea Uusma


Vinneren av svenske Augustpriset for beste sakprosabok 2013


Har du hørt historien om de tre svensken som skulle fly i luftballong over Nordpolen? De hadde skjortesnipper og sjampagne i oppakningen men ingen av dem var trente for arktiske forhold. Dette kunne nesten vært for en dårlig svenskevits å regne, hadde ikke historien vært sann og skjebnen til de tre mennene vært så uhyggelig tragisk.

Den såkalte Andrée-ekspedisjonen regnes som en av svensk polarhistories mest dramatiske og fatale hendinger. I juni 1897 lettet hydrogenballongen Örnen fra det nordlige Spitsbergen med et mannskap på tre om bord. Ekspedisjonens mål var i teorien enkelt: I løpet av få dager skulle ballongen føres med vinden over Nordpolen og videre enten til Canada eller Russland der mottakelseskomiteene ventet. I praksis gikk det meste galt for svenskene, og ballongen nødlandet etter kort tid. Dermed måtte de tre mennene forsøke å komme seg tilbake til utgangspunktet på egen hånd. Den strabasiøse ferden deres skulle ikke ende godt.

Den endelige skjebnen til mannskapet forble uviss i mange år. Først i 1930 fant man ved en tilfeldighet levningene deres på Kvitøya, en øde øy i Arktis. Siden den gang er det blitt lansert mange teorier om hva som egentlig skjedde med ekspedisjonsdeltagerne. Det store, ubesvarte spørsmålet har vært hvordan de døde. Det som er klart er at de tre mennene sluttet å notere i dagbøkene sine få dager etter at de kom til den øde øya. Deretter ble det stille…


Ekspedisjonen forlater Ørnen etter to døgn i luften
Foto: Nils Stindberg

Den svenske illustratøren, legen og forfatteren Bea Uusma (1966-) regnes i dag som den fremste eksperten på Andrée-ekspedisjonen. I 2013 mottok hun den svenske litteraturprisen - Augustpriset – for dokumentarboka "Ekspedisjonen – min kjærlighetshistorie". Temaet i Uusmas prisbelønte bok er nettopp polareventyret som endte så tragisk i 1897. I dokumentaren gjennomgår forfatteren hendelsesforløpet til ekspedisjonen på nytt. I tillegg presenterer hun nye teorier om hva som kan ha tilstøtt mannskapet, godt dokumentert med egen forskning.

"Ekspedisjonen…" er en grundig, lettlest og medrivende dokumentar som virkelig skiller seg fra den store mengden sakprosabøker. Bokas kanskje største styrke er at den levendegjør historien på en utrolig god måte. Uusma har utført et godt stykke forskningsarbeid i letingen etter nye svar på gamle og ubesvarte spørsmål. Primærkilder står sentralt i forskningen hennes, og deltagernes egne fotografier, brev og dagboksnotater siteres og avbildes hyppig i boka.

Uusma tar også i bruk mer moderne teknikker i forsøket på å skaffe vitenskapelige bevis for hvordan de tre mennene døde. Hun undersøker mennenes klær og utstyr som i dag er utstilt på det svenske Andréemuseet, og hun gjør dypdykk i 90 år gamle obduksjonsrapporter. Uusma tar forskningen sin ett steg videre. Hun involverer patologer og kriminalteknikere og foretar DNA-analyser. Hun reiser dessuten selv til Nordpolen, Svalbard og Kvitøya for å følge i Andrée-ekspedisjonens fotspor. Forfatterens notater fra sine egne reiser i nordområdene gir historien en personlig vri.


Forfatter Bea Uusma
Foto: Anna Lena Ahlström.



Noe annet som gjør at denne dokumentarboka utmerker seg er lay-outen. Boka er større og har et mer omfattende bildemateriale enn andre dokumentarer jeg har lest i det siste. Forfatterens bakgrunn som illustratør skinner tydelig i gjennom når det gjelder utseendet og innholdet. Det er ulike farger på sidene avhengig av tema. Fotografiene fra fortiden er presentert på en interessant måte, og bildene fra nåtiden er smakfulle, nærmest "glansede". Samlet synes jeg dette fungerer veldig bra!

Jeg ble veldig begeistret for Uusmas dokumentar om dette snart glemte kapittelet i vår nære polarhistorie. Selv om jeg ikke har noe spesielt forhold til Nansen, Amundsen og co. så slo denne historien meg over ende med stor kraft. Dette skyldes først og fremst forfatterens unike formidlingsevne og styrken i tre enkle menns skjebne. Uusma viser at det å søke etter svar kan være en usedvanlig sterk drivkraft i livet - uansett om man er forsker og forfatter eller deltager på en mislykket svensk ballongferd.

"Ekspedisjonen – min kjærlighetshistorie" er kommet i norsk utgave nå i 2014. Jeg har lånt mitt eksemplar på biblioteket.

onsdag 22. oktober 2014

1001-bok: Fedre og sønner av Ivan Turgenjev


At ungdommen nå til dags er latere, uhøfligere og mer støyende enn tidligere generasjoner har vært en etablert "sannhet" siden Sokrates' tid. Når de unge i tillegg setter spørsmålstegn ved foreldrenes verdier og idealer kan dette skape store spenninger innad i en familie. Dette er hverdagsdramatikk som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Vi har alle vært unge, og de fleste av oss (meg selv inkludert) blir mer og mer konservative med årene.

De evige motsetningene mellom den yngre og eldre generasjon gjenspeiler seg også i litteraturen. Generasjonskonflikter er et bærende element i svært mange litterære verk, gjerne i kombinasjon med heftige tema som synd, soning og skam. I det klassiske familiedramaet er det vanligvis forholdet mellom en far og en sønn som står i fokus og som driver handlingen fremover. Vi ser det i Sofokles "Kong Ødipus," i Shakespeares "Hamlet" og i vår egen samtidslitteratur, der Karl Ove Knausgårds "fadermord" i seks hele bind kan trekkes frem som eksempel.

Når man snakker om far-sønn-konstellasjoner i litteraturen kommer man ikke uten om romanen "Fedre og sønner" (1862), skrevet av den russiske forfatteren Ivan Turgenjev (1818-1883). "Fedre og sønner" regnes i dag til de viktigste klassikerne fra 1800-tallet, og den er følgelig å finne på listen over 1001 bøker man må lese før man takker for seg. Romanen er på drøye 200 sider, og jeg må innrømme at det var utsiktene til et lett 1001-kryss som fristet mest da jeg fant en gammel utgave av boka hos svigermoren min. At det er en russer som har skrevet romanen var også et pluss. Med unntak av Dostojevskij og Tolstoj har jeg ikke lest andre russiske bidragsytere til verdenslitteraturen.

I Turgenjevs roman møter vi de to studentkameratene Arkadij og Bazarov som har reist fra St. Petersburg for å tilbringe litt tid på godset til Arkadijs far og onkel. De to vennene er representanter for en ny generasjon unge. De er kritiske til etablerte samfunnsstrukturer og verdisett, og de betrakter kunsten, vitenskapen og religionen som meningsløs staffasje. Med stor overbevisning forkaster de alt foreldregenerasjonen står for. Møtet med Arkadijs familie blir derfor ikke friksjonsfritt, og hele besøket kuliminerer med at Arkadijs onkel utfordrer Bazarov til duell. Romanen ender ikke her, men duellen mellom de to markerer et vendepunkt i historien. Konfontasjonen avføder ingen vinner, bare tapere. Bazarov reiser hjem til sin egen familie hvor han går til grunne på tragisk vis.

Sett med moderne øyne er kanskje ikke tematikken i "Fedre og sønner" noe nytt, men Turgenjevs roman vakte stor oppmerksomhet da den kom ut i 1862. Mange lesere følte seg truffet av bokas innhold. Den eldre garde, "fedrene," mente at forfatteren fremstilte dem som gammeldagse narrer med et utdaterte samfunssyn. De yngre og mer reformvennlige "sønnene" mente på sin side at forfatteren latterliggjorde idealene deres ved å antyde at samfunnskritikken deres bare var tomt prat.

Vår nære historie gir mange eksempler på at rådende samfunnsstrukturer står for fall når den yngre generasjon utfordrer etablerte sannheter i ord og handling. Slik er det ikke med Turgenjevs unge menn. Arkadij og  Bazarov er nihilister - de tror på ingenting. De er i opposisjon, men i praksis har de ingen konkrete planer for hvordan de skal oppnå et annet og bedre samfunn. I løpet av historien ser vi hvor vanskelig det faktisk er for de to vennene å frigjøre seg fra samfunnets gjeldende normer. Arkadij forelsker seg, og vi aner at giftemålet vil fjerne mye av rebellen i ham. For Bazarov er konsekvensene mer alvorlige; Han hindres fra å vinne i kjærlighet, og han tvinges til akseptere utfordringen til duell. At omverdens rådende holdninger og verdier påvirker hans endelige skjebne er det heller ikke tvil om.

Som fortelling syntes jeg Turgenjevs roman var i overkant sentimental, men slik er det vel gjerne med bøker fra denne tidsperioden? Når det er sagt, så likte jeg boka. Forfatteren er dyktig når det gjelder å skildre mennesker og samfunn. Hovedpersonene er flerdimensjonale, og i løpet av historien blir leseren kjent med alle deres sterke og svake sider. Jeg synes heller ikke at forfatteren tar parti, hverken med de unge eller de gamle. I så måte blir det opp til den enkelte leser å gjøre seg opp en mening om hvilken av generasjonene man kjenner mest sympati for.

"Fedre og sønner" er min ellevte 1001-bok i år.

søndag 12. oktober 2014

Vinneren av Den tyske bokprisen 2014 er kåret!

Under åpningen av bokmessen i Frankfurt 6. oktober ble Den tyske bokprisen delt ut for tiende år på rad. I år var det tyskeren Lutz Seiler som fikk prisen for sin kritikerroste debutroman "Kruso."

"Kruso" var en av seks finalister på prisens kortliste. Thomas Hettche ("Pfaueninsel"), Angelika Klüssendorf ("April"), Gertrud Leutenegger ("Panischer Frühling"), Thomas Melle ("3000 Euro") og Heinrich Steinfest ("Der Allesforscher") var de andre nominerte til prisen for beste tyskspråklige roman. Årets vinner ble altså Seiler som i tillegg til heder og ære får 25 000 Euro i prispenger.

Seilers roman har et plot som jeg synes virker veldig interessant. Handlingen utspiller seg på øya Hiddensee ved Østensjøkysten sommeren 1989. Historisk sett er det bare få måneder til Berlinmuren faller. Hiddensee er et sted som tiltrekker seg særlinger, annerledestenkende og frihetssøkende. Hit kommer også øst-tyske flyktninger med håp om å komme seg over til Danmark og Sverige. På denne øya  utvikler det seg et spesielt vennskap mellom Edgard og Kruso som begge har opplevd store tap i livet. Historien om de to mennene spiller en viktig rolle i denne romanen.

Jeg har allerede bestilt boka, og jeg gleder meg til å starte lesingen

Forfatteren Lutz Seiler (Bildekilde Wiki.de)
Forfatter Lutz Seiler (1963-) debuterte i 1995 med diktsamlingen ”Berührt” og har utgitt en rekke dikt-, novelle- og essaysamlinger. ”Kruso” er hans første roman. I tillegg til Den tyske bokprisen har han blant annet mottatt den prestisjefylte Ingeborg-Bachmann-prisen, Fontane-prisen og Uwe-Johnson-prisen for sine verk.






Tidligere vinnere av den tyske bokprisen:

  • 2005: Es geht uns gut / Arno Geiger (Norsk utgave: Vi har det bra)
  • 2006: Die Habenichtse / Katharina Hacker
  • 2007: Die Mittagsfrau / Julia Franck (Norsk utgave: Linfruen)
  • 2008: Der Turm / Uwe Tellkamp (Norsk utgave: Tårnet)
  • 2009: Du stirbst nicht / Kathrin Schmidt (Norsk utgave: Du skal ikke dø)
  • 2010: Tauben fliegen auf / Melinda Nadj Abonji
  • 2011: In Zeiten des abnehmenden Lichts / Eugen Ruge (Norsk utgave: Når lyset svinner)
  • 2012: Landgericht / Ursula Krechel
  • 2013: Das Ungeheuer / Terézia Mor