lørdag 16. august 2014

Tschick - Adjø, Berlin! av Wolfgang Herrndorf



Er du på jakt etter sommerlektyre med "det lille ekstra"? En lettlest bok som passer like godt til solfylte dager som til sommerregn? En historie som får deg til å trekke på smilebåndene men som også bærer på et underliggende alvor? Da vil jeg gjerne få tipse deg om Wolfgang Herrndorfs prisbelønte roman "Tschick - Adjø, Berlin" som kom ut på norsk i 2013.

Herrndorfs roman, som vant den tyske ungdomslitteraturprisen i 2010, er en spinnvill roadmovie i bokform - med to fjortiser og en blå Lada i hovedrollen. I boka møter vi Maik Klingenberg og Andrej Tschichatschow (også kalt Tschick), to tenåringer som ikke helt passer inn på skolen. Etter siste skoledag før sommerferien skal klassen ha fest, men de to guttene er ikke invitert. Det oppstår et skjebnefellesskap mellom Maik og Tschick. De to bestemmer seg for å dra på ferie i en stjålet bil, og dette blir starten på et vennskap utenom det vanlige.

Vi lesere møter guttene i det reisen deres bokstavelig talt er ved veis ende. Det er Maik som deretter forteller historien om hvordan turen kom i stand, opplevelsene underveis og om mennesker de møtte.
"Tschick" er i utgangspunktet en søt og humoristisk historie om to umake kamerater som stjeler en bil og som opplever mange sprø ting på reisen. Samtidig har fortellingen om Maik og Tshick en alvorlig undertone. Å vokse opp er ingen dans på roser, spesielt ikke for disse to rømlingene. Begge kommer fra hjem i oppløsning, og begge føler sterk på utenforskapet - selv om de later som om det ikke betyr noe for dem. Alvoret til tross; det er mye situasjonskomikk i boka, og det er lett å bli glad i de unge hovedpersonene.

Herrndorfs bok vant den tyske ungdomslitteraturprisen i 2010 mens den her hjemme er utgitt i kategorien voksenroman. Jeg mener boka med hell kan leses av både ungdom og voksne. Temaene som tas opp - vennskap, kjærlighet, det å føle seg annerledes, ensomhet, utferdstrang og eventyrlyst - er noe de fleste av oss kan identifisere oss med. Visst kan det være vondt å vokse opp, særlig når man bare er 14 år. Magien med denne boka er at den viser oss hvordan man kan finne vennskap på de mest uventede steder. Og at verden kanskje ikke er så skummel som man er lært opp til å tro.

Forfatteren Wolfgang Herrndorf (1965-2013) bodde og arbeidet i Berlin frem til sin død. Etter at han debuterte som forfatter vant han flere priser, blant annet for nettopp romanen Tschick. I Tyskland ble  boka raskt en bestselger med mer enn 1 million solgte eksemplarer.

onsdag 13. august 2014

Longlisten til Den tyske bokprisen ble presentert i dag!


Deutscher Buchpreis
, Den tyske bokprisen, regnes som en av Tysklands viktigste litteraturpriser. Siden 2005 har det tyske bokhandlerforbundet gitt prisen til forfatteren av årets beste tyskspråklige roman.

I utgangpunktet var mer enn 170 skjønnlitterære bøker nominert til årets pris. I dag har juryen presentert longlisten som består av tjue romaner. Nå starter en lenger leseturné for de heldige utvalgte før shortlisten på seks romaner offentliggjøres den 10. september. Vinneren, som i tillegg til heder og ære også får 25 000 Euro, offentliggjøres når bokmessen i Frankfurt starter 6. oktober.

Å lese bøker på tysk er kanskje ikke for alle, men norske forlag har kjent sin besøkelsestid og oversatt flere av prisvinnerne til norsk. Her er det mange godbiter som jeg kan anbefale:

Arno Geiger: Vi har det bra (2005), Julia Franck: Linfruen (2007), Uwe Tellkamp: Tårnet (2008), Kathrin Schmidt: Du skal ikke dø (2009) og Eugen Ruge: Når lyset svinner (2011) er alle kommet ut i norsk oversettelse. 

Årets longlist inneholder følgende titler:
  • Lukas Bärfuss: Koala 
  • Ulrike Draesner: Sieben Sprünge vom Rand der Welt 
  • Antonio Fian: Das Polykrates-Syndrom 
  • Franz Friedrich: Die Meisen von Uusimaa singen nicht mehr 
  • Thomas Hettche: Pfaueninsel 
  • Esther Kinsky: Am Fluß 
  • Angelika Klüssendorf: April 
  • Michael Köhlmeier: Zwei Herren am Strand 
  • Martin Lechner: Kleine Kassa 
  • Gertrud Leutenegger: Panischer Frühling 
  • Charles Lewinsky: Kastelau 
  • Thomas Melle: 3000 Euro 
  • Matthias Nawrat: Unternehmer 
  • Christoph Poschenrieder: Das Sandkorn 
  • Lutz Seiler: Kruso 
  • Saša Stanišić: Vor dem Fest 
  • Heinrich Steinfest: Der Allesforscher 
  • Marlene Streeruwitz: Nachkommen. 
  • Feridun Zaimoglu: Isabel 
  • Michael Ziegelwagner: Der aufblasbare Kaiser 

Om jeg har noen lesemål i forbindelse med denne listen? Det er litt knapt med tid før vinneren kåres, men jeg har i alle fall ambisjoner om å lese minst to av bøkene på listen - samt vinneren.

Er det noen der ute som har tips om hvilke bøker på listen som man absolutt må få med seg?


Følg Den tyske bokprisen på Facebook: www.facebook.com/DeutscherBuchpreis

Se også hjemmesiden til Den tyske bokprisen: http://www.deutscher-buchpreis.de/

lørdag 9. august 2014

Der Tote im Bunker (Den døde mannen i bunkeren) av Martin Pollack


Våren 2003 reiste den østerrikske forfatteren og journalisten Martin Pollack (f. 1944) til en forlatt militærbunker på grensen mellom Italia og Østerrike. Over 50 år tidligere, i 1947, ble en mann funnet skutt og drept i denne bunkeren. Den drepte var Gerhard Bast, sjef for Gestapo i Linz under Hitler-regimet, etterlyst krigsforbryter – og Martin Pollacks far. Omstendighetene rundt Basts død var lenge uklare. Hvem han var som person og hva som drev ham likeså. Først i godt voksen alder begynner Pollack å forske i familiehistorien på jakt etter svar på spørsmål han aldri rakk eller turde stille om faren. Resultatet av disse undersøkelsene ble til dokumentarboka ”Der Tote im Bunker,” utgitt på tysk i 2004.

Gerhard Bast (1911-1947) ble født i byen Gottche i det som i dag er Slovenia. I dette området hadde rivaliseringen mellom den tyskspråklige og den slovenske befolkningsgruppen eksistert lenge før første verdenskrig splittet Europa. Medlemmene av de to språkfellesskapene gikk på egne skoler, handlet hos egne kjøpmenn og hadde egne foreninger. Basts hjem var sterk tysknasjonal; Da området var en del av Østerrike-Ungarn følte slekten en sterkere tilhørighet til den tyske keiseren enn til den aldrende habsburgermonarken Franz Joseph. Både Gerhard og faren hans, Pollacks farfar, ble medlemmer av Hitlers parti NSDAP allerede i 1931. Samme år trådde Gerhard inn i SS. I 1938 ble han del av Gestapo hvor han hadde flere ledende posisjoner. I løpet av krigsårene var Bast utstasjonert i Øst-Europa i flere omganger der han ledet ulike tyske innsatsgrupper.

Forfatterens far, Gerhard Bast
(Bildelink)

Pollack leter i Basts fotografier, personlige eiendeler og i offisielle dokumenter for å finne spor etter farens liv. Det er ikke enkelt for ham å finne den informasjonen han søker. På den ene siden gir partiboken til Bast og andre offisielle dokumenter et godt overblikk over Basts karriere som nazist. Pollack finner blant annet mange eksempler på at faren forordnet henrettelser og deportasjoner. På den andre siden er det vanskelig å oppdrive bevis som kan knytte faren til helt konkrete handlinger under krigen, som drap. Vitneutsagnene mot Bast i forbindelse med krigsoppgjøret (etter hans død) er både sparsommelige og ofte motstridende.

Hvem Bast egentlig var som person er også vanskelig å få grep om. Basts egne dagboksnotater fra krigsårene er svært knappe og røper lite om mannen bak ordene. Den spesielle familiesituasjon hjemme hos Pollack gjorde at han heller ikke stilte spørsmål om faren mens han ennå hadde mulighet til det. Moren ble gravid med Bast mens hun fortsatt var gift med Pollacks stefar. De skilte seg, og hun giftet seg med Bast, men etter krigen giftet hun seg på nytt med sin første mann. At Gerhard Bast var Pollacks far var likevel aldri en familiehemmelighet; I oppveksten hadde forfatteren mye kontakt med sine besteforeldre på farssiden og tilbrakte mange ferier hos dem. Bast-familien beundret Gerhard, men det var ingen som snakket om krigen.

”Der Tote im Bunker” er en svært personlig historie om jakten på en far man aldri rakk å bli kjent med. Pollack innrømmer at det var fristende å tro på familiemyten om Bast som et anstendig menneske, en ”god nazist” som ikke selv utførte bestialske handlinger, men som – i lys av regimet – bare forordnet dem. Dokumentasjonen Pollack sitter på taler likevel sitt tydelige språk: Bast var en overbevist nazist som både avsa dødsdommer og ledet grupper som bedrev etnisk rensning. Om ikke faren kommer nærmere ham i løpet av undersøkelsene så gjør ofrene det, sier Pollack. Gjennom ofrene kan han gripe omfanget av farens handlinger.

Forfatter Martin Pollack
© Lukas Beck, Paul Zsolnay Verlag

Jeg synes Pollacks bok var interessant lesning, selv om den fremstår som noe uforløst. Bildet av mennesket Bast forblir uklart, både for sønnen og leseren. Samtidig får man, ved å få del i historien til Pollacks familie på farssiden, en pekepinn på hvorfor mange fra dette geografiske området valgte nazistenes side. I et intervju med det tyske magasinet Der Spiegel sier Pollack at det ikke var så viktig å få svar på alle spørsmål om faren sin. Undersøkelsene representerte snarere en avslutning på et kapittel i livet hans som hadde ligget åpent i snart 60 år.

Martin Pollack (f. 1944) er journalist, forfatter og oversetter. Han har jobbet som redaktør og korrespondent for Der Spiegel og har blant oversatt bøkene til den polske forfatteren Ryszard Kapuścińskis til tysk. Jeg har lest Pollacks bok på i tysk utgave, men den er også oversatt til engelsk under tittelen "The Dead Man In The Bunker". I Tyskland har det i de senere årene kommet en rekke bøker der etterkommere tar et oppgjør med foreldrenes og besteforeldrenes handlinger under nazi-tiden. Pollacks dokumentar føyer seg fint inn i rekken av denne type bøker.



torsdag 31. juli 2014

A Short History of Nearly Everything av Bill Bryson


EN REVOLVEROMTALE -


HVILKEN BOK?
Jeg har lest sakprosaboken "A short history of nearly everything" (2003) av den amerikanske forfatteren Bill Bryson. Han han bodd mange år i Storbritannia og blant annet jobbet som journalist for de britiske avisene The Times og The Independent.


HVORFOR?
Tidligere i sommer leste jeg Brysons nyeste sakprosabok "En sommer. Amerika 1927" (utgitt på Gyldendal forlag i år). Jeg likte øyeblikkelig språket, humoren og måten han formidlet historien på. Bryson har utgitt en lang rekke reiseskildringer og sakprosabøker, men valget mitt falt altså på "A short history of nearly everything." Dette er min andre bok av forfatteren.


I HVILKET FORMAT?
Boka har vært en del av min sommerlektyre på Kindelen.


HVA HANDLER DEN OM?
Brysons bok tar for seg hele vår eksistens historie, fra The Big Bang til kartleggingen av den menneskelige DNA. Dette er virkelig vitenskapshistorie for Dummies!


HVA SYNES JEG?
Å sammenfatte 4 milliarder års med historie og evolusjon er et mildt sagt ambisiøst prosjekt, men jeg synes Bryson lykkes med dette og mer til! Det som først og fremst slår meg med denne boka er hvor dyktig forfatteren er til å formidle historie på en engasjerende og ikke minst lærerikt måte. Han er som en kul lærer som klarer å gjøre naturfag både gøy og interessant.

Selv om boka er ganske lettlest kreves det likevel litt konsentrasjon å henge med når historien fra universets fødsel og frem til i dag skal oppsummeres på drøye 600 sider. For egen del skulle jeg nok heller ha lest boka i sofakroken snarere enn ved en bassengkant i Syden. Jeg må med skam å melde at jeg tok litt lett på kapitlene om kvantefysikk og relativitetsteori fordi solen fikk hjernen til å koke.

Et morsomt trekk med boka er at Bryson gjerne trekker fram kontroverser mellom forskere innenfor de ulike fagfeltene. Jeg synes dette ga boka ekstra krydder, samtidig som det viser at kunnskapen om verdenen vi lever i aldri skapes i et vakuum:


Brysons bok får en dessuten til å føle seg både spesiell og ubetydelig på en og samme gang. På den ene siden får han frem hvor mirakuløst der er at hver enkelt av oss er her i dag:
“Not one of your pertinent ancestors was squashed, devoured, drowned, starved, stranded, stuck fast, untimely wounded, or otherwise deflected from its life's quest of delivering a tiny charge of genetic material to the right partner at the right moment in order to perpetuate the only possible sequence of hereditary combinations that could result -- eventually, astoundingly, and all too briefly -- in you (s.20).”
På den andre siden viser han med mange eksempler hvor forgjengelig livet er. Dersom jordas 4,5 milliarder års skulle komprimeres ned til ett døgn så dukker menneskene først opp et minutt og sytten sekunder før midnatt. Sett med et slikt blikk er menneskehetens eksistens knapt for et blunk å regne.


HVA SYNES JEG VAR MEST INTERESSANT?
Vi er alle reinkarnasjoner, om enn kortlivede, stadfester Bryson i kapittelet «The Mighty Atom» (Det mektige atomet). Hver enkelt av oss består nemlig av et uendelig stort antall atomer som hele tiden resirkuleres. Atomene som utgjør deg og meg har nesten helt sikkert vært en del av flere stjerner og senere millioner av organismer på den lange veien til det som skulle bli nettopp oss. Når vi dør vil atomene oppløse seg og finne nye bruksområder, det være seg et blad, en duggdråpe eller et annet menneske. Flere forskere hevder at hver enkelt av oss består av så mange atomer at noen av dem sannsynligvis har tilhørt Shakespeare. Jeg synes dette er en besnærende tanke!


ADVARSEL:
Lesing av denne boka kan utløse en uimotståelig trang til å se hele (Sir) David Attenboroughs samlede produksjon av naturfilmer. Høres dette forlokkende ut, sier du? Da er du nok akkurat midt i målgruppa for denne boka!

lørdag 26. juli 2014

I solskinn og i skygge - Sveitsisk dystopi som fascinerer og forvirrer


I sommer har jeg lest en svært spesiell roman, nemlig sveitsiske Christian Krachts "Jeg blir her i solskinn og i skygge." Denne boka utkom på tysk allerede i 2008 men foreligger først nå i norsk oversettelse. Noen ganger er valget mitt av lesestoff ganske så følelsesstyrt, og i akkurat dette tilfellet var det den tyske romantittelen som tiltrakk meg. "Ich werde hier sein im Sonnenschein und im Schatten" klinger så vakkert, synes jeg. Da jeg kom over Krachts roman på biblioteket før sommerferien lånte jeg den med meg uten å vite noe som helst om handlingen på forhånd. Etter å ha lest ferdig boka kan jeg konkludere med at den var ganske anderledes enn de bøkene som vanligvis finner veien til lesebunken min.

"Jeg blir her i solskinn og i skygge" er den andre kontrafaktiske romanen jeg har lest denne sommeren (Jeg har også lest Philip Roths "The Plot Against America," se egen omtale her). Tro det eller ei, men før dette hadde jeg aldri lest en kontrafaktisk roman. Det var derfor på høy tid å bli nærmere kjent med denne sjangeren. Det spesielle med handlingen i Krachts roman er at den beskriver et alternativt historieforløp for tiden etter første verdenskrig: Lenin vendte aldri tilbake til Russland etter sitt eksil i Sveits, og den russiske revolusjon fant dermed aldri sted. I stedet var det alpelandet som opplevde et kommunistisk kupp som resulterte i opprettelsen av Den Sveitsiske Sovjetiske Republikk (SSR).

Hovedpersonen i boka er en navnløs, sovjetisk partikommisær fra den sveitsiske byen Ny-Bern. Vi møter ham i vår egen nå-tid i et dystopisk Europa hvor krigen mellom SSR og de fascistiske statene Tyskland og England har vart i snart hundre år. Som mange embedsmenn fra den sveitiske sovjetrepublikken kommer vår hovedperson opprinnelig fra en av SSRs afrikanske kolonier. I romanen skal han innhente den rømte avhopperen Brazhinsky som har søkt tilflukt i en enorm sveitsisk festning dypt inne i alpene. For vår mann blir dette en reise i skyggen av en evigvarende krig. Han ferdes i et folketomt, kaldt og grått ingenmannsland der vold og død rammer virkårlig, men hvor han også opplever plutselige glimt av medmenneskelighet.

Krachts bok både forvirret og fascinerte meg. Jeg visste ikke noe om handlingen og forfatteren i forkant, og uten noen form for referanserammer syntes jeg det var vanskelig å plassere romanen inn i en kontekst som ga meg noen mening. I ettertid ser jeg at bokas vaskeseddel gir noen hint om hvordan boka kan tolkes. Her mer enn antydes det at Krach har skrevet en omvendt versjon av Joseph Conrads "Mørkets hjerte" (utgitt 1899). Conrads roman er en brutal historie om en hvit manns reise inn i det mørke og ukjente Afrika. Hos Kracht følger vi en afrikaner som drar inn i et ukjent europeisk landskap. På grunn av krigen er det Europa som framstår som farlig og usivilisert.

Med sine drøyt 150 sider var dette en roman som jeg leste på få dager. Det jeg likte best var den dystre og mørke stemningen som forfatteren klarte å mane fram: Et Europa hvor ingen levende har opplevd noe annet enn krig er og blir en uhyggelig tanke. Min store utfordring med boka er at jeg aldri helt fikk klart for meg hva Kracht egentlig ønsker å formidle. Skal boka leses som satire, samfunnskritikk, Sci-fi eller er den rett og slett skrevet for å underholde?

Jeg har saumfart avisanmeldelser på nettet for å få andre vinklinger på boka. Romanen fikk en blandet mottagelse da den utkom i Tyskland, fra kommentarer som "Endelig, den store sveitser-romanen!"(Frankfurter Allgemeine) til "En stor dumhet" (Neue Zürcher Zeitung). Norske anmelderne har derimot vært gjennomgående positive til Krachts tekst. I motsetning til sine tyske kollegaer ser det norske anmelderkorpset ut til å være enige om at det er den åpne tolkningen som er bokas store styrke. Jeg er enig at boka har en rekke tolkningsmuligheter, men jeg fant aldri en tolkning jeg kunne slå meg til tåls med. Det er mulig det skyldes sommervarmen, men "Jeg blir her i solskinn og i skygge" er en roman som ikke satte de helt store spor hos meg.

Christian Kracht (f. 1966) er journalist og har blant annet skrevet for de tyske avisene Die Zeit og Frankfurter Allgemeine Zeitung. Han debuterte som forfatter i 1995 med romanen "Faserland." "Jeg blir her i solskinn og i skygge" er hans tredje roman. I tillegg har Kracht gitt ut "1979" (2001) og "Imperium" (2012 - utgitt på norsk i 2013). Forfatteren har lenge blitt regnet som en viktig stemme innen nyere tysk litteratur.

søndag 20. juli 2014

Philip Roths The Plot Against America - En mesterlig roman av nobelprisklasse


Da flyet "Spirit of St. Louis" landet i Paris den 21. mai 1927 var dette intet mindre enn en verdenssensasjon. For første gang i historien hadde en flyger klart å krysse Atlanterhavet alene uten stopp. Piloten, den til da ukjente amerikaneren Charles J. Lindbergh, ble verdensberømt over natten. I sin nyeste sakprosabok "En sommer. Amerika 1927" (utgitt på Gyldendal forlag i år) gir forfatteren Bill Bryson en svært spennende skildring av det trans-atlantiske flykappløpet som endte med Lindberghs rekordflygning fra New York til Paris. Da flygeresset returnerte til USA etter bragden møtte hundre-tusenvis av mennesker opp for å hylle ham. I årene som fulgte var han enormt populær i USA og langt utenfor hjemlandets grenser.

Årsaken til at jeg trekker frem Brysons bok i denne omtalen er at forfatteren på forbilledlig vis klarer å gi leseren en følelse av tidsånden som rådet i mellomkrigstidens USA. Dessuten gir Bryson et godt og nyansert portrett av flygerhelten Lindbergh og hans sentrale posisjon i amerikansk samfunnsliv i årene før andre verdenskrig. Ved en tilfeldighet leste jeg Brysons bok før jeg ga meg i kast med Philip Roths imponerende roman "The Plot Against America" (på norsk "Konspirasjonen mot Amerika") som kom ut på engelsk i 2004. Jeg hadde stor glede av å lese de to bøkene i den rekkefølgen. Charles Lindbergh spiller nemlig en svært viktig rolle i begge bøkene, og den historiske vinklingen i "1927..." ga lesingen av Roths roman en ekstra dimensjon.

I "The Plot Against America" utforsker Philip Roth en, i alle fall for meg, ukjent side av nyere amerikansk historie. Da andre verdenskrig brøt ut i Europa krevde mange amerikanere at USA skulle holde seg utenfor krigen. Kravet om nøytralitet ble løftet frem av flere organisasjoner (som f.eks. America First), politikere og innflytelsesrike samfunnsaktører. Lindbergh var en sterk motstander av amerikansk krigsdeltagelse, og han kritiserte åpent president Roosvelts politikk. I en tale i september 1941 hevdet flygeresset at det var britene, den sittende amerikanske regjeringen og jødene som var de fremste pådriverne for å få med USA i krigen. President Roosvelt og tilhengerne hans hevdet på sin side at Lindbergh var en nazi-sympatisør. Etter angrepet på Pearl Harbour i desember 1941 var USAs deltagelse i krigen uungåelig. Lindberghs politiske engasjement stilnet, og han døde i 1974.

I boka si tar Roth utgangspunkt i virkelige historiske begivenheter og personer, men setter disse inn i et alternativt hendelsesløp. Historien som fortelles er kontrafaktisk og helt anderledes enn den som står nedskrevet i skolebøkene våre. Og tro meg: Dette er historiefortelling av ypperste kvalitet! I boka lar forfatteren Charles Lindbergh vinne det amerikanske presidentvalget i 1940 (i stedet for Roosvelt) med slagordet "Vote for Lindbergh or Vote for war." Mens krigen raser for fullt i Europa og Asia undertegner den nye presidenten ikke-angrepsavtaler med Tyskland og Japan. Løftet om å holde USA utenfor krigshandlingene skal innfris for enhver pris. Samtidig oppretter den nye regjeringen diplomatiske forbindelser med de nazistiske styringsmaktene. De nærmere 4,5 millioner amerikanske jødene går en mørk og usikker tid i møte. Eksisterer det, slik Lindbergh og hans støttespillere hevder, en jødisk konspirasjon mot De forente stater? Eller er valget av Lindbergh som president en nazistisk konspirasjon med mål om å innføre fascistisk styre i USA?

Roth har valgt en uvanlig, men veldig interessant fortellerstemme i denne boka, nemlig seg selv. Hovedpersonen i boka er en ung Philip Roth, født i samme år som forfatteren (1933) og oppvokst i et jødisk nabolag i Newark, New Jersey. Mange av de biografiske trekkene til hovedpersonen sammenfaller med forfatterens egne. Det gir historien et skinn av autensitet, en slags "jeg var der"-følelse. Samtidig som det alltid er noe foruroligende med historier som fortelles med et barns blikk. I løpet av årene Lindbergh er president går den unge Roth og familien hans gjennom hjerteskjærende opplevelser. Hovedpersonen selv er maktesløs når livet til ham selv og hans nærmeste endres på avgjørende måter.
Det er lett å tolke et politisk budskap inn i Roths roman. Boka ble utgitt tre år etter terrorangrepet 11/9, og jeg ser at flere anmeldere dengang leste inn en kritikk av Bush-administrasjonens politikk i krigen mot terror. Philip Roth på sin side har avvist en slik tolkning. I følge forfatteren har intensjonen helt enkelt vært å utforske en viktig periode i amerikansk politisk historie. Uansett synes jeg forfatteren med stor overbevisningskraft viser hvor sårbart et demokrati er når destruktive krefter spiller på lag med myndighetene (og omvendt). Roth viser med en tydelighet, basert på historisk erfaring, at demokratiske rettigheter ikke er noe man kan ta for gitt. Også i våre dager er demokratiske verdier noe som må vernes og kjempes for.

Jeg har lest flere sterke bøker av forfatteren i sammenheng med mitt Philip Roth-leseprosjekt, men dette er nok den romanen som har gjort mest inntrykk på meg så langt. Det er snart to uker siden jeg leste ferdig boka, men jeg er sikker på at historien vil hjemsøke meg i lang tid fremover. Roths roman er mørk, dyster og klaustrofobisk. Følelelsen av at denne alternative historiefortellingen faktisk kunne blitt virkelighet i 1940 er et påtrengende realistisk og skremmende scenario. Etter min mening befester "The Plot Against America" Roths stilling som en av vår tids fremste forfattere. Romanen er også et svært overbevisende argument for hvorfor denne mannen fortjener nobelprisen i litteratur.

torsdag 17. juli 2014

Jeg & Kaminski av Daniel Kehlmann

 

På vårparten inviterte Gyldendal forlag til boklansering og intervju med Tysklands store litterære stjerne Daniel Kehlmann (f. 1975) på Litteraturhuset i Oslo. I år har forlaget nemlig gitt ut to av Kehlmanns bøker på norsk - romanene "F" og "Jeg & Kaminski." Jeg kjente min besøkelsestid og hadde satt av kvelden til bokbadet. Takket være forfatterens entusiasme og humor ble det en svært fornøyelig tysktime for de mer enn 100 tilhørerne som hadde funnet veien til arrangementet. Selv om jeg var litt halv-lunken til Kehlmanns tidligere storsuksess "Oppmålingen av Verden (se omtale her)," så sjarmerte forfatteren meg såpass at jeg ville gi flere av bøkene hans en sjanse.

Nå har jeg nettopp lest ferdig "Jeg & Kaminski" som utkom på tysk i 2003. Boka regnes som Kehlmanns definitive gjennombruddsroman, og jeg må si jeg ble begeistret for det forfatteren har utrettet på knappe 200 sider! Romanens hovedperson Sebastian Zöllner er en middelmådig journalist og selvutnevnt kunstekspert. Nå står han, i følge seg selv, foran et gjennombrudd i karrièren. Alt han må gjøre er å skrive biografien til kunstneren Manuel Kaminski. Det haster å få gjennomført prosjektet for kunstneren er både gammel og skrøpelig, og nesten glemt av allmennheten. "Timingen" er avgjørende for at prosjektet skal bli en suksess. Zöllner må ikke bare få et motvillig intervjuobjekt i tale; Biografien må også være klar i det Kaminski dør. Som alle vet stiger døde kunstnere i verdi. Kunstneren selv lever tilbaketrukket i en alpelandsby hvor Zöllner oppsøker ham. Før leserne og Kaminskis nærmeste familie får sukk for seg er oldingen og journalisten på vei i bil mot ukjent mål.

Handlingen i boka skildres gjennom øynene til Sebastian Zöllner. Som tittelen i boka mer enn antyder så betrakter den selvutnevnte biografen seg som den viktigste av de to. Zöllner ønsker å framstå som en svært vellykket og viktig person, men leserne forstår raskt at dette er langt fra sannheten. Zöllner er en person som bare har øyne for seg selv og sitt. Han tar seg til rette, behandler folk dårlig, men denne oppførselen slår også tilbake på ham selv. Det er definitivt ikke lett å bli glad i en slik romankarakter, men etter hvert som historien skrider frem er det likevel vanskelig å ikke synes en smule synd på ham.

Kelhmanns "Jeg & Kaminski" er en roman som kan leses på flere måter. I det ytre er boka en lettlest og morsom forviklingskomedie hvor ingenting er slik det ser ut som ved første øyekast. Det store spørsmålet er hvem som egentlig lurer hvem. Er Kaminski virkelig den tafatte gamlingen han fremstår som? Romanen kan også med fordel leses som satire. Sensasjonsjournalistikk og journalisters lemfeldige omgang med sannheten, idoldyrking og ubegrenset tro på eget ego er bare noen av temaene som forfatteren tar opp i denne boka. Dette er ingen revolusjonerende roman, men den overrasker med sin orginalitet, fornøyelige dialoger og situasjonskomikk. Jeg kan trygt anbefale den til alle som vil ha en lettlest og underholdende roman med det lille ekstra.

En filmatisering av boka ventes i løpet av 2014. Wolfgang Becker, kjent for blant annet filmen "Good Bye Lenin!" står for manus (sammen med forfatteren) og regien. Jeg er sikker på at Kelhmanns roman vil egne seg svært godt for filmformatet.

Andre som har blogget om boka:
Rose-Maries litteratur- og filmblogg