Det vi kan stå for av Geir Lippestad

Jeg var heldig å stå som førstemann på ventelista til denne boka her på mitt flotte lokale bibliotek. Hadde ikke førsteplassen vært sikret ville Det vi kan stå for endt som en av de få norske bøkene jeg i år ville kjøpt for egne penger. Nå sparte jeg de kronene, men poenget er at dette er en bok jeg ikke ville gå glipp av. For det første er jeg blant de mange som ble imponert over Lippestads styrke og integritet da han forsvarte Norges mest forhatte mann. Hvordan takler man en slik utfordring? For det andre mener jeg at Lippestads bidrag er et viktig og vektig supplement til alle de bøkene som er kommet i kjølevannet av 22/7. Boka er i seg selv et viktig historisk dokument.

I boka gir forfatteren oss et innblikk i de tankene og erfaringene han gjorde seg i tiden som en av Norges mest kjente forsvarsadvokater. Boka er kronologisk lagt opp; vi følger ham fra han takker ja til å bli terroristens forsvarer til rettsaken er avsluttet og klienten avslår å anke dommen. Vi får et innblikk i det krevende forsvarerarbeidet og i utfordringene rollen som forsvarsadvokat hadde for privatlivet. Det at Lippestad er såpass åpen om eget privatliv og familiehistorie er viktig for denne boka. I følge Lippestad er det nettopp i hans egen fortid at man både finner årsakene til at han ble jurist, men også hvorfor han han takket ja til denne vanskelige forsvarerrollen og klarte å fullføre oppdraget.

I tillegg til forsvarer-historiene legger Lippestad mye vekt på begrepet verdibasert kommunikasjon i denne boka. Klar rolledefinisjon, åpenhet og kommunikasjon er stikkord her. Før og under 22/7- rettssaken brukte Lippestad mye tid på å forklare sin funksjon som forsvarer. Ved å etablere en verdimessig plattform fikk han og forsvarerteamet bedre forutsetninger for å nå frem med argumentasjonen sin, både ovenfor media, det norske folk og ovenfor klienten. Etterhvert som tiden gikk opplevde han at allmennhetens syn på forsvarerne endret seg positivt. Lippestad taler varmt for at verdibasert kommunikasjon også kan ha stor nytteverdi på andre samfunnsarenaer.

Fotograf: Erik Brandsborg, Kilde: www.aktivioslo.no

Det vi kan stå for er en solid og godt skrevet bok uten de helt store overraskelsene. Etter å ha fulgt "advokat-debatten" i kjølvannet av utgivelsen skulle man tro at boka var stinn av skandaler og utleveringer. Jeg er ikke jurist, men det er det ingenting ved denne boka jeg reagerer spesielt på. Det meste Lippestad forteller om klienten har allerede vært på trykk i stor-avisenes dybdeintervjuer. En del slutninger har jeg også selv kunnet trekke etter å ha fulgt rettsaken i fjor. Boka har ikke endret mitt inntrykk av Lippestad; han er en reflektert mann med integriteten i behold. Jeg mener at hans verdibaserte kommunikasjon fungerer bedre enn kollegenes indignasjon. I lys av dette synes jeg Lippestads små stikk til anonyme (advokat-) kilder og kolleger med dobbeltroller i saken fremstår som enda mer troverdig.

Oppsummert syntes jeg det var interessant å lese om Lippestads egne refleksjoner rundt rettsaken og klienten han forsvarte. Lippestad er hele tiden åpen om egen tvil, en tvil svært få av oss kunne spore da han stod i rettssalen. Det var også interessant å lese at det, innad i forsvarerteamet, hersket uenighet om tilregnelighetsspørsmålet helt inn i det siste. Uten at Lippestad røper noe om hvem som mente hva. Jeg likte refleksjonene rundt konseptet verdibasert kommunikasjon og hvordan denne "verktøykassa" kan brukes i praksis. Jeg er sikker på at Lippestad holder et kurs om dette nær deg. Snart. Om ikke han allerede er på plass.

Den viktigste og mest givende delen av boka, etter min mening, var sidene hvor Lippestad advarer mot kreftene som fortsetter å vokse frem i samfunnet vårt og som ikke på noen måte har forsvunnet etter klientens fengsling og dom. I avisene kan man senest i dag lese at terroristen vil starte et fascistisk parti. Min ryggmargrefleks sier at den mannen må fratas alle rettigheter, stues bort, ties i hjel. Men Lippestad har et poeng i boka si: Vi har alle et ansvar for å stå opp og ta til orde mot destruktive krefter som truer demokratiet og dets grunnleggende prinsipper. Vi må være modige. Lippestad kunne med hell brukt mer plass på denne type analyser, for her har han mange gode poeng.

Jeg synes Det vi kan stå for er en god oppsummering av de siste to årenes hendelser, og jeg håper Lippestad vil fortsette å bidra i samfunnsdebatten fremover. Som vi f.eks har sett i Rom-saken har han en klok og viktig stemme. Jeg tror nok ikke jeg tar alt for mye feil dersom jeg spår en mulig ny utgivelse av Lippestad. Denne gang om kommunikasjonsstrategier og samfunnsansvar, menneskesyn og demokratiske prinsipper. Vi får se om jeg får rett i den spådommen...

Andre blogger som har omtalte denne boka:
Bok-Karete
Rita leser

En smakebit på søndag # 18 Det vi kan stå for av Geir Lippestad

For en herlig søndag det har vært her i Oslo-traktene i dag! Jeg har nytt den deilige vår-stemningen og til og med fått litt rødfarge på nesen! Ellers har det gått i blomsterinnkjøp til terrassen, pølser og is til både store og små og litt lesing når besteforeldre har passet ungene, ustanselige, syklende på nyfeide gater. Jublende: Det er vår! 

Akkurat nå leser jeg en bok jeg lenge har sett fram til, nemlig Geir Lippestads bok Det vi kan stå for. Lippestad gjorde et sterkt inntrykk på meg under 22/7-rettssaken der han, med imponerende integritet, forsvarte Norges mest forhatte mann. Jeg var spent på om denne boka ville gi noen nye svar eller innfallsvinkler på tragedien som traff oss den sommeren for snart 2 år siden.

Jeg er nå nesten halvveis i boka, og så langt har jeg ikke kommet over noen beskrivelser som kollegene i Advokatforeningen trenger å rynke på nesen over. Lippestad er en sympatisk mann. Språket i boka glir fint, og selv om man kjenner historien godt nå, er det som om vi er sammen ,Geir og jeg, på en "debriefing" etter 22. juli. Utdraget er hentet fra side 18:

Bilde hentet fra visitOslo@Flickr

En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?

Vanære av J.M. Coetze

Det går sakte med lesingen denne måneden, dessverre. Jeg har ikke hatt tid til å lese så mye som jeg egentlig skulle ønsket, og det har vært langt mellom de gode leseopplevelsene. En velprøvd strategi når det butter på lesefronten er å satse på sikre kort. J.M.Coetzee, sør-afrikansk nobellprisvinner i litteratur og to ganger Booker-prisvinner, har jeg vært nysgjerrig på lenge. Når han i tillegg er representert på 1001 bøker du bør lese-listen med hele ti, ja 10 titler (!) så bør det jo borge for kvalitet. Jeg valgte romanen Vanære på grunn av omslaget og fordi boka fikk Booker-prisen i 1999. Prisdryss til tross; Mitt første møte med Coetzee ble en noe blandet opplevelse.

Hovedpersonen i Coetzee sin roman er den par-og-femti-årige, fraskilte universitetsprofessoren David Lurie. Han innleder et forhold til en av sine unge studenter, Melanie, som på sin side er lite begeistret for tilnærmelsene. Etter kort tid anmelder Melanie ham for det upassende forholdet, og han mister universitetsjobben. Selv om oppsigelsen er både pinlig og vanærende blir ikke David vippet av pinnen. Han reiser ut på landet til datteren Lucy som driver en liten gård og en kennel for hjemløse hunder. Sammen med den fargede naboen Petrus hjelper David datteren med avlingen og dyrene. Vendepunktet i boka inntreffer når far og datter blir utsatt for et grovt overfall hjemme på gården. Etter dette overgrepet blir livet ikke det samme. Det allerede haltende forholdet mellom far og datter forverres, og vi blir vitne til at begges liv sakte rives fra hverandre.

Årsaken til at jeg opplevde Vanære som en blandet leseopplevelse skyldes først og fremst motviljen jeg følte ovenfor bokas hovedperson David. Jeg likte ham ikke det hele tatt! Jeg skal ikke utelukke at Coetzee med hensikt har gitt David en rekke usympatiske trekk og at han bevisst (?) fremstiller ham som en ubehagelig karakter. Uansett klarte jeg aldri å identifisere meg med professor Lurie, føle medlidenhet eller sympati med ham. Kanskje ubehaget mitt skyldtes at jeg oppfattet det såkalte "forholdet" til Melanie som ren utnyttelse, et overgrep. Kanskje ordfører-rettsaken som foregår nå farget noe av leseopplevelsen. Jeg syntes historien om Davids avskjed i vanære var historien om et et varslet fall. Det er David som styrer relasjonen mellom ham og Melanie. Det er han som har kontroll over situasjonen, både i form av sin posisjon, sitt kjønn og sin livserfaring. Slik jeg ser det har han et valg, men feilberegner situasjonen. Tidene er forandret. En professor kan ikke påtvinge seg en student uten å måtte stå til ansvar for det.

Lurie er vant til å kontrollere situasjonen, men i bushen, ute på gården til Lucy, er situasjonen snudd på hodet. Overfallet på ham og datteren er et resultat av krefter utenfor begges kontroll. Den som tidligere har undertrykket blir nå selv undertrykket. Slutten på boka er åpen, men stemningen er dyster. David og Lucy befinner seg begge ved et veiskille, og Lucy har vel allerede tatt et valg. Måten hun resignerer og overlater seg til skjebnen sin er påfallende, ja nærmest uforståelig. Er det en slags botsøvelse? Situasjonen hun befinner seg i er ikke ulik den mange svarte kvinner har måttet gjennomleve under de hvites undertrykkelse. Det var i alle fall den tanken som slo meg da jeg grunnet over valgene hun gjør. David, på sin side, har innsett at det ikke er alt han kan kontrollere. Han må slippe taket. Veien videre er usikker for David.

Jeg hadde av en eller annen grunn forventet at Coetzees roman skulle ha en mer uttalt kritikk av dagens Sør-Afrika. Det er jo ikke til å legge skjul på at landet har hatt enorme utfordringer også etter apartheid-regimets fall. Og jo, Vanære er absolutt samfunnskritisk men på en mye mer subtil måte enn jeg hadde kunnet forutse. I romanen viser forfatteren hvordan profesjoner har en tendens til å beskytte sine egne. Universitetsledelsen gir David klare råd og føringer når anmeldelsen kommer. Han gis muligheten til slippe unna med både æren og jobben i behold. Politiets manglende evne og vilje til å oppklare overfallet på far og datter blir også fremhevet. Gjerningsmennene bor i nærheten av Lucys gård og kan lett kan identifiseres, men de blir aldri stilt til rette og tiltalt.

Til tross for at Vanære vant Booker-prisen i 1999 så falt ikke boka helt i smak hos meg. Det var noe med tempoet i boka som ble feil, og jeg fikk aldri noe nært forhold til hverken David og Lucy. Den norske oversettelsen hadde også en del merkelige setningskonstruksjoner og bruk av gammelmodige ord som jeg ikke ble fortrolig med. Jeg har ikke fått sjekket den norske utgaven opp mot den engelske (av én eller annen grunn finnes ikke denne romanen i Kindle-versjon), men det hadde vært spennende å se hvor tro den norske oversettelsen faktisk er mot Coetzees språk og stil. Det jeg likte best med boka var den samfunnskritiske vinklingen. Det er dessuten en tydelig nerve i boka, og jeg syntes Coetzee skildrer overgrep i alle dets former på en troverdig måte. Som sagt traff ikke romanen meg helt, men den avskrekket meg heller ikke fra å lese flere bøker av denne forfatteren.

Fremtidige favoritter #4 Bøker om terrorisme

Hensikten med dette innlegget er ikke å slå lettvint mynt på denne ukas tragiske hendelser i Boston. At terror rammer uskyldige og tar liv kan, etter min mening, aldri forsvares. Men hva er det som motiverer terrorister og hva driver dem til slike ekstreme handlinger? Og hvordan påvirker handlingene deres menneskene som berøres av dem, direkte og indirekte?

Det er store spørsmål som ikke kan besvares på noen enkel måte. Årsakene er selvsagt sammensatte og komplekse. Jeg har lest min skjerv av fagbøker om nasjonalisme og europeisk politisk historie, men er jeg overbevist om at litteratur kan gi oss en like god forståelse av et fenomen som lange forskningsrapporter. Terrorisme sprer frykt og utfordrer det menneskelig i oss. Etter den 22/7 trenger vi litteraturen mer enn noen gang i forsøket på å forstå det uforståelige.

Her er et utvalg bøker som for tiden står på ønskelisten min hos biblioteket:

 
Det vi kan stå for av Geir Lippestad
Hvordan menneskeliggjøre det umenneskelige? Det og mange andre spørsmål ser jeg fram til å få svar på i Lippestads bok som endelig er i salg. Jeg er blant de mange som ble imponert over Lippestads styrke og integritet da han forsvarte Norges mest forhatte mann. Han fremsto virkelig som en verdig og humanistisk representant for rettstaten vår og var så mye mer enn det barnemorderen fortjente. Lippestad fremstår som en uhyre klok og reflektert mann, på mange måter en diametral motsetning til sin klient. Jeg gleder meg til å lese Lippestads egne betraktninger i denne boka!

Baader-Meinhof: historien om Røde Armé Fraksjon av Stefan Aust
Europa har vært utsatt for en lang rekke politiske og nasjonalistisk motiverte terrorhandlinger i etterkrigstiden. IRA, ETA og RAF er noen få eksempler på terrorismerelaterte grupper som har preget Europas nære historie. Boka om organisasjonen Røde Armé Fraksjon (RAF), også kjent som Baader-Meinhof-gruppen, kom ut i 2012 og har stått lenge på leselisten min. Her får vi vite mer om organisasjonens brutale historie gjennom nesten 30 år. I Tyskland har man trukket paralleller mellom RAF og nynazistene som nå er tiltalt for en rekke drap på innvandrere. Det gir boka en ekstra spennende dimensjon.

Amerikansk pastorale av Philip Roth.
Jeg har vært nysgjerrig på denne forfatteren en stund, men jeg har ennå til gode å lese noe av Philip Roth. Jeg tror i alle fall at romanen Amerikansk Pastorale vil være en god introduksjon til forfatterskapet hans. En families amerikanske drøm blir knust for alltid når tenåringsdatteren gjør opprør og er med på et bombeattentat hvor uskyldige blir drept. Den amerikanske drømmen som blir til et helvete? Det høres unektelig interessant ut! At boka fikk Pulitzer-prisen i 1998 og står på listen med 1001 bøker du må lese lover i alle fall godt for leseopplevelsen.

Mens vi venter på omtale av 1Q84

Det er noen uker siden jeg ble jeg ferdig med Haruki Murakamis roman 1Q84, men jeg trenger fortsatt tid til å fordøye denne storartede leseopplevelsen. 1Q84 er en bok jeg ikke blir ferdig med med det første, og det er en bok jeg absolutt kommer til å lese igjen! Litt mer avstand, altså, før jeg begynner på omtalen. I  mellomtiden leker jeg meg med photoshop. 

Let's face it...

Dommeren og hans bøddel (Der Richter und sein Henker) av Friedrich Dürrenmatt

Jeg har lest boka Dommeren og hans bøddel av Friedrich Dürrenmatt som en del av lesesirkelen på bloggen til Linesbibliotek. Hver måned tar man for seg en bok fra listen over 1001 bøker man bør lese, og jeg må innrømme at jeg var veldig nysgjerrig på denne boka. Jeg studerte tysk for en god del år siden, men Dürrenmatt har jeg ikke lest noe av tidligere. Dette var derfor en perfekt anledning til å teste ut gamle språkkunnskaper; Romanen er kort og lettlest, også på tysk.

Jeg skal ikke si så mye om handlingen i boka, men allerede på første side blir politimannen Schmied funnet død i bilen sin. Kriminaletterforsker Bärlach og betjent Tschanz blir satt på saken. Etterhvert som etterforskningen skrider frem forstår vi at dette ikke er noen vanlig kriminalsak. Ikke bare er løsningen på mordgåten overraskende. Forfatteren har også gitt historien en vri som var vanskelig å forutse da jeg startet lesingen.

Dommeren og hans bøddel har i det ytre alle trekkene til en klassisk kriminalroman: Det skjer et mord, og morderen avsløres på slutten av boka. Det som er bokas "twist" er at historien egentlig ikke handler om oppklaringen av drapet på Schmied men om Bärlachs 40-årige jakt på sin kriminelle nemesis Gastmann. I ettertid ser man at Bärlach helt fra starten vet at makkeren Tschanz står bak mordet på deres felle kollega. Det er Bärlach som bevisst setter Tschanz på sporet av Gastmann ved å gjøre sistnevnte til hovedmistenkt i drapssaken. I mellomtiden samler Bärlach bevis for at Tschanz er Schmieds morder. Styrken ved Dürrenmatts bok ligger nettopp i dette overraskelsemomentet knyttet til skyld og straff. Først på de aller siste sidene gir tittelen på boka mening for oss lesere.

Allerede tidlig i boka skaffer Bärlach
 bevis for at Tschanz er morderen.

Min første tanke etter å ha lest denne kriminalromanen var at boka ikke stod til forventningene jeg hadde på forhånd. Dersom jeg hadde lest den uavhengig av en lesesirkel (noe som hadde vært ganske usannsynlig) hadde jeg nok bare lagt boka ergerlig fra meg og gått videre. For fra det øyeblikket politiet finner den døde Schmied og frem til Tschanz skyter Gastmann skjer det jo ikke noen verdens ting! Alt går så langsomt. Alt er i nyanser av grått. Og jeg liker å tro at jeg forstod forfatterens hensikter hakket før han avslørte dem for oss lesere.

Det er nemlig lett å glemme at Dommeren og hans bøddel ble skrevet for 60 år siden, og at fortellingen ligger langt utenfor dagens "normer" for heseblesende spenningslitteratur. Boka får stadig flere lag jo nærmere man titter forfatteren i kortene. Det er kanskje alle disse lagene som gjør denne kriminalromanen til en bra lesesirkel-bok og verdig en plassering på 1001-listen? For jeg må innrømme at Dürrenmatts bok er velskrevet og intelligent, uten at det egentlig endrer min oppfatning av boka som noe gammeldags og litt kjedelig.

Bärlach har kanskje ett år igjen å leve,
men som doktoren sier: "Hjertet er godt, gudskjelov!"

Det jeg likte best med månedens lesesirkel-bok var Dürrenmatts svarte humor, gode personkarakteristikker (som f.eks nasjonalråd von Schwendi, Gastmanns advokat) og beske samfunnskritikk. Det sveitsiske politiet blir ikke akkurat levnet noen ære i sine forsøk på å hjelpe Bärlach og Tschanz med denne kriminalsaken. Betjenten som finner Schmied vet for eksempel ikke hva han skal foreta seg. Det ender med at han setter seg sammen med den avdøde i bilen, kjører dem begge til nærmeste tettsted og ødelegger dermed åstedet.

Også Sveits, som beholdt sin nøytralitet under 2. verdenskrig, får tildelt noen sleivspark av forfatteren. I boka forteller Dürrenmatt at kriminaletterforsker Bärlach vendte tilbake til hjemlandet i 1933 etter mange år i Konstantinopel og Tyskland. Den direkte årsaken til returen fra Tyskland var en ørefik han ga en høytstående tysk embedsmann;

"(...) i Bern hadde man - etter som den europeiske politikken forandret seg - først ansett handlingen som opprørende, deretter som forkastelig, men tross alt forståelig og til sist som det eneste mulige for en sveitser - det siste riktignok først i 1945."

Dommeren og hans bøddel ble dessverre ikke den store leseopplevelse jeg hadde håpet på, men å lese boka som en del av lesesirkelen tvang meg i alle fall til å tenke mer over handlingen. Det førte til at jeg så flere kvaliteter ved Dürrenmatts roman enn jeg gjorde ved første gjennomlesning.

Er du nysgjerrig på hva andre mente om boka? En oversikt over alle som har lest og blogget om den finner du her.