torsdag 8. januar 2015

Marsfioler av Philip Kerr


Original krim med handling fra nazitidens Tyskland

Det er ikke mange innlegg siden jeg akket og oiet meg over middelmådig krim og hevdet at denne sjangeren ikke lenger appellerte til meg. Dette er selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner. I 2014 har jeg faktisk lest flere krimbøker som både har hatt originale plot og spennende handling, bøker jeg uten å nøle vil anbefale videre. En av disse bøkene er «Marsfioler» (utgitt på engelsk i 1989) av den skotske forfatteren Philip Kerr (1956 -). Som forfatter er nok Kerr mer kjent internasjonalt enn her i hjemme. Til nå har han i alle fall vært et ukjent navn for meg. Kerr skriver både krim- og barnebøker, og som krimforfatter har han vunnet flere priser (se link). I 2009 vant han RBA International Prize for Crime Writing (link), en ære han deler med kjente navn som Michael Connely, Patricia Cornwell og Harlan Coben.

Romanen «Marsfioler» utgjør første del av Kerrs såkalte «Berlin Noir» -triologi, som igjen er den første av i alt 7 bøker med privatdetektiven Bernhard (Bernie) Günther i hovedrollen. Handlingen i boka utspiller seg i Berlin rett før andre verdenskrig. Året er 1936, og byen forbereder seg til sommerolympiaden. Bak hovedstadens pyntede fasader er derimot alt ikke like vakkert. Dette er en tid hvor mange mennesker forsvinner i Tyskland. Noen går under jorden eller rømmer til utlandet, mens andre blir fengslet og sendt til konsentrasjonsleire fordi regimet betrakter dem som uønskede elementer.

I dette politiske klimaet virker Bernie Günther som privatdetektiv. Hans spesialitet er å oppspore forsvunne mennesker på vegne av slektningene deres. Günther har lang erfaring fra politiarbeid. I 11 år jobbet han som etterforsker i Berlin-politiet men sluttet da nazistene overtok makten i 1933. I boka får han i oppdrag å oppspore et verdifullt diamantsmykke som er blitt stjålet i forbindelse med en mordbrann i Berlin. Eieren av smykket, en stålmillionær, mistet datteren og svigersønnen i brannen. Etterforskningen viste at de to var blitt skutt før huset ble tent på. Günther får streng beskjed å holde seg unna selve drapsetterforskningen. Hans oppgave er å finne det forsvunne smykket uten at Gestapo får kjennskap til det. Dette viser seg raskt å bli vanskelig. Sporene etter smykketyvene og drapsmennene krysser hverandre, og snart er noen av de mektigste mennene i Nazi-Tyskland involvert i etterforskningen.

Både Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich opptrer i boka

I boka maner forfatteren frem et bilde av Berlin anno 1936 som jeg opplever som svært troverdig. Jakten på det stjålne smykket foregår over hele byen, og gjennom Günters øyne og tanker får leserne et innblikk i hvordan livet i den tyske hovedstaden artet seg bare få år før andre verdenskrig brøt ut. Vi befinner oss i en pulserende storby hvor nazistenes nærvær er svært merkbart. Hitlers regime holder befolkningen i et jerngrep, og politisk motivert vold og antisemittisme er en del av hverdagen. Dette ser Günther, og han får ikke minst oppleve dette på kroppen selv.

Som romankarakter ligner vår helt på mange av politietterforskerne jeg har møtt i andre krimbøker. Han har få nære venner, han drikker og røyker for mye og han har vanskelig med å få forhold til å fungere. Likevel er det mange grunner til at jeg liker ham godt. Først og fremst er han en ekte Berliner; røff, selvsikker og med en ironisk innstilling til det som skjer rundt ham. For lesere med sans for slikt er Günthers betraktninger kostelig lesing. Han er også noe så uvanlig som en mann av ære. Når ting står på spill går han ikke på akkord med sine verdier. Han følger sitt moralske kompass og tar de rette valgene.

Sist men ikke minst er Günther en utpreget anti-autoritær person i en tid hvor en slik egenskap kan koste en mann livet. Hans holdning til regimet er likevel pragmatisk: han tilpasser seg de rådende forholdende og er påpasselig med å ikke kritisere myndighetene åpent. For oss lesere er det ingen tvil om at han forakter nazistene. Bokas tittel, «Marsfioler» (tysk: Märzveilchen) henspiller også på dette. «Marsfioler» er i utgangspunktet en nedsettende merkelapp som Hitlers tidligste støttespillere satte på nye medlemmer av NSDAP (Hitlers parti). «Gammelnazistene» mente at de som ble medlemmer først etter partiets maktovertagelsen i 1933 kun ble medlemmer for egen vinnings skyld. For Günther er alle som støtter Hitler "marsfioler," uavhengig av når innmeldingen skjedde.

Forfatter Philip Kerr (Kilde: Wikipedia)

Etter min mening er Kerrs bok en kriminalroman som skiller seg fra andre bøker i samme sjanger. Det vi får servert er i utgangspunktet en klassisk detektivhistorie i tradisjonen til Raymond Chandler og hans detektiv Philip Marlow. Historien er handlingsdrevet og har på mange måter et karikert persongalleri. Vi møter den rike finansmannen, den vakre skuespillerinnen, den hardkokte detektiven og de grove kriminelle osv. Likevel synes jeg at boka er både original og annerledes, ikke minst på grunn av den historiske settingen som handlingen utspiller seg i. Jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert i europeisk historie, og romanen har en overbevisende tidskoloritt. I tillegg er boka velskrevet og spennende.

Selv om handlingen i boka altså er lagt til Tyskland og hovedpersonen er tysk, så er humoren i boka umiskjennelig britisk. Under lesningen spurte jeg meg selv om en tysker kunne ha skrevet noe som dette. Tyskerne er utvilsomt verdensmestere når det gjelder å bearbeide fortiden i ord og handling, noe som spesielt gjelder for andre verdenskrig. De har til og med et eget tysk ord for dette, begrepet «Vergangenheitsbewältigung.» Vi har jo sett at tyskerne også kan spøke med fortiden. Senest i 2012 utkom Timur Lenks satiriske roman «Han er her igjen» (fra 2012). Her våkner Hitler opp i et nåtidig Tyskland etter å ha sovet en tornerosesøvn i 60 år. Likevel kan man nok si at Kerr lykkes så godt med sin historien nettopp fordi den er skrevet med en viss distanse.

Jeg kommer absolutt til å lese flere av Kerrs bøker om Bernie Günther!

lørdag 3. januar 2015

Leseåret 2014 - En oppsummering

Nok et leseår er tilbakelagt, og tradisjonen tro skal det hele oppsummeres, analyseres og vurderes. Jeg er absolutt fornøyd med bokvalgene mine i 2014, men skulle gjerne ha blogget mer i året som gikk. Men slik er livet når både jobben og twinsa på 4 år krever sitt. Med mindre TV-titting i 2015 blir det forhåpentligvis nye og bedre takter på bloggen.

Tallenes tale:

Jeg leste 42 bøker i 2014.

I år har jeg:
  • Lest 33 papirbøker, 9 e-bøker.
  • Lest 26 skjønnlitterære bøker, 15 sakprosabøker og 1 essaysamling.
  • Lest 25 bøker på norsk, 9 på engelsk, 7 på tysk og 1 på svensk.
  • Lest forfattere fra 13 land: Norge, Sverige, Island, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Sveits, USA, Russland, Østerrike, Australia, Colombia, og Sør-Afrika.

Listen over alle bøkene jeg leste i 2014 kan du se her.

Mest minneverdige leseopplevelser i 2014:

Sakprosa:
  • Florian Illies: 1913 (omtale
  • Maxim Leo: Haltet euer Herz Bereit (omtale)
  • Katja Petrowskaja: Vielleicht Esther 
Petrowskajas kritikerroste bok er et must for alle som interesserer seg for 2. verdenskrig og Holocaust. I boka forsøker forfatteren å samle sin egen families historier. Et sentralt spørsmål i boka er hvordan vi skal kunne minnes historien når tidsvitnene forsvinner. Boka foreligger i norsk oversettelse i april 2015 med tittelen Esther, kanskje.

Skjønnlitteratur:
  • Philip Roth: The Plot Against America (omtale)
  • Lars Mytting: Svøm med dem som drukner

Krim:
  • John le Carré: Spionen som kom inn fra kulden (omtale)
  • James Lee Burke: I skyggen av Swan Peak
  • Simon Urban: Plan D (omtale)
 
Mine leseprosjekt i 2014:

Leseprosjekt #1: DDR / Den kalde krigen:

Europeisk etterkrigshistorie er et tema jeg synes er uhyre interessant. I 2014 var det 25 år siden Berlinmuren falt, og jeg har lest bøker som kan knyttes til dette jubileumet. Jeg har lest 3 skjønnlitterære bøker og 3 dokumentarer om emnet i året som gikk:

  • John Le Carré: Spionen som kom inn fra kulden, Muldvarpen og Den usynlige spion (samleomtale her)
  • Maxim Leo: Haltet euer Herz Bereit (omtale)
  • Anna Funder: Stasiland
  • Ingrid Brekke: Da Øst ble Vest 

Leseprosjekt #2: Philip Roth:

Et av mine langsiktige mål er å lese hele forfatterskapet til den amerikanske forfatteren Philip Roth. I år har jeg lest fire av romanene hans; Exit-Ghost, Indignation, Portnoy's complaint og The Plot Against America (norsk: Konspirasjonen mot Amerika). Av de fire bøkene var det egentlig bare The Plot Against America som gjorde inntrykk. Til gjengjeld vil jeg regne den blant de beste bøkene jeg noen gang har lest. Se min omtale av boka her.


Leseprosjekt #3: 1001-bøker:

2014 var klassikernes år for min del, og jeg har lest 12 bøker på listen over 1001 bøker man må lese før man takker for seg:
  • Philip Roth: Portnoy's complaint og The Plot Against America (omtale)
  • John Le Carré: Spionen som kom inn fra kulden, Muldvarpen og Den usynlige spion (omtale)
  • Joseph Roth: Radetzkymarsch (omtale) - Gjenlesning
  • J.M. Coetzee: Ungdom
  • Arno Geiger: Es geht uns gut (norsk tittel: Vi har det bra) - Vinner av den tyske bokprisen 2005
  • Ford Maddox Ford: The Good Soldier
  • Gabriel Garcia Marquez: Kjærlighet i koleraens tid - Gjenlesning
  • Thomas Bernhard: Wittgensteins nevø (omtale)
  • Ivan Turgenjev: Fedre og sønner (omtale)

Leseprosjekt #4: Første Verdenskrig

I 2014 kunne vi også markere at det var 100 år siden Første Verdenskrig startet. Mitt mål var å lese meg opp på emnet, både gjennom skjønnlitteratur og sakprosa. Jeg leste 3 bøker med tilknytning til temaet:
  • Florian Illies: 1913 (omtale)
  • Christopher Clark: The Sleepwalkers. How Europe Went to War in 1914 (omtale)
  • Ford Maddox Ford: The Good Soldier 
Dette antallet er jeg bare sånn passe fornøyd med, for aldri har vel et leseprosjekt ført til så mange uavsluttede bøker. Jeg nevner i farten: Christopher Clarks Kaiser Wilhelm II, Roy Andersens 1914. Inn i katastrofen, Norman Stones Første Verdenskrig og Brandal m.fl. De ukjente krigerne. Nordmenn i Første Verdenskrig.


Jeg gleder meg til mange gode leseopplevelser i 2015 - og til å dele dem med deg!

lørdag 27. desember 2014

Plan D av Simon Urban


Tidligere leste jeg veldig mye krim. De siste tre-fire årene har jeg derimot følt en enorm metthet når det gjelder bøker i denne sjangeren. Jeg orker rett og slett ikke å forholde meg til halvgode krimplot der slapt språk og uinteressante romankarakterer dominerer. Selv Nesbø, min tidligere favoritt, styrer jeg unna. I min sneversynthet synes jeg historiene om Harry Hole er blitt en suppe av usannsynlige hendelser, forutsigbare cliff-hangers og en eksess av vold kun for voldens skyld. Som dere skjønner så har jeg for lengst abdisert som krimelsker.

Men av og til dukker det opp krimromaner som gir meg troen på at det fortsatt finnes originale og velskrevne bøker innenfor sjangeren; bøker som virkelig hadde fortjent større oppmerksomhet og en plass på bestselgerlistene. Et eksempel på en slik kriminell godbit er boka «Plan D» av den tyske forfatteren Simon Urban (1975 - ). «Plan D» utkom på norsk i 2013 og er noe så usedvanlig som en kontrafaktiske kriminalroman. Mens det i år er 25 år siden Berlinmuren falt, stiller Urban det ubehagelige spørsmålet: Hva om den tyske gjenforeningen aldri hadde funnet sted?

I Urbans fiktive romanunivers befinner vi oss i vår egen samtid, i 2011, i et DDR som eksisterer i beste velgående. I stedet for å opphøre som selvstendig stat i 1990 gjennomgikk landet en vellykket «gjenopplivning» basert på åpne grenser (om enn for en kort periode) og sosiale reformer. Etter tjue år er lite forandret: Muren skiller fortsatt Øst fra Vest, og DDR er et lukket land som henger etter i den teknologiske utviklingen. I boka er Øst-Berlin anno 2011 arkitektonisk uforandret, fattigslig, grå og klaustrofobisk - i skarp kontrast til sin vestlige «tvillingbror».

Forfatter Simon Urban

Plottet i boka er like historisk interessant som det er spennende: En gammel mann blir funnet hengt i byskogen utenfor Berlin, og det blir raskt klart at det dreier seg om en regelrett henrettelse. Måten skolissene til offeret er knyttet sammen på peker mot den øst-tyske etterretningstjenesten STASI. Før «Gjenopplivningen» signerte nemlig det hemmelige politiet sine likvidasjoner på denne måten. Når historien om det mulige STASI-mordet lekkes til vest-tysk presse står plutselig hele DDRs fremtid på spill. Skulle det vise seg at STASI fortsatt er aktive, vil Vest-Tyskland og EU stanse alle handel med øst-tyskerne. Uten inntekter fra Vesten vil DDR raskt gå konkurs.

Det er den noe forsofne og desillusjonerte kriminaletterforskeren Martin Wegener som blir satt til å løse saken, men jakten på sannheten skal vise seg å bli svært vanskelig. Spillereglene endres tidlig i det myndighetene på begge sider av muren krever innsyn i saken. Snart har Wegener to nye medhjelpere, kolleger fra Vest-Tyskland, som skal bistå ham i etterforskningen. Undersøkelsene leder dem til DDRs skyggeside. Her forsvinner fortsatt regimekritikere sporløst i landets hemmelige fengsler samtidig som en øst-tysk protestbevegelse vokser fram i det skjulte. I slike tider må man rask kunne avgjøre hvem man kan stole på. Hvem er venn og hvem er fiende? Og hva er egentlig «Plan D,» dokumentet som den drepte hadde i sin besittelse og som alle nå ser ut til å være på jakt etter?

Urbans bok er etter min mening en annerledes, spennende og intelligent roman som skiller seg positivt ut både som krimbok og som kontrafaktisk historiefortelling. Bildet forfatteren maner fram av et delt Tyskland i vår samtid er både dystert og foruroligende. For det er lett å glemme at et gjenforent Tyskland ikke var gitt på forhånd i 1990. Et reformert DDR, slik Urban beskriver, kunne vært et like sannsynlig resultat av Murens fall. Selv var jeg 14 år da Berlinmuren falt, og det er ikke tvil om at denne historiske hendelsen endre min måte å se verden på. Hvor hadde Europa vært i dag dersom Jernteppet fortsatt eksisterte? Det er en skremmende tanke!

Jeg vil anbefale «Plan D» til alle som er interessert i vår nære historie, er ute etter en fengende krimbok eller som rett og slett ønsker en spennende leseopplevelse! Slik sett er boka det rene Kinder-egget!

Bildeutsnitt fra den tyske utgaven av boka

torsdag 25. desember 2014

God jul til dere alle!

Noen av de uleste bøkene på nattbordet mitt.

 Julekvelden er vel overstått her i gården, og nå kan jeg endelig få ønske alle lesere av denne bloggen en riktig gledelig jul!

Det har vært mindre aktivitet her på bloggen i år enn det jeg på forhånd hadde sett for meg. 2014 har vært et veldig hektisk (men bra) år jobbmessig, men mye skjermtid på jobb ga meg "skjermnoia" på privaten. Øyne og hjerne måtte få hvile. Jeg slet dessuten med en syk hjemme-pc store deler av sommerhalvåret, noe som også begrenset skrivingen.

Men jeg har ingen planer om å slutte å blogge om bøker! Jeg leser og leser, og det er så mye av det jeg gjerne vil dele videre med dere. Det er så mange bøker utenfor bestselgerlistene som fortjener å omtales! Tidligere har jeg skrevet ferdig omtale av én bok før jeg har gitt meg i kast med en ny. I år har jeg prioritert å lese fremfor å skrive, og det ble det færre omtaler enn noen gang. I året som kommer skal jeg jobbe med å finne en bedre balanse mellom det å lese og det å skrive (om det). For meg skal jo også bloggen ha en funksjon; å fungere som et et arkiv over hva jeg har lest og hva jeg mente om bøkene.

Jeg har fri i hele julen og satser på å få skrevet ferdig noen innlegg som har ligget lenge på vent. Inntil da må dere alle ha noen riktig fine juledager!

Juleklemmer fra Anne


tirsdag 11. november 2014

Ekspedisjonen – Min kjærlighetshistorie av Bea Uusma


Vinneren av svenske Augustpriset for beste sakprosabok 2013


Har du hørt historien om de tre svensken som skulle fly i luftballong over Nordpolen? De hadde skjortesnipper og sjampagne i oppakningen men ingen av dem var trente for arktiske forhold. Dette kunne nesten vært for en dårlig svenskevits å regne, hadde ikke historien vært sann og skjebnen til de tre mennene vært så uhyggelig tragisk.

Den såkalte Andrée-ekspedisjonen regnes som en av svensk polarhistories mest dramatiske og fatale hendinger. I juni 1897 lettet hydrogenballongen Örnen fra det nordlige Spitsbergen med et mannskap på tre om bord. Ekspedisjonens mål var i teorien enkelt: I løpet av få dager skulle ballongen føres med vinden over Nordpolen og videre enten til Canada eller Russland der mottakelseskomiteene ventet. I praksis gikk det meste galt for svenskene, og ballongen nødlandet etter kort tid. Dermed måtte de tre mennene forsøke å komme seg tilbake til utgangspunktet på egen hånd. Den strabasiøse ferden deres skulle ikke ende godt.

Den endelige skjebnen til mannskapet forble uviss i mange år. Først i 1930 fant man ved en tilfeldighet levningene deres på Kvitøya, en øde øy i Arktis. Siden den gang er det blitt lansert mange teorier om hva som egentlig skjedde med ekspedisjonsdeltagerne. Det store, ubesvarte spørsmålet har vært hvordan de døde. Det som er klart er at de tre mennene sluttet å notere i dagbøkene sine få dager etter at de kom til den øde øya. Deretter ble det stille…


Ekspedisjonen forlater Ørnen etter to døgn i luften
Foto: Nils Stindberg

Den svenske illustratøren, legen og forfatteren Bea Uusma (1966-) regnes i dag som den fremste eksperten på Andrée-ekspedisjonen. I 2013 mottok hun den svenske litteraturprisen - Augustpriset – for dokumentarboka "Ekspedisjonen – min kjærlighetshistorie". Temaet i Uusmas prisbelønte bok er nettopp polareventyret som endte så tragisk i 1897. I dokumentaren gjennomgår forfatteren hendelsesforløpet til ekspedisjonen på nytt. I tillegg presenterer hun nye teorier om hva som kan ha tilstøtt mannskapet, godt dokumentert med egen forskning.

"Ekspedisjonen…" er en grundig, lettlest og medrivende dokumentar som virkelig skiller seg fra den store mengden sakprosabøker. Bokas kanskje største styrke er at den levendegjør historien på en utrolig god måte. Uusma har utført et godt stykke forskningsarbeid i letingen etter nye svar på gamle og ubesvarte spørsmål. Primærkilder står sentralt i forskningen hennes, og deltagernes egne fotografier, brev og dagboksnotater siteres og avbildes hyppig i boka.

Uusma tar også i bruk mer moderne teknikker i forsøket på å skaffe vitenskapelige bevis for hvordan de tre mennene døde. Hun undersøker mennenes klær og utstyr som i dag er utstilt på det svenske Andréemuseet, og hun gjør dypdykk i 90 år gamle obduksjonsrapporter. Uusma tar forskningen sin ett steg videre. Hun involverer patologer og kriminalteknikere og foretar DNA-analyser. Hun reiser dessuten selv til Nordpolen, Svalbard og Kvitøya for å følge i Andrée-ekspedisjonens fotspor. Forfatterens notater fra sine egne reiser i nordområdene gir historien en personlig vri.


Forfatter Bea Uusma
Foto: Anna Lena Ahlström.



Noe annet som gjør at denne dokumentarboka utmerker seg er lay-outen. Boka er større og har et mer omfattende bildemateriale enn andre dokumentarer jeg har lest i det siste. Forfatterens bakgrunn som illustratør skinner tydelig i gjennom når det gjelder utseendet og innholdet. Det er ulike farger på sidene avhengig av tema. Fotografiene fra fortiden er presentert på en interessant måte, og bildene fra nåtiden er smakfulle, nærmest "glansede". Samlet synes jeg dette fungerer veldig bra!

Jeg ble veldig begeistret for Uusmas dokumentar om dette snart glemte kapittelet i vår nære polarhistorie. Selv om jeg ikke har noe spesielt forhold til Nansen, Amundsen og co. så slo denne historien meg over ende med stor kraft. Dette skyldes først og fremst forfatterens unike formidlingsevne og styrken i tre enkle menns skjebne. Uusma viser at det å søke etter svar kan være en usedvanlig sterk drivkraft i livet - uansett om man er forsker og forfatter eller deltager på en mislykket svensk ballongferd.

"Ekspedisjonen – min kjærlighetshistorie" er kommet i norsk utgave nå i 2014. Jeg har lånt mitt eksemplar på biblioteket.