tirsdag 21. juli 2015

På sporet av Andre verdenskrig #1


Den tyske soldatkirkegården på Alfaset i Oslo

Er du også av den typen som trekkes mot kirkegårder? Jeg vet jeg ikke er alene om å synes det er spennende å vandre rundt i disse stille by-oasene, lese navn fra tidligere tider og dikte opp historier om levde liv. Eldre gravplasser, gjerne utenlands, med eføybekledte madonnaer og utsmykkinger som skriker ut: «Memento mori,» har en spesiell tiltrekningskraft på meg. Også Oslo har slike "hemmelige" rom som det er verdt å utforske nærmere.

Et drøyt steinkast fra IKEA på Furuset i Oslo ligger Alfaset kirkegård. Jeg har kjørt forbi dette stedet mange ganger, og hver gang har jeg undret meg over de mange korsene av granitt som står for seg selv, litt adskilt fra resten av kirkegården. Dette stedet ligger rett ved Strømsveien der trafikken dundrer forbi hele døgnet. Det er bare et lavt steingjerde og en smijernsport som skiller dette området fra storveien, men innenfor murene hersker det likevel en egen ro. I går besøkte jeg denne historiske plassen for første gang og jeg lærte mye om et for meg ukjent kapittel i norsk krigshistorie.

 

Jeg hadde ikke lest noe om dette stedet på forhånd, men fordi korsene ser så «germanske» ut ble jeg ikke overrasket over hva jeg fant. Det er den tyske soldatkirkegården, Deutscher Soldatenfriedhof, som ligger her på Alfaset. I årene 1940-45 begravde den tyske okkupasjonsmakten sine døde soldater på Ekeberg krigskirkegård, der du i dag finner den nye skulpturparken. På begynnelsen av 1950-tallet ble gravene flyttet fra Ekeberg hit til Alfaset, og det ble etablert en egen minnelund for de tyske soldatene. I dag fremstår stedet som et verdig, men også særegent minnesmerke fra andre verdenskrig.



Krigskirkegården ligger som sagt for seg selv, adskilt fra resten av kirkegården. Når jeg besøker stedet er det sommerstille her. Fuglene synger, og de store trærne som omkranser området gir litt skygge for sola. En rødstrupe sitter på et av de mange korsene og ønsker meg velkommen. På høyre side, med en gang man kommer inn på området, ser man et stort, mørkt mausoleum. Her er navnene på alle de gravlagte soldatene inngravert. Jeg syntes mausoleet var skummelt; det appellerte for mye til fantasien min, men resten av området er lyst og luftig. Stedet er ganske stort, med rad på rad av like kors. Det ligner faktisk på krigskirkegårdene man finner langs Vestfronten, om enn i en mye mindre skala. 3200 menn og noen kvinner ligger begravd her, og på hvert kors er det inngravert seks navn, tre navn på hver side av korset, alle med stilling/militærgrad og dato for fødsel og død.


Det er mange unge menn begravd her, ser jeg. Mange av dem var bare rundt 20 år da de døde. Selv om de tilhørte fiendemakten, de som okkuperte landet vårt, så er krig et helvete der døden aldri er vakker. Det er det lett å stille seg selv spørsmålene: Hvem var disse menneskene, og hvordan døde de? Uansett hvilke brikker de utgjorde i krigen, så var de noens sønner, fedre og ektemenn. Det ser man også bevis for når man oppsøker denne gravplassen. Man skulle kanskje tro at dette er et område som ingen oppsøker, men på flere av gravene finner man blomster som noen har lagt ned. På en av gravene fant jeg en plakett med fransk tekst, med en siste hilsen «...fra din familie.» Kanskje den døde kom fra de tyske grenseområdene mot Frankrike? Jeg tenker med meg selv at hvert navn, hver skjebne, kunne vært et utgangspunkt for en roman.

Noe som også er litt spesielt er at det skal ligge 96 tyske soldater fra første verdenskrig begravd her på soldatkirkegården. Jeg tok meg ikke tid til å finne disse gravene men jeg har lest meg opp på historien. I månedsskiftet mai/juni 1916 ble tidenes største sjøslag, også kalt «Slaget ved Jylland», utkjempet utenfor kysten av Danmark. Mange døde marinesoldater fløt i land i Norge, og noen av dem er altså begravd på Alfaset.

Den tyske soldatkirkegården på Alfaset er vel verdt et besøk. Det er et minnesmerke til ettertanke. Stedet gjorde inntrykk på meg, kanskje mest fordi det med all tydelighet illustrerer historiens mange sider. Jeg synes det er flott at vi i dette landet, 70 år etter krigens slutt, har et sted der de døde blir minnet med verdighet, uansett hvilken side de den gang representerte.


Alle foto/ all photos © bokofilia

Kilder:
Oslo Byleksikon
Wikipedia
Lokalhistoriewiki
NRK Ekko: Verdenskrig på Vestfronten og på Alfaset i Oslo (link til Podcast)
Side til det tyske Volksbund für Deutsche Kriegsgräberfürsorge (se link)

onsdag 27. mai 2015

«Det behagelige er ikke alltid interessant»: Eugen Ruge på Litteraturhuset i Oslo


Torsdag 21. mai besøkte den tyske forfatteren Eugen Ruge (f. 1954) Litteraturhuset i Oslo, noe jeg absolutt måtte få med meg! I 2011 vant Ruge Den tyske bokprisen for debutromanen «Når lyset svinner» («Im Schatten des abnehmendes Licht»). Boka kom ut på norsk i fjor og forteller historien til en øst-tysk familie gjennom fire generasjoner. Vi får et godt innblikk i familiens gradvise forfall og oppløsning, en utvikling som går parallellt med DDRs vekst og fall. Dette var en roman som gjorde stort inntrykk på meg, både på grunn av den historiske konteksten handlingen utspiller seg i, personskildringene og ikke minst humoren.

Det var det norske Goethe-instituttet som hadde innvitert til forfattermøtet, og de drøye 90 minuttene arrangementet varte var både interessante og lærerike. Først leste Ruge fra romanen sin, og deretter snakket han og Benedikt Jager, førsteamanuensis i tysk og skandinavisk litteratur ved UiS, om boka. Etter det ble det åpnet for spørsmål fra salen. Alt som ble sagt på tysk ble sømløst oversatt til norsk. Selv var jeg veldig fornøyd med å ha forstått det meste av tysken, men den norske tolkningen skapte en fin og inkluderende ramme om arrangementet, synes jeg.

Det kom opp flere interessante poeng om roman som jeg flittig noterte ned. Disse poengene har jeg forsøkt å gjengi så godt jeg har kunnet under. Den tidligere omtalen min av «Når lyset svinner» finner du forøvrig her.


DDR som historiegenerator. 

Handlingen i Ruges prisbelønte roman utspiller seg i det tidligere Øst-Tyskland før murens fall. Ruge ble spurt om hva han tror er grunnen til at så mange bøker de siste årene har hatt DDR som tema.

Ruge svarte at han selv er forundret over dette. En av grunnene til at han forlot DDR var at det ikke var noen fremtid der, det var ingenting å skrive om. Men med mer distanse har han likevel sett at dette landet hadde mange historier, personer og skjebner som det var verdt å utforske nærmere. Han var nok ikke alene om å ha oppdaget dette.

«Det behagelige er ikke alltid interessant [å skrive om]» sa Ruge da han snakket om det å ha DDR-tiden som historisk ramme for romanen sin. Kompliserte omstendigheter skaper kompliserte historier. DDR var komplisert, og det er nettopp dette han forsøker å få frem i boka si.

Hukommelses rolle

Ruges roman har mange selvbiografiske trekk, og han ble spurt om hvilken betydning egne erfaringer og minner har hatt for teksten.

En av de viktigste motivasjonene hans for å skrive denne boka, svarte Ruge, var at han ønsket å finne en måte å bevare minnene om familien og oppveksten på. Roman-formen passet ham best; slik kunne han skildre denne perioden av livet sitt uten å måtte forklare så mye. En dokumentarfilm ville ikke gjort den samme nytten, mente Ruge. For ham var litteraturen den beste måten å huske denne delen av livet sitt.

Ulike perspektiver

I romanen er det syv ulike personer som kommer til orde og som forteller sin versjon av historien. Ruge fortalte at han valgte flere fortellerperspektiv fordi han som forfatter ønsket å holde seg utenfor fortellingen. De enkelte karakterenes forhold til fortiden (og fremtiden) kunne derfor løsrives fra forfatterens eget syn.

Ruge kunne også fortelle at han i utgangspunktet hadde forsøkt å skrive romanen ut fra ett perspektiv, sitt eget. Han oppdaget derimot raskt at holdningene hans til ting, som f.eks ideologi (kommunismen), staten DDR etc. hele tiden endret seg under skrivingen. Løsningen ble å integrere / kanalisere de ulike ståstedene inn i de ulike romankarakterene. Ruge mente at valget av flere fortellerperspektiv egentlig var en slags nødløsning, men det ble en løsning som fungerte.

Under samtalen ble det nevnt at familiens 90 år gamle overhode, den DDR-tro Wilhelm, kunne oppfattes som en svært negativ figur. Til det svarte forfatteren at han hadde forsøkt å gjøre alle bokas karakterer så troverdige som mulig. Han ville ikke fremstille noen spesielt positivt eller negativt, men snarere forklare hvorfor de enkelte romanfigurene handler som de gjør, som f.eks at Wilhelm fortsatt synger partihymnen med stort alvor. Ruge selv ville ikke ta stilling til hvordan den enkelte romankarakteren fremsto, men lot det være opp til den enkelte leser å bedømme dette.

Det ble også snakket om at det er mye humor i boka. Ruge mente selv at dette var humor som hele tiden balanserte på grensen til det tragiske. For personene det gjelder kunne situasjonen oppleves som veldig alvorlig, men for leserne blir det veldig morsomt.

Farvel til utopien

Akkurat som en av hovedpersonene i romanen, flyktet Ruge selv til Vesten i 1988. I ettertid ønsket han å vise at livet i DDR ikke var så grått og trøstesløst som det nok kunne fortone seg fra den andre siden. Bak muren fantes det tross alt sanselighet, smak, lukt og farger. Det er disse sidene av livet i Øst-Tyskland han ønsket å få frem gjennom boka.

I bunn og grunn er «Når lyset svinner» en avskjed med utopien DDR, sa Ruge. Mange forfatteren som vokste opp i DDR og som nå skriver om DDR klarer ikke alltid å formidle de mange sidene/historiene som landet bærer på. De klarer ikke alltid å se ut over dette lille landet men forblir innenfor landets grenser, i alle fall mentalt. For Ruge var det viktig å kunne skildre DDR slik det også kunne være.


Avslutningsvis snakket Ruge om sin andre roman «Cabo de Gata» (som ikke er oversatt til norsk) som handler om en forfatter som forlater alt i forsøket på å skrive sin store roman. Også denne boka har en del selvbiografiske trekk, avslørte Ruge. Det var også fint å høre at han jobber med et nytt romanprosjekt som han håpet ville komme på norsk etterhvert.

I sum innfridde møtet med Eugen Ruge alle mine forventninger. Ruge fremstod som reflektert og sympatisk, med en velutviklet sans for humor. Jeg har en tendens til å bli veldig «star struck» i slike situasjoner, men jeg klarte på stotrende tysk å få en personlig dedikasjon av forfatteren. Det var dessuten veldig hyggelig å få hilse på Elin fra bloggen Tyskbokhylle.


Alle bilder / all photos ©bokofilia

tirsdag 19. mai 2015

En historikers erindringer

 
Ich nicht av Joachim Fest

For dem som er litt mer enn gjennomsnittlig interessert i bøker om andre verdenskrig vil nok navnet Joachim Fest lyde kjent. Joachim Fest (1927-2006) var tysk journalist, historiker og forfatter, og etter krigens slutt var han tidig ute med å skrive om det som hadde skjedd i Tyskland under nazitiden. Biografien hans om Adolf Hitler («Hitler. En biografi», 1973) er blitt stående som et standardverk innenfor historiefaget. I tillegg er bøker som «Det tredje rikets ansikt» (1963) og «De umulige spørsmålene: notater fra samtaler med Albert Speer» (2005) blitt oversatt til norsk. I 2002 ga han ut dokumentarboken «I Hitlers bunker», en dramatisk skildring av det tredje rikets siste dager. Handlingen i filmen «Der Untergang» (fra 2004) baserer seg i stor grad på de historiske hendelsene slik Fest fremstiller dem i denne dokumentaren.

I erindringsboka «Ich nicht» (2006) legger forfatteren sine historiske analyser til side og gir oss en mer privat skildring av egen barndom og undomstid. Fest kom til verden i mellomkrigstidens Berlin og vokste opp som den nest eldste av 5 søsken i et borgerlig, katolsk hjem. Da nazistene overtok makten i ’33 fikk faren Johannes, som var lærer, arbeidsforbud fordi han nektet å melde seg inn i NSDAP. Arbeidsforbudet ble opprettholdt helt frem til krigens slutt, og mangelen på inntekt gjorde livet til familien svært vanskelig. Likevel avslo faren flere ganger nye tilbud om partimedlemskap; Å støtte nazistene var helt utenkelig. Innenfor hjemmets fire vegger var foreldrene åpne om sin motstand mot Hitlers regime, men utad ville åpen opposisjon være livsfarlig. Familien Fest gjorde sitt beste for å holde seg utenfor myndighetenes radar, men til slutt innhentet krigen også dem. I 1944 ble faren og alle de tre brødrene innkalt til millitærtjeneste. Da Tyskland kapitulerte hadde familien både mistet både en sønn og hjemmet i Berlin. Forfatteren selv og faren hans tilbrakte flere år i krigsfangenskap.

Joachim Fest (1927-2006) Bildelink 

Handlingen i Fests bok strekker seg fra 1920-årene og fram til 1950-tallet, med størst fokus på perioden 1933-1945. Gjennom om lang rekke tablåer og minnesbilder får vi glimt fra forfatterens skoleår, livet som soldat  og årene som krigsfange. I sentrum av historien står familien og deres tause, men bestemte motstand mot Hitler. Bokas tittel «Ich nicht» (norsk oversettelse: «Ikke jeg») viser til det latinske begrepet Etiam si omnes, ego non, hentet fra Matteus-evangeliet. Fritt oversatt betyr setningen noe slikt som «Selv om alle andre, ikke jeg» (engelsk: «Even if all [others]... I will never»). Dette mottoet ble en slags læresetning for familien: Selv under et urettsregime skulle man følge sin egen moralske overbevisning og gjøre det rette, uavhengig av andres valg.

Fests erindringer er verdt å få med seg av flere grunner. Først og fremst er dette en viktig tidsvitneskildring. Forfatteren tilhørte den generasjonen tyskere som vokste opp i skyggen av Hitlers regime. Han var bare 6 år da nazistene tok makten i 1933 og 18 år da freden kom. Det var hans generasjonen som for alvor var med på å bygge opp det nye Tyskland, og det var denne generasjonen som i voksen alder ble vitne til et delt Europa. Fest skriver dessuten stilsikkert og godt, og formidler stemningen og tidsånden på en overbevisende måte. Skildringen av familiens indre motstandskamp bikker aldri over i det banale eller heroiske, men er snarere en nøktern beskrivelse av hvordan en vanlig familie forsøkte å gjøre en forskjell i en veldig vanskelig tid.

Jeg er glad for å ha lest denne boka, men jeg lot meg ikke ubetinget begeistre av den. Min største innvending er at Fest skriver med litt for stor distanse til stoffet. Det at han skriver personlig men på en litt upersonlig måte, er muligens et bevisst fortellergrep. Som leser savnet jeg likevel å få et større innblikk i forfatterens egne tanker og følelser, å bli innvitert inn. Uansett er dette en bok som kan sies å ha kommet ut "til rett tid". Fest døde av sykdom kun få måneder før «Ich nicht» ble utgitt.

Fests erindringer i bokform finnes dessverre ikke i norsk oversettelse, men den er oversatt til engelsk med tittelen «Not I» / «Not me». Jeg har sett begge versjonen av tittelen i salg via f.eks Amazon.

torsdag 7. mai 2015

Et solid samleinnlegg - Lest i mars og april (2015)

Mars måned forsvant i overtid og utmattende arbeidsdager. Begynnelsen av april stod i påskens tegn, og med det koblet jeg meg av fra både jobb og internett. Tiden har nesten ikke strukket til når det gjelder å blogge om bøkene jeg har lest i disse månedene. For lest har jeg, og nå kan jeg angre på at jeg skoftet mars-innlegget. Her kommer nemlig et solid oppsummeringsinnlegg for begge månedene.

I mars og april har jeg lest 9 bøker:
  • 5 sakprosabøker og 4 romaner.
  • 6 papirbøker og 3 e-bøker (kindle)
  • 6 menn og 3 kvinner
  • Forfattere fra 4 land: Storbritannia, Tyskland, USA og Norge.
  • 4 bøkene på norsk, 3 bøker på engelsk og 2 bøker på tysk.

Temaer:DDR, første verdenskrig og andre verdenskrig, vikingetiden, engelsk litteraturhistorie og geografi.

1) The One From the Other av Philip Kerr

(Britisk krimroman - utgitt 2006)
Dette er bok nummer fire i krimserien med den tyske privatdetektiven Bernie Günther i hovedrollen. Günther er en romankarakter jeg får stadig større sans for. Samtidig er jeg spent på om Kerr klarer å holde den høye standarden fra de første bøkene videre utover i serien. I fjerde bok blir vår helt oppsøkt av en vakker kvinne som ønsker å få bekreftet om ektemannen, en etterlyst naziforbryter, fortsatt er i live. Hun ønsker å gifte seg med en annen og ber Günther om hjelp til å finne ut om ektemannen lever eller er død. I denne boka synes jeg Kerr bruker mye tid på å stable selve historien på beina. Når rammeverket først er på plass er dette både en spennende og fartsfylt krimbok. Se min omtale her.


2) Kruso av Lutz Seiler

(Tysk roman – utgitt 2014)
Endelig har jeg lest vinneren av Den tyske bokprisen 2014! Handlingen i romanen utspiller seg på øya Hiddensee sommeren 1989, den siste sommeren før murens fall. Øya er DDRs siste utpost mot Danmark, og mange mennesker kommer hit hver sommer. Noen er turister, noen har fluktplaner og noen ønsker å rømme fra selve Livet. Her fortelles historien om det spesielle vennskapet mellom de to hovedpersonene Edgar Bendler og Alexander «Kruso» Krusowitsch. Romanen er også et sterkt minnesmerke over de mange navnløse som mistet livet i forsøket på flykte over havet. Romanen har fått vanvittig gode omtaler i tyske aviser, men selv er jeg mer ambivalent. Jeg har gjort mange notater underveis i lesningen og har planer om en mer utfyllende omtale.


 3) Fatherland av Robert Harris  

(Amerikansk spenningsroman – utgitt 1992)
Jeg hadde store forventninger til denne kontrafaktiske spenningsromanen, og historien begynte også bra. Med handling satt til 1964 og et Tyskland som aldri tapte krigen, burde denne boka være midt i blinken for meg. Plottet er interessant: En rekke tidligere nazi-topper blir funnet drept, og den antiautoritære KRIPO-etterforskeren Xavier March (parallellene til Bernie Günther er mange) blir satt til å lede mordetterforskningen. Etterhvert finner han ut at de drepte har en ting til felles: De deltok alle på Wahnsee-konferansen drøye tyve år tidligere. Når dette er avklart mistet boka det den måtte ha av spenning for min del. For meg ble opprullingen av saken og motivet for mordene kjedelig. Konklusjon: Boka er et interessant tankeeksperiment og skreddersydd for Hollywood. Bare så synd jeg ikke liker Hollywood så godt...


4) Siste nytt fra Vestfronten av Synnøve Veinan Hellerud 

(Norsk sakprosa - utgitt 2014)
Dette er min andre bok i år med første verdenskrig som tema. Boka gir leserne en god innføring i Vestfrontens betydning for krigen. Forfatteren har reist langs hele den sytti-åtti mil lange fronten, fra Belgias nordsjøkyst via Nord-Frankrike, Tyskland og nesten helt til den sveitsiske grensen. Hun har oppsøkt steder som Ypres, Somme, Verdun og mange fler, og setter disse stedene inn i en historisk kontekst. Dette er også en personlig fortelling om forfatterens egne reiser i dette området av Europa, et område som fortsatt er preget av den store krigen. Hellerud har oppsøkt krigskirkegårder, minnesmerker, museer og skyttergraver langs hele frontlinjen og forteller om det som møter henne der. Se min omtale av boka her.


5) Shakespear. The World as Stage av Bill Bryson

(Britisk sakprosa – utgitt 2007)
Bill Bryson har skrevet bøker om alt mellom himmel og jord. Jeg liker ham desidert best når han skriver om andre enn seg selv. Det er også tilfellet når det gjelder biografien hans om William Shakespear. Dette er en ganske kort og konsis bok som likevel favner mye. Her får leserne en god innføring i hva man vet om Shakespear, og kanskje enda viktigere; alt man ikke vet om dramatikeren. Selv om Shakespears verker er udødelige er mye av livet hans ukjent for oss. Shakespear selv kan virke utilnærmelig men Bryson klarer å levendegjøre både ham og tiden han levde i for oss lesere. Anbefales!


6) Sjiraffens hals av Judith Schalansky  

(Tysk roman – utgitt 2011)
For den eldre lærerinnen Inge Lohmark er Darwins teorier om evolusjon og naturlig utvelgelse urokkelige prinsipper som styrer hennes måte å se verden på. Dette deterministisk verdenssynet har hun overført til alle deler av livet; til familien, til kollegaene og elevene hun underviser. Dette er en mørk og til tider uhyggelig roman om en ensom kvinne som mangler evnen til å føle empati. Jeg ble veldig begeistret for denne boka, og du kan lese omtalen min her.




7) Atlas over fjerne øyer av Judith Schalansky

(Tysk sakprosa – utgitt 2009)
Atlas over fjerne øyer er en sakprosabok av de sjeldne. I det ytre er det et slags atlas med femti øyer som forfatteren aldri har besøkt og aldri kommer til å besøke. Hver øy er presentert med et kart, nydelig illustrert av forfatteren selv, og nærmere informasjon om stedet. I tillegg har Schalansky skrevet en liten historie for hver av øyene. Det er de vakre kart-tegningene og de tilhørende historiene som gjør denne boka spesiell. Som leser smittes jeg av forfatterens fascinasjonen for avsidesliggende steder. Denne og Bea Uusmas Ekspedisjonen (se omtale) er blant de sakprosabøkene jeg har lest som blander fakta og poesi på en veldig god måte.


8) Eirik Blodøks av Torgrim Titlestad

(Norsk sakprosa - utgitt 2011)
Denne biografien om sagakongen Eirik Blodøks (ca 897-954) inngår i serien "Sagakongene," en serie på i alt 10 bøker om den norske kongerekken i vikingetida. Eirik Blodøks var sønn av Harald Hårfagre, han som fikk æren for å ha samlet Norge til ett rike. Da Hårfagre døde fikk Eirik den vanskelige oppgaven å holde landet samlet. Han drepte flere av halvbrødrene sine for å hindre splittelse og for å sikre makten. Dette gjorde ham lite populær. Eirik Blodøks var konge i Norge i bare noen få år før han ble fordrevet av halvbroren Håkon den Gode. På sine eldre dager ble Eirik konge av i York og Northumberland, alltid med den myteomspunne dronning Gunnhild ved sin side. Titlestads biografi gir en god gjennomgang av sagatidens litteratur, og gir nye vinklinger på historien.


9) Ich nicht av Joachim Fest  

(Tysk sakprosa – utgitt 2006)
Joachim Fest regnes som en av Tysklands fremste autorieteter når det gjelder litteratur om andre verdenskrig. Her hjemme er han nok kanskje mest kjent for dokumentarboka I Hitlers bunker (2002) som filmen Der Untergang baserer seg på. Ich nicht (norsk: «Ikke jeg») er en memoarbok/erindringsbok der forfatteren ser tilbake på egen barndom og oppvekst i nazi-Tyskland. Boka er like mye et portrett av Fest foreldre og søsknen som av forfatteren selv, og tittelen henspiller på familiens sterke motstand mot Hitlers regime. Dessverre innfridde ikke boka helt forventningene mine. Se omtale her.

onsdag 22. april 2015

Den ubarmhjertige biolog


"Sjiraffens hals" av Judith Schalansky


Med sine vakre bøker og særegne fortellerstemme innehar den DDR-fødte forfatteren og formgiveren Judith Schalansky (f. 1980 -) en sentral posisjon innenfor nyere tysk samtidslitteratur. Både hennes «Atlas over fjerne øyer» (2009, utgitt på norsk 2012) og «Sjiraffens hals» (2011, utgitt på norsk 2013) har vekket kollektiv begeistring blant lesere og anmeldere. Jeg har lenge hatt Schalansky på leselisten min, og nå ble det endelig tid til å fordype meg i en av bøkene hennes. Jeg valgte meg romanen «Sjiraffens hals» som i 2011 ble nominert inn på langlisten til Den tyske bokprisen. En slik nominasjon pleier å borge for den litterære kvaliteten, og jeg ble ikke skuffet. Schalanskys roman viste seg å være en helt spesiell og original leseopplevelse.

Darwin og DDR

Handlingen i boka utspiller seg i vår nåtid, i en liten by i det tidligere Øst-Tyskland. Her bor romanens hovedperson, den eldre biologilærerinnen Inge Lohmark sammen med mannen sin. Lohmark har en sterk kjærlighet til naturen, men ikke til skog og fjell som kanskje er det de fleste av oss forbinder med natur. Hun finner snarere en egen skjønnhet og forklaringskraft i Darwins prinsipper om naturlig utvelgelse og evolusjon. Denne troen på naturens ufeilbarlige lovmessighet gjennomsyrer alle deler av livet hennes. Ikke minst preger dette forholdet hun har til egen familie, kollegaene sine og til elevene hun underviser.

Inge Lohmark har et svært deterministisk menneskesyn der ingen er mer enn det biologien har gitt dem av egenskaper – eller mangel på sådanne. Noen er altså født med evner som kan utvikles videre, mens de fleste, i følge Inge Lohmark, er født uten et slikt forbedringspotensial. For henne kan den brutale rangordning vi finner i naturen enkelt overføres til det menneskelige fellesskapet. I hennes verden er det i bunn og grunn lite som skiller menneskene fra dyrene når det gjelder den sterkestes rett i kampen for å overleve.

I begynnelsen får hovedpersonens kynisme meg til å trekke på smilebåndene, i det jeg tolker betraktningene hennes som satire. Etter hvert blir det stadig vanskeligere å se det humoristiske i observasjonene. Det jeg først oppfatter som mørk humor endrer raskt karakter, og jeg leser videre med en stadig voksende følelse av uro.

Kvinne på randen

For «Sjiraffens hals» er en mørk og svært foruroligende historie om en kvinne som fullstendig mangler evnen og viljen til å vise empati ovenfor sine medmennesker. Å ikke klare å leve seg inn i andres følelser passer svært dårlig med yrket hun har som lærer. Den kjølige væremåten hennes påvirker også familielivet. Datteren har emigrert til USA og har ingen planer om å vende tilbake til hjemstedet. Kontakten mellom de to er minimal, og hva sier det om forholdet dem imellom når datteren kun i en kort e-post annonserer at hun har giftet seg?

I løpet av romanen går jeg gjennom en rekke følelser når det gjelder Inge Lohmark. I begynnelsen syntes jeg synd på henne; Den eldre lærerinnen fremstår som en svært ensom person som ikke klarer å knytte emosjonelle bånd til noen rundt seg, ikke engang til sin egen familie. Men med sitt deterministiske menneskesyn fremstår hovedpersonen som veldig ekstrem. Det blir stadig vanskeligere å føle sympati for henne. Samtidig hun vekker en nysgjerrighet i meg som leser etter å få vite mer om hva som driver henne.

For det er lett å bli oppslukt av Inge Lohmarks måte å se verden på. Romanteksten består i hovedsak av indre monologer. Gjennom disse gir hun leseren en innføring i hvordan naturens regelmessigheter, systemer og kategorisering kan overføres på mennesker. I det boka når et slags klimaks rykkes vi lesere ut av suggesjonen som forfatteren har skapt, og vi ser på det som har skjedd med forferdelse - og med en ny distanse. For er det ikke slik at det som faktisk skiller oss menneskene fra dyrene er evnen vår til å vise empati, og at vi har et felles normativt sett av regler for hva som er rett og galt? Det er i alle fall det jeg i min naivitet gjerne vil tro. Forakten og likegyldigheten som Lohmark fremviser i møte med familien, kollegaer og elever strider på sin side mot en slik forestilling.

En omvendt dannelsesroman

Schalansky har valgt å gi romanen sin undertittelen «En dannelsesroman» (tysk: Bildungsroman), en betegnelse som i dette tilfellet må tolkes ironisk. Tradisjonelt er dannelsesromanen en roman der hovedpersonen i løpet av historien gjennomgår en personlig utvikling. Gjennom prøvelser og motgang oppnår han/hun en form for erkjennelse – altså «dannelse.» Det finner mange eksempler på litterære skikkelser som faller inn under denne sjangerkategorien, som for eksempel Goethes Wilhelm Meister («Wilhelm Meisters læreår»), Dickens’ Pip («Great Expectations») og Twains Huck Finn («The Adventures of Tom Sawyer» / «The Adventures of Huckleberry Finn»).

I en dannelsesroman følger vi altså protagonisten på dennes vei til økt innsikt og modning. Ingenting av dette lar seg overføre til tilfellet Inge Lohmark. I løpet av romanen ser vi ingen tegn til endring hos henne, ingen innsikt og ingen vilje til utvikling. Bare mot slutten av boka ser vi et lite avvik fra hennes vanlige handlingsmønster i det hun plutselig blir oppmerksom på klassens mobbeoffer. Men om interessen for denne eleven ville ha fremtvunget en reell forandring hos Lohmark, får vi lesere aldri vite.

Anmelderen i den tyske avisen Frankfurter Allgemeine har kalt «Sjiraffens hals» for en «omvendt dannelsesroman,» noe som etter min mening oppsummerer Shalanskys bok på en god måte. Ved å snu kjente sjangerkarakteristika på hodet blir romanpersonens manglende evne til forandring tydeliggjort og forsterket. Forfatteren viser med mange eksempler hvordan Lohmark på grunn av sitt spesielle menneskesyn ødelegger alle personlige relasjoner. Hun svikter også som lærer når hun betrakter elevene som enten «lovende» eller «håpløse» tilfeller. Nettopp ved å projisere sitt menneskesyn over på elevene tar hun fra dem muligheten til å utvikle og endre seg. Slik sett kan man si at Inge Lohmarks mislykkede dannelsesprosjekt bærer i seg en dobbelt tragedie, både hennes egen og elevenes.

Vakker bok – god oversettelse

Schalanskys roman er et flott stykke arbeid som virkelig rørte ved noe i meg. Det er en velskrevet og finurlig anlagt roman som manet frem et ubehag det tok tid å riste av seg etter at lesingen var avsluttet.

I tillegg til bokas innholdsmessige kvaliteter synes jeg at dens særegne utseende også er verdt å fremheve. Romanen har ikke det tradisjonelle, glansede smussomslaget som vi finner på så mange andre bøker. I stedet har den innbundne for- og baksiden en grovkornet tekstur som føles som gammeldags strietapet. Selve teksten er trykket på godt, tykt papir, og boka er også illustrert med en rekke vakre trykk. Disse trykkene skaper på den ene siden et element av ro i lesningen, noe å hvile øynene på. På den annen side lar bildene oss se naturen gjennom hovedpersonens blikk. Naturen kan være både vakker og brutal på samme tid. Judith Schalansky har studert kunsthistorie, grafisk design og typografi i Berlin, og har selv illustrert, formgitt og typografert romanen. I 2012 ble «Sjiraffens hals» kåret til årets vakreste bok av Stiftung Buchkunst.

Jeg vil også trekke frem den gode norske oversettelsen av boka. Det er Elisabeth B. Halvorsen som stilsikkert har oversatt Schalanskys roman fra tysk.

søndag 12. april 2015

Vestfronten for nybegynnere



Siste nytt fra Vestfronten.
En reise i sporene etter første verdenskrig.

Med Synnøve Veinan Helleruds dokumentarbok «Siste nytt fra Vestfronten» (utgitt 2014) har jeg offisielt gjenopptatt fjorårets havarerte leseprosjekt; å lese skjønnlitteratur og sakprosa som på en eller annen måte omhandler temaet første verdenskrig. Dessverre inspirerte nesten ingen av bøkene jeg valgte meg i fjor til videre lesning, og prosjektet stoppet opp. I februar i år kom jeg så over romanen «Krig og terpentin» av belgiske Stefan Hertmans (se omtale), hvor mye av handlingen foregår i krigsårene 1914-1918. Jeg oppdaget, noe overrasket, at jeg ikke var helt ferdig med «The Great War» likevel.

«Siste nytt fra Vestfronten» er en av flere norske sakprosabøker som i fjor ble utgitt i anledning hundreårsmarkering for krigens begynnelse. Tittelen på boka var det første som fanget meg. Den henspiller selvfølgelig på den kanskje mest kjente skildringen av første verdenskrig, Erich Maria Remarques roman «Intet nytt fra Vestfronten.» Og det er Vestfronten som også står i fokus hos Hellerud. Det er nemlig umulig å snakke eller skrive om første verdenskrig uten at skyttergravskrigene på Vestfronten nevnes i samme åndedrag. Millioner av soldater ble drept, lemlestet og traumatisert langs den fastlåste frontlinen, og selv i dag ser man fortsatt tydelige spor etter krigen i dette området.

I arbeidet med boka har forfatteren reist langs hele den sytti-åtti mil lange fronten, fra Belgias nordsjøkyst via Nord-Frankrike, Tyskland og nesten helt til den sveitsiske grensen. Hellerud har oppsøkt steder som har hatt betydning for krigen, steder som Ypres, Somme, Verdun og mange flere. I boka setter hun disse stedene inn i en historisk kontekst; hun forteller hva som foregikk her og hvilken betydning utfallet av kampene i området hadde for krigens videre forløp. Forfatteren har valgt å fortelle historiene fra Vestfronten fra ulike perspektiver. Noen ganger følger man begivenhetene fra et overordnet ståsted. Da er det de stridende stormaktenes strategier, seire og tap som listes opp. Andre ganger følger vi skjebnene til enkeltmennesker og soldater, uavhengig av nasjonalitet. Samlet gir de ulike perspektivene oss en god beskrivelse av som foregikk på Vestfonten i krigsårene.

Helleruds bok er også en personlig fortelling om forfatterens egne reiser i dette området. Hun har oppsøkt krigskirkegårder, minnesmerker, museer og skyttergraver langs hele frontlinjen og forteller om det som møter henne der. Hun beskriver landskapet, menneskene og minnene om krigen som fortsatt holdes i hevd. I så måte kan boka nærmest leses som en guidebok til Vestfronten. De som kunne tenke seg å ta turen hit, uavhengig om det er som slagmarksturist eller pilgrimsreisende, får i alla fall mange gode tips til hva man bør få med seg av historiske stedet og hvorfor. Jeg synes forfatteren har funnet en god balansen mellom det å formidle personlige opplevelser og og det å formidle historiske fakta. Vestfronten og det som skjedde der forblir det sentrale gjennom hele boka.

Alt i alt synes jeg «Siste nytt fra Vestfronten» gir en god innføring i hva som utspilte seg på Vestfronten under første verdenskrig. Dette er nok en bok som fungerer best når leseren ikke har så mye forhåndskunnskap om emnet, slik som i mitt tilfelle. Noe jeg satte pris på med boka er at den var veldig lettlest. Hellerud formidler historien med et nøkternt spåk, uten alt for mange blodige detaljer. Det jeg kanskje likte best med denne boka er hvordan forfatteren klarer å binde nåtid og fortid sammen ved å la stemmer fra dengang og nå komme til orde. Første verdenskrig har en særstilling i europeisk historiefortelling, og forfatteren lykkes godt med å vise hvordan krigen påvirket hele det senere historieforløpet i Europa.

Detaljer fra krigsminnesmerker, London (Egne bilder)

tirsdag 24. mars 2015

The One From the Other av Philip Kerr

 

 (Bernie Günther novel #4)

«All clients are liars» - Gammelt Bernie Günther-ordtak

Jeg har tatt påsken litt på forskudd sjangermessig og har nettopp avsluttet Philip Kerrs krimroman «The One From the Other» (2006). Dette er den fjerde av i alt ti bøker med den tyske privatdetektiven Bernie Günther i hovedrollen, en romankarakter jeg får stadig større sans for. Jeg har også latt meg fange av den historiske settingen som Kerrs romaner utspiller seg i. Handlingen i de tre første bøkene (triologien «Marsfioler», «Den bleke forbryter» og «Et tysk rekviem») er i hovedsak lagt til Berlin i årene rett før og rett etter andre verdenskrig. Med bok fire ser det derimot ut til at vår mann har forlatt den tyske hovedstaden for godt. «The One From the Other» varsler i alle fall et dramatisk sceneskifte for Günther, som det skal bli spennende å følge videre i de neste romanene.

Da tredjeboka «Et tysk rekviem» sluttet var Günther fortsatt uvitende om at russernes Berlinblokade (1948-49) var nært forestående og at han og kona aldri skulle vende tilbake til Berlin sammen. I stedet slo ekteparet seg ned sør i Tyskland hvor Günthers svigefar drev hotell. Nå, ett år senere, rammer tragedien; I løpet av kort tid dør både kona og svigerfaren. Günther bestemmer seg for å ta opp igjen arbeidet som detektiv. Hans spesialfelt er fortsatt å spore opp savnede personer. Men mens det før krigen hovedsakelig var familiene til jøder og regimekritikere som stod på kundelisten, virker det som om stadig flere av klientene nå har bånd til nazistene.

Dette danner også utgangspunktet for handlingen i denne boka: Günther blir oppsøkt av en vakker kvinne som ønsker å finne ut om mannen hun er gift med fortsatt er i live. Ektemannen er en etterlyst naziforbryter som sist ble sett i 1946. Nå ønsker kvinnen å gifte seg på nytt, og fordi hun er katolikk vil hun få bekreftet at ektemannen virkelig er død. Det hele ser ut til å være en enkel sak for Günther, men oppdraget skal vise seg å få fatale følger for vår detektivvenn. Han fanges inn i et djevelsk spill hvor ingen ser ut til å være det de utgir seg for. Stikkordene er dobbeltgjengeri, nazi-leger på flukt, gamle SS-kamerater med emigrasjonsplaner og israelske likvideringsgrupper. Til slutt er det bare Günthers tanker om hevn som holder ham gående.

I kjent stil baserer Kerrs krimromaner seg på virkelige hendelser og personer, og også denne romanen er et eksempel på at virkeligheten svært ofte overgår fantasien. Jeg likte «The One From the Other» veldig godt som ren spenningslitteratur, men forfatteren bruker vel mye tid i starten på få de viktigste personene og hendelsene på plass. Men når premissene for den videre handlingen er satt, så tar historien seg betraktelig opp. Da er det bare å holde på hatten og bli med Günther på jakt etter krigsforbrytere, dobbeltagenter - og hevn.

Les min omtale av «Marsfioler» (Bernie Günther #1) her.

Les min omtale av Berlin Noir-triologien (Bernie Günther #1-3) her.