fredag 18. april 2014

Radetzkymarsch av Joseph Roth

 
                                   

I år er det hundre år siden første verdenskrig brøt ut, og et av lesemålene mine for 2014 er å ta for meg litteratur som omhandler denne dramatiske perioden i europeisk historie. I tillegg til å lese bøker som skildrer krigsårene 1914-1918 (som f.eks. Remarques "Intet nytt fra Vestfronten" og Ernst Jüngers dagbøker "I en storm av stål") skal jeg lese prosa som omhandler tiden før selve krigsutbruddet. Jeg har nemlig en sterk dragning mot dette Europa som gikk tapt som en følge av første verdenskrig; den epoken som Stefan Zweig så mesterlig skildrer i sine memoarer "Verden av i går." På begynnelsen av 1900-tallet blomstret det europeiske kontinentet både økonomisk og kulturelt. At stormaktene i løpet av få år skulle kaste seg inn i to blodige og uforsonlige kriger er vanskelig å forstå. Jeg har klokkertro på at man gjennom litteraturen kan finne noen svar på spørsmålene "hvordan" og "hvorfor".

Skal man gjøre et skjønnlitterært dypdykk i denne historiske perioden så kommer man, etter min mening, ikke utenom den tyskspråklige forfatteren Joseph Roth (1894-1939). Roth var et ektefødt barn av det østerriksk-ungarske keiserriket. Han vokste opp i et jødisk hjem i Galicia i det nåværende Ukraina og jobbet senere som journalist i Wien, Berlin og Paris. Roth var både verdensborger og patriot. Selv om Østerrike-Ungarn ble oppløst etter første verdenskrig så bevarte Roth sterke bånd til det tidligere dobbeltmonarkiet. Store deler av forfatterskapet hans er preget av denne fedrelandsnostalgien. Lengselen etter en tapt fortid og angsten for en hjemløs framtid er stadig tilbakevendende temaer i bøkene hans.

Forfatter Joseph Roth (bildelink)

Roths romaner tar leseren med tilbake til en svunnen tid; til det Europa som gikk til grunne som en følge av første verdenskrig. I de siste ukene har jeg hatt et gjensyn med et av hans mest kjente verk, romanen Radetzkymarsch, skrevet i 1932. Det er nesten 20 år siden jeg leste denne boka sist, men historien gjør fortsatt inntrykk. Dette er en klassiker på alle måter: Det presise språket, de psykologiske skildringene og de overbevisende person- og miljøbeskrivelsene gjør Roths hovedverk til en selvskrevet representant på listen over 1001 bøker man må lese.

I "Radetzkymarsch" følger leseren Trotta-familiens menn gjennom tre generasjoner. Det mest slående ved romanen er hvordan familiens vekst og fall uløselig knyttes til Habsburgmonarkiets skjebne. I slaget ved Solferino (1859) redder den slovenske løytnanten Joseph Trotta livet til den unge keiseren Franz Joseph. Som belønning for heltedåden blir han forfremmet og adlet. Familiens løftes brått ut av bondestanden og over i en helt annen tilværelse.

Det er sønnen og barnebarnet til "Helten fra Solferino" som vies mest plass i romanen. Sønnen Franz er en embets- og adelsmann av "den gamle tiden": Keisertro, pliktbevisst og svært spartansk i sitt levesett. Han er veldig lik keiser Franz Joseph, både av utseende og i holdninger. Barnebarnet Carl Joseph (navnelikhetene med keiseren er ikke tillfeldig) går inn i hæren men finner seg ikke til rette i rollen som offiser. Forholdene han har til kvinner ender alltid med konflikter og skyldfølelse. Han er en miserabel ung mann som mislykkes både som elsker, som gambler og som dranker. Carl Joseph blir drept under det galiciske felttoget i 1914. Faren kommer aldri over tapet av sønnen og dør et par år senere, i 1916. Slik går Trotta-familien ut av tiden samme år keiser Franz Joseph faller fra. Bare to år etter er også Østerrike-Ungarn historie.


Keiser Franz Joseph av Østerrike-Ungarn (1830-1916)

"Det var lettest å dø for ham til militærmusikkens toner, og aller lettest til Radetzkymarsjen."


Det er lett å lese Roths Radetzkymarsch som en vemodig svanesang over det østerriksk-ungarske keiserriket, uten at historien noen gang tipper over i det sentimentale. Forfatteren beskriver keisertidens vektlegging av det militære, betydningen av ære og ikke minst hang til pomp og prakt, og han evner å fange tidsånden i denne perioden på en overbevisende måte. Maleriet av keiser Franz Joseph (Carl Joseph von Trotta redder blant annet et slikt maleri ut av et bordell som en slags obskur gjentagelse av bestefarens heltedåd) og militærmarsjen Radetskymarsj dukker opp med jevne mellomrom i løpet av romanen. De er to av flere elementer i boka som symboliser keiserdømmets storslåtte fortid, men de varsler også katastrofen (krigen) som stadig nærmer seg.

Noe av det jeg liker aller best med denne romanen er Roths fabelaktige sans for psykologisk drama. Kapittelet hvor han skildrer den siste natten til Carl Josephs regimentslege før en duell ved daggry er mesterlig skrevet. Det samme er kapittelet hvor vi følger faren Franz i forsøkene på å få sønnens spillegjeld betalt.Til slutt ender Franz opp hos selve keiseren, en selsom og gripende opplevelse. Forholdet mellom far og sønn er ellers preget av formell distanse, og de har få, om ingen venner. Det gjør vondt å lese om denne hjerteskjærende ensomheten hver av dem bærer på. Kanskje skyldes den manglende evnen til å vise følelser og gi nærhet det påfallende fraværet av kvinner i livene deres (og i romanen for øvrig)? Dette er mennenes verden. Kvinnene i familien dør tidlig, av sykdom eller av barnefødsler. De øvrige kvinnene i boka er prostituerte, sangerinner eller allerede gifte. Hos Trottaene er det bare de maskuline verdiene som tillates å komme til uttrykk.

Jeg kan anbefale Joseph Roths klassiker på det varmeste til alle med sans for denne epoken i europeisk historie. Boka er også pliktlesning (i ordets mest positive forstand) for alle som er glad i god litteratur. Dessverre finnes det ingen nyere norsk oversettelse av Radetzkymarsch i salg, men den finnes blant annet i en splitter ny engelsk oversettelse.  Jeg kommer definitivt til å lese mer av Joseph Roth i tiden fremover!

torsdag 20. februar 2014

Underholdende tysktime: Daniel Kehlmann på Litteraturhuset i Oslo


Tirsdag denne uken inviterte Gyldendal forlag til boklansering og intervju med Tysklands store litterære stjerne Daniel Kehlmann (f. 1975) på Litteraturhuset i Oslo. Mer enn 100 interesserte tilhørere møtte opp denne kvelden, og jeg var der sammen med bokbloggerne Line og Rose-Marie. Bokblogger Linn så jeg også i øyekroken. Jeg er glad for at jeg fikk med meg dette arrangementet, for det ble en en svært fornøyelig tysktime.

Her til lands er tyske Kehlmann nok mest kjent for romanen "Oppmålingen av verden" som kom ut på norsk i 2008. Med denne romanen fikk forfatteren sitt virkelig store internasjonale gjennombrudd. Boka er blitt oversatt til hele 46 språk, og de høye salgstallene har plassert boka hans som den nest mest solgte tyskspråklige romanen etter Susskinds "Parfymen."

I år utgir Gyldendal forlag to av Kehlmanns bøker på norsk, nemlig romanene "F" og "Jeg & Kaminski."  Romanen "F" fikk svært gode anmeldelser i tysk media i fjor, og boka var også å finne på Den tyske bokprisens langliste i 2013.

Kehlmann leste innledningsvis på tysk fra bokas første kapittel. Deretter overtok "bokbader" Elisabeth Beanca Halvorsen og leste videre på norsk. Samtalen fortsatte på engelsk, og Kehlmann fortalte levende og humoristisk om hovedpersonene i boka, researchen han hadde gjort i forkant av skriveprosessen og litt om mottagelsen romanen har fått i hjemlandet. Jeg hadde ikke lest boka i forkant av arrangementet, men Kehlmanns smittende entusiasme og humor må sies å være den beste reklamen for forfatterskapet!

Samtidig som Gyldendal lanserer fjorårets tyske salgsuksess utgir de også romanen «Jeg & Kaminski» fra 2003. Denne boka regnes som Kehlmans definitive gjennombrudd. Boka ble nominert til Den tyske bokprisens kortliste i 2005 og blir for tiden filmatisert.

Daniel Kehlmann er en forfatter det er lett å like. Han ga inntrykk av å være svært lite selvhøytidlig, han var vittig og uformell. Han fikk publikum til å le flere ganger underveis i bokbadet. Slik blir det plusspoeng av! Det var dessuten interessant å høre ham fortelle om sitt bevisste bruk av gramatikk (f.eks bruken av Konjunktiv 1 som skaper en slags objektivitet i teksten) og måten han driver research på ("Ikke driv for mye research. Selv eksperter tar feil"). Kehlmann fortalte også at han ofte skrev notater til romanene sine for hånd. Det ble spurt om han ikke var redd for å miste disse notatene. Til stor humring fra salen påpekte han at han av erfaring syntes det var mye letter å miste en fil på datamaskinen enn å miste en notisbok.

Det var for øvrig en fin gest av Gyldendal å gjøre ære på oversetter Sverre Dahl på arrangementet. Dahl er min absolutte favorittoversetter når det kommer til tysk litteratur på norsk, og det er han som har oversatt Daniel Kehlmanns bøker. I følge Wiki har Dahl nærmer 150 litterære oversettelser fra tysk til norsk bak seg, og mer enn 50 av dem er utgitt på Gyldendal forlag. Dahl har også oversatt en annen populær tysker i Gyldendals "stall", nemlig Ferdinand von Schirach.

Dette var mitt aller første arrangement på Litteraturhuset. men definitivt ikke det siste. Jeg koste meg stort og fikk et svært godt inntrykk av både Kehlmann og romanene hans. Neste gang skal jeg sette meg enda lenger fremme i salen, gjøre enda flere notater og ta med meg et enda bedre kamera. Alt i alt var det en svært hyggelig aften på Litteraturhuset! Jeg tror ikke jeg var alene om å bli sjarmert av denne uhøytidelige tyskeren.

Andre som har skrevet om arrangementet:
Rose-Marie
Linn 
Les NRK Bok sitt intervju med Daniel Kehlmann her
Min omtale av "Oppmålingen av verden" finner du her

lørdag 15. februar 2014

Haltet euer Herz bereit av Maxim Leo - Vinner av Den europeiske bokprisen 2011


Eine ostdeutsche Familiengeschichte
(En øst-tysk familiehistorie)


Den tyske journalisten Maxim Leo (1970 -), født og oppvokst i Øst-Berlin, var 19 år gammel da Berlinmuren falt. Nesten tjue år etter den tyske gjenforeningen bestemmer han seg for å gjøre en mental reise tilbake til DDR-tiden. Han ønsker å se nærmere på hvordan livet i det tidligere Øst-Tyskland fortonte seg for familien og hva dette landet betød for det enkelte familiemedlem. Forfatteren har intervjuet foreldrene og besteforeldrene sine, og han har lett i dagboksnotater, fotoalbum og STASI-mapper etter ledetråder. Selvbiografien Haltet euer Herz bereit er resultatet av dette arbeidet. I 2011 mottok Maxim Den europeiske bokprisen for sin østtyske familiehistorie.

I boka vier Maxim relativt mye plass til historien om morfaren Gerhard, familiens patriark. Morfaren var en svært myteomspunnet person og en mann forfatteren aldri kom helt nær. Gerhards liv var preget av dramatikk: Han var bare 10 år gammel da familien flyktet til Frankrike etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Det var ikke bare familiens jødiske herkomst som gjorde dem sårbare. Gerhards far, Maxims oldefar, var advokat. I 1927 representerte han motparten og vant en sak som Joseph Goebbels hadde ført til retten. Dette nederlaget glemte aldri Goebbels, og en arrestordre ble utstedt på familien da nazistene tok makten. Under andre verdenskrig var Gerhard spion og sabotør for den franske kommunistiske motstandsbevegelsen. Etter krigen returnerte han til Tyskland og deltok aktivt i gjenoppbygningen av landet. I DDR jobbet han som journalist og ble etterhvert en del av maktapparatet. I STASI-arkivet får Maxim ny informasjon om bestefaren. Denne informasjonen nyanserer barnebarnets bildet av Gerhard som en endimensjonal regimetilhenger. Men de nye opplysningene gjør ikke bildet av bestefaren mindre mystisk.

Forfatterens morfar Gerhard med kona Nora
Foto: Puchkin press©

Farfaren Werner kjempet på tysk side under krigen. Han skilte seg fra Maxims farmor da krigen var over, og kontakten mellom Werner og barna (Maxims far og tante) ble brutt. I arbeidet med denne boka gjennopptar Maxim kontakten med farfaren. Disse møtene vekker mange og motstridende følelser i barnebarnet: Slektslikheten mellom dem er slående, men det er vanskelig for Maxim å akseptere farfarens historier. For Werner var årene før andre verdenskrig rosenrøde. Han hevder at disse førkrigsårene var den beste tiden i hans liv, og for Maxim er disse utsagnene vanskelige å svelge: ”Det stod klart for meg at jeg kom fra en jødisk motstandsfamilie, og så dukker altså Werner opp og viser meg hvor bra alt var under nazistene. Alt i meg stritter i mot å la denne mannen komme meg for nær. Å akseptere at han tilhører min familie. At jeg tilhører hans.” (s.139). Maxim har vanskeligheter med å forstå hvordan farfaren så enkelt kunne innordne seg så ulike tankegods som det nasjonalsosialistiske og det sosialdemokratiske. Det som er klart er at Werner var en mann med evne til å tilpasse seg omstendighetene uten at han reflektere stort over disse tilpasningene.

Selv om de to bestefedrene hadde svært forskjellig bakgrunn og livsløp så delte de erfaringene fra krigen. For dem begge var DDR et slags drømmeland der de kunne legge alt det fryktelige de hadde opplevd i kamp og i krigsfangenskap bak seg. Gerhard kunne gi seg hen til illusjonen om at DDR-borgere var en annen type tyskere enn dem som hadde jaget ham og familien ut av landet, mens Werner kunne late som om han alltid hadde trodd på sosialismen. Dersom man var innstilt på å bli en del av det nye fellesskapet så ville alle feil og traumer tilhøre fortiden.

Foreldrene til Maxim, Anne og Wolf, måtte leve videre med fedrenes illusjoner om at DDR var drømmelandet. Hverken Anne eller Wolf hadde noen fortid som måtte glemmes eller bearbeides. Det ble derfor stadig vanskeligere for dem å tro på myndighetenes sosialistiske prosjekt. Maxims mor var lenge aktiv i partiet, men begynte etter hvert å tvile på det hele. Faren Wolf var mer av en bohem som stadig testet grensene for hvor langt han kunne gå før det fikk konsekvenser. Sine små protester til tross; når Maxim leser farens STASI-mappe forstår han at myndighetene aldri betraktet Wolf som en reell trussel. Da var det kanskje heller slik at Wolfs små rebelske utfall ga ham en illusjon av frihet og valgmuligheter, selv om det var myndighetene som til syvende og sist bestemte spillereglene.

Forfatter Maxim Leo
                           
Selv om Haltet euer Herz bereit handler om tre generasjoner østtyskere så synes jeg kanskje at boken er som mest spennende når forfatteren skildrer sin egen barndom og oppvekst på 1970 og -80 tallet. Jeg synes det var spesielt interessant å lese om hvordan forfatteren opplevde de dramatiske dagene før murens fall. Jeg er ikke så mange år yngre enn forfatteren, og jeg husker svært godt TV-bildene fra disse novemberdagene i 1989. Jeg forstod helt sikkert ikke rekkevidden av det som utspilte seg foran øynene mine dengang, men jeg forstod at dette var historiske begivenheter. I boka beskriver Maxim spenningen, angsten, tvilen og håpet som bygde seg opp i befolkningen på denne tiden. Lettelsen han følte da grensene ble åpnet var ubeskrivelig. Samtidig var det et sjokk å bli konfrontert med vestens negative syn på DDR, sier forfatteren. Denne kritikken mot Øst-Tyskland var det lett å ta personlig.

Jeg synes Maxim Leos bok var svært leseverdig, og jeg ser mange paralleller mellom selvbiografien hans og romanen Når lyset svinner (av Eugen Ruge) som jeg leste på tampen av fjoråret. Både Maxim og hovedpersonen i Ruges roman vokste opp i et borgerlig, intellektuelt miljø med sterke familiepatriarker på den ene siden og en enorm lengsel mot Vesten på den andre. Begges familier var på mange måter et DDR i miniatyr: Her fant man idealismen og håpet til generasjonen som grunnla landet. Man fant også resignasjon og fremmedgjøring hos barna som ikke delte foreldrenes sosialistiske drøm i like stor grad. Og ikke minst følte barnebarna en stor lettelse da det sosialistiske prosjektet ble skrinlagt for godt.

Jeg har lest Maxim Leos selvbiografi på tysk, men boka er oversatt til flere språk. For de som er interessert i temaet bærer den engelske utgaven tittelen Red Love: The story of an east german family.

tirsdag 4. februar 2014

1913. Århundrets sommer av Florian Illies




Året er 1913 og Europas kulturliv blomstrer. Kanskje aldri før har kontinentet opplevd en slik kulminasjon av kunstnerisk og intellektuell skapertrang som i akkurat dette året. Ved inngangen til det 20. århundret er det ingenting som synes umulig; de teknologiske nyvinningene er mange og troen på fremtiden er stor. Et år senere, i juni 1914, faller de berømte skuddene i Sarajevo. Mordet på det østerriksk-ungarske kronprinsparet fører stormaktene ut i en av de blodigste krigene som er utkjempet på europeisk jord. Europa skal aldri mer bli det samme etter dette.

I boka 1913. Århundrets sommer tar den tyske journalisten og kunsthistorikeren Florian Illies oss med tilbake til et tilsynelatende sorgløst Europa i tiden før første verdenskrig. Forfatteren introduserer leserne for en rekke personer som preget kulturen, politikken og samfunnslivet på denne tiden. Vi møter også skikkelser som fortsatt var "ukjente" i 1913, som for eksempel Hitler og Stalin, men som senere skulle påvirke europeisk historie på avgjørende måter. Felles for personene i Illies sitt utvalg er at svært mange av dem, i smått eller stort, på godt eller vondt, er blitt en del av vår historiske og kulturelle bevissthet.

Kapitlene i boka følger kalenderåret 1913 måned for måned. Både boka som helhet og hvert enkelt kapittel har en collage-aktig form: Noen personer blir kun nevnt i en enkel setning mens andre historier vies et avsnitt eller fortelles over et par sider. Illies bruker også mye plass på å skildre flere av datidens mest kjente kjærlighetsforhold (som forholdet mellom maleren Oskar Kokoschka og Alma Mahler, og mellom Franz Kafka og Felice Bauer), faglige uoverensstemmelser (Sigmund Freud versus Carl Gustav Jung) og familiekrangler (mellom brødrene Heinrich og Thomas Mann). Krangelen mellom Mann-brødrene bunnet i Thomas Manns bruk av familien som forbilde for romanen Buddenbrooks (1901), en strid man kan si foregrep Knausgård-debatten med mer enn 100 år.

Oskar Kokoschkas "Die Windsbraut" (1913) viser maleren og Alma Mahler.

Jeg ble oppmerksom på 1913. Århundrets sommer da jeg besøkte München i høst. Boka kom ut i Tyskland i 2012, og ett år etter utgivelsen lå den fortsatt høyt på de tyske bestselgerlistene. En av grunnene til de gode salgstallene skyldes nok at forfatteren beskriver datidens samfunn fra et utpreget tysk perspektiv. Noen av personene som nevnes i boka, som politikere og litt mer perifere kulturpersonligheter, er nok ikke så kjente utenfor den tyskspråklige sfæren. Et tysk fokus er likevel ikke helt unaturlig: Svært mange av de ledende skikkelsene innenfor datidens europeisk åndsliv kom jo nettopp fra Tyskland eller det Habsburgske riket. Jeg synes stedene (vi snakker Berlin, Wien, Praha, Munchen, Salzburg), historiene og personene som forfatteren har valgt ut gjenspeiler denne epoken på en veldig god måte.

Jeg tror også at Illies sin bok rører ved en nostalgisk streng hos mange lesere. Første verdenskrig står fortsatt sterkt i europeernes kollektive hukommelse, og for mange, forfatteren inkludert, har året 1913 en viktig symbolfunksjon: 1913 var det siste fredelige året før stormaktene startet krigen som skulle forandre Europa både geografisk og historisk. Som leser kjenner også jeg en dragningen mot dette "tapte" Europa som Stefan Zweig skildrer så lysende i sine memoarer Verden av i går (Die Welt von Gestern) og som Joseph Roth tar et vemodig farvel med i sin roman Radetzkymarsch. I sistnevnte bok knyttes en families vekst og fall tett sammen med keiserriket Østerrike-Ungarns skjebne. Jeg kjenner på meg at jeg trenger et gjensyn med Joseph Roths roman ganske snart.

Franz Marcs maleri "Der Turm der blauen Pferde"
ble malt i 1913. Kunstverket har vært forsvunnet
siden slutten av andre verdenskrig.

Sist men ikke minst gir teksten et fascinerende bilde av hverdagsliv og mellommenneskelige relasjoner på begynnelsen av 1900-tallet. I bakgrunnen fornemmer leserne stormaktenes rasling med sablene, men folk flest virker mest opptatte av sine forelskelser, kunstprosjekter og ekteskapsproblemer. Tankene på en mulig krig synes uendelig fjern i 1913. Noe av det jeg likte best ved boka er nettopp måten forfatteren blander biografi og fantasi på. Illies tar utgangspunkt i biografiske fakta for så å leve seg inn personenes tanker og følelsesliv. Slik levendegjør han ikke bare historien på en ny og annerledes måte; han menneskeliggjør også utvalget sitt på ypperlig vis og plasserer dem i en større historisk og kulturell sammenheng.

Jeg tror nok man vil ha størst glede av Illies sin bok dersom man har litt kjennskap til og interesse for europeisk kunst- og kulturhistorie fra før. Personlig likte jeg i alle fall boka kjempegodt og koste meg med forfatterens mange anekdoter og historiske krumspring. Jeg hadde dessuten stor glede av å google navn og kunstverk underveis i lesningen. Det å se bilder av personene og kunstverkene som omtales i boka ga lesingen en ekstra dimensjon og jeg fikk lyst til å fordype meg mer i kunsten og litteraturen. Alt i alt synes jeg at forfatteren lykkes svært godt med sitt prosjekt. Ved å blande biografiske elementer med fiksjon klarer han å fange stemningen fra denne svunne tiden på en svært troverdig måte.

1913. Århundrets sommer kom ut på norsk i fjor. Denne omtalen baserer seg på den norske utgaven, som er svært godt oversatt fra tysk av Ute Neumann.

lørdag 18. januar 2014

Jeg knauser #5

Foto: Morten Holtum © Gyldendal

Når jeg fikk husarrest, leste jeg. Da jeg var 11 år, gjorde En dødssyk venn av Daniel Zimakoff inntrykk på meg. Den handler om et vennepar der den ene har kreft. Da jeg ble tatt vekk fra hjemmet mitt og plassert på institusjon som tenåring, meldte jeg meg inn i en bokklubb. Det var slik jeg kom over Min kamp av Karl Ove Knausgård. Jeg leste den første av de seks bøkene på rommet mitt i Solhaven på Farsø på Nordjylland. Jeg så at det var likheter mellom Knausgårds oppvekst og min egen. Han hadde også en voldelig far. Kanskje ikke i samme omfang som min, men han levde også med frykt hele tiden. Det var spesielt én scene i boken jeg husker. Faren smører brødskiver til Knausgård og broren. Jeg hadde en lignende episode i min oppvekst, hvor faren min smurte brødskiver til oss, samtidig som han sa at han skulle ønske at vi aldri var blitt født. Knausgård viste meg at det ikke er noe å skamme seg over å ha en far som slår.
(Den danske poeten Yahyan Hassan i Amagasinet 17.01.14)


I desember i fjor (2013) begynte jeg å høre på lydbokutgaven av  Karl Ove Knausgårds Min Kamp 6. Jeg kom ikke lenger enn til cd 1 før julen traff meg, og siden den gang har Karl Over vært satt på vent.  Et av lesemålene mine for 2014 er å fullføre dette siste bindet i Knausgårds selvbekjennende prosjekt. Dersom jeg lykkes har jeg brukt tre år på gjennomføringen. Det er akkurat passe tid, synes jeg.

fredag 10. januar 2014

Leseåret 2013 - En oppsummering



Tallenes tale:
Jeg leste 41 bøker i 2013. Jeg hadde nok tangert/passert 2012-resultatet på 43 bøker dersom jeg hadde telt Murakamis 1Q84 som to romaner (jeg lastet den ned som to separate e-bøker), droppet Donna Tarrts murstein The Goldfinch og unngått ungenes doble dose med vannkopper i romjulen. Man må heller ikke glemme at skriving av bokomtaler på bloggen også tar tid fra lesingen. Men hvem teller bøker?

I år har jeg:
  • Lest 27 papirbøker, 12 e-bøker og hørt 2 lydbøker.
  • Lest 29 skjønnlitterære bøker, 10 sakprosabøker og 2 diktsamlinger.
  • Lest 21 bøker på norsk, 15 på engelsk og 5 på tysk.
  • Lest forfattere fra 10 land: Norge, Sverige, Tyskland, Storbritannia, Sveits, USA, Canada, Sør-Afrika, Zimbabwe og Japan. 

Listen over alle bøkene jeg leste i 2013 kan du se her.

The best of 2013:
Jeg har hatt veldig mange gode leseopplevelser i året som gikk, og det er helt umulig å kåre noen vinner. Her er noen av mine favoritter:

  • Nick Hornby: The complete Polysyllabic Spree (omtale)
  • Ponto/Albrecht: Patentöchter (Guddøtre) (omtale)
  • Eugen Ruge: Når lyset svinner (omtale)
  • Stefan Aust: Baader-Meinhof. Historien om røde Armé Fraksjon (omtale)
  • J.M. Coetzee: Barndom
  • Haruki Murakami: 1Q84 
  • Harper Lee: To kill a mockingbird / Drep ikke en sangfugl


Lesetrender 2013:
Jeg liker å tro at jeg leser variert, men noen lesetrender har utmerket seg i år:

Bøker fra "det hvite Afrika":
Vanære (omtale) og Barndom av J.M. Coetzee, The Good Doctor (omtale) av Damon Galgut og La oss ikke gå i hundene i kveld (omtale) av Alexandra Fuller.
 
Terror, radikalisering og elendighet:
Det vi kan stå for (omtale) av Geir Lippestad, Patentöchter (Guddøtre) (omtale) av Ponto/Albrecht, Baader-Meinhof. Historien om røde Armé Fraksjon (omtale) av Stefan Aust, American Pastoral (omtale) av Philip Roth

Ellers kretser tematikken i de fleste bøkene rundt stikkordene Skyld - Soning - Skam.


Stolteste blogg-øyeblikk:
Jeg leste, likte og anbefalte Astrid Sverresdotter Dypviks Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land. I den forbindelse var jeg så heldig å få gjøre et forfatterintervju med henne. Det ga lesingen en ekstra dimensjon! Du kan lese intervjuet her. Og les boka!

 



1001-listen:
Jeg lest 8 titler på 1001-listen over bøker man bør lese før man takker for seg:
  • Haruki Murakami: 1Q84
  • Mario Puzo: Gudfaren (omtale)
  • Friedrich Dürrenmatt: Dommeren og hans bøddel (omtale)
  • J.M. Coetzee: Vanære (omtale)
  • Philip Roth: American Pastoral (omtale)
  • Philip Roth: Sabbaths teater
  • Harper Lee: To kill a Mockingbird
  • E.M. Forster: A room with a view
Det buttet litt med både Dürrenmatt og Forster, men resten var lutter leseglede. Jeg kommer til å velge meg bøker fra 1001-listen også i år.


Årets forelskelse:
At jeg skulle forelske meg i en 80-åring i 2013 var det nok ikke mange som hadde gjettet på forhånd. Den amerikanske forfatteren Philip Roth tok meg i alle fall med storm i året som gikk, og jeg leste i alt fire bøker av ham: American Pastoral (omtale), Sabbaths teater, Everyman (omtale) og I married a communist (omtale).


Jeg kommer til å fortsette mitt Roth-leseprosjekt i 2014. Jeg har fortsatt ingen planer om å lese bøkene hans i kronologisk rekkefølge, men velger heller lesestoff etter innfallsmetoden. Jeg kommer også til å arrangere samlesning av Roth i året som kommer.

onsdag 1. januar 2014

Når lyset svinner av Eugen Ruge - Vinner av den tyske bokprisen 2011

 

Alle lykkelige familier ligner hverandre. Alle ulykkelige familier er ulykkelige på sin egen måte, lyder det kjente sitatet fra Tolstojs Anna Karenina. Det er et utsagn som lett lar seg overføre til tyske Eugen Ruges imponerende debutroman, familiekrøniken "Når lyset svinner"/"In Zeiten des abnehmenden Lichts." Boka vant den tyske bokprisen i 2011 og kom i norsk oversettelse i 2013.

I boka følger vi den østtyske familien Umnitzer/Powileit gjennom fire generasjoner og nesten femti år. På begynnelsen av 1950-tallet, etter mange år i meksikansk eksil, returnerer ektefellene Wilhelm og Charlotte til Europa og den unge staten DDR. De er begge overbeviste kommunister og brenner for et nytt, sosialistisk Tyskland. Charlottes sønn Kurt og hans russiske kone flytter til øst-Berlin kort tid etter. Kurt har da et langt fengselsopphold i sovjetiske fangeleire (Gulag) bak seg, og han var heldig som overlevde interneringstiden. Flyttingen til Øst-Tyskland gir ham muligheten til å starte et nytt liv, og Kurt får etterhvert en vellykket akademisk karrière. For sønnen Alexander blir tilværelsen i øst derimot stadig mer uutholdelig og klaustrofobisk. På Wilhelms 90-årsdag, drøyt en måned før murens fall, rømmer Alexander uten forvarsel til Vest-Tyskland. Besteforeldre, foreldre og hans da tolv år gamle sønn Markus blir tilbake.

I Ruges roman blir vi vitne til en families gradvise forfall og oppløsning. Charlotte og Wilhelm har stor tro på og tar aktivt del i DDR som sosialistisk prosjekt. Skjebnen til Charlottes andre sønn i sovjetisk fangenskap og Kurts egne opplevelser i Gulag blir det ikke snakket høyt om. Når barnebarnet Alexander flykter til vesten innebærer det ikke bare en avvisning av besteforeldrenes verdier og tankesett. Det er også en avvisning av det østtyske fellesskapet. Slik speiler fremmedgjøringen mellom de ulike generasjonene også DDRs historie og undergang på en veldig god måte.

Forfatteren Eugen Ruge

Fortid og nåtid går hånd i hånd i denne romanen. Kapitlene hopper frem og tilbake i tid, og i hvert og ett av dem kommer et familiemedlem til orde med sin historie. Jeg synes denne bruken av flere fortellerstemmer er et spennende grep, nettopp fordi de ulike historiene gir et utfyllende men også motstridende bilde av slekten og livet i Øst-Tyskland. Hva er egentlig "sannheten" om familien? Og hvem står for den "riktige" definisjonen av DDR? I boka er det spesielt scenen med patriarkens 90-årsdag som blir fortalt fra ulike vinkler. Slik avdekkes familiehemmelighetene lag for lag samtidig som de ulike fremstillingene gir et satirisk, ja nærmest bisart bilde av det østtyske borgerskap og embetsverk. Dette er en roman-oppskrift som er lett å like.

Når den tyske avisa Die Zeit hyller boka som "den store østtyske Buddenbrooks-romanen" (der grosse DDR-Buddenbrooks-Roman) er det lett å si seg enig. Selv om det skiller 110 år mellom de to utgivelsene er parallellene til Thomas Manns 1001-klassiker lette å få øye på. De to tyske forfatterne følger, hver på sin unike måte, en borgerlig familie gjennom fire generasjoner og lar oss få innblikk i deres få gleder og mange sorger. Beskrivelsene av samfunnet er svært tidstypiske, og både Ruge og Mann bruker hendelser og personer fra egen nære familiekrets som bakgrunn for romanstoffet.


At romankarakterene i Når lyset svinner baserer seg på (selv-) biografisk materiale, bekrefter Ruge i et intervju med nyhetsmagasinet Der Spiegel. Ser man nærmere på forfatterens familiehistorie så er de selvbiografiske trekkene i boka svært fremtredende. Ruges besteforeldre var tyske kommunister som flyttet til Sovjetunionen etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Her ble også Eugens far Wolfgang Ruge født. Da Tyskland invaderte Sovjetunionen i 1940 ble Wolfgang deportert til Sibir, og først seksten år senere kunne hele familien vende "hjem." Wolfgang ble etterhvert en av DDRs mest kjente historikerne, men det var først i 2012 at hans egne memoarer fra oppholdet i Sovjetunionen kom ut. Eugen Ruge hoppet av til vesten i 1988.

På tampen av leseåret 2013 ble Ruges bok en svært interessant og uventet positiv leseopplevelse! Jeg skriver "uventet", fordi jeg hadde ventet en skildring malt i grå nyanser og med smak av betong. Når man tenker på Øst-Tyskland får man jo gjerne opp stikkord som Stasi, diktatur, matkøer, et trøstesløst liv. Når Lyset svinner inneholder ikke noe av dette (selv om det antydes). I stedet møter vi en privilegert familie som elsker, hater, svikter, fortrenger og savner. Det er en allmenngyldig historie om en familie som sakte splittes på grunn av generasjonskonflikter og begrensningene som samfunnet legger på hver og en av dem. Med denne boka makter Ruge å gi et annet, men ikke mindre sant, bilde av livet bak Berlinmuren. Desto mer imponerende er kanskje måten han klarer å forvalte familiens problematiske arv på litterært. Å bearbeide familiens kommunistiske fortid uten å føre den videre eller avvise den er kanskje det største mesterstykket ved denne romanen.

Jeg har lest Ruges bok i tysk utgave, men boka kom på norsk i 2013. Jeg ble veldig begeistret for romanen og anbefaler den på det sterkeste. For alle som er interessert i tysk og europeisk etterkrigshistorie er boka i alle fall et "must."