lørdag 26. juli 2014

I solskinn og i skygge - Sveitsisk dystopi som fascinerer og forvirrer


I sommer har jeg lest en svært spesiell roman, nemlig sveitsiske Christian Krachts "Jeg blir her i solskinn og i skygge." Denne boka utkom på tysk allerede i 2008 men foreligger først nå i norsk oversettelse. Noen ganger er valget mitt av lesestoff ganske så følelsesstyrt, og i akkurat dette tilfellet var det den tyske romantittelen som tiltrakk meg. "Ich werde hier sein im Sonnenschein und im Schatten" klinger så vakkert, synes jeg. Da jeg kom over Krachts roman på biblioteket før sommerferien lånte jeg den med meg uten å vite noe som helst om handlingen på forhånd. Etter å ha lest ferdig boka kan jeg konkludere med at den var ganske anderledes enn de bøkene som vanligvis finner veien til lesebunken min.

"Jeg blir her i solskinn og i skygge" er den andre kontrafaktiske romanen jeg har lest denne sommeren (Jeg har også lest Philip Roths "The Plot Against America," se egen omtale her). Tro det eller ei, men før dette hadde jeg aldri lest en kontrafaktisk roman. Det var derfor på høy tid å bli nærmere kjent med denne sjangeren. Det spesielle med handlingen i Krachts roman er at den beskriver et alternativt historieforløp for tiden etter første verdenskrig: Lenin vendte aldri tilbake til Russland etter sitt eksil i Sveits, og den russiske revolusjon fant dermed aldri sted. I stedet var det alpelandet som opplevde et kommunistisk kupp som resulterte i opprettelsen av Den Sveitsiske Sovjetiske Republikk (SSR).

Hovedpersonen i boka er en navnløs, sovjetisk partikommisær fra den sveitsiske byen Ny-Bern. Vi møter ham i vår egen nå-tid i et dystopisk Europa hvor krigen mellom SSR og de fascistiske statene Tyskland og England har vart i snart hundre år. Som mange embedsmenn fra den sveitiske sovjetrepublikken kommer vår hovedperson opprinnelig fra en av SSRs afrikanske kolonier. I romanen skal han innhente den rømte avhopperen Brazhinsky som har søkt tilflukt i en enorm sveitsisk festning dypt inne i alpene. For vår mann blir dette en reise i skyggen av en evigvarende krig. Han ferdes i et folketomt, kaldt og grått ingenmannsland der vold og død rammer virkårlig, men hvor han også opplever plutselige glimt av medmenneskelighet.

Krachts bok både forvirret og fascinerte meg. Jeg visste ikke noe om handlingen og forfatteren i forkant, og uten noen form for referanserammer syntes jeg det var vanskelig å plassere romanen inn i en kontekst som ga meg noen mening. I ettertid ser jeg at bokas vaskeseddel gir noen hint om hvordan boka kan tolkes. Her mer enn antydes det at Krach har skrevet en omvendt versjon av Joseph Conrads "Mørkets hjerte" (utgitt 1899). Conrads roman er en brutal historie om en hvit manns reise inn i det mørke og ukjente Afrika. Hos Kracht følger vi en afrikaner som drar inn i et ukjent europeisk landskap. På grunn av krigen er det Europa som framstår som farlig og usivilisert.

Med sine drøyt 150 sider var dette en roman som jeg leste på få dager. Det jeg likte best var den dystre og mørke stemningen som forfatteren klarte å mane fram: Et Europa hvor ingen levende har opplevd noe annet enn krig er og blir en uhyggelig tanke. Min store utfordring med boka er at jeg aldri helt fikk klart for meg hva Kracht egentlig ønsker å formidle. Skal boka leses som satire, samfunnskritikk, Sci-fi eller er den rett og slett skrevet for å underholde?

Jeg har saumfart avisanmeldelser på nettet for å få andre vinklinger på boka. Romanen fikk en blandet mottagelse da den utkom i Tyskland, fra kommentarer som "Endelig, den store sveitser-romanen!"(Frankfurter Allgemeine) til "En stor dumhet" (Neue Zürcher Zeitung). Norske anmelderne har derimot vært gjennomgående positive til Krachts tekst. I motsetning til sine tyske kollegaer ser det norske anmelderkorpset ut til å være enige om at det er den åpne tolkningen som er bokas store styrke. Jeg er enig at boka har en rekke tolkningsmuligheter, men jeg fant aldri en tolkning jeg kunne slå meg til tåls med. Det er mulig det skyldes sommervarmen, men "Jeg blir her i solskinn og i skygge" er en roman som ikke satte de helt store spor hos meg.

Christian Kracht (f. 1966) er journalist og har blant annet skrevet for de tyske avisene Die Zeit og Frankfurter Allgemeine Zeitung. Han debuterte som forfatter i 1995 med romanen "Faserland." "Jeg blir her i solskinn og i skygge" er hans tredje roman. I tillegg har Kracht gitt ut "1979" (2001) og "Imperium" (2012 - utgitt på norsk i 2013). Forfatteren har lenge blitt regnet som en viktig stemme innen nyere tysk litteratur.

søndag 20. juli 2014

Philip Roths The Plot Against America - En mesterlig roman av nobelprisklasse


Da flyet "Spirit of St. Louis" landet i Paris den 21. mai 1927 var dette intet mindre enn en verdenssensasjon. For første gang i historien hadde en flyger klart å krysse Atlanterhavet alene uten stopp. Piloten, den til da ukjente amerikaneren Charles J. Lindbergh, ble verdensberømt over natten. I sin nyeste sakprosabok "En sommer. Amerika 1927" (utgitt på Gyldendal forlag i år) gir forfatteren Bill Bryson en svært spennende skildring av det trans-atlantiske flykappløpet som endte med Lindberghs rekordflygning fra New York til Paris. Da flygeresset returnerte til USA etter bragden møtte hundre-tusenvis av mennesker opp for å hylle ham. I årene som fulgte var han enormt populær i USA og langt utenfor hjemlandets grenser.

Årsaken til at jeg trekker frem Brysons bok i denne omtalen er at forfatteren på forbilledlig vis klarer å gi leseren en følelse av tidsånden som rådet i mellomkrigstidens USA. Dessuten gir Bryson et godt og nyansert portrett av flygerhelten Lindbergh og hans sentrale posisjon i amerikansk samfunnsliv i årene før andre verdenskrig. Ved en tilfeldighet leste jeg Brysons bok før jeg ga meg i kast med Philip Roths imponerende roman "The Plot Against America" (på norsk "Konspirasjonen mot Amerika") som kom ut på engelsk i 2004. Jeg hadde stor glede av å lese de to bøkene i den rekkefølgen. Charles Lindbergh spiller nemlig en svært viktig rolle i begge bøkene, og den historiske vinklingen i "1927..." ga lesingen av Roths roman en ekstra dimensjon.

I "The Plot Against America" utforsker Philip Roth en, i alle fall for meg, ukjent side av nyere amerikansk historie. Da andre verdenskrig brøt ut i Europa krevde mange amerikanere at USA skulle holde seg utenfor krigen. Kravet om nøytralitet ble løftet frem av flere organisasjoner (som f.eks. America First), politikere og innflytelsesrike samfunnsaktører. Lindbergh var en sterk motstander av amerikansk krigsdeltagelse, og han kritiserte åpent president Roosvelts politikk. I en tale i september 1941 hevdet flygeresset at det var britene, den sittende amerikanske regjeringen og jødene som var de fremste pådriverne for å få med USA i krigen. President Roosvelt og tilhengerne hans hevdet på sin side at Lindbergh var en nazi-sympatisør. Etter angrepet på Pearl Harbour i desember 1941 var USAs deltagelse i krigen uungåelig. Lindberghs politiske engasjement stilnet, og han døde i 1974.

I boka si tar Roth utgangspunkt i virkelige historiske begivenheter og personer, men setter disse inn i et alternativt hendelsesløp. Historien som fortelles er kontrafaktisk og helt anderledes enn den som står nedskrevet i skolebøkene våre. Og tro meg: Dette er historiefortelling av ypperste kvalitet! I boka lar forfatteren Charles Lindbergh vinne det amerikanske presidentvalget i 1940 (i stedet for Roosvelt) med slagordet "Vote for Lindbergh or Vote for war." Mens krigen raser for fullt i Europa og Asia undertegner den nye presidenten ikke-angrepsavtaler med Tyskland og Japan. Løftet om å holde USA utenfor krigshandlingene skal innfris for enhver pris. Samtidig oppretter den nye regjeringen diplomatiske forbindelser med de nazistiske styringsmaktene. De nærmere 4,5 millioner amerikanske jødene går en mørk og usikker tid i møte. Eksisterer det, slik Lindbergh og hans støttespillere hevder, en jødisk konspirasjon mot De forente stater? Eller er valget av Lindbergh som president en nazistisk konspirasjon med mål om å innføre fascistisk styre i USA?

Roth har valgt en uvanlig, men veldig interessant fortellerstemme i denne boka, nemlig seg selv. Hovedpersonen i boka er en ung Philip Roth, født i samme år som forfatteren (1933) og oppvokst i et jødisk nabolag i Newark, New Jersey. Mange av de biografiske trekkene til hovedpersonen sammenfaller med forfatterens egne. Det gir historien et skinn av autensitet, en slags "jeg var der"-følelse. Samtidig som det alltid er noe foruroligende med historier som fortelles med et barns blikk. I løpet av årene Lindbergh er president går den unge Roth og familien hans gjennom hjerteskjærende opplevelser. Hovedpersonen selv er maktesløs når livet til ham selv og hans nærmeste endres på avgjørende måter.
Det er lett å tolke et politisk budskap inn i Roths roman. Boka ble utgitt tre år etter terrorangrepet 11/9, og jeg ser at flere anmeldere dengang leste inn en kritikk av Bush-administrasjonens politikk i krigen mot terror. Philip Roth på sin side har avvist en slik tolkning. I følge forfatteren har intensjonen helt enkelt vært å utforske en viktig periode i amerikansk politisk historie. Uansett synes jeg forfatteren med stor overbevisningskraft viser hvor sårbart et demokrati er når destruktive krefter spiller på lag med myndighetene (og omvendt). Roth viser med en tydelighet, basert på historisk erfaring, at demokratiske rettigheter ikke er noe man kan ta for gitt. Også i våre dager er demokratiske verdier noe som må vernes og kjempes for.

Jeg har lest flere sterke bøker av forfatteren i sammenheng med mitt Philip Roth-leseprosjekt, men dette er nok den romanen som har gjort mest inntrykk på meg så langt. Det er snart to uker siden jeg leste ferdig boka, men jeg er sikker på at historien vil hjemsøke meg i lang tid fremover. Roths roman er mørk, dyster og klaustrofobisk. Følelelsen av at denne alternative historiefortellingen faktisk kunne blitt virkelighet i 1940 er et påtrengende realistisk og skremmende scenario. Etter min mening befester "The Plot Against America" Roths stilling som en av vår tids fremste forfattere. Romanen er også et svært overbevisende argument for hvorfor denne mannen fortjener nobelprisen i litteratur.

torsdag 17. juli 2014

Jeg & Kaminski av Daniel Kehlmann

 

På vårparten inviterte Gyldendal forlag til boklansering og intervju med Tysklands store litterære stjerne Daniel Kehlmann (f. 1975) på Litteraturhuset i Oslo. I år har forlaget nemlig gitt ut to av Kehlmanns bøker på norsk - romanene "F" og "Jeg & Kaminski." Jeg kjente min besøkelsestid og hadde satt av kvelden til bokbadet. Takket være forfatterens entusiasme og humor ble det en svært fornøyelig tysktime for de mer enn 100 tilhørerne som hadde funnet veien til arrangementet. Selv om jeg var litt halv-lunken til Kehlmanns tidligere storsuksess "Oppmålingen av Verden (se omtale her)," så sjarmerte forfatteren meg såpass at jeg ville gi flere av bøkene hans en sjanse.

Nå har jeg nettopp lest ferdig "Jeg & Kaminski" som utkom på tysk i 2003. Boka regnes som Kehlmanns definitive gjennombruddsroman, og jeg må si jeg ble begeistret for det forfatteren har utrettet på knappe 200 sider! Romanens hovedperson Sebastian Zöllner er en middelmådig journalist og selvutnevnt kunstekspert. Nå står han, i følge seg selv, foran et gjennombrudd i karrièren. Alt han må gjøre er å skrive biografien til kunstneren Manuel Kaminski. Det haster å få gjennomført prosjektet for kunstneren er både gammel og skrøpelig, og nesten glemt av allmennheten. "Timingen" er avgjørende for at prosjektet skal bli en suksess. Zöllner må ikke bare få et motvillig intervjuobjekt i tale; Biografien må også være klar i det Kaminski dør. Som alle vet stiger døde kunstnere i verdi. Kunstneren selv lever tilbaketrukket i en alpelandsby hvor Zöllner oppsøker ham. Før leserne og Kaminskis nærmeste familie får sukk for seg er oldingen og journalisten på vei i bil mot ukjent mål.

Handlingen i boka skildres gjennom øynene til Sebastian Zöllner. Som tittelen i boka mer enn antyder så betrakter den selvutnevnte biografen seg som den viktigste av de to. Zöllner ønsker å framstå som en svært vellykket og viktig person, men leserne forstår raskt at dette er langt fra sannheten. Zöllner er en person som bare har øyne for seg selv og sitt. Han tar seg til rette, behandler folk dårlig, men denne oppførselen slår også tilbake på ham selv. Det er definitivt ikke lett å bli glad i en slik romankarakter, men etter hvert som historien skrider frem er det likevel vanskelig å ikke synes en smule synd på ham.

Kelhmanns "Jeg & Kaminski" er en roman som kan leses på flere måter. I det ytre er boka en lettlest og morsom forviklingskomedie hvor ingenting er slik det ser ut som ved første øyekast. Det store spørsmålet er hvem som egentlig lurer hvem. Er Kaminski virkelig den tafatte gamlingen han fremstår som? Romanen kan også med fordel leses som satire. Sensasjonsjournalistikk og journalisters lemfeldige omgang med sannheten, idoldyrking og ubegrenset tro på eget ego er bare noen av temaene som forfatteren tar opp i denne boka. Dette er ingen revolusjonerende roman, men den overrasker med sin orginalitet, fornøyelige dialoger og situasjonskomikk. Jeg kan trygt anbefale den til alle som vil ha en lettlest og underholdende roman med det lille ekstra.

En filmatisering av boka ventes i løpet av 2014. Wolfgang Becker, kjent for blant annet filmen "Good Bye Lenin!" står for manus (sammen med forfatteren) og regien. Jeg er sikker på at Kelhmanns roman vil egne seg svært godt for filmformatet.

Andre som har blogget om boka:
Rose-Maries litteratur- og filmblogg

onsdag 16. juli 2014

Sommer på bloggen


God sommer alle sammen! Jeg tenkte jeg skulle gi et lite livstegn fra meg, selv om det er lite aktivitet på bloggen for tiden. Et utrolig hektisk jobb-halvår har gjort at jeg ikke har fått blogget så mye som jeg skulle ønske. Tiden og overskuddet har rett og slett ikke strukket til. Jeg har lest mange bra bøker så langt i år, men i lange perioder har jeg prioritert lesing fremfor skriving. Jeg har heller ikke fått kommentert så mye på andres innlegg som jeg synes jeg burde! Det skrives og anbefales så mye bra blant bokbloggere for tiden, men jeg har ikke rukket å takke for alle gode tips! Blogging er jo et overskuddprosjekt, og jeg håper jeg får skrevet mer om leseopplevelsene mine i tiden fremover.

Nå er jeg i alle fall godt i gang med sommerferien sammen med familien. Tidligere i sommer hadde vi en flott helg i Dyreparken i Kristiansand. Oppholdet i Abra Havn var et minne for livet for to 4-åringer, og guttungen har vært sjørøver 24/7 siden... To uker på Kypros er også et tilbakelagt kapittel. Barna er blitt såpass store at vi foreldre kunne slappe litt mer av ved bassengkanten enn tidligere. Jeg er strålende fornøyd med å ha fordøyd hele tre bøker på turen! De siste to ukene av ferien tilbringer vi hjemme. Været fortsetter å vise seg fra sin beste side, så det blir mye utetid. Så langt har det vært en super sommer!

Jeg håper å få lagt ut noen bokomtaler i tiden som kommer. Ellers så gleder jeg meg veldig til bokbloggertreffet! Jeg håper mange har tenkt å ta turen dit!

   



onsdag 18. juni 2014

I skyggen av den kalde krigen - Jeg leser John le Carré [Del 1]

Noen vil nok hevde at den britiske forfatteren John le Carré er gammelt nytt. Heldigvis er det aldri for sent å oppdage nye forfatterskap, selv om forfatteren det gjelder allerede er godt etablert. Jeg hadde selvfølgelig hørt om le Carré tidligere. Bøkene hans er jo ikoniske innenfor spionromansjangeren, men frem til nå har jeg likevel ikke latt meg friste. Jeg har snarere vært full av fordommer og plassert bøkene hans i kategorien "lett underholdning," sammen med western- og detektivromaner. Etter min oppfatning har dette vært litteratur for menn, av menn, der menn er menn.

Nå har jeg utfordret fordommene mine grundig og lest 3 bøker av le Carré i løpet av et halvt år. Planen var å lese gjennombruddsromanen hans Spionen som kom inn fra kulden som en del av Lines lesesirkel. Jeg likte boka, og da jeg oppdaget at han hadde ytterligere to bøker på 1001-listen over bøker man må lese var jeg ikke til å stanse. Selv om forfatteren neppe er en kandidat til nobelprisen i litteratur så har bøkene hans uten tvil en del interessante kvaliteter. For mitt vedkommende er det den historiske settingen som tiltrekker mest; Som leser kjenner man virkelig pusten av den kalde krigen i nakken. Dessuten byr bøkene hans jevnt over på god spenning.

Her er en kort gjennomgang av de tre bøker som jeg nå kan krysse av på leselisten min:

Spionen som kom inn fra kulden 
(The Spy Who Came in from the Cold - 1963)
I le Carrés kanskje mest kjente roman følger vi briten Alec Leamas som jobber bak jernteppet for den britiske etterretningstjenesten. Når Leamas mister sin siste agent på oppdrag i Øst-Tyskland blir han bedt om å holde seg "ute i kulden" for en lenger periode. Ved å fremstå som vanæret spion og potensiell avhopper er målet å infiltrere øst-tysk etterretning. Her er det dobbeltspill og psykologisk drama på høyt nivå, og etterhvert som handlingen skrider frem blir det stadig vanskeligere for leserne å skille mellom sannhet og løgn. Med sin sjokkernede innledning og kompromissløse slutt er dette min absolutte favorittbok av le Carré.


Muldvarpen
(Tinker Taylor Soldier Spy - 1974)

Når en rekke spionoppdrag i utlandet feiler fatalt styrkes mistanken om at østmaktene har plantet en spion, en muldvarp, i hovedkvarteret til den britiske etterretningen. At overløperen er å finne blant organisasjonens mest betrodde medarbeidere gjør saken enda mer alvorlig. Den pensjonerte agenten George Smiley får i oppdrag å avsløre dobbeltspilleren. Boka gir oss et første møte med Smileys nemesis, den russiske agenten Karla, som vi møter igjen i flere av forfatterens senere romaner. Jeg synes Le Carrés femte roman var greit tidsfordriv, men jeg sluttet aldri å ergre meg over at bokas kløktige engelske tittel (Tinker Taylor Soldier Spy) har fått en så kjedelig norsk oversettelse.



Den usynlige spion
(Smiley's people - 1979)
Britenes hemmelige tjenester er fortsatt rystet etter spionskandalen som agent Smiley rullet opp i boka Muldvarpen. I forfatterens syvende romanen blir Smileys pensjonisttilværelse satt ytterligere på vent etter at en tidligere informant blir funnet skutt og drept. Letingen etter drapsmotiv leder Smiley på kjente trakter og til en gamle motstander: Karla. Det kommer til et endelig oppgjør mellom de to agentene. Jeg likte boka, men syntes den hadde litt for mange feilspor og sidehistorier. Det ultimate oppgjøret mellom Smiley og Karla var også et antiklimaks, selv om jeg mistenker at le Carré konstruerte denne slutten med hensikt.



Jeg har lånt alle bøkene på biblioteket, og som dere ser er omslagene svært "retro." Det samme gjelder språket i bøkene. Jeg opplevde de norske oversettelsene, og da særlig i Spionen som kom inn fra kulden, som svært gammeldags. Jeg forstår at språket fanger tiden den er skrevet (og oversatt) i, men 50 år etter utgivelsen hadde romanen fortjent en språklig oppfriskning.

onsdag 4. juni 2014

Ferdinand von Schirach kommer straks med ny bok!



En av mine favorittforfattere, tyske Ferdinand von Schirach, kommer med ny bok i august!

Essaysamlingen Die Würde ist antastbar utgis i første omgang på tysk, men det er ikke umulig at den blir fulgt opp med en norsk eller engelsk oversettelse. I årenes løp har von Schirach skrevet en rekke essays for det tyske magasinet "Spiegel." Dette er første gang disse essayene blir utgitt samlet mellom to permer.

Forlaget skriver om boka:
Kan ett liv veie opp for et annet? Og hva er det som gjør en gjerningsmann til forbryter? Ofte er det bare en tilfeldighet om et menneske blir gjerningsmann eller offer. Skyld er det som et menneske personlig kan anklages for. I sine glitrende essays tar Ferdinand von Schirach for seg noen av vår tids store spørsmål, i tillegg til betraktninger av mer personlig art. Fengslende, klar og innsiktsfull. Ikke minst er det hans overbevisende og velformulerte tanker om godt og ondt og om moralske og etiske spørsmålsstillinger i samfunnet vårt som har gjort historiene og romanene hans til en verdenssuksess. I sine essays tar Ferdinand von Schirach opp eksplosive temaer som f.eks rettsaker med kjendiser på tiltalebenken, forvaringsdommer og barnemordere som er blitt truet med tortur. Han ser også nærmere på lesingens rolle i iPadens tid og på hva skrivetvang virkelig innebærer for en forfatter.
(Vaklende oversatt og en smule omskrevet fra tysk av undertegnede. Teksten er hentet herfra).


Jeg har lest flere av forfatterens essay i "Spiegel." Det som gjør dem så interessante er at de gir et mer utfyllende bilde av forfatteren og tematikken i bøkene hans. Dersom du, som meg, er von Schirach-frelst kan jeg på det varmeste anbefale dette essayet i engelsk oversettelse. Teksten jeg linker til er forøvrig oversatt til norsk og publisert i det norske Granta nr 2, 2014.

                                           

fredag 30. mai 2014

Nå kan du låne tyske e-bøker gratis!

Bildelink


Det norske Goethe Instituttet har opprettet et fantastisk digitalt tilbud for alle som er glad i å lese tysk litteratur på originalspråket.

Nå kan du med noen få tastetrykk låne digitale medier på tysk, som e-bøker, lydbøker, magasiner og nettaviser gjennom instituttets Onleihe-portal (Du kan lese mer om Onleihe her).

For å kunne benytte deg av utlånstjenesten må du først registrere deg via et elektronisk registreringsskjema. I løpet avkort tid får du tilsendt en registreringskode på mail som aktiverer Onleihe-kontoen din.

Med Onleihe kan du låne digitale medier når som helst og hvor som helst. Når lånetiden er utløpt gjøres boka utilgjengelig. Du registrerer deg som bruker for ett år av gangen.

Jeg kommer nok ikke til å slutte å lese tyske bøker i papir-format, men jeg er sikker på at dette vil bli et flott supplement!

Her er noen av bøkene som jeg allerede har førte opp på huskelisten min:
    • Hans Fallada: Jeder stirbt für sich allein (Alle dør alene)
    • Daniel Kehlman: Ich & Kaminski
    • Herman Hesse: Steppenwolf (Steppeulven)
    • Christiane F. - Mein zweites Leben (Mitt andre liv - en slags etterfølger av "Wir Kinder von Bahnhof Zoo")

Tusen takk til Bokmoster for tipset!