lørdag 23. januar 2016

Det store i det lille: Holocaust sett i lys av én families skjebne


Jeg må innrømme at ikke alle bøker om andre verdenskrig griper meg like sterkt, men i sommer leste jeg en bok som jeg uten å nøle vil anbefale alle som er interessert i temaet Holocaust. Ja, jeg likte faktisk boka så godt at jeg tidligere i år utropte den til en av de beste sakprosabøkene jeg leste i 2015 (se link). Et så bastant utsagn kan ikke bli stående ubegrunnet. Her kommer derfor min omtale av Daniel Mendelsohns dokumentarbok fra 2006: «The Lost: A Search for Six of Six Million» (2006 – norsk utgave, 2009: «Forsvunnet. En fortelling om seks av seks millioner.»).

«The Lost» er en svært personlig historie om forfatterens leting etter en del av familien som forsvant under andre verdenskrig. Mendelsohns jødiske familie utvandret fra Polen til USA på begynnelsen av 1900-tallet. Fra tidlig alder har forfatteren interessert seg for slektshistorien og jevnlig spurt ut foreldre, besteforeldre og andre slektninger om de ulike grenene på familietreet. Men én historie forble lenge i mørket. Schmiel, broren til Mendelsohns bestefar, utvandret også til USA men reiste etter hvert tilbake til Polen og hjembyen Bolechow. Der giftet han seg, fikk fire barn og ble etter hvert en fremgangsrik forretningsmann. Så brøt andre verdenskrig ut, og i 1943 forsvinner alle spor etter familien.

Mange år senere bestemmer Mendelssohn seg for å finne ut hva som egentlig skjedde med familiemedlemmene som ble utslettet under krigen. Hva slags skjebne møtte dem, utover det faktum at de ble drept av nazistene? Forfatteren har reist jorden rundt på leting etter informasjon som kan hjelpe ham å rekonstruere historiene deres. Dokumentarboka hans er resultatet av denne mangeårige jakten på svar på spørsmål som det nesten var for sent å stille.

Historien som forfatteren sitter igjen med, mer komplett enn han (og vi) på forhånd kunne drømme om, er like spektakulær som den er grusom. Nazistenes massemord på jøder under andre verdenskrig er et bekmørkt kapittel i vår nære historie. Ved å ta utgangspunkt i skjebnen til én familie speiler Mendelsohn skjebnen til seks millioner jøder under Holocaust. Det som skjedde med slektningene hans og de andre jødene i Bolechow (hvor bare 48 av jødene i byen overlevde krigen) skjedde i hver eneste lille by på østfronten da tyske tropper rykket frem der. Også ellers i Europa ble jødene deportert og drept.

Mendelsohns bok er en av de sterkeste og mest gjennomarbeidede dokumentarbøkene jeg har lest på lang, lang tid. Boka er tykk, men lettlest, og handlingen er bygd opp slik at leseren drives videre fra side til side. Forfatteren bruker et stort spekter av kilder, både primære og sekundære, for å kaste lys over fortiden. En stor styrke ved boka er, etter min mening, den sentrale rollen forfatteren selv spiller i denne fortellingen. Min erfaring er at svært få forfattere lykkes når de bruker sin egen biografi for å belyse et større tema, men Mendehlson viser oss hvordan dette skal gjøres.

For «The Lost» er ikke minst en ekstraordinær historie om familie, minner og historie, og hva det betyr å prøve å kjenne fortiden. Det er historien om det lille i det store, om de mange som døde i Holocaust, og om de som overlevde. Forfatteren viser at det å lete etter sannheten kan gi helt andre resultater enn det man først hadde trodd. Jakten på puslespillbitene som utgjør familiens historie viser også hvordan livet er full av tilfeldigheter, både dengang som nå. Dette er en bok som setter i gang mange tanker. Jeg anbefaler den på det sterkeste!

søndag 10. januar 2016

Mastodontlesing


For tiden leser jeg den nesten 1000 sider tykke romanen «Tårnet. Historie fra et sunket land» av den tyske forfatteren Uwe Tellkamp. Dette verket er blitt hyllet som en av de virkelig store romanene om livet i det tidligere Øst-Tyskland. Da romanen kom ut på tysk i 2008 beskrev blant annet Süddeutsche Zeitung boka som «Et mesterverk … Hvis noen i fremtiden ønsker å vite hvordan det virkelig var i DDR, burde man gi ham Uwe Tellkamps roman.» Samme år mottok Tellkamp Den tyske bokprisen for «Tårnet».

Handlingen i boka er lagt til årene rett før murens fall. Sakte men sikkert, side for side, beveger vi oss fremover mot 1989, året da muren falt. På det stedet jeg for øyeblikket befinner meg i lesingen, er det ingenting som tyder på at DDRs dager er talte. På side 577 lever landet fortsatt i beste velgående. Tellkamps roman skildrer inngående et land og et samfunnssystem som ikke lenger finnes. Historiene i boka fortelles i hovedsak gjennom øynene til tre menn som tilhører samme familie: Vi møter den unge Christian Hoffmann som nettopp er ferdig med gymnaset. Før han kan starte på medisinstudiene må han gjennomføre treårig verneplikt. Richard Hoffmann, som er Christians far og kirurg, spiller også en sentral rolle. Det samme gjør Meno Rohde, Richards svoger og Christians onkel, som jobber som forlagskonsulent. På hver sin måte balanserer mennene på stram line når det gjelder det politiske regimet. De har alle en sterk motvilje mot det politiske systemet de er underlagt. Samtidig er livene og karrierene deres helt i hendene på myndighetene. De er nødt til å tilpasse seg så godt det lar seg gjøre.

Jeg har nå lest 2/3 av boka, og så langt jeg liker den veldig godt. Likevel kjenner jeg at det butter litt imot med lesingen. Dette er en roman som gir mest tilbake dersom man leser den i større bolker om gangen. I juleferien kunne jeg lese både én og to timer sammenhengende, noe som passet fint. «Tårnet» er nemlig ikke en roman med de store spenningskurvene. Bokas styrke ligger snarere i skildringen av alt det hverdagslige, alt det som utgjorde DDR for menneskene som bodde der. Å bruke tid på boka gjorde at jeg kunne leve meg inn i historiene og stemningen som Tellkamp så fint bretter ut. Nå når hverdagen er her igjen, er tidslommene jeg har til lesing kortere. Flyten blir ikke den samme. Jeg skal komme meg igjennom boka, men jeg må nok ta helgene til hjelp for å bli ferdig.

For denne gangen gir jeg meg ikke! Dette er tredje runden jeg har lånt med meg «Tårnet» hjem fra biblioteket. De to første gangene kom jeg aldri ordentlig i gang. Nå er jeg fast bestemt på å fullføre. For dette er ikke en roman som byr på «Ostalgi» i betydningen av å lengte tilbake til DDR-tiden. Tellkamp beskriver alle tenkelige sider ved den øst-tyske hverdagen. Slik klarer han på en troverdigmåte å vise hva det fakisk innebar å leve under et slikt styresett. Samtidig gjør det inntrykk å lese om hvordan menneskene, til tross for utryggheten og ufriheten, ufortrødent forsøker å skape seg et liv. Skildringene av deres ubendige trang til å normalisere en unormal hverdag er kanskje noe av det sterkeste med denne romanen.

lørdag 2. januar 2016

Leseåret 2015 – En oppsummering

Nok et leseår er tilbakelagt, og tradisjonen tro skal det hele oppsummeres, analyseres og vurderes. Alt i alt er jeg veldig fornøyd med bokåret 2015, selv om forbedringspotensialet må sies å være stort når det gjelder selve bokbloggingen. Det siste året har jobben tatt mye av tiden min. I tillegg har trening (40-årskrise), diverse oppussingsprosjekter og familien (selvfølgelig) blitt prioritert. Slik blir det også fremover, men jeg har som mål å få skrevet enda litt oftere om de bøkene og tingene som jeg brenner for.

Uansett, tallenes tale er klar:

Jeg leste 48 bøker i 2015.

I år har jeg:
  • Lest 39 papirbøker, 8 e-bøker og hørt 1 lydbok.
  • Lest 27 skjønnlitterære bøker og 21 sakprosabøker. Andelen sakprosa øker år for år.
  • Lest 36 bøker på norsk, 8 på engelsk og 4 på tysk.
  • Lest forfattere fra 7 land: Norge, Tyskland, Nederland, Storbritannia, USA, Frankrike og Østerrike.



Kort oppsummert kan man si at temaene for 2015 lesningen har vært Sagatid og Krig.

En oversikt over alle bøkene jeg leste i 2015 finner du her.


De beste sakprosabøkene jeg leste i i 2015:

1) The Lost (norsk: Forsvunnet) av Daniel Mendelsohn  

Jeg må innrømme at ikke alle bøker om andre verdenskrig griper meg like sterkt, men i sommer har jeg lest en bok jeg uten å nøle vil anbefale alle som er interessert i temaet Holocaust. I mer enn 30 år har den amerikanske skribenten Daniel Mendelssohn (1960 -) lett etter svar på hva som hendte med familiens jødiske slektninger i Polen under andre verdenskrig. Dokumentarboka «The Lost: A Search for Six of Six Million» (2006) er resultatet av denne mangeårige jakten på svar på spørsmålene som det nesten var for sent å stille.




2) Stasikinder av Ruth Hoffmann


Det er veldig synd at denne dokumentarboka ennå ikke er blitt oversatt til engelsk eller norsk, for dette er en bok som tar for seg livet i DDR sett fra barnas ståsted. Forfatteren har dybdeintervjuet folk om deres barndom og oppvekst i skyggen av det øst-tyske regimet. Felles for dem som forteller sin historie er at foreldrene deres hadde en tilknytning til Stasi (den øst-tyske etterretningstjenesten). Foreldrene kunne f.eks. være ansatte i de hemmelige tjenestene eller de var dissedenter (og dermed overvåket av Stasi). Noen hadde også foreldre som spionerte for enten den ene eller andre siden.





3) Shakespear. The World as Stage av Bill Bryson

Bill Bryson har skrevet bøker om alt mellom himmel og jord. Jeg liker ham desidert best når han skriver om andre enn seg selv. Det er også tilfellet når det gjelder biografien hans om William Shakespear. Dette er en ganske kort og konsis bok som likevel favner mye. Her får leserne en god innføring i hva man vet om Shakespear, og kanskje enda viktigere: alt man ikke vet om dramatikeren. Selv om Shakespears verker er udødelige er mye av livet hans ukjent for oss. Shakespear selv kan virke utilnærmelig men Bryson klarer å levendegjøre både ham og tiden han levde i for oss lesere


Hederlig omtale: Erika Fatland "Sovjetistan", Bjørn Westli "Fars Krig" og Erik Larson "I dyrets buk."


Den beste romanene jeg leste i 2015:


Krig og terpentin av Stefan Hertmans

Denne romanen var uten tvil årets litterære høydepunkt! En fantastisk roman som er basert på erindringene til forfatterens bestefar. Vi får høre om bestefarens barndom og oppvekst i Gent, Belgia, rundt århundreskiftet, soldattilværelsen hans under første verdenskrig og livet i mellomkrigstiden. Dette er mer enn «nok en» bok om krigens råskap. Romanen er også en hyllest til bestefarens liv og en gripende slektsroman. Boka anbefales på det sterkeste! (Se min omtale her)



Hederlig omtale: Oscar Wilde "Bildet av Dorian Gray", Hans-Ulrich Treichel "Der verlorene" (norsk: "Den bortkomne") og W.G. Sebald "Austerlitz."


Intet leseår uten klassikerne:

Hvert år forsøker jeg å lese noen av bøkene som står oppført på 1001-listen over bøker man må lese. I 2015 har jeg kunnet krysse av 9 titler på denne listen:
  • Oscar Wilde: Bildet av Dorian Gray
  • W. Somerset Maugham: Livets lenker (Bok 1 og 2)
  • D.H. Lawrence: Sønner og elskere
  • Philip Roth: Operation Shylock
  • Evelyn Waugh: Brideshead revisited
  • W.G. Sebald: Austerlitz
  • W.G. Sebald: De utvandrede
  • W.G. Sebald: Saturns ringer
  • W.G. Sebald: Vertigo

Som dere ser har jeg gjort en dypdykk i forfatterskapet til den tyske forfatteren Sebald (1944-2001) i år. Jeg har lest fire av romanene hans og er fortsatt usikker på om dette er gull eller gråstein. Sebald er ikke en lett tilgjengelig forfatter. Noen ganger er teksten nesten ugjennomtrengelig, andre ganger lett som spindelvev. Jeg liker stemningen i bøkene veldig godt og nyter språket. Samtidig heftet ikke historiene seg noe særlig. Men jeg synes å huske at handlingen dreide seg rundt temaene evig tåke, engelsk landsbygd og falmede minner. Jeg anbefaler Sebalds bøker til dem som vil lese noe annet, besynderlig og unikt

søndag 20. desember 2015

Jakten på en dobbeltgjenger



Operation Shylock av Philip Roth



Philip Roth-leseprosjektet mitt har ligget i dvale en stund, men i sommer tok jeg meg endelig tid til å lese to romaner til fra det rikholdige forfatterskapet hans. Denne gangen falt valget på «Operation Shylock» (utgitt 1993), som omtales her, og «The Ghost Writer» (utgitt 1979). Noe av det jeg synes er så spennende med Roth sine bøker er det sterke selvbiografiske elementet som man finner i mange av romanene hans. Det fascinerer meg hvordan forfatteren bruker litteraturen til å finne opp seg selv på nytt og på nytt, i stadig nye former. I bøkene hans møter vi mange og svært forskjellige hovedpersoner, men felles for de fleste av dem er at de på ulike vis ligner Roth selv.

I «Operation Shylock» er det selvbiografiske aspektet tilsynelatende tatt helt ut: Protagonisten i romanen er forfatteren selv, og alt som står skrevet i boka er, ifølge Roth, både sant og selvopplevd. Det Roth egentlig gjør i denne selvbiografiske «tilståelsen» (boka bærer undertittelen «a confession») er å viske ut grensen mellom fiksjon og virkelighet: Virkelige hendelser danner bakteppet for handlingen i romanen (som f.eks. den første intifada og rettsaken mot John Demjanjuk som var anklaget for krigsforbrytelser, se wiki-link), og forfatteren spiller selv hovedrollen i den. Selv om det aldri er tvil om at historien er oppdiktet, klarer likevel Roth på finurlig vis å gi romanen et interessant skinn av troverdighet. Det er heller ikke fritt for at han med denne boka peker litt nese av kritikere og lesere (som meg) som elsker å se likheter mellom forfatteren og romankarakterene hans.

Bokas konsept er temmelig originalt. Her møter vi «Philip Roth» som i 1988 nettopp har kommet seg etter en alvorlig depresjon. Mens han var syk har det dukket opp en mann som til forveksling ser ut som Roth, snakker som ham og gir intervjuer i hans navn. Denne dobbeltgjengeren befinner seg i Israel der han promoterer en slags omvendt zionisme, en idé om at jødene skal bringes tilbake til det Europa som de engang ble drevet ut av. På grunn av sin stilling som berømt, prisvinnende forfatter lytter både media og statsoverhoder til ham. Drevet av like deler nysgjerrighet og forargelse reiser den ekte Roth til Israel for å konfrontere sin falske tvilling. Det er her historien virkelig begynner å ta av. Forfatteren virvles ikke bare inn i en forvirrende katt-og-mus-jakt på sin egen Doppeltgänger; han blir også involvert i et hemmelig oppdrag (kalt «Operation Shylock») i regi av den israelske etterretningstjenesten.

Som tidligere nevnt utspiller handlingen i boka seg under den første intifada i Israel. Bokas «Philip Roth» havner midt i denne konflikten. Jeg vil likevel ikke si at dette er en politisk roman, for forfatteren tar egentlig ikke noe eget standpunkt til konfliken. På mange måter kan man vel si at boka mer er en kommentar til den politiske situasjonen som rådet i Israel på begynnelsen av 1990-tallet. I romanen skriver Roth både om forholdet mellom jøder og palestinere/arabere og om forholdet jøder i mellom. Selv om romanen kom ut i 1993 er beskrivelsene av den politiske situasjonen i landet like gjenkjennelige i dag. Lite har tilsynelatende forandret seg på 30 år.

«Operation Shylock» er en svært lesverdig roman som byr på gode observasjoner og situasjonskomikk. Samtidig kan den nok oppfattes som litt «sær», ikke minst på grunn av dobbeltgjenger-vrien. Som så ofte med Roths historier går det absurde gjerne over i noe mørkere og mer foruroligende. Slik er det også her. At boka har mange litterære kvaliteter er det likevel ingen tvil om: I 1993 mottok Roth PEN/Faulkner Award, den årlige prisen for beste roman skrevet av en amerikansk statsborger. Siden har Roth vunnet denne prisen tre ganger; for «Operation Shylock» i 1993, for «Menneskemerket» (The Human Stain) i 2001 og for «Hvermann» (Everyman) i 2007.

mandag 9. november 2015

Bokofilia på Instagram



Mens det er litt stille her på bloggen hadde jeg blitt glad 
for om nettopp du ville følge meg på Instagram. 








fredag 30. oktober 2015

På sporet av Andre verdenskrig #2


 Nieuwe Keizersgracht i Amsterdam, Nederland

Noe av det jeg liker aller best med Amsterdam er å gå meg bort i nettverket av kanaler og trange smug. Og dersom man lar reiseguidene ligge og lar tilfeldighetene styre veivalgene er man nærmest garantert å gjøre spennende oppdagelser.

 

Det var nettopp det som skjedde da jeg besøkte denne vakre byen for en måneds tid tilbake. Ved en slump kom jeg over et Holocaust-minnesmerke som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg tenker ikke på Anne Franks hus som også ligger i Amsterdam, stedet hvor Anne og familien hennes gjemte seg og hvor hun skrev sin berømte dagbok. Nei, minnesmerket jeg nå skal fortelle litt om ligger svært vakkert til langs kanalen i gaten Nieuwe Kaizersgracht. I all sin enkelthet minner den forbipasserende om skjebnen til noen av byens jøder under andre verdenskrig.

Da tyskerne invaderte Nederland i mai 1940 bodde det ca 145 000 jøder i landet. I løpet av krigsårene ble mer enn 107 000 av dem sendt til konsentrasjonsleirer, hovedsakelig til Auschwitz-Birkenau og Sobibor. Ved krigens slutt var den jødiske befolkningen i Nederland nærmest utradert. Fra den korte gatestubben Nieuwe Kaizersgracht ble mer enn 200 jøder deportert. Bare 15 av dem overlevde dødsleirene.



For noen år tilbake tok beboerne i området initiativ til et minnesmerke for å hedre minnet til de tidligere jødiske beboerne. Prosjektet fikk navnet «The Schaudekade» som på engelsk kan oversettes til «The Shadow Canal.» I mai 2013 var minnesmerket klart. Når man i dag går langs kanalen kan man se en rekke plaketter som er innfelt i asfalten, ikke helt ulikt de snublesteinene vi blant annet kan se her hjemme. På noen plaketter står det et husnummer, og på andre står det navnet på personen som bodde der, alderen samt når og hvor personen døde. Når man løfter blikket ser man rett på huset hvor vedkommende bodde. Nesten hvert eneste hus i gaten er representert på denne måten med ett eller flere navn.

Så sterkt og så enkelt kan historien gjøres levende og ofrene for Holocaust minnes.

Auschwitzmonument i Wertheimpark, Amsterdam

Alle foto/ all photos © bokofilia

Kilder:
http://www.schaduwkade.nl/ 
 

tirsdag 21. juli 2015

På sporet av Andre verdenskrig #1


Den tyske soldatkirkegården på Alfaset i Oslo

Er du også av den typen som trekkes mot kirkegårder? Jeg vet jeg ikke er alene om å synes det er spennende å vandre rundt i disse stille by-oasene, lese navn fra tidligere tider og dikte opp historier om levde liv. Eldre gravplasser, gjerne utenlands, med eføybekledte madonnaer og utsmykkinger som skriker ut: «Memento mori,» har en spesiell tiltrekningskraft på meg. Også Oslo har slike "hemmelige" rom som det er verdt å utforske nærmere.

Et drøyt steinkast fra IKEA på Furuset i Oslo ligger Alfaset kirkegård. Jeg har kjørt forbi dette stedet mange ganger, og hver gang har jeg undret meg over de mange korsene av granitt som står for seg selv, litt adskilt fra resten av kirkegården. Dette stedet ligger rett ved Strømsveien der trafikken dundrer forbi hele døgnet. Det er bare et lavt steingjerde og en smijernsport som skiller dette området fra storveien, men innenfor murene hersker det likevel en egen ro. I går besøkte jeg denne historiske plassen for første gang og jeg lærte mye om et for meg ukjent kapittel i norsk krigshistorie.

 

Jeg hadde ikke lest noe om dette stedet på forhånd, men fordi korsene ser så «germanske» ut ble jeg ikke overrasket over hva jeg fant. Det er den tyske soldatkirkegården, Deutscher Soldatenfriedhof, som ligger her på Alfaset. I årene 1940-45 begravde den tyske okkupasjonsmakten sine døde soldater på Ekeberg krigskirkegård, der du i dag finner den nye skulpturparken. På begynnelsen av 1950-tallet ble gravene flyttet fra Ekeberg hit til Alfaset, og det ble etablert en egen minnelund for de tyske soldatene. I dag fremstår stedet som et verdig, men også særegent minnesmerke fra andre verdenskrig.



Krigskirkegården ligger som sagt for seg selv, adskilt fra resten av kirkegården. Når jeg besøker stedet er det sommerstille her. Fuglene synger, og de store trærne som omkranser området gir litt skygge for sola. En rødstrupe sitter på et av de mange korsene og ønsker meg velkommen. På høyre side, med en gang man kommer inn på området, ser man et stort, mørkt mausoleum. Her er navnene på alle de gravlagte soldatene inngravert. Jeg syntes mausoleet var skummelt; det appellerte for mye til fantasien min, men resten av området er lyst og luftig. Stedet er ganske stort, med rad på rad av like kors. Det ligner faktisk på krigskirkegårdene man finner langs Vestfronten, om enn i en mye mindre skala. 3200 menn og noen kvinner ligger begravd her, og på hvert kors er det inngravert seks navn, tre navn på hver side av korset, alle med stilling/militærgrad og dato for fødsel og død.


Det er mange unge menn begravd her, ser jeg. Mange av dem var bare rundt 20 år da de døde. Selv om de tilhørte fiendemakten, de som okkuperte landet vårt, så er krig et helvete der døden aldri er vakker. Det er det lett å stille seg selv spørsmålene: Hvem var disse menneskene, og hvordan døde de? Uansett hvilke brikker de utgjorde i krigen, så var de noens sønner, fedre og ektemenn. Det ser man også bevis for når man oppsøker denne gravplassen. Man skulle kanskje tro at dette er et område som ingen oppsøker, men på flere av gravene finner man blomster som noen har lagt ned. På en av gravene fant jeg en plakett med fransk tekst, med en siste hilsen «...fra din familie.» Kanskje den døde kom fra de tyske grenseområdene mot Frankrike? Jeg tenker med meg selv at hvert navn, hver skjebne, kunne vært et utgangspunkt for en roman.

Noe som også er litt spesielt er at det skal ligge 96 tyske soldater fra første verdenskrig begravd her på soldatkirkegården. Jeg tok meg ikke tid til å finne disse gravene men jeg har lest meg opp på historien. I månedsskiftet mai/juni 1916 ble tidenes største sjøslag, også kalt «Slaget ved Jylland», utkjempet utenfor kysten av Danmark. Mange døde marinesoldater fløt i land i Norge, og noen av dem er altså begravd på Alfaset.

Den tyske soldatkirkegården på Alfaset er vel verdt et besøk. Det er et minnesmerke til ettertanke. Stedet gjorde inntrykk på meg, kanskje mest fordi det med all tydelighet illustrerer historiens mange sider. Jeg synes det er flott at vi i dette landet, 70 år etter krigens slutt, har et sted der de døde blir minnet med verdighet, uansett hvilken side de den gang representerte.


Alle foto/ all photos © bokofilia

Kilder:
Oslo Byleksikon
Wikipedia
Lokalhistoriewiki
NRK Ekko: Verdenskrig på Vestfronten og på Alfaset i Oslo (link til Podcast)
Side til det tyske Volksbund für Deutsche Kriegsgräberfürsorge (se link)