søndag 20. juli 2014

Philip Roths The Plot Against America - En mesterlig roman av nobelprisklasse

 

Da flyet "Spirit of St. Louis" landet i Paris den 21. mai 1927 var dette intet mindre enn en verdenssensasjon. For første gang i historien hadde en flyger klart å krysse Atlanterhavet alene uten stopp. Piloten, den til da ukjente amerikaneren Charles J. Lindbergh, ble verdensberømt over natten. I sin nyeste sakprosabok "1927. En sommer i Amerika" (utgitt på Gyldendal forlag i år) gir forfatteren Bill Bryson en svært spennende skildring av det trans-atlantiske flykappløpet som endte med Lindberghs rekordflygning fra New York til Paris. Da flygeresset returnerte til USA etter bragden møtte hundre-tusenvis av mennesker opp for å hylle ham. I årene som fulgte var han enormt populær i USA og langt utenfor hjemlandets grenser.

Årsaken til at jeg trekker frem Brysons bok i denne omtalen er at forfatteren på forbilledlig vis klarer å gi leseren en følelse av tidsånden som rådet i mellomkrigstidens USA. Dessuten gir Bryson et godt og nyansert portrett av flygerhelten Lindbergh og hans sentrale posisjon i amerikansk samfunnsliv i årene før andre verdenskrig. Ved en tilfeldighet leste jeg Brysons bok før jeg ga meg i kast med Philip Roths imponerende roman "The Plot Against America" (på norsk "Konspirasjonen mot Amerika") som kom ut på engelsk i 2004. Jeg hadde stor glede av å lese de to bøkene i den rekkefølgen. Charles Lindbergh spiller nemlig en svært viktig rolle i begge bøkene, og den historiske vinklingen i "1927..." ga lesingen av Roths roman en ekstra dimensjon.

I "The Plot Against America" utforsker Philip Roth en, i alle fall for meg, ukjent side av nyere amerikansk historie. Da andre verdenskrig brøt ut i Europa krevde mange amerikanere at USA skulle holde seg utenfor krigen. Kravet om nøytralitet ble løftet frem av flere organisasjoner (som f.eks. America First), politikere og innflytelsesrike samfunnsaktører. Lindbergh var en sterk motstander av amerikansk krigsdeltagelse, og han kritiserte åpent president Roosvelts politikk. I en tale i september 1941 hevdet flygeresset at det var britene, den sittende amerikanske regjeringen og jødene som var de fremste pådriverne for å få med USA i krigen. President Roosvelt og tilhengerne hans hevdet på sin side at Lindbergh var en nazi-sympatisør. Etter angrepet på Pearl Harbour i desember 1941 var USAs deltagelse i krigen uungåelig. Lindberghs politiske engasjement stilnet, og han døde i 1974.

I boka si tar Roth utgangspunkt i virkelige historiske begivenheter og personer, men setter disse inn i et alternativt hendelsesløp. Historien som fortelles er kontrafaktisk og helt anderledes enn den som står nedskrevet i skolebøkene våre. Og tro meg: Dette er historiefortelling av ypperste kvalitet! I boka lar forfatteren Charles Lindbergh vinne det amerikanske presidentvalget i 1940 (i stedet for Roosvelt) med slagordet "Vote for Lindbergh or Vote for war." Mens krigen raser for fullt i Europa og Asia undertegner den nye presidenten ikke-angrepsavtaler med Tyskland og Japan. Løftet om å holde USA utenfor krigshandlingene skal innfris for enhver pris. Samtidig oppretter den nye regjeringen diplomatiske forbindelser med de nazistiske styringsmaktene. De nærmere 4,5 millioner amerikanske jødene går en mørk og usikker tid i møte. Eksisterer det, slik Lindbergh og hans støttespillere hevder, en jødisk konspirasjon mot De forente stater? Eller er valget av Lindbergh som president en nazistisk konspirasjon med mål om å innføre fascistisk styre i USA?

Roth har valgt en uvanlig, men veldig interessant fortellerstemme i denne boka, nemlig seg selv. Hovedpersonen i boka er en ung Philip Roth, født i samme år som forfatteren (1933) og oppvokst i et jødisk nabolag i Newark, New Jersey. Mange av de biografiske trekkene til hovedpersonen sammenfaller med forfatterens egne. Det gir historien et skinn av autensitet, en slags "jeg var der"-følelse. Samtidig som det alltid er noe foruroligende med historier som fortelles med et barns blikk. I løpet av årene Lindbergh er president går den unge Roth og familien hans gjennom hjerteskjærende opplevelser. Hovedpersonen selv er maktesløs når livet til ham selv og hans nærmeste endres på avgjørende måter.
 
Det er lett å tolke et politisk budskap inn i Roths roman. Boka ble utgitt tre år etter terrorangrepet 11/9, og jeg ser at flere anmeldere dengang leste inn en kritikk av Bush-administrasjonens politikk i krigen mot terror. Philip Roth på sin side har avvist en slik tolkning. I følge forfatteren har intensjonen helt enkelt vært å utforske en viktig periode i amerikansk politisk historie. Uansett synes jeg forfatteren med stor overbevisningskraft viser hvor sårbart et demokrati er når destruktive krefter spiller på lag med myndighetene (og omvendt). Roth viser med en tydelighet, basert på historisk erfaring, at demokratiske rettigheter ikke er noe man kan ta for gitt. Også i våre dager er demokratiske verdier noe som må vernes og kjempes for.

Jeg har lest flere sterke bøker av forfatteren i sammenheng med mitt Philip Roth-leseprosjekt, men dette er nok den romanen som har gjort mest inntrykk på meg så langt. Det er snart to uker siden jeg leste ferdig boka, men jeg er sikker på at historien vil hjemsøke meg i lang tid fremover. Roths roman er mørk, dyster og klaustrofobisk. Følelelsen av at denne alternative historiefortellingen faktisk kunne blitt virkelighet i 1940 er et påtrengende realistisk og skremmende scenario. Etter min mening befester "The Plot Against America" Roths stilling som en av vår tids fremste forfattere. Romanen er også et svært overbevisende argument for hvorfor denne mannen fortjener nobelprisen i litteratur.

torsdag 17. juli 2014

Jeg & Kaminski av Daniel Kehlmann

 

På vårparten inviterte Gyldendal forlag til boklansering og intervju med Tysklands store litterære stjerne Daniel Kehlmann (f. 1975) på Litteraturhuset i Oslo. I år har forlaget nemlig gitt ut to av Kehlmanns bøker på norsk - romanene "F" og "Jeg & Kaminski." Jeg kjente min besøkelsestid og hadde satt av kvelden til bokbadet. Takket være forfatterens entusiasme og humor ble det en svært fornøyelig tysktime for de mer enn 100 tilhørerne som hadde funnet veien til arrangementet. Selv om jeg var litt halv-lunken til Kehlmanns tidligere storsuksess "Oppmålingen av Verden (se omtale her)," så sjarmerte forfatteren meg såpass at jeg ville gi flere av bøkene hans en sjanse.

Nå har jeg nettopp lest ferdig "Jeg & Kaminski" som utkom på tysk i 2003. Boka regnes som Kehlmanns definitive gjennombruddsroman, og jeg må si jeg ble begeistret for det forfatteren har utrettet på knappe 200 sider! Romanens hovedperson Sebastian Zöllner er en middelmådig journalist og selvutnevnt kunstekspert. Nå står han, i følge seg selv, foran et gjennombrudd i karrièren. Alt han må gjøre er å skrive biografien til kunstneren Manuel Kaminski. Det haster å få gjennomført prosjektet for kunstneren er både gammel og skrøpelig, og nesten glemt av allmennheten. "Timingen" er avgjørende for at prosjektet skal bli en suksess. Zöllner må ikke bare få et motvillig intervjuobjekt i tale; Biografien må også være klar i det Kaminski dør. Som alle vet stiger døde kunstnere i verdi. Kunstneren selv lever tilbaketrukket i en alpelandsby hvor Zöllner oppsøker ham. Før leserne og Kaminskis nærmeste familie får sukk for seg er oldingen og journalisten på vei i bil mot ukjent mål.

Handlingen i boka skildres gjennom øynene til Sebastian Zöllner. Som tittelen i boka mer enn antyder så betrakter den selvutnevnte biografen seg som den viktigste av de to. Zöllner ønsker å framstå som en svært vellykket og viktig person, men leserne forstår raskt at dette er langt fra sannheten. Zöllner er en person som bare har øyne for seg selv og sitt. Han tar seg til rette, behandler folk dårlig, men denne oppførselen slår også tilbake på ham selv. Det er definitivt ikke lett å bli glad i en slik romankarakter, men etter hvert som historien skrider frem er det likevel vanskelig å ikke synes en smule synd på ham.

Kelhmanns "Jeg & Kaminski" er en roman som kan leses på flere måter. I det ytre er boka en lettlest og morsom forviklingskomedie hvor ingenting er slik det ser ut som ved første øyekast. Det store spørsmålet er hvem som egentlig lurer hvem. Er Kaminski virkelig den tafatte gamlingen han fremstår som? Romanen kan også med fordel leses som satire. Sensasjonsjournalistikk og journalisters lemfeldige omgang med sannheten, idoldyrking og ubegrenset tro på eget ego er bare noen av temaene som forfatteren tar opp i denne boka. Dette er ingen revolusjonerende roman, men den overrasker med sin orginalitet, fornøyelige dialoger og situasjonskomikk. Jeg kan trygt anbefale den til alle som vil ha en lettlest og underholdende roman med det lille ekstra.

En filmatisering av boka ventes i løpet av 2014. Wolfgang Becker, kjent for blant annet filmen "Good Bye Lenin!" står for manus (sammen med forfatteren) og regien. Jeg er sikker på at Kelhmanns roman vil egne seg svært godt for filmformatet.

Andre som har blogget om boka:
Rose-Maries litteratur- og filmblogg

onsdag 16. juli 2014

Sommer på bloggen


God sommer alle sammen! Jeg tenkte jeg skulle gi et lite livstegn fra meg, selv om det er lite aktivitet på bloggen for tiden. Et utrolig hektisk jobb-halvår har gjort at jeg ikke har fått blogget så mye som jeg skulle ønske. Tiden og overskuddet har rett og slett ikke strukket til. Jeg har lest mange bra bøker så langt i år, men i lange perioder har jeg prioritert lesing fremfor skriving. Jeg har heller ikke fått kommentert så mye på andres innlegg som jeg synes jeg burde! Det skrives og anbefales så mye bra blant bokbloggere for tiden, men jeg har ikke rukket å takke for alle gode tips! Blogging er jo et overskuddprosjekt, og jeg håper jeg får skrevet mer om leseopplevelsene mine i tiden fremover.

Nå er jeg i alle fall godt i gang med sommerferien sammen med familien. Tidligere i sommer hadde vi en flott helg i Dyreparken i Kristiansand. Oppholdet i Abra Havn var et minne for livet for to 4-åringer, og guttungen har vært sjørøver 24/7 siden... To uker på Kypros er også et tilbakelagt kapittel. Barna er blitt såpass store at vi foreldre kunne slappe litt mer av ved bassengkanten enn tidligere. Jeg er strålende fornøyd med å ha fordøyd hele tre bøker på turen! De siste to ukene av ferien tilbringer vi hjemme. Været fortsetter å vise seg fra sin beste side, så det blir mye utetid. Så langt har det vært en super sommer!

Jeg håper å få lagt ut noen bokomtaler i tiden som kommer. Ellers så gleder jeg meg veldig til bokbloggertreffet! Jeg håper mange har tenkt å ta turen dit!

   



onsdag 18. juni 2014

I skyggen av den kalde krigen - Jeg leser John le Carré [Del 1]

Noen vil nok hevde at den britiske forfatteren John le Carré er gammelt nytt. Heldigvis er det aldri for sent å oppdage nye forfatterskap, selv om forfatteren det gjelder allerede er godt etablert. Jeg hadde selvfølgelig hørt om le Carré tidligere. Bøkene hans er jo ikoniske innenfor spionromansjangeren, men frem til nå har jeg likevel ikke latt meg friste. Jeg har snarere vært full av fordommer og plassert bøkene hans i kategorien "lett underholdning," sammen med western- og detektivromaner. Etter min oppfatning har dette vært litteratur for menn, av menn, der menn er menn.

Nå har jeg utfordret fordommene mine grundig og lest 3 bøker av le Carré i løpet av et halvt år. Planen var å lese gjennombruddsromanen hans Spionen som kom inn fra kulden som en del av Lines lesesirkel. Jeg likte boka, og da jeg oppdaget at han hadde ytterligere to bøker på 1001-listen over bøker man må lese var jeg ikke til å stanse. Selv om forfatteren neppe er en kandidat til nobelprisen i litteratur så har bøkene hans uten tvil en del interessante kvaliteter. For mitt vedkommende er det den historiske settingen som tiltrekker mest; Som leser kjenner man virkelig pusten av den kalde krigen i nakken. Dessuten byr bøkene hans jevnt over på god spenning.

Her er en kort gjennomgang av de tre bøker som jeg nå kan krysse av på leselisten min:

Spionen som kom inn fra kulden 
(The Spy Who Came in from the Cold - 1963)
I le Carrés kanskje mest kjente roman følger vi briten Alec Leamas som jobber bak jernteppet for den britiske etterretningstjenesten. Når Leamas mister sin siste agent på oppdrag i Øst-Tyskland blir han bedt om å holde seg "ute i kulden" for en lenger periode. Ved å fremstå som vanæret spion og potensiell avhopper er målet å infiltrere øst-tysk etterretning. Her er det dobbeltspill og psykologisk drama på høyt nivå, og etterhvert som handlingen skrider frem blir det stadig vanskeligere for leserne å skille mellom sannhet og løgn. Med sin sjokkernede innledning og kompromissløse slutt er dette min absolutte favorittbok av le Carré.


Muldvarpen
(Tinker Taylor Soldier Spy - 1974)

Når en rekke spionoppdrag i utlandet feiler fatalt styrkes mistanken om at østmaktene har plantet en spion, en muldvarp, i hovedkvarteret til den britiske etterretningen. At overløperen er å finne blant organisasjonens mest betrodde medarbeidere gjør saken enda mer alvorlig. Den pensjonerte agenten George Smiley får i oppdrag å avsløre dobbeltspilleren. Boka gir oss et første møte med Smileys nemesis, den russiske agenten Karla, som vi møter igjen i flere av forfatterens senere romaner. Jeg synes Le Carrés femte roman var greit tidsfordriv, men jeg sluttet aldri å ergre meg over at bokas kløktige engelske tittel (Tinker Taylor Soldier Spy) har fått en så kjedelig norsk oversettelse.



Den usynlige spion
(Smiley's people - 1979)
Britenes hemmelige tjenester er fortsatt rystet etter spionskandalen som agent Smiley rullet opp i boka Muldvarpen. I forfatterens syvende romanen blir Smileys pensjonisttilværelse satt ytterligere på vent etter at en tidligere informant blir funnet skutt og drept. Letingen etter drapsmotiv leder Smiley på kjente trakter og til en gamle motstander: Karla. Det kommer til et endelig oppgjør mellom de to agentene. Jeg likte boka, men syntes den hadde litt for mange feilspor og sidehistorier. Det ultimate oppgjøret mellom Smiley og Karla var også et antiklimaks, selv om jeg mistenker at le Carré konstruerte denne slutten med hensikt.



Jeg har lånt alle bøkene på biblioteket, og som dere ser er omslagene svært "retro." Det samme gjelder språket i bøkene. Jeg opplevde de norske oversettelsene, og da særlig i Spionen som kom inn fra kulden, som svært gammeldags. Jeg forstår at språket fanger tiden den er skrevet (og oversatt) i, men 50 år etter utgivelsen hadde romanen fortjent en språklig oppfriskning.

onsdag 4. juni 2014

Ferdinand von Schirach kommer straks med ny bok!



En av mine favorittforfattere, tyske Ferdinand von Schirach, kommer med ny bok i august!

Essaysamlingen Die Würde ist antastbar utgis i første omgang på tysk, men det er ikke umulig at den blir fulgt opp med en norsk eller engelsk oversettelse. I årenes løp har von Schirach skrevet en rekke essays for det tyske magasinet "Spiegel." Dette er første gang disse essayene blir utgitt samlet mellom to permer.

Forlaget skriver om boka:
Kan ett liv veie opp for et annet? Og hva er det som gjør en gjerningsmann til forbryter? Ofte er det bare en tilfeldighet om et menneske blir gjerningsmann eller offer. Skyld er det som et menneske personlig kan anklages for. I sine glitrende essays tar Ferdinand von Schirach for seg noen av vår tids store spørsmål, i tillegg til betraktninger av mer personlig art. Fengslende, klar og innsiktsfull. Ikke minst er det hans overbevisende og velformulerte tanker om godt og ondt og om moralske og etiske spørsmålsstillinger i samfunnet vårt som har gjort historiene og romanene hans til en verdenssuksess. I sine essays tar Ferdinand von Schirach opp eksplosive temaer som f.eks rettsaker med kjendiser på tiltalebenken, forvaringsdommer og barnemordere som er blitt truet med tortur. Han ser også nærmere på lesingens rolle i iPadens tid og på hva skrivetvang virkelig innebærer for en forfatter.
(Vaklende oversatt og en smule omskrevet fra tysk av undertegnede. Teksten er hentet herfra).


Jeg har lest flere av forfatterens essay i "Spiegel." Det som gjør dem så interessante er at de gir et mer utfyllende bilde av forfatteren og tematikken i bøkene hans. Dersom du, som meg, er von Schirach-frelst kan jeg på det varmeste anbefale dette essayet i engelsk oversettelse. Teksten jeg linker til er forøvrig oversatt til norsk og publisert i det norske Granta nr 2, 2014.

                                           

fredag 30. mai 2014

Nå kan du låne tyske e-bøker gratis!

Bildelink


Det norske Goethe Instituttet har opprettet et fantastisk digitalt tilbud for alle som er glad i å lese tysk litteratur på originalspråket.

Nå kan du med noen få tastetrykk låne digitale medier på tysk, som e-bøker, lydbøker, magasiner og nettaviser gjennom instituttets Onleihe-portal (Du kan lese mer om Onleihe her).

For å kunne benytte deg av utlånstjenesten må du først registrere deg via et elektronisk registreringsskjema. I løpet avkort tid får du tilsendt en registreringskode på mail som aktiverer Onleihe-kontoen din.

Med Onleihe kan du låne digitale medier når som helst og hvor som helst. Når lånetiden er utløpt gjøres boka utilgjengelig. Du registrerer deg som bruker for ett år av gangen.

Jeg kommer nok ikke til å slutte å lese tyske bøker i papir-format, men jeg er sikker på at dette vil bli et flott supplement!

Her er noen av bøkene som jeg allerede har førte opp på huskelisten min:
    • Hans Fallada: Jeder stirbt für sich allein (Alle dør alene)
    • Daniel Kehlman: Ich & Kaminski
    • Herman Hesse: Steppenwolf (Steppeulven)
    • Christiane F. - Mein zweites Leben (Mitt andre liv - en slags etterfølger av "Wir Kinder von Bahnhof Zoo")

Tusen takk til Bokmoster for tipset!

tirsdag 27. mai 2014

The Sleepwalkers. How Europe Went to War in 1914 av Christopher Clark


"[…] the protagonists of 1914 were sleepwalkers, watchful but unseeing, haunted by dreams, yet blind to the reality of the horror they were about to bring into the world."
The Sleepwalkers, s. 562


I år er det 100 år siden første verdenskrig brøt ut, noe som ikke går ubemerket hen her på bloggen min. Jeg har nemlig som mål å lese bøker som på en eller annen måte relaterer seg til krigsårene 1914-1918. Jeg hadde egentlig tenkt å se nærmere på denne perioden utelukkende gjennom skjønnlitterære tekster. Ganske raskt innså jeg at jeg måtte ta med sakprosa på leselisten. Det jeg husket om temaet fra historietimene på skolen var nemlig litt vagt. Under press kunne jeg hente frem stikkord som Skuddene i Sarajevo, ikke-angrepsplaner, ententer og allianser, vestfronten og skyttergravskrig fra hukommelsen. Men hvordan hang det hele sammen? Jeg trengte uten tvil en oppfriskning av historiske fakta for at leseprosjektet skulle bli komplett.

De siste månedene har jeg derfor lest sakprosaboken The Sleepwalkers. How Europe went to war in 1914 av den australske historikeren Christopher Clark. Clark er professor i moderne historie ved Universitetet i Cambridge (UK) og har skrevet flere bøker med nyere europeisk historie som tema. Da The Sleepwalkers... kom ut i 2012 ble den raskt en internasjonal bestselger. Jeg valgte meg Clarks bok både på grunn av de gode omtalene boka har fått i internasjonal presse og fordi den begynner i riktig ende av mitt prosjekt. The Sleepwalkers… er, kort oppsummert, en grundig analyse av hvordan første verdenskrig faktisk kom i stand. I boka ser forfatteren nærmere på resonnementene til de europeiske stormaktene for å gå til krig, og han setter vurderingene og handlingene deres inn i en bredere historisk og politisk sammenheng.

Da det østerriksk-ungarske kronprinsparet ble skutt og drept i Sarajevo juli 1914 uløste dette en internasjonal krise av dimensjoner. På kontinentet ble sovende allianser og gammelt fiendskap vekket til live. I det multietniske Østerrike-Ungarn, og da særlig på det evig urolige Balkan, hadde man over lang tid sett en ulmende nasjonalisme. Disse strømningene kom enda tydeligere til overflaten etter attentatet. I løpet av få sommeruker var alle de europeiske stormaktene, Frankrike, England, Russland, Tyskland, Italia og Østerrike-Ungarn, trukket inn i et komplekst og sjansefylt maktspill, fylt av provokasjoner og heftige ordskifter. At drapet på de keiserlige tronarvingene skulle resultere i den blodigste krigen på europeisk jord var likevel ikke gitt på forhånd.

Clark argumenterer for at juli-krisen var en katalysator, snarere enn en direkte årsak til krigsutbruddet. I boka viser forfatteren hvordan det allerede før 1914 var etablert en rekke strukturer, særlig geopolitiske, som styrte aktørenes handlingsvalg. Kolonikappløpet bidro til å øke spenningsforholdet mellom de europeiske stormaktene, og statenes imperialistiske ambisjoner førte til tilspissede konflikter både i Afrika, Kina, Persia, Tibet og Afghanistan. Spesielt Tangierkrisen (1905) og Agadirkrisen (1911) la stort press på forholdet mellom Tyskland, Frankrike og England. De to Balkankrigene (1912-1913) bidro også til å ytterligere forsterke de to kontinentale alliansene, Trippelententen og Trippelalliansen.

Det som gjør Clarks analyse spesielt interessant er at forfatteren ikke peker ut syndebukker. På skolen lærte vi at første verdenskrig hovedsakelig kom i stand som en følge av tysk aggresjon og militarisme. Clark utfordrer og nyanserer dette synet. I stedet for å fordele skyld argumenterer forfatteren for at krisen i 1914 må betraktes som en moderne politisk hendelse som involverte mange aktører med sterke egeninteresser. Utfallet av krisen, altså krigen, skyldtes ikke nødvendigvis aggressiviteten til én nasjon. Forfatterens poeng er at krigsutbruddet heller bør betraktes som et resultat av interne forhold og prosesser hos den enkelte europeiske stormakt.

For fullt ut å forstå årsakene til første verdenskrig er det derfor ikke tilstrekkelig å bare se på utenrikspolitiske forhold, sier Clark. Innenrikspolitiske faktorer hadde svært mye å si for utfallet. På den ene siden var det stadige gnisninger mellom politikere og det militære om politikk, penger og prioriteringer. Dette la forholdene til rette for de stemmene som ønsket en krig. På den annen side, og dette syntes jeg var veldig interessant, hadde mange av de involverte aktørene god kjennskap til hverandre fra tidligere konflikter i inn- og utland. Da snakker vi ikke bare om kong George V (Storbritannia), Keiser Wilhelm II (Tyskland) og Tsar Nikolai II (Russland) som var både statsoverhoder og fettere. Clark viser med mange eksempler hvordan retorikken til politikere, diplomater og militære var farget av mistillit og gamle antipatier. Denne type argumentasjon skulle vise seg å være svært avgjørende for stormaktenes endelige beslutning om å gå til krig.

Jeg er glad for å ha lest Christopher Clarks bok selv om den var litt av et langtidsprosjekt! The Sleepwalkers… ga meg både en solid repetisjon av historiepensum og mye ny kunnskap om årsakene til første verdenskrig. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg til tider opplevde boka som i overkant faglig «tung». Samtidig er det nettopp presisjonsnivået, den store detaljrikdommen og den grundige analysen som er bokas store styrke. Clark gir med denne boka et unikt og spennende innblikk i det komplekse diplomatiske spillet som fulgte av juli-krisen. Jeg er ikke i tvil om at Clarks bok vil bli stående som et viktig referanseverk når senere historier om første verdenskrig skal fortelles.