onsdag 17. september 2014

1001-bok: Wittgensteins nevø av Thomas Bernhard


”To hundre venner vil være tilstede
i min begravelse og du må holde en tale ved graven”
(Paul Wittgenstein til Thomas Bernhard)

Jeg har lenge hatt planer om å lese noe av den østerrikske forfatteren og dramatikeren Thomas Bernhard (1931-1989). Da jeg nylig kom over en samleutgave av ham i norsk oversettelse bestemte jeg meg for å gjøre alvor av leseplanene. For Bernhard er ingen hvem som helst innenfor litteraturverdenen, skal vi tro dem som har greie på slikt. Selv om forfatteren døde relativt ung regnes han i dag som en av de viktigste samtidsforfattere fra 1900-tallets siste halvdel. På listen over 1001 bøker man må lese før man takker for seg er han representert med hele seks romaner, og han nevnes gjerne i samme åndedrag som sine landsmenn Peter Handke (som i disse dager mottar internasjonale Ibsen-prisen 2014) og Elfriede Jelinek, vinneren av nobelprisen i litteratur 2004.

Bernhard var en svært omstridt forfatter i hjemlandet. Et gjennomgående trekk ved forfatterskapet hans er et grunnleggende negativ syn på den østerrikske staten. I tillegg til eksplisitt samfunnskritikk hang forfatteren gjerne ut navngitte personer som han mente hadde begått urett mot ham. Slikt ble det gjerne skandaler av. Bernhards ambivalente forhold til Østerrike kom også til uttrykk etter hans død i 1989. I testamentet sitt forbød han nemlig alt salg av egne bøker i hjemlandet. Heller ikke teaterstykkene hans skulle oppføres der. Disse begrensningene har vist seg umulig å gjennomføre i praksis, og i dag ser Bernhard ut til å være mer populær i alpelandet enn noen sinne.

Thomas Bernhard

Boka jeg nå har lest - ”Wittgensteins nevø,” med undertittelen ”et vennskap”- ble utgitt første gang i 1982. Det er en selvbiografisk roman der forfatterens 12 år lange vennskap med Paul Wittgenstein, nevøen til den kjente østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein, danner utgangspunktet for fortellingen. De to mennene hadde først og fremst interessen for klassisk musikk til felles. I boka beskriver Bernhard hvordan vennskapet deres utviklet seg videre da de begge var innlagt på samme sykehus. Dårlig helse var noe de to mennene også delte; Bernhard var lungesyk hele livet mens Pauls nerveproblemer førte til stadige innleggelser på psykiatrisk avdeling.

Ved hjelp av notater og opptegnelser fra disse årene gir Bernhard et bilde av vennen Paul og forholdet dem i mellom. Paul var et kulturmenneske, mer rik i ånden enn i penger. Selv om han tilhørte Wittgenstein-familien, en av Østerrikes rikeste familier, ødslet han bort formuen sin mens han levde. Mot slutten av livet ble de psykiske problemene hans verre og innleggelsene hyppigere. Det førte til at de fleste vennene hans, også Bernhard, tok avstand fra ham. I innledningen til romanen siterer forfatteren Pauls ønske om at vennen skal holde tale i begravelsen hans. Bernhard møtte aldri opp i denne begravelsen. For meg blir romanen derfor stående som det endelige gravskriftet over et tapt vennskap, og teksten blir den minnetalen Bernhard aldri holdt for Paul. 

Men boka er mer enn dette. I tillegg til å gi et portrett av Paul Wittgenstein er romanen like mye et portrett av forfatteren selv i denne perioden av livet. Her kommer Bernhards hat-kjærlighetsforholdet til hjemlandet tydelig til uttrykk; en innbitt forakt for det provinsielle og for det spissborgerlige, for Wiens kunstnermiljø og teaterscene gjennomsyrer teksten. Jeg syntes Bernhards bitende kommentarer til noen av prisene han er blitt tildelt var spesielt interessante - og fornøyelige i all sin groteskhet.


Etter å ha lest min første bok av Thomas Bernhard må jeg nok innrømme at det ikke oppstod en umiddelbar forelskelse mellom meg og denne forfatteren. "Wittgensteins nevø” er ingen spennings- eller konfliktdreven roman. Teksten består snarere en lang rekke tanker og erindringer satt ned på papir. Skal man velge enn bok som inngangsport til forfatterskapet hans bør man kanskje velge noe annet enn denne selvbiografiske romanen?

Når det er sagt så klarte boka å engasjere meg. Det er lenge siden jeg har følt meg så utfordret av en tekst, spesielt med tanke på det språklige. Bernhard har en særegen skrivestil med lange, omstendelige, repeterende, ja nærmest messende, setninger. Det florerer av komma og innskutte tanker. Det likte jeg godt. Jeg leste "Wittgensteins nevø” parallelt i norsk og i tysk utgave (på mobil – via Goethe instituttets gratis Onleihe-tjeneste). Å oversette Bernhard til norsk må være en mesterprøve for hvilken som helst oversetter. Selv om jeg foretrakk å lese den tyske originalteksten fremfor den norske oversettelsen synes jeg oversetter Sverre Dahl har gjort et svært godt arbeid.

Et ambivalent første møte med en ny forfatter til tross; Jeg er sikkert på at jeg kommer til å lese mer av Thomas Bernhard.

onsdag 10. september 2014

Kortlisten til Den tyske bokprisen ble presentert i dag!



Deutscher Buchpreis, Den tyske bokprisen, regnes som en av Tysklands viktigste litteraturpriser. Siden 2005 har det tyske bokhandlerforbundet gitt prisen til forfatteren av årets beste tyskspråklige roman.

I år var mer enn 170 skjønnlitterære bøker nominert før en langliste på 20 titler ble presentert for en måned tid siden. I dag har juryen endelig offentliggjort de 6 finalistene. Vinneren, som i tillegg til heder og ære også får 25 000 Euro i prispenger, utropes når bokmessen i Frankfurt starter 6. oktober.

Årets seks finalister er:
  • Thomas Hettche: Pfaueninsel 
  • Angelika Klüssendorf: April  
  • Gertrud Leutenegger: Panischer Frühling 
  • Thomas Melle: 3000 Euro 
  • Lutz Seiler: Kruso 
  • Heinrich Steinfest: Der Allesforscher 
Av bøkene på denne listen er jeg mest nysgjerrig på Heinrich Steinfests roman Der Allesforscher og Angelika Klüssendorfs April. Begge forfattere er godt etablerte innenfor det tyske språkområdet. Steinfest har mottatt en lang rekke priser for krimbøkene han har skrevet, mens Klüssendorf er nominert til Den tyske bokprisen for andre gang. I 2011 var hun kortlistekandidat med romanen Das Mädschen / Jenta (utgitt på norsk i 2013). Kanskje det blir hennes tur i år?

Følg Den tyske bokprisen på Facebook: www.facebook.com/DeutscherBuchpreis

Se også hjemmesiden til Den tyske bokprisen: http://www.deutscher-buchpreis.de/

Bildet er hentet fra Deutscher Buchpreis sin facebookside


lørdag 16. august 2014

Tschick - Adjø, Berlin! av Wolfgang Herrndorf



Er du på jakt etter sommerlektyre med "det lille ekstra"? En lettlest bok som passer like godt til solfylte dager som til sommerregn? En historie som får deg til å trekke på smilebåndene men som også bærer på et underliggende alvor? Da vil jeg gjerne få tipse deg om Wolfgang Herrndorfs prisbelønte roman "Tschick - Adjø, Berlin" som kom ut på norsk i 2013.

Herrndorfs roman, som vant den tyske ungdomslitteraturprisen i 2010, er en spinnvill roadmovie i bokform - med to fjortiser og en blå Lada i hovedrollen. I boka møter vi Maik Klingenberg og Andrej Tschichatschow (også kalt Tschick), to tenåringer som ikke helt passer inn på skolen. Etter siste skoledag før sommerferien skal klassen ha fest, men de to guttene er ikke invitert. Det oppstår et skjebnefellesskap mellom Maik og Tschick. De to bestemmer seg for å dra på ferie i en stjålet bil, og dette blir starten på et vennskap utenom det vanlige.

Vi lesere møter guttene i det reisen deres bokstavelig talt er ved veis ende. Det er Maik som deretter forteller historien om hvordan turen kom i stand, opplevelsene underveis og om mennesker de møtte.
"Tschick" er i utgangspunktet en søt og humoristisk historie om to umake kamerater som stjeler en bil og som opplever mange sprø ting på reisen. Samtidig har fortellingen om Maik og Tshick en alvorlig undertone. Å vokse opp er ingen dans på roser, spesielt ikke for disse to rømlingene. Begge kommer fra hjem i oppløsning, og begge føler sterk på utenforskapet - selv om de later som om det ikke betyr noe for dem. Alvoret til tross; det er mye situasjonskomikk i boka, og det er lett å bli glad i de unge hovedpersonene.

Herrndorfs bok vant den tyske ungdomslitteraturprisen i 2010 mens den her hjemme er utgitt i kategorien voksenroman. Jeg mener boka med hell kan leses av både ungdom og voksne. Temaene som tas opp - vennskap, kjærlighet, det å føle seg annerledes, ensomhet, utferdstrang og eventyrlyst - er noe de fleste av oss kan identifisere oss med. Visst kan det være vondt å vokse opp, særlig når man bare er 14 år. Magien med denne boka er at den viser oss hvordan man kan finne vennskap på de mest uventede steder. Og at verden kanskje ikke er så skummel som man er lært opp til å tro.

Forfatteren Wolfgang Herrndorf (1965-2013) bodde og arbeidet i Berlin frem til sin død. Etter at han debuterte som forfatter vant han flere priser, blant annet for nettopp romanen Tschick. I Tyskland ble  boka raskt en bestselger med mer enn 1 million solgte eksemplarer.

onsdag 13. august 2014

Longlisten til Den tyske bokprisen ble presentert i dag!


Deutscher Buchpreis
, Den tyske bokprisen, regnes som en av Tysklands viktigste litteraturpriser. Siden 2005 har det tyske bokhandlerforbundet gitt prisen til forfatteren av årets beste tyskspråklige roman.

I utgangpunktet var mer enn 170 skjønnlitterære bøker nominert til årets pris. I dag har juryen presentert longlisten som består av tjue romaner. Nå starter en lenger leseturné for de heldige utvalgte før shortlisten på seks romaner offentliggjøres den 10. september. Vinneren, som i tillegg til heder og ære også får 25 000 Euro, offentliggjøres når bokmessen i Frankfurt starter 6. oktober.

Å lese bøker på tysk er kanskje ikke for alle, men norske forlag har kjent sin besøkelsestid og oversatt flere av prisvinnerne til norsk. Her er det mange godbiter som jeg kan anbefale:

Arno Geiger: Vi har det bra (2005), Julia Franck: Linfruen (2007), Uwe Tellkamp: Tårnet (2008), Kathrin Schmidt: Du skal ikke dø (2009) og Eugen Ruge: Når lyset svinner (2011) er alle kommet ut i norsk oversettelse. 

Årets longlist inneholder følgende titler:
  • Lukas Bärfuss: Koala 
  • Ulrike Draesner: Sieben Sprünge vom Rand der Welt 
  • Antonio Fian: Das Polykrates-Syndrom 
  • Franz Friedrich: Die Meisen von Uusimaa singen nicht mehr 
  • Thomas Hettche: Pfaueninsel 
  • Esther Kinsky: Am Fluß 
  • Angelika Klüssendorf: April 
  • Michael Köhlmeier: Zwei Herren am Strand 
  • Martin Lechner: Kleine Kassa 
  • Gertrud Leutenegger: Panischer Frühling 
  • Charles Lewinsky: Kastelau 
  • Thomas Melle: 3000 Euro 
  • Matthias Nawrat: Unternehmer 
  • Christoph Poschenrieder: Das Sandkorn 
  • Lutz Seiler: Kruso 
  • Saša Stanišić: Vor dem Fest 
  • Heinrich Steinfest: Der Allesforscher 
  • Marlene Streeruwitz: Nachkommen. 
  • Feridun Zaimoglu: Isabel 
  • Michael Ziegelwagner: Der aufblasbare Kaiser 

Om jeg har noen lesemål i forbindelse med denne listen? Det er litt knapt med tid før vinneren kåres, men jeg har i alle fall ambisjoner om å lese minst to av bøkene på listen - samt vinneren.

Er det noen der ute som har tips om hvilke bøker på listen som man absolutt må få med seg?


Følg Den tyske bokprisen på Facebook: www.facebook.com/DeutscherBuchpreis

Se også hjemmesiden til Den tyske bokprisen: http://www.deutscher-buchpreis.de/

lørdag 9. august 2014

Der Tote im Bunker (Den døde mannen i bunkeren) av Martin Pollack


Våren 2003 reiste den østerrikske forfatteren og journalisten Martin Pollack (f. 1944) til en forlatt militærbunker på grensen mellom Italia og Østerrike. Over 50 år tidligere, i 1947, ble en mann funnet skutt og drept i denne bunkeren. Den drepte var Gerhard Bast, sjef for Gestapo i Linz under Hitler-regimet, etterlyst krigsforbryter – og Martin Pollacks far. Omstendighetene rundt Basts død var lenge uklare. Hvem han var som person og hva som drev ham likeså. Først i godt voksen alder begynner Pollack å forske i familiehistorien på jakt etter svar på spørsmål han aldri rakk eller turde stille om faren. Resultatet av disse undersøkelsene ble til dokumentarboka ”Der Tote im Bunker,” utgitt på tysk i 2004.

Gerhard Bast (1911-1947) ble født i byen Gottche i det som i dag er Slovenia. I dette området hadde rivaliseringen mellom den tyskspråklige og den slovenske befolkningsgruppen eksistert lenge før første verdenskrig splittet Europa. Medlemmene av de to språkfellesskapene gikk på egne skoler, handlet hos egne kjøpmenn og hadde egne foreninger. Basts hjem var sterk tysknasjonal; Da området var en del av Østerrike-Ungarn følte slekten en sterkere tilhørighet til den tyske keiseren enn til den aldrende habsburgermonarken Franz Joseph. Både Gerhard og faren hans, Pollacks farfar, ble medlemmer av Hitlers parti NSDAP allerede i 1931. Samme år trådde Gerhard inn i SS. I 1938 ble han del av Gestapo hvor han hadde flere ledende posisjoner. I løpet av krigsårene var Bast utstasjonert i Øst-Europa i flere omganger der han ledet ulike tyske innsatsgrupper.

Forfatterens far, Gerhard Bast
(Bildelink)

Pollack leter i Basts fotografier, personlige eiendeler og i offisielle dokumenter for å finne spor etter farens liv. Det er ikke enkelt for ham å finne den informasjonen han søker. På den ene siden gir partiboken til Bast og andre offisielle dokumenter et godt overblikk over Basts karriere som nazist. Pollack finner blant annet mange eksempler på at faren forordnet henrettelser og deportasjoner. På den andre siden er det vanskelig å oppdrive bevis som kan knytte faren til helt konkrete handlinger under krigen, som drap. Vitneutsagnene mot Bast i forbindelse med krigsoppgjøret (etter hans død) er både sparsommelige og ofte motstridende.

Hvem Bast egentlig var som person er også vanskelig å få grep om. Basts egne dagboksnotater fra krigsårene er svært knappe og røper lite om mannen bak ordene. Den spesielle familiesituasjon hjemme hos Pollack gjorde at han heller ikke stilte spørsmål om faren mens han ennå hadde mulighet til det. Moren ble gravid med Bast mens hun fortsatt var gift med Pollacks stefar. De skilte seg, og hun giftet seg med Bast, men etter krigen giftet hun seg på nytt med sin første mann. At Gerhard Bast var Pollacks far var likevel aldri en familiehemmelighet; I oppveksten hadde forfatteren mye kontakt med sine besteforeldre på farssiden og tilbrakte mange ferier hos dem. Bast-familien beundret Gerhard, men det var ingen som snakket om krigen.

”Der Tote im Bunker” er en svært personlig historie om jakten på en far man aldri rakk å bli kjent med. Pollack innrømmer at det var fristende å tro på familiemyten om Bast som et anstendig menneske, en ”god nazist” som ikke selv utførte bestialske handlinger, men som – i lys av regimet – bare forordnet dem. Dokumentasjonen Pollack sitter på taler likevel sitt tydelige språk: Bast var en overbevist nazist som både avsa dødsdommer og ledet grupper som bedrev etnisk rensning. Om ikke faren kommer nærmere ham i løpet av undersøkelsene så gjør ofrene det, sier Pollack. Gjennom ofrene kan han gripe omfanget av farens handlinger.

Forfatter Martin Pollack
© Lukas Beck, Paul Zsolnay Verlag

Jeg synes Pollacks bok var interessant lesning, selv om den fremstår som noe uforløst. Bildet av mennesket Bast forblir uklart, både for sønnen og leseren. Samtidig får man, ved å få del i historien til Pollacks familie på farssiden, en pekepinn på hvorfor mange fra dette geografiske området valgte nazistenes side. I et intervju med det tyske magasinet Der Spiegel sier Pollack at det ikke var så viktig å få svar på alle spørsmål om faren sin. Undersøkelsene representerte snarere en avslutning på et kapittel i livet hans som hadde ligget åpent i snart 60 år.

Martin Pollack (f. 1944) er journalist, forfatter og oversetter. Han har jobbet som redaktør og korrespondent for Der Spiegel og har blant oversatt bøkene til den polske forfatteren Ryszard Kapuścińskis til tysk. Jeg har lest Pollacks bok på i tysk utgave, men den er også oversatt til engelsk under tittelen "The Dead Man In The Bunker". I Tyskland har det i de senere årene kommet en rekke bøker der etterkommere tar et oppgjør med foreldrenes og besteforeldrenes handlinger under nazi-tiden. Pollacks dokumentar føyer seg fint inn i rekken av denne type bøker.



torsdag 31. juli 2014

A Short History of Nearly Everything av Bill Bryson


EN REVOLVEROMTALE -


HVILKEN BOK?
Jeg har lest sakprosaboken "A short history of nearly everything" (2003) av den amerikanske forfatteren Bill Bryson. Han han bodd mange år i Storbritannia og blant annet jobbet som journalist for de britiske avisene The Times og The Independent.


HVORFOR?
Tidligere i sommer leste jeg Brysons nyeste sakprosabok "En sommer. Amerika 1927" (utgitt på Gyldendal forlag i år). Jeg likte øyeblikkelig språket, humoren og måten han formidlet historien på. Bryson har utgitt en lang rekke reiseskildringer og sakprosabøker, men valget mitt falt altså på "A short history of nearly everything." Dette er min andre bok av forfatteren.


I HVILKET FORMAT?
Boka har vært en del av min sommerlektyre på Kindelen.


HVA HANDLER DEN OM?
Brysons bok tar for seg hele vår eksistens historie, fra The Big Bang til kartleggingen av den menneskelige DNA. Dette er virkelig vitenskapshistorie for Dummies!


HVA SYNES JEG?
Å sammenfatte 4 milliarder års med historie og evolusjon er et mildt sagt ambisiøst prosjekt, men jeg synes Bryson lykkes med dette og mer til! Det som først og fremst slår meg med denne boka er hvor dyktig forfatteren er til å formidle historie på en engasjerende og ikke minst lærerikt måte. Han er som en kul lærer som klarer å gjøre naturfag både gøy og interessant.

Selv om boka er ganske lettlest kreves det likevel litt konsentrasjon å henge med når historien fra universets fødsel og frem til i dag skal oppsummeres på drøye 600 sider. For egen del skulle jeg nok heller ha lest boka i sofakroken snarere enn ved en bassengkant i Syden. Jeg må med skam å melde at jeg tok litt lett på kapitlene om kvantefysikk og relativitetsteori fordi solen fikk hjernen til å koke.

Et morsomt trekk med boka er at Bryson gjerne trekker fram kontroverser mellom forskere innenfor de ulike fagfeltene. Jeg synes dette ga boka ekstra krydder, samtidig som det viser at kunnskapen om verdenen vi lever i aldri skapes i et vakuum:


Brysons bok får en dessuten til å føle seg både spesiell og ubetydelig på en og samme gang. På den ene siden får han frem hvor mirakuløst der er at hver enkelt av oss er her i dag:
“Not one of your pertinent ancestors was squashed, devoured, drowned, starved, stranded, stuck fast, untimely wounded, or otherwise deflected from its life's quest of delivering a tiny charge of genetic material to the right partner at the right moment in order to perpetuate the only possible sequence of hereditary combinations that could result -- eventually, astoundingly, and all too briefly -- in you (s.20).”
På den andre siden viser han med mange eksempler hvor forgjengelig livet er. Dersom jordas 4,5 milliarder års skulle komprimeres ned til ett døgn så dukker menneskene først opp et minutt og sytten sekunder før midnatt. Sett med et slikt blikk er menneskehetens eksistens knapt for et blunk å regne.


HVA SYNES JEG VAR MEST INTERESSANT?
Vi er alle reinkarnasjoner, om enn kortlivede, stadfester Bryson i kapittelet «The Mighty Atom» (Det mektige atomet). Hver enkelt av oss består nemlig av et uendelig stort antall atomer som hele tiden resirkuleres. Atomene som utgjør deg og meg har nesten helt sikkert vært en del av flere stjerner og senere millioner av organismer på den lange veien til det som skulle bli nettopp oss. Når vi dør vil atomene oppløse seg og finne nye bruksområder, det være seg et blad, en duggdråpe eller et annet menneske. Flere forskere hevder at hver enkelt av oss består av så mange atomer at noen av dem sannsynligvis har tilhørt Shakespeare. Jeg synes dette er en besnærende tanke!


ADVARSEL:
Lesing av denne boka kan utløse en uimotståelig trang til å se hele (Sir) David Attenboroughs samlede produksjon av naturfilmer. Høres dette forlokkende ut, sier du? Da er du nok akkurat midt i målgruppa for denne boka!

lørdag 26. juli 2014

I solskinn og i skygge - Sveitsisk dystopi som fascinerer og forvirrer


I sommer har jeg lest en svært spesiell roman, nemlig sveitsiske Christian Krachts "Jeg blir her i solskinn og i skygge." Denne boka utkom på tysk allerede i 2008 men foreligger først nå i norsk oversettelse. Noen ganger er valget mitt av lesestoff ganske så følelsesstyrt, og i akkurat dette tilfellet var det den tyske romantittelen som tiltrakk meg. "Ich werde hier sein im Sonnenschein und im Schatten" klinger så vakkert, synes jeg. Da jeg kom over Krachts roman på biblioteket før sommerferien lånte jeg den med meg uten å vite noe som helst om handlingen på forhånd. Etter å ha lest ferdig boka kan jeg konkludere med at den var ganske anderledes enn de bøkene som vanligvis finner veien til lesebunken min.

"Jeg blir her i solskinn og i skygge" er den andre kontrafaktiske romanen jeg har lest denne sommeren (Jeg har også lest Philip Roths "The Plot Against America," se egen omtale her). Tro det eller ei, men før dette hadde jeg aldri lest en kontrafaktisk roman. Det var derfor på høy tid å bli nærmere kjent med denne sjangeren. Det spesielle med handlingen i Krachts roman er at den beskriver et alternativt historieforløp for tiden etter første verdenskrig: Lenin vendte aldri tilbake til Russland etter sitt eksil i Sveits, og den russiske revolusjon fant dermed aldri sted. I stedet var det alpelandet som opplevde et kommunistisk kupp som resulterte i opprettelsen av Den Sveitsiske Sovjetiske Republikk (SSR).

Hovedpersonen i boka er en navnløs, sovjetisk partikommisær fra den sveitsiske byen Ny-Bern. Vi møter ham i vår egen nå-tid i et dystopisk Europa hvor krigen mellom SSR og de fascistiske statene Tyskland og England har vart i snart hundre år. Som mange embedsmenn fra den sveitiske sovjetrepublikken kommer vår hovedperson opprinnelig fra en av SSRs afrikanske kolonier. I romanen skal han innhente den rømte avhopperen Brazhinsky som har søkt tilflukt i en enorm sveitsisk festning dypt inne i alpene. For vår mann blir dette en reise i skyggen av en evigvarende krig. Han ferdes i et folketomt, kaldt og grått ingenmannsland der vold og død rammer virkårlig, men hvor han også opplever plutselige glimt av medmenneskelighet.

Krachts bok både forvirret og fascinerte meg. Jeg visste ikke noe om handlingen og forfatteren i forkant, og uten noen form for referanserammer syntes jeg det var vanskelig å plassere romanen inn i en kontekst som ga meg noen mening. I ettertid ser jeg at bokas vaskeseddel gir noen hint om hvordan boka kan tolkes. Her mer enn antydes det at Krach har skrevet en omvendt versjon av Joseph Conrads "Mørkets hjerte" (utgitt 1899). Conrads roman er en brutal historie om en hvit manns reise inn i det mørke og ukjente Afrika. Hos Kracht følger vi en afrikaner som drar inn i et ukjent europeisk landskap. På grunn av krigen er det Europa som framstår som farlig og usivilisert.

Med sine drøyt 150 sider var dette en roman som jeg leste på få dager. Det jeg likte best var den dystre og mørke stemningen som forfatteren klarte å mane fram: Et Europa hvor ingen levende har opplevd noe annet enn krig er og blir en uhyggelig tanke. Min store utfordring med boka er at jeg aldri helt fikk klart for meg hva Kracht egentlig ønsker å formidle. Skal boka leses som satire, samfunnskritikk, Sci-fi eller er den rett og slett skrevet for å underholde?

Jeg har saumfart avisanmeldelser på nettet for å få andre vinklinger på boka. Romanen fikk en blandet mottagelse da den utkom i Tyskland, fra kommentarer som "Endelig, den store sveitser-romanen!"(Frankfurter Allgemeine) til "En stor dumhet" (Neue Zürcher Zeitung). Norske anmelderne har derimot vært gjennomgående positive til Krachts tekst. I motsetning til sine tyske kollegaer ser det norske anmelderkorpset ut til å være enige om at det er den åpne tolkningen som er bokas store styrke. Jeg er enig at boka har en rekke tolkningsmuligheter, men jeg fant aldri en tolkning jeg kunne slå meg til tåls med. Det er mulig det skyldes sommervarmen, men "Jeg blir her i solskinn og i skygge" er en roman som ikke satte de helt store spor hos meg.

Christian Kracht (f. 1966) er journalist og har blant annet skrevet for de tyske avisene Die Zeit og Frankfurter Allgemeine Zeitung. Han debuterte som forfatter i 1995 med romanen "Faserland." "Jeg blir her i solskinn og i skygge" er hans tredje roman. I tillegg har Kracht gitt ut "1979" (2001) og "Imperium" (2012 - utgitt på norsk i 2013). Forfatteren har lenge blitt regnet som en viktig stemme innen nyere tysk litteratur.