onsdag 22. oktober 2014

1001-bok: Fedre og sønner av Ivan Turgenjev


At ungdommen nå til dags er latere, uhøfligere og mer støyende enn tidligere generasjoner har vært en etablert "sannhet" siden Sokrates' tid. Når de unge i tillegg setter spørsmålstegn ved foreldrenes verdier og idealer kan dette skape store spenninger innad i en familie. Dette er hverdagsdramatikk som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Vi har alle vært unge, og de fleste av oss (meg selv inkludert) blir mer og mer konservative med årene.

De evige motsetningene mellom den yngre og eldre generasjon gjenspeiler seg også i litteraturen. Generasjonskonflikter er et bærende element i svært mange litterære verk, gjerne i kombinasjon med heftige tema som synd, soning og skam. I det klassiske familiedramaet er det vanligvis forholdet mellom en far og en sønn som står i fokus og som driver handlingen fremover. Vi ser det i Sofokles "Kong Ødipus," i Shakespeares "Hamlet" og i vår egen samtidslitteratur, der Karl Ove Knausgård "fadermord" i seks hele bind kan trekkes frem som eksempel.

Når man snakker om far-sønn-konstellasjoner i litteraturen kommer man ikke uten om romanen "Fedre og sønner" (1862), skrevet av den russiske forfatteren Ivan Turgenjev (1818-1883). "Fedre og sønner" regnes i dag til de viktigste klassikerne fra 1800-tallet, og den er følgelig å finne på listen over 1001 bøker man må lese før man takker for seg. Romanen er på drøye 200 sider, og jeg må innrømme at det var utsiktene til et lett 1001-kryss som fristet mest da jeg fant en gammel utgave av boka hos svigermoren min. At det er en russer som har skrevet romanen var også et pluss. Med unntak av Dostojevskij og Tolstoj har jeg ikke lest andre russiske bidragsytere til verdenslitteraturen.

I Turgenjevs roman møter vi de to studentkameratene Arkadij og Bazarov som har reist fra St. Petersburg for å tilbringe litt tid på godset til Arkadijs far og onkel. De to vennene er representanter for en ny generasjon unge. De er kritiske til etablerte samfunnsstrukturer og verdisett, og de betrakter kunsten, vitenskapen og religionen som meningsløs staffasje. Med stor overbevisning forkaster de alt foreldregenerasjonen står for. Møtet med Arkadijs familie blir derfor ikke friksjonsfritt, og hele besøket kuliminerer med at Arkadijs onkel utfordrer Bazarov til duell. Romanen ender ikke her, men duellen mellom de to markerer et vendepunkt i historien. Konfontasjonen avføder ingen vinner, bare tapere.Bazarov reiser hjem til sin egen familie hvor han går til grunne på tragisk vis.

Sett med moderne øyne er kanskje ikke tematikken i "Fedre og sønner" noe nytt, men Turgenjevs roman vakte stor oppmerksomhet da den kom ut i 1862. Mange lesere følte seg truffet av bokas innhold. Den eldre garde, "fedrene," mente at forfatteren fremstilte dem som gammeldagse narrer som holdt fast på et utdaterte samfunssyn. De yngre og mer reformvennlige "sønnene" mente på sin side at forfatteren latterliggjorde idealene deres ved å antyde at samfunnskritikken deres bare var tomt prat.

Vår nære historie gir mange eksempler på at rådende samfunnsstrukturer står for fall når den yngre generasjon utfordrer etablerte sannheter i ord og handling. Slik er det ikke med Turgenjevs unge menn. Arkadij og  Bazarov er nihilister - de tror på ingenting. De er i opposisjon, men i praksis har de ingen konkrete planer for hvordan de skal oppnå et annet og bedre samfunn. I løpet av historien ser vi hvor vanskelig det faktisk er for de to vennene å frigjøre seg fra samfunnets gjeldende normer. Arkadij forelsker seg, og vi aner at giftemålet vil fjerne mye av rebellen i ham. For Bazarov er konsekvensene mer alvorlige; Han hindres fra å vinne i kjærlighet, og han tvinges til akseptere utfordringen til duell. At omverdens rådende holdninger og verdier påvirker hans endelige skjebne er det heller ikke tvil om.

Som fortelling syntes jeg Turgenjevs roman var i overkant sentimental, men slik er det vel gjerne med bøker fra denne tidsperioden? Når det er sagt, så likte jeg boka. Forfatteren er dyktig når det gjelder å skildre mennesker og samfunn. Hovedpersonene er flerdimensjonale, og i løpet av historien blir leseren kjent med alle deres sterke og svake. Jeg synes heller ikke at forfatteren tar parti, hverken med de unge eller gamle. I så måte blir det opp til den enkelte leser å gjøre seg opp en mening om hvilken av generasjonene man kjenner mest sympati for.

"Fedre og sønner" er min ellevte 1001-bok i år.

søndag 12. oktober 2014

Vinneren av Den tyske bokprisen 2014 er kåret!

Under åpningen av bokmessen i Frankfurt 6. oktober ble Den tyske bokprisen delt ut for tiende år på rad. I år var det tyskeren Lutz Seiler som fikk prisen for sin kritikerroste debutroman "Kruso."

"Kruso" var en av seks finalister på prisens kortliste. Thomas Hettche ("Pfaueninsel"), Angelika Klüssendorf ("April"), Gertrud Leutenegger ("Panischer Frühling"), Thomas Melle ("3000 Euro") og Heinrich Steinfest ("Der Allesforscher") var de andre nominerte til prisen for beste tyskspråklige roman. Årets vinner ble altså Seiler som i tillegg til heder og ære får 25 000 Euro i prispenger.

Seilers roman har et plot som jeg synes virker veldig interessant. Handlingen utspiller seg på øya Hiddensee ved Østensjøkysten sommeren 1989. Historisk sett er det bare få måneder til Berlinmuren faller. Hiddensee er et sted som tiltrekker seg særlinger, annerledestenkende og frihetssøkende. Hit kommer også øst-tyske flyktninger med håp om å komme seg over til Danmark og Sverige. På denne øya  utvikler det seg et spesielt vennskap mellom Edgard og Kruso som begge har opplevd store tap i livet. Historien om de to mennene spiller en viktig rolle i denne romanen.

Jeg har allerede bestilt boka, og jeg gleder meg til å starte lesingen

Forfatteren Lutz Seiler (Bildekilde Wiki.de)
Forfatter Lutz Seiler (1963-) debuterte i 1995 med diktsamlingen ”Berührt” og har utgitt en rekke dikt-, novelle- og essaysamlinger. ”Kruso” er hans første roman. I tillegg til Den tyske bokprisen har han blant annet mottatt den prestisjefylte Ingeborg-Bachmann-prisen, Fontane-prisen og Uwe-Johnson-prisen for sine verk.






Tidligere vinnere av den tyske bokprisen:

  • 2005: Es geht uns gut / Arno Geiger (Norsk utgave: Vi har det bra)
  • 2006: Die Habenichtse / Katharina Hacker
  • 2007: Die Mittagsfrau / Julia Franck (Norsk utgave: Linfruen)
  • 2008: Der Turm / Uwe Tellkamp (Norsk utgave: Tårnet)
  • 2009: Du stirbst nicht / Kathrin Schmidt (Norsk utgave: Du skal ikke dø)
  • 2010: Tauben fliegen auf / Melinda Nadj Abonji
  • 2011: In Zeiten des abnehmenden Lichts / Eugen Ruge (Norsk utgave: Når lyset svinner)
  • 2012: Landgericht / Ursula Krechel
  • 2013: Das Ungeheuer / Terézia Mor


mandag 22. september 2014

Særemne-nostalgi



”Å være ung er for jævlig," "Døden på Oslo S," "Hard asfalt" … 

Bøker og filmer som tok for seg narkotika og stoffmisbruk var velkjent for oss som vokste opp på 1980- og 90-tallet. Jeg er sikker på at jeg ikke var alene om å sluke alt av bøker som hadde med denne tematikken å gjøre. Jeg var spesielt fascinert av bøker "fra virkeligheten" som skildret misbruk og avhengighet i all sin gru. Det som stod i disse bøkene var så langt unna min egen virkelighet som overhode mulig. Kanskje det var det som ga historiene en slik tiltrekningskraft?

For en liten stund tilbake leste jeg en omtale av Jon Michelets kriminalroman ”Hvit som Snø” på bokbloggen ebokhylla mi. Det satte virkelig nostalgien i sving. Michelets Rivertonvinnende krimbok er fortsatt en av mine absolutte favoritter innenfor sjangeren. Jeg likte boka så godt at jeg skrev særemne (eller ”temastudium” som det het dengang) om den i 3. klasse på videregående. Sist jeg var hjemme hos foreldrene mine lette jeg frem dette særemnet. Snakk om artig gjensyn!


I 1994, da jeg lagde dette arbeidet, var det forbudt med innleveringer skrevet på PC. Alt ble skrevet for hånd, med kulepenn og med blankoen i beredskap. Bøkene jeg tok for meg var ”Hard asfalt” av Ida Halvorsen, ”§162” av Petter Kokkim (selv etter å ha lest mitt eget handlingsreferat klarer jeg ikke å huske denne boka), ”Hvit som snø” av Jon Michelet og ”Den siste Revejakta” av Ingvar Ambjørnsen. De to siste titlene har jeg lest flere ganger siden, og Ambjørnsens bok har jeg blant annet omtalt her.

Oppgaven stod til en 5'er. Handlings-referatene er meeeeeget grundige, mens analysene var nok absolutt i korteste laget. 

Her er forøvrig en liten smakebit fra konklusjonen min etter å ha lest "Den siste revejakta" anno 1994: 
”Den siste revejakta” er etter min mening en av Ambjørnsens beste bøker (Her må jeg tilføye at jeg før oppgaven ble skrevet aldri hadde lest noe av Ambjørnsen...). Det er en spennende roman der det er lett å forstå personenes følelser og reaksjoner. Vi får et interessant innblikk i storbyens utgrupper, der loven utenfor loven er beinhard og brutal. Jeg selv og sikker mange lesere med meg, oppfattet forfatterens kritikk av samfunnets negative syn på hasj. At Ambjørnsen betrakter Vinmonopolets varer på lik linje, hvis ikke verre, kan kanskje ha noe for seg, men det unnskylder ikke bruken av narkotiske stoffer. Hovedpersonen Cark F. Wang, viser jo selv hvilken vei alt misbruket fører når han åpent forteller om alle mulige virkninger.”

onsdag 17. september 2014

1001-bok: Wittgensteins nevø av Thomas Bernhard


”To hundre venner vil være tilstede
i min begravelse og du må holde en tale ved graven”
(Paul Wittgenstein til Thomas Bernhard)

Jeg har lenge hatt planer om å lese noe av den østerrikske forfatteren og dramatikeren Thomas Bernhard (1931-1989). Da jeg nylig kom over en samleutgave av ham i norsk oversettelse bestemte jeg meg for å gjøre alvor av leseplanene. For Bernhard er ingen hvem som helst innenfor litteraturverdenen, skal vi tro dem som har greie på slikt. Selv om forfatteren døde relativt ung regnes han i dag som en av de viktigste samtidsforfattere fra 1900-tallets siste halvdel. På listen over 1001 bøker man må lese før man takker for seg er han representert med hele seks romaner, og han nevnes gjerne i samme åndedrag som sine landsmenn Peter Handke (som i disse dager mottar internasjonale Ibsen-prisen 2014) og Elfriede Jelinek, vinneren av nobelprisen i litteratur 2004.

Bernhard var en svært omstridt forfatter i hjemlandet. Et gjennomgående trekk ved forfatterskapet hans er et grunnleggende negativ syn på den østerrikske staten. I tillegg til eksplisitt samfunnskritikk hang forfatteren gjerne ut navngitte personer som han mente hadde begått urett mot ham. Slikt ble det gjerne skandaler av. Bernhards ambivalente forhold til Østerrike kom også til uttrykk etter hans død i 1989. I testamentet sitt forbød han nemlig alt salg av egne bøker i hjemlandet. Heller ikke teaterstykkene hans skulle oppføres der. Disse begrensningene har vist seg umulig å gjennomføre i praksis, og i dag ser Bernhard ut til å være mer populær i alpelandet enn noen sinne.

Thomas Bernhard

Boka jeg nå har lest - ”Wittgensteins nevø,” med undertittelen ”et vennskap”- ble utgitt første gang i 1982. Det er en selvbiografisk roman der forfatterens 12 år lange vennskap med Paul Wittgenstein, nevøen til den kjente østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein, danner utgangspunktet for fortellingen. De to mennene hadde først og fremst interessen for klassisk musikk til felles. I boka beskriver Bernhard hvordan vennskapet deres utviklet seg videre da de begge var innlagt på samme sykehus. Dårlig helse var noe de to mennene også delte; Bernhard var lungesyk hele livet mens Pauls nerveproblemer førte til stadige innleggelser på psykiatrisk avdeling.

Ved hjelp av notater og opptegnelser fra disse årene gir Bernhard et bilde av vennen Paul og forholdet dem i mellom. Paul var et kulturmenneske, mer rik i ånden enn i penger. Selv om han tilhørte Wittgenstein-familien, en av Østerrikes rikeste familier, ødslet han bort formuen sin mens han levde. Mot slutten av livet ble de psykiske problemene hans verre og innleggelsene hyppigere. Det førte til at de fleste vennene hans, også Bernhard, tok avstand fra ham. I innledningen til romanen siterer forfatteren Pauls ønske om at vennen skal holde tale i begravelsen hans. Bernhard møtte aldri opp i denne begravelsen. For meg blir romanen derfor stående som det endelige gravskriftet over et tapt vennskap, og teksten blir den minnetalen Bernhard aldri holdt for Paul. 

Men boka er mer enn dette. I tillegg til å gi et portrett av Paul Wittgenstein er romanen like mye et portrett av forfatteren selv i denne perioden av livet. Her kommer Bernhards hat-kjærlighetsforholdet til hjemlandet tydelig til uttrykk; en innbitt forakt for det provinsielle og for det spissborgerlige, for Wiens kunstnermiljø og teaterscene gjennomsyrer teksten. Jeg syntes Bernhards bitende kommentarer til noen av prisene han er blitt tildelt var spesielt interessante - og fornøyelige i all sin groteskhet.


Etter å ha lest min første bok av Thomas Bernhard må jeg nok innrømme at det ikke oppstod en umiddelbar forelskelse mellom meg og denne forfatteren. "Wittgensteins nevø” er ingen spennings- eller konfliktdreven roman. Teksten består snarere en lang rekke tanker og erindringer satt ned på papir. Skal man velge enn bok som inngangsport til forfatterskapet hans bør man kanskje velge noe annet enn denne selvbiografiske romanen?

Når det er sagt så klarte boka å engasjere meg. Det er lenge siden jeg har følt meg så utfordret av en tekst, spesielt med tanke på det språklige. Bernhard har en særegen skrivestil med lange, omstendelige, repeterende, ja nærmest messende, setninger. Det florerer av komma og innskutte tanker. Det likte jeg godt. Jeg leste "Wittgensteins nevø” parallelt i norsk og i tysk utgave (på mobil – via Goethe instituttets gratis Onleihe-tjeneste). Å oversette Bernhard til norsk må være en mesterprøve for hvilken som helst oversetter. Selv om jeg foretrakk å lese den tyske originalteksten fremfor den norske oversettelsen synes jeg oversetter Sverre Dahl har gjort et svært godt arbeid.

Et ambivalent første møte med en ny forfatter til tross; Jeg er sikkert på at jeg kommer til å lese mer av Thomas Bernhard.

onsdag 10. september 2014

Kortlisten til Den tyske bokprisen ble presentert i dag!



Deutscher Buchpreis, Den tyske bokprisen, regnes som en av Tysklands viktigste litteraturpriser. Siden 2005 har det tyske bokhandlerforbundet gitt prisen til forfatteren av årets beste tyskspråklige roman.

I år var mer enn 170 skjønnlitterære bøker nominert før en langliste på 20 titler ble presentert for en måned tid siden. I dag har juryen endelig offentliggjort de 6 finalistene. Vinneren, som i tillegg til heder og ære også får 25 000 Euro i prispenger, utropes når bokmessen i Frankfurt starter 6. oktober.

Årets seks finalister er:
  • Thomas Hettche: Pfaueninsel 
  • Angelika Klüssendorf: April  
  • Gertrud Leutenegger: Panischer Frühling 
  • Thomas Melle: 3000 Euro 
  • Lutz Seiler: Kruso 
  • Heinrich Steinfest: Der Allesforscher 
Av bøkene på denne listen er jeg mest nysgjerrig på Heinrich Steinfests roman Der Allesforscher og Angelika Klüssendorfs April. Begge forfattere er godt etablerte innenfor det tyske språkområdet. Steinfest har mottatt en lang rekke priser for krimbøkene han har skrevet, mens Klüssendorf er nominert til Den tyske bokprisen for andre gang. I 2011 var hun kortlistekandidat med romanen Das Mädschen / Jenta (utgitt på norsk i 2013). Kanskje det blir hennes tur i år?

Følg Den tyske bokprisen på Facebook: www.facebook.com/DeutscherBuchpreis

Se også hjemmesiden til Den tyske bokprisen: http://www.deutscher-buchpreis.de/

Bildet er hentet fra Deutscher Buchpreis sin facebookside


lørdag 16. august 2014

Tschick - Adjø, Berlin! av Wolfgang Herrndorf



Er du på jakt etter sommerlektyre med "det lille ekstra"? En lettlest bok som passer like godt til solfylte dager som til sommerregn? En historie som får deg til å trekke på smilebåndene men som også bærer på et underliggende alvor? Da vil jeg gjerne få tipse deg om Wolfgang Herrndorfs prisbelønte roman "Tschick - Adjø, Berlin" som kom ut på norsk i 2013.

Herrndorfs roman, som vant den tyske ungdomslitteraturprisen i 2010, er en spinnvill roadmovie i bokform - med to fjortiser og en blå Lada i hovedrollen. I boka møter vi Maik Klingenberg og Andrej Tschichatschow (også kalt Tschick), to tenåringer som ikke helt passer inn på skolen. Etter siste skoledag før sommerferien skal klassen ha fest, men de to guttene er ikke invitert. Det oppstår et skjebnefellesskap mellom Maik og Tschick. De to bestemmer seg for å dra på ferie i en stjålet bil, og dette blir starten på et vennskap utenom det vanlige.

Vi lesere møter guttene i det reisen deres bokstavelig talt er ved veis ende. Det er Maik som deretter forteller historien om hvordan turen kom i stand, opplevelsene underveis og om mennesker de møtte.
"Tschick" er i utgangspunktet en søt og humoristisk historie om to umake kamerater som stjeler en bil og som opplever mange sprø ting på reisen. Samtidig har fortellingen om Maik og Tshick en alvorlig undertone. Å vokse opp er ingen dans på roser, spesielt ikke for disse to rømlingene. Begge kommer fra hjem i oppløsning, og begge føler sterk på utenforskapet - selv om de later som om det ikke betyr noe for dem. Alvoret til tross; det er mye situasjonskomikk i boka, og det er lett å bli glad i de unge hovedpersonene.

Herrndorfs bok vant den tyske ungdomslitteraturprisen i 2010 mens den her hjemme er utgitt i kategorien voksenroman. Jeg mener boka med hell kan leses av både ungdom og voksne. Temaene som tas opp - vennskap, kjærlighet, det å føle seg annerledes, ensomhet, utferdstrang og eventyrlyst - er noe de fleste av oss kan identifisere oss med. Visst kan det være vondt å vokse opp, særlig når man bare er 14 år. Magien med denne boka er at den viser oss hvordan man kan finne vennskap på de mest uventede steder. Og at verden kanskje ikke er så skummel som man er lært opp til å tro.

Forfatteren Wolfgang Herrndorf (1965-2013) bodde og arbeidet i Berlin frem til sin død. Etter at han debuterte som forfatter vant han flere priser, blant annet for nettopp romanen Tschick. I Tyskland ble  boka raskt en bestselger med mer enn 1 million solgte eksemplarer.

onsdag 13. august 2014

Longlisten til Den tyske bokprisen ble presentert i dag!


Deutscher Buchpreis
, Den tyske bokprisen, regnes som en av Tysklands viktigste litteraturpriser. Siden 2005 har det tyske bokhandlerforbundet gitt prisen til forfatteren av årets beste tyskspråklige roman.

I utgangpunktet var mer enn 170 skjønnlitterære bøker nominert til årets pris. I dag har juryen presentert longlisten som består av tjue romaner. Nå starter en lenger leseturné for de heldige utvalgte før shortlisten på seks romaner offentliggjøres den 10. september. Vinneren, som i tillegg til heder og ære også får 25 000 Euro, offentliggjøres når bokmessen i Frankfurt starter 6. oktober.

Å lese bøker på tysk er kanskje ikke for alle, men norske forlag har kjent sin besøkelsestid og oversatt flere av prisvinnerne til norsk. Her er det mange godbiter som jeg kan anbefale:

Arno Geiger: Vi har det bra (2005), Julia Franck: Linfruen (2007), Uwe Tellkamp: Tårnet (2008), Kathrin Schmidt: Du skal ikke dø (2009) og Eugen Ruge: Når lyset svinner (2011) er alle kommet ut i norsk oversettelse. 

Årets longlist inneholder følgende titler:
  • Lukas Bärfuss: Koala 
  • Ulrike Draesner: Sieben Sprünge vom Rand der Welt 
  • Antonio Fian: Das Polykrates-Syndrom 
  • Franz Friedrich: Die Meisen von Uusimaa singen nicht mehr 
  • Thomas Hettche: Pfaueninsel 
  • Esther Kinsky: Am Fluß 
  • Angelika Klüssendorf: April 
  • Michael Köhlmeier: Zwei Herren am Strand 
  • Martin Lechner: Kleine Kassa 
  • Gertrud Leutenegger: Panischer Frühling 
  • Charles Lewinsky: Kastelau 
  • Thomas Melle: 3000 Euro 
  • Matthias Nawrat: Unternehmer 
  • Christoph Poschenrieder: Das Sandkorn 
  • Lutz Seiler: Kruso 
  • Saša Stanišić: Vor dem Fest 
  • Heinrich Steinfest: Der Allesforscher 
  • Marlene Streeruwitz: Nachkommen. 
  • Feridun Zaimoglu: Isabel 
  • Michael Ziegelwagner: Der aufblasbare Kaiser 

Om jeg har noen lesemål i forbindelse med denne listen? Det er litt knapt med tid før vinneren kåres, men jeg har i alle fall ambisjoner om å lese minst to av bøkene på listen - samt vinneren.

Er det noen der ute som har tips om hvilke bøker på listen som man absolutt må få med seg?


Følg Den tyske bokprisen på Facebook: www.facebook.com/DeutscherBuchpreis

Se også hjemmesiden til Den tyske bokprisen: http://www.deutscher-buchpreis.de/