søndag 28. april 2013

Vanære av J.M. Coetze


Det går sakte med lesingen denne måneden, dessverre. Jeg har ikke hatt tid til å lese så mye som jeg egentlig skulle ønsket, og det har vært langt mellom de gode leseopplevelsene. En velprøvd strategi når det butter på lesefronten er å satse på sikre kort. J.M.Coetzee, sør-afrikansk nobellprisvinner i litteratur og to ganger Booker-prisvinner, har jeg vært nysgjerrig på lenge. Når han i tillegg er representert på 1001 bøker du bør lese-listen med hele ti, ja 10 titler (!) så bør det jo borge for kvalitet. Jeg valgte romanen Vanære på grunn av omslaget og fordi boka fikk Booker-prisen i 1999. Prisdryss til tross; Mitt første møte med Coetzee ble en noe blandet opplevelse.

Hovedpersonen i Coetzee sin roman er den par-og-femti-årige, fraskilte universitetsprofessoren David Lurie. Han innleder et forhold til en av sine unge studenter, Melanie, som på sin side er lite begeistret for tilnærmelsene. Etter kort tid anmelder Melanie ham for det upassende forholdet, og han mister universitetsjobben. Selv om oppsigelsen er både pinlig og vanærende blir ikke David vippet av pinnen. Han reiser ut på landet til datteren Lucy som driver en liten gård og en kennel for hjemløse hunder. Sammen med den fargede naboen Petrus hjelper David datteren med avlingen og dyrene. Vendepunktet i boka inntreffer når far og datter blir utsatt for et grovt overfall hjemme på gården. Etter dette overgrepet blir livet ikke det samme. Det allerede haltende forholdet mellom far og datter forverres, og vi blir vitne til at begges liv sakte rives fra hverandre.


Årsaken til at jeg opplevde Vanære som en blandet leseopplevelse skyldes først og fremst motviljen jeg følte ovenfor bokas hovedperson David. Jeg likte ham ikke det hele tatt! Jeg skal ikke utelukke at Coetzee med hensikt har gitt David en rekke usympatiske trekk og at han bevisst (?) fremstiller ham som en ubehagelig karakter. Uansett klarte jeg aldri å identifisere meg med professor Lurie, føle medlidenhet eller sympati med ham. Kanskje ubehaget mitt skyldtes at jeg oppfattet det såkalte "forholdet" til Melanie som ren utnyttelse, et overgrep. Kanskje ordfører-rettsaken som foregår nå farget noe av leseopplevelsen. Jeg syntes historien om Davids avskjed i vanære var historien om et et varslet fall. Det er David som styrer relasjonen mellom ham og Melanie. Det er han som har kontroll over situasjonen, både i form av sin posisjon, sitt kjønn og sin livserfaring. Slik jeg ser det har han et valg, men feilberegner situasjonen. Tidene er forandret. En professor kan ikke påtvinge seg en student uten å måtte stå til ansvar for det.

Lurie er vant til å kontrollere situasjonen, men i bushen, ute på gården til Lucy, er situasjonen snudd på hodet. Overfallet på ham og datteren er et resultat av krefter utenfor begges kontroll. Den som tidligere har undertrykket blir nå selv undertrykket. Slutten på boka er åpen, men stemningen er dyster. David og Lucy befinner seg begge ved et veiskille, og Lucy har vel allerede tatt et valg. Måten hun resignerer og overlater seg til skjebnen sin er påfallende, ja nærmest uforståelig. Er det en slags botsøvelse? Situasjonen hun befinner seg i er ikke ulik den mange svarte kvinner har måttet gjennomleve under de hvites undertrykkelse. Det var i alle fall den tanken som slo meg da jeg grunnet over valgene hun gjør. David, på sin side, har innsett at det ikke er alt han kan kontrollere. Han må slippe taket. Veien videre er usikker for David.

Jeg hadde av en eller annen grunn forventet at Coetzees roman skulle ha en mer uttalt kritikk av dagens Sør-Afrika. Det er jo ikke til å legge skjul på at landet har hatt enorme utfordringer også etter apartheid-regimets fall. Og jo, Vanære er absolutt samfunnskritisk men på en mye mer subtil måte enn jeg hadde kunnet forutse. I romanen viser forfatteren hvordan profesjoner har en tendens til å beskytte sine egne. Universitetsledelsen gir David klare råd og føringer når anmeldelsen kommer. Han gis muligheten til slippe unna med både æren og jobben i behold. Politiets manglende evne og vilje til å oppklare overfallet på far og datter blir også fremhevet. Gjerningsmennene bor i nærheten av Lucys gård og kan lett kan identifiseres, men de blir aldri stilt til rette og tiltalt.


Til tross for at Vanære vant Booker-prisen i 1999 så falt ikke boka helt i smak hos meg. Det var noe med tempoet i boka som ble feil, og jeg fikk aldri noe nært forhold til hverken David og Lucy. Den norske oversettelsen hadde også en del merkelige setningskonstruksjoner og bruk av gammelmodige ord som jeg ikke ble fortrolig med. Jeg har ikke fått sjekket den norske utgaven opp mot den engelske (av én eller annen grunn finnes ikke denne romanen i Kindle-versjon), men det hadde vært spennende å se hvor tro den norske oversettelsen faktisk er mot Coetzees språk og stil. Det jeg likte best med boka var den samfunnskritiske vinklingen. Det er dessuten en tydelig nerve i boka, og jeg syntes Coetzee skildrer overgrep i alle dets former på en troverdig måte. Som sagt traff ikke romanen meg helt, men den avskrekket meg heller ikke fra å lese flere bøker av denne forfatteren.

torsdag 18. april 2013

Fremtidige favoritter #4 Bøker om terrorisme

Hensikten med dette innlegget er ikke å slå lettvint mynt på denne ukas tragiske hendelser i Boston. At terror rammer uskyldige og tar liv kan, etter min mening, aldri forsvares. Men hva er det som motiverer terrorister og hva driver dem til slike ekstreme handlinger? Og hvordan påvirker handlingene deres menneskene som berøres av dem, direkte og indirekte?

Det er store spørsmål som ikke kan besvares på noen enkel måte. Årsakene er selvsagt sammensatte og komplekse. Jeg har lest min skjerv av fagbøker om nasjonalisme og europeisk politisk historie, men er jeg overbevist om at litteratur kan gi oss en like god forståelse av et fenomen som lange forskningsrapporter. Terrorisme sprer frykt og utfordrer det menneskelig i oss. Etter den 22/7 trenger vi litteraturen mer enn noen gang i forsøket på å forstå det uforståelige.

Her er et utvalg bøker som for tiden står på ønskelisten min hos biblioteket:

 
Det vi kan stå for av Geir Lippestad
Hvordan menneskeliggjøre det umenneskelige? Det og mange andre spørsmål ser jeg fram til å få svar på i Lippestads bok som endelig er i salg. Jeg er blant de mange som ble imponert over Lippestads styrke og integritet da han forsvarte Norges mest forhatte mann. Han fremsto virkelig som en verdig og humanistisk representant for rettstaten vår og var så mye mer enn det barnemorderen fortjente. Lippestad fremstår som en uhyre klok og reflektert mann, på mange måter en diametral motsetning til sin klient. Jeg gleder meg til å lese Lippestads egne betraktninger i denne boka!




Baader-Meinhof: historien om Røde Armé Fraksjon av Stefan Aust
Europa har vært utsatt for en lang rekke politiske og nasjonalistisk motiverte terrorhandlinger i etterkrigstiden. IRA, ETA og RAF er noen få eksempler på terrorismerelaterte grupper som har preget Europas nære historie. Boka om organisasjonen Røde Armé Fraksjon (RAF), også kjent som Baader-Meinhof-gruppen, kom ut i 2012 og har stått lenge på leselisten min. Her får vi vite mer om organisasjonens brutale historie gjennom nesten 30 år. I Tyskland har man trukket paralleller mellom RAF og nynazistene som nå er tiltalt for en rekke drap på innvandrere. Det gir boka en ekstra spennende dimensjon.



Amerikansk pastorale av Philip Roth.
Jeg har vært nysgjerrig på denne forfatteren en stund, men jeg har ennå til gode å lese noe av Philip Roth. Jeg tror i alle fall at romanen Amerikansk Pastorale vil være en god introduksjon til forfatterskapet hans. En families amerikanske drøm blir knust for alltid når tenåringsdatteren gjør opprør og er med på et bombeattentat hvor uskyldige blir drept. Den amerikanske drømmen som blir til et helvete? Det høres unektelig interessant ut! At boka fikk Pulitzer-prisen i 1998 og står på listen med 1001 bøker du må lese lover i alle fall godt for leseopplevelsen.

mandag 8. april 2013

Mens vi venter på omtale av 1Q84

Det er noen uker siden jeg ble jeg ferdig med Haruki Murakamis roman 1Q84, men jeg trenger fortsatt tid til å fordøye denne storartede leseopplevelsen. 1Q84 er en bok jeg ikke blir ferdig med med det første, og det er en bok jeg absolutt kommer til å lese igjen! Litt mer avstand, altså, før jeg begynner på omtalen. I  mellomtiden leker jeg meg med photoshop. 





mandag 1. april 2013

Dommeren og hans bøddel (Der Richter und sein Henker) av Friedrich Dürrenmatt


Jeg har lest boka Dommeren og hans bøddel av Friedrich Dürrenmatt som en del av lesesirkelen på bloggen til Linesbibliotek. Hver måned tar man for seg en bok fra listen over 1001 bøker man bør lese, og jeg må innrømme at jeg var veldig nysgjerrig på denne boka. Jeg studerte tysk for en god del år siden, men Dürrenmatt har jeg ikke lest noe av tidligere. Dette var derfor en perfekt anledning til å teste ut gamle språkkunnskaper; Romanen er kort og lettlest, også på tysk.

Jeg skal ikke si så mye om handlingen i boka, men allerede på første side blir politimannen Schmied funnet død i bilen sin. Kriminaletterforsker Bärlach og betjent Tschanz blir satt på saken. Etterhvert som etterforskningen skrider frem forstår vi at dette ikke er noen vanlig kriminalsak. Ikke bare er løsningen på mordgåten overraskende. Forfatteren har også gitt historien en vri som var vanskelig å forutse da jeg startet lesingen.

Dommeren og hans bøddel har i det ytre alle trekkene til en klassisk kriminalroman: Det skjer et mord, og morderen avsløres på slutten av boka. Det som er bokas "twist" er at historien egentlig ikke handler om oppklaringen av drapet på Schmied men om Bärlachs 40-årige jakt på sin kriminelle nemesis Gastmann. I ettertid ser man at Bärlach helt fra starten vet at makkeren Tschanz står bak mordet på deres felle kollega. Det er Bärlach som bevisst setter Tschanz på sporet av Gastmann ved å gjøre sistnevnte til hovedmistenkt i drapssaken. I mellomtiden samler Bärlach bevis for at Tschanz er Schmieds morder. Styrken ved Dürrenmatts bok ligger nettopp i dette overraskelsemomentet knyttet til skyld og straff. Først på de aller siste sidene gir tittelen på boka mening for oss lesere.

Allerede tidlig i boka skaffer Bärlach
 bevis for at Tschanz er morderen.

Min første tanke etter å ha lest denne kriminalromanen var at boka ikke stod til forventningene jeg hadde på forhånd. Dersom jeg hadde lest den uavhengig av en lesesirkel (noe som hadde vært ganske usannsynlig) hadde jeg nok bare lagt boka ergerlig fra meg og gått videre. For fra det øyeblikket politiet finner den døde Schmied og frem til Tschanz skyter Gastmann skjer det jo ikke noen verdens ting! Alt går så langsomt. Alt er i nyanser av grått. Og jeg liker å tro at jeg forstod forfatterens hensikter hakket før han avslørte dem for oss lesere.

Det er nemlig lett å glemme at Dommeren og hans bøddel ble skrevet for 60 år siden, og at fortellingen ligger langt utenfor dagens "normer" for heseblesende spenningslitteratur. Boka får stadig flere lag jo nærmere man titter forfatteren i kortene. Det er kanskje alle disse lagene som gjør denne kriminalromanen til en bra lesesirkel-bok og verdig en plassering på 1001-listen? For jeg må innrømme at Dürrenmatts bok er velskrevet og intelligent, uten at det egentlig endrer min oppfatning av boka som noe gammeldags og litt kjedelig.

Bärlach har kanskje ett år igjen å leve,
men som doktoren sier: "Hjertet er godt, gudskjelov!"

Det jeg likte best med månedens lesesirkel-bok var Dürrenmatts svarte humor, gode personkarakteristikker (som f.eks nasjonalråd von Schwendi, Gastmanns advokat) og beske samfunnskritikk. Det sveitsiske politiet blir ikke akkurat levnet noen ære i sine forsøk på å hjelpe Bärlach og Tschanz med denne kriminalsaken. Betjenten som finner Schmied vet for eksempel ikke hva han skal foreta seg. Det ender med at han setter seg sammen med den avdøde i bilen, kjører dem begge til nærmeste tettsted og ødelegger dermed åstedet.

Også Sveits, som beholdt sin nøytralitet under 2. verdenskrig, får tildelt noen sleivspark av forfatteren. I boka forteller Dürrenmatt at kriminaletterforsker Bärlach vendte tilbake til hjemlandet i 1933 etter mange år i Konstantinopel og Tyskland. Den direkte årsaken til returen fra Tyskland var en ørefik han ga en høytstående tysk embedsmann;
"(...) i Bern hadde man - etter som den europeiske politikken forandret seg - først ansett handlingen som opprørende, deretter som forkastelig, men tross alt forståelig og til sist som det eneste mulige for en sveitser - det siste riktignok først i 1945."
Dommeren og hans bøddel ble dessverre ikke den store leseopplevelse jeg hadde håpet på, men å lese boka som en del av lesesirkelen tvang meg i alle fall til å tenke mer over handlingen. Det førte til at jeg så flere kvaliteter ved Dürrenmatts roman enn jeg gjorde ved første gjennomlesning.

Er du nysgjerrig på hva andre mente om boka? En oversikt over alle som har lest og blogget om den finner du her.