Vanære av J.M. Coetze

Det går sakte med lesingen denne måneden, dessverre. Jeg har ikke hatt tid til å lese så mye som jeg egentlig skulle ønsket, og det har vært langt mellom de gode leseopplevelsene. En velprøvd strategi når det butter på lesefronten er å satse på sikre kort. J.M.Coetzee, sør-afrikansk nobellprisvinner i litteratur og to ganger Booker-prisvinner, har jeg vært nysgjerrig på lenge. Når han i tillegg er representert på 1001 bøker du bør lese-listen med hele ti, ja 10 titler (!) så bør det jo borge for kvalitet. Jeg valgte romanen Vanære på grunn av omslaget og fordi boka fikk Booker-prisen i 1999. Prisdryss til tross; Mitt første møte med Coetzee ble en noe blandet opplevelse.

Hovedpersonen i Coetzee sin roman er den par-og-femti-årige, fraskilte universitetsprofessoren David Lurie. Han innleder et forhold til en av sine unge studenter, Melanie, som på sin side er lite begeistret for tilnærmelsene. Etter kort tid anmelder Melanie ham for det upassende forholdet, og han mister universitetsjobben. Selv om oppsigelsen er både pinlig og vanærende blir ikke David vippet av pinnen. Han reiser ut på landet til datteren Lucy som driver en liten gård og en kennel for hjemløse hunder. Sammen med den fargede naboen Petrus hjelper David datteren med avlingen og dyrene. Vendepunktet i boka inntreffer når far og datter blir utsatt for et grovt overfall hjemme på gården. Etter dette overgrepet blir livet ikke det samme. Det allerede haltende forholdet mellom far og datter forverres, og vi blir vitne til at begges liv sakte rives fra hverandre.

Årsaken til at jeg opplevde Vanære som en blandet leseopplevelse skyldes først og fremst motviljen jeg følte ovenfor bokas hovedperson David. Jeg likte ham ikke det hele tatt! Jeg skal ikke utelukke at Coetzee med hensikt har gitt David en rekke usympatiske trekk og at han bevisst (?) fremstiller ham som en ubehagelig karakter. Uansett klarte jeg aldri å identifisere meg med professor Lurie, føle medlidenhet eller sympati med ham. Kanskje ubehaget mitt skyldtes at jeg oppfattet det såkalte "forholdet" til Melanie som ren utnyttelse, et overgrep. Kanskje ordfører-rettsaken som foregår nå farget noe av leseopplevelsen. Jeg syntes historien om Davids avskjed i vanære var historien om et et varslet fall. Det er David som styrer relasjonen mellom ham og Melanie. Det er han som har kontroll over situasjonen, både i form av sin posisjon, sitt kjønn og sin livserfaring. Slik jeg ser det har han et valg, men feilberegner situasjonen. Tidene er forandret. En professor kan ikke påtvinge seg en student uten å måtte stå til ansvar for det.

Lurie er vant til å kontrollere situasjonen, men i bushen, ute på gården til Lucy, er situasjonen snudd på hodet. Overfallet på ham og datteren er et resultat av krefter utenfor begges kontroll. Den som tidligere har undertrykket blir nå selv undertrykket. Slutten på boka er åpen, men stemningen er dyster. David og Lucy befinner seg begge ved et veiskille, og Lucy har vel allerede tatt et valg. Måten hun resignerer og overlater seg til skjebnen sin er påfallende, ja nærmest uforståelig. Er det en slags botsøvelse? Situasjonen hun befinner seg i er ikke ulik den mange svarte kvinner har måttet gjennomleve under de hvites undertrykkelse. Det var i alle fall den tanken som slo meg da jeg grunnet over valgene hun gjør. David, på sin side, har innsett at det ikke er alt han kan kontrollere. Han må slippe taket. Veien videre er usikker for David.

Jeg hadde av en eller annen grunn forventet at Coetzees roman skulle ha en mer uttalt kritikk av dagens Sør-Afrika. Det er jo ikke til å legge skjul på at landet har hatt enorme utfordringer også etter apartheid-regimets fall. Og jo, Vanære er absolutt samfunnskritisk men på en mye mer subtil måte enn jeg hadde kunnet forutse. I romanen viser forfatteren hvordan profesjoner har en tendens til å beskytte sine egne. Universitetsledelsen gir David klare råd og føringer når anmeldelsen kommer. Han gis muligheten til slippe unna med både æren og jobben i behold. Politiets manglende evne og vilje til å oppklare overfallet på far og datter blir også fremhevet. Gjerningsmennene bor i nærheten av Lucys gård og kan lett kan identifiseres, men de blir aldri stilt til rette og tiltalt.

Til tross for at Vanære vant Booker-prisen i 1999 så falt ikke boka helt i smak hos meg. Det var noe med tempoet i boka som ble feil, og jeg fikk aldri noe nært forhold til hverken David og Lucy. Den norske oversettelsen hadde også en del merkelige setningskonstruksjoner og bruk av gammelmodige ord som jeg ikke ble fortrolig med. Jeg har ikke fått sjekket den norske utgaven opp mot den engelske (av én eller annen grunn finnes ikke denne romanen i Kindle-versjon), men det hadde vært spennende å se hvor tro den norske oversettelsen faktisk er mot Coetzees språk og stil. Det jeg likte best med boka var den samfunnskritiske vinklingen. Det er dessuten en tydelig nerve i boka, og jeg syntes Coetzee skildrer overgrep i alle dets former på en troverdig måte. Som sagt traff ikke romanen meg helt, men den avskrekket meg heller ikke fra å lese flere bøker av denne forfatteren.