søndag 28. april 2013

Vanære av J.M. Coetze


Det går sakte med lesingen denne måneden, dessverre. Jeg har ikke hatt tid til å lese så mye som jeg egentlig skulle ønsket, og det har vært langt mellom de gode leseopplevelsene. En velprøvd strategi når det butter på lesefronten er å satse på sikre kort. J.M.Coetzee, sør-afrikansk nobellprisvinner i litteratur og to ganger Booker-prisvinner, har jeg vært nysgjerrig på lenge. Når han i tillegg er representert på 1001 bøker du bør lese-listen med hele ti, ja 10 titler (!) så bør det jo borge for kvalitet. Jeg valgte romanen Vanære på grunn av omslaget og fordi boka fikk Booker-prisen i 1999. Prisdryss til tross; Mitt første møte med Coetzee ble en noe blandet opplevelse.

Hovedpersonen i Coetzee sin roman er den par-og-femti-årige, fraskilte universitetsprofessoren David Lurie. Han innleder et forhold til en av sine unge studenter, Melanie, som på sin side er lite begeistret for tilnærmelsene. Etter kort tid anmelder Melanie ham for det upassende forholdet, og han mister universitetsjobben. Selv om oppsigelsen er både pinlig og vanærende blir ikke David vippet av pinnen. Han reiser ut på landet til datteren Lucy som driver en liten gård og en kennel for hjemløse hunder. Sammen med den fargede naboen Petrus hjelper David datteren med avlingen og dyrene. Vendepunktet i boka inntreffer når far og datter blir utsatt for et grovt overfall hjemme på gården. Etter dette overgrepet blir livet ikke det samme. Det allerede haltende forholdet mellom far og datter forverres, og vi blir vitne til at begges liv sakte rives fra hverandre.


Årsaken til at jeg opplevde Vanære som en blandet leseopplevelse skyldes først og fremst motviljen jeg følte ovenfor bokas hovedperson David. Jeg likte ham ikke det hele tatt! Jeg skal ikke utelukke at Coetzee med hensikt har gitt David en rekke usympatiske trekk og at han bevisst (?) fremstiller ham som en ubehagelig karakter. Uansett klarte jeg aldri å identifisere meg med professor Lurie, føle medlidenhet eller sympati med ham. Kanskje ubehaget mitt skyldtes at jeg oppfattet det såkalte "forholdet" til Melanie som ren utnyttelse, et overgrep. Kanskje ordfører-rettsaken som foregår nå farget noe av leseopplevelsen. Jeg syntes historien om Davids avskjed i vanære var historien om et et varslet fall. Det er David som styrer relasjonen mellom ham og Melanie. Det er han som har kontroll over situasjonen, både i form av sin posisjon, sitt kjønn og sin livserfaring. Slik jeg ser det har han et valg, men feilberegner situasjonen. Tidene er forandret. En professor kan ikke påtvinge seg en student uten å måtte stå til ansvar for det.

Lurie er vant til å kontrollere situasjonen, men i bushen, ute på gården til Lucy, er situasjonen snudd på hodet. Overfallet på ham og datteren er et resultat av krefter utenfor begges kontroll. Den som tidligere har undertrykket blir nå selv undertrykket. Slutten på boka er åpen, men stemningen er dyster. David og Lucy befinner seg begge ved et veiskille, og Lucy har vel allerede tatt et valg. Måten hun resignerer og overlater seg til skjebnen sin er påfallende, ja nærmest uforståelig. Er det en slags botsøvelse? Situasjonen hun befinner seg i er ikke ulik den mange svarte kvinner har måttet gjennomleve under de hvites undertrykkelse. Det var i alle fall den tanken som slo meg da jeg grunnet over valgene hun gjør. David, på sin side, har innsett at det ikke er alt han kan kontrollere. Han må slippe taket. Veien videre er usikker for David.

Jeg hadde av en eller annen grunn forventet at Coetzees roman skulle ha en mer uttalt kritikk av dagens Sør-Afrika. Det er jo ikke til å legge skjul på at landet har hatt enorme utfordringer også etter apartheid-regimets fall. Og jo, Vanære er absolutt samfunnskritisk men på en mye mer subtil måte enn jeg hadde kunnet forutse. I romanen viser forfatteren hvordan profesjoner har en tendens til å beskytte sine egne. Universitetsledelsen gir David klare råd og føringer når anmeldelsen kommer. Han gis muligheten til slippe unna med både æren og jobben i behold. Politiets manglende evne og vilje til å oppklare overfallet på far og datter blir også fremhevet. Gjerningsmennene bor i nærheten av Lucys gård og kan lett kan identifiseres, men de blir aldri stilt til rette og tiltalt.


Til tross for at Vanære vant Booker-prisen i 1999 så falt ikke boka helt i smak hos meg. Det var noe med tempoet i boka som ble feil, og jeg fikk aldri noe nært forhold til hverken David og Lucy. Den norske oversettelsen hadde også en del merkelige setningskonstruksjoner og bruk av gammelmodige ord som jeg ikke ble fortrolig med. Jeg har ikke fått sjekket den norske utgaven opp mot den engelske (av én eller annen grunn finnes ikke denne romanen i Kindle-versjon), men det hadde vært spennende å se hvor tro den norske oversettelsen faktisk er mot Coetzees språk og stil. Det jeg likte best med boka var den samfunnskritiske vinklingen. Det er dessuten en tydelig nerve i boka, og jeg syntes Coetzee skildrer overgrep i alle dets former på en troverdig måte. Som sagt traff ikke romanen meg helt, men den avskrekket meg heller ikke fra å lese flere bøker av denne forfatteren.

19 kommentarer:

  1. Jeg var ikke klar over at Coetze hadde så mange titler på 1001 bøker listen! Vanære leste jeg for ca. to år siden og husker at jeg syntes det var en god bok. Til ettertanke. Jeg leste et sted at boken kan sies å være en psykologisk fortelling; at det er karakterenes psykologiske utvikling, eller mangel på sådan, mer enn historien som står i sentrum for romanen. Interessant det du skriver om Lucy og botsøvelse.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det at boken kan sees som en psykologisk fortelling likte jeg å høre! Jeg kan absolutt relatere det til personene i boka. Scenene med overfallet fikk fart på pulsen, men ellers var ikke romanen særlig handlingsdrevet. Jeg ble sittende å gruble over Lucys valg. Det er noe foruroligende over de valgene hun tar. Som om hun befinner seg i en helt annen verden enn det moderne Sør-Afrika.

      Slett
    2. Ja, jeg kan huske at handlingen ikke akkurat fløt fremover, men at lesingen var...interessant, og likevel spennedne fordi jeg hele tiden lurte på hva som kom til å skje med David og Lucy.

      Slett
  2. Så dumt at boken ikke falt helt i smak. Jeg husker jeg likte den veldig godt. Men kanskje hadde jeg sett på den annerledes om jeg hadde besøkt Sør-Afrika? Min favoritt av Coetzee er "Ungdom". Håper du ikke har gitt han helt opp.

    Fine bilder har du også :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, jeg har ikke gitt opp Coetzee :) Jeg har i alle fall lyst til å lese både Barndom og Ungdom. Bøkene er så tynne at man leser hver av dem på en helg.

      Jeg tror rett og slett jeg leste denne boka med feil forventninger/ forutsetninger. Man har jo lest sin skjerv av amerikansk litteratur som tar for seg slaveriet og undertrykkelsen av de svarte. Jeg hadde nok sett for meg en sør-afrikansk versjon av dette, uvisst hvorfor. Det blir spennende å se om de andre bøkene av ham gir et annet inntrykk!

      Slett
  3. Eg las denne boka i sommar og likte ho veldig godt, sjølv om eg og satt med ei kjensle av at eg skulle ha lese ho på engelsk og ikkje på norsk. Eg er veldig einig i det du seier om avstanden til David og at han er direkte usympatisk. Men eg synest ikkje det gjer boka til ei dårleg bok, eg synest det skaper ei spenning i boka. For eg vil jo vite korleis det går med David, sjølv om eg synest han er korttenkt, usympatisk og har eit heilt forferdeleg kvinnesyn. Eg synest og det er veldig interessant å sjå korleis David faller gjennom heile boka. Han begynner med å ha alt det dei kvite synest er bra og strever etter og så mister han det og blir "slått" av dei svarte. Eg synest det er ein ganske klar parallell til det sør-afrikanske samfunnet her; den kvite har undertrykka dei svarte, men blir i neste omgang sjølv sett ned på. (Viss du er interessert, kan du lese innlegget mitt her: http://linjene.wordpress.com/2012/09/22/vanaere/#comments).

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er helt enig med din beskrivelse av David! Han er en usympatisk slask som på mange måter blir offer for sine egne grep. Ikke ulikt regimet som styrte Sør-Afrika gjennom så mange år. Coetzee har tatt et modig valg når han fremstiller hovedpersonen slik, synes jeg! jeg kommer til å lese mer av denne forfatteren! :)

      Slett
  4. God omtale om en interessant og tankevekkende bok! Ikke en jeg hadde "glede av", men fikk mye ut av den. Leste forresten på engelsk og reagerte ikke på noe språklig - annet enn at den er velskrevet.

    Jeg har lest noen av bøkene hans, inkludert Summertime som er siste delen av selvbiografien - veldig god. Men den som er utgitt nå, The Childhood of Jesus kommer jeg til å hoppe over. Det blir rett og slett begrenset hvor mange bøker jeg leser fra Sør-Afrika, og da får han konkurranse fra en del av de andre forfatterene derfra som Nadine Gordimer, Andre Brink eller Damon Galgut!

    Ha en fin dag, Anne! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk skal du ha, Clementine! Jeg hadde ikke lest meg opp på denne romanen før jeg satte igang, og da lurer det jo overraskelser bak hver sving. Nå når jeg har fått alle disse flotte og kloke kommentarene fra dere innser jeg at jeg ikke er alene om å ha hatt en annerledes og krevende leseopplevelse - på mange måter. Kanskje det er der kimen til Coetzees nobelprisære ligger?

      Vanære er en bok som absolutt utfordrer leserne. Jeg trodde nesten jeg hadde misforstått hele boka. En hovedperson kan da umulig være så lite tillitvekkende? Men jeg var visst absolutt ikke alene om den konklusjonen :) Med støtte i kommentarene ser jeg boka i et litt annet lys. Coetzee klarte å utfordre meg som leser uten at jeg var bevisst det. Ikke dårlig!

      Jeg skal absolutt lese Barndom og Ungdom, men da på engelsk. Gordimer og Brink har jeg også lyst til å lese. Galgut var et nytt navn *google* (Jeg har notert meg In a strange room (Shortlist til bookerprisen) nå) Takk for tips!

      Slett
    2. In a Strange Room er oversatt til norsk. En annen god bok av Galgut er The Good Doctor, som kom ut for omtrent ti år siden. Den er mørk, melankolsk og vakker.

      Veldig flott sagt, det du skriver "Coetzee klarte å utfordre meg som leser uten at jeg var bevisst det" -

      Slett
    3. Da har jeg notert meg The Good doctor. Nok en bok med en bookerpris-nominasjon, ser jeg. Jeg blir så glad for slike gode tips! :)

      Slett
  5. Det var en krevende bok å lese. Ikke fordi den var spesielt vanskelig språkmessig, men fordi det var nærmest umulig å identifisere seg med karakterene. Jeg mener å huske at jeg til tider ble ganske frustrert da jeg leste den, mest på grunn av Lucy hvis ikke jeg tar helt feil. Jeg satt likevel igjen med en følelse av å ha lest en meget god bok. Det er noe unektelig fascinerende ved å lese om mennesker som er så totalt forskjellig fra en selv, forutsatt at forfatteren klarer å formidle noe om hvorfor de reagerer og handler som de gjør.

    Interessant at Karete sin favoritt av Coetzee er Ungdom. Min er Barndom. Jeg har fremdeles til gode å lese den tredje, som heter Sommer, men kanskje det blir gjort denne sommeren.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er helt enig i at det var vanskelig å identifisere seg med karakterene. Først trodde jeg at det bare var meg, men etter alle kommentarene å dømme er denne fremmedgjøringen et av de viktigste trekkene ved boka. Interessant!

      Som jente/kvinne er det veldig vanskelig å identifisere seg med Lucy. Samtidig er jo det hun gjennomgår helt horribelt, og dessverre fortsatt noe som foregår der ute i verden. Men valgene hun tar i ettertid...for hun har da et valg?

      Spennende om dette innlegget trigger mer Coetzee-lesning :)

      Slett
    2. Jeg tror kanskje jeg på en måte identifiserer meg med David. Har en slags hang til bøker med slike karakterer (Forbrytelser i Southern Indiana, Postkontoret synes også noen av bøkene til Roth også er litt sånn). Fæle, usympatiske og ubehagelige...jeg får visst ikke nok (?)

      Hadde jeg tenkt litt kjappere skulle jeg selvsagt sendt deg noe Coetzee som jeg har dobbelt sett av. Men kanskje en annen gang.
      Kjempespennende kommentarer du har fått i kommentarfeltet.

      Slett
    3. He, he...nei, forsøket på å forstå usympatiske (litterære) personer er nok din last, Karete :) Jeg er sikker på at det kommer nye muligheter til bok-bytter, så da kan jeg ha disse bøkene "til gode".

      Slett
  6. Hei Anne! Denne boken fikk jeg faktisk anbefalt av en kollega over lunsj for en uke siden, så veldig gøy å komme over din omtale av boken. Jeg sliter litt med usympatiske litterære personer selv, så om jeg kommer til å like den det vet jeg ikke. Takk for en spennende omtale!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var et artig sammentreff! Jeg er enig med deg at usympatiske litterære personligheter er vanskelig å forholde seg til. Det preger leseopplevelsen på godt og vondt. Av og til kan det overraske mer enn man hadde trodd på forhånd...
      Jeg synes det var mange kloke kommentarer til denne boka. Det er tydelig at dette er en bok som vekker følelser. Lettlest er den også, så hvorfor ikke gi den et forsøk? :)

      Slett
  7. Jeg leste denne i forbindelse med Lesemaratonet i 2011, en hel dag med paniskmanisknilesing som gjorde at boka gikk litt i blodet på meg og det etterpå var vanskelig både å skrive og tenke. Det eneste jeg husker nå var noe med religion og white guilt (lucy). Forøvrig et begrep som fascinerer meg veldig. Skyldfølelsen over egen rase, historisk herskende rase, mens de egentlig er maktesløs der i bushen.
    Problemet mitt er at jeg leste Franzens Corrections og Gordimers The Conversationist omtrent samtidig - førstenevnte åpner nesten på samme måte som Disgrace - professor + studine, og Gordimer var naturens hevn over kulturen. Hjernen min er en grøt.
    Veldig fin og tankevekkende omtale.

    SvarSlett
    Svar
    1. White guilt er et utrolig spennende tema som jeg ikke har satt meg så alt for godt inn i. Men jeg har selvfølgelig googlet litt etter å ha lest kommentaren din, og jeg ser at det blir det god litteratur av denne type skam! Guilt/skam er jo et av de mest brukte temaene i litteraturen. Fra Ødipus til Knausgård, for å si det sånn. Lefling med skamfølelsen vekker noe i dypet av oss. Vi kan ikke forholde oss

      Coetzee, Franzen og Gordimer simultant? Vanvidd!

      Slett