tirsdag 27. august 2013

Min leserprofil

Kilde: http://teacoffeebooks.tumblr.com/

Det er full fart på jobben om dagen, og det meste av boktanker må vike for arbeidsstrømmen. Men midt i det travle henger jeg meg på leserprofil-utfordringen til vår "söta syster" Bokhora. Norske Bokmerker brakte utfordringen over grensen, og mange bokbloggere har delt den videre. Jeg synes det er spennende å lese de ulike svarene på spørsmålene. De viser at det er et stort mangfold blant norske bokbloggere!

1. Hvilken bok leste du sist?
Jeg har nettopp avsluttet to romaner: Damon Galguts The good doctor og Jan Guillous Vägen til Jerusalem. Den første boken var et nytt, godt bekjentskap, den andre et hyggelig gjensyn. Det er faktisk 11 år siden sist jeg leste Guillous serie om Arn Magnusson for første gang (jeg husker det fordi mannen min og jeg ble sammen den sommeren), og jeg synes fortsatt at dette er bra saker. For meg illustrerer de to romanene det fantastiske med litteratur: I bøkenes verden oppheves tid og rom, og uansett hvor i verden og til hvilken tid handlingen foregår kan man alltid lære noe nytt. Man kan parallel-lese om utfordringene til det nye Sør-Afrika og nasjonsbygging i Sverige på 1100-tallet uten at det føles som en rar kombinasjon.

2. Hvilken bok skal du begynne på nå?

Akkurat nå holder jeg på med boken Farewell. The greatest spy story of the twentieth century, men jeg kommer ikke til å fullføre boka. Jeg fikk lyst til å lese mer om den russiske dobbeltagenten Vladimir Vetrov (med kodenavnet "Farewell") etter å ha sett et Discovery-program om ham i forrige uke. Forfatterne har som ambisjon å fortelle en av den kalde krigens største spion-historier, men det snubles allerede fra start. Det kan kanskje være noe i påstanden om at Vetrovs handlinger endret retningen til den kalde krige, men så langt klarer ikke forfatterne å argumentere godt nok for det. Dessuten skjemmes boka av en uhorvelig mengde irrelevante detaljer, dårlig språk (oversettelse?) og en total mangel på dramaturgi. At man i stor grad har benyttet seg av en haug usikre kilder gjør ikke historien mer overbevisende. Jeg sier bare "Goodbye, farewell, auf wiedersehen, Adieu..."

3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i bokhyllen din?
Jeg liker å tro at bokhylla mi viser essensen av meg som leser. Jeg leser flest mannlige forfattere og det gjenspeiles også i bokhylla mi. Jeg er usikker på hvorfor det er slik, men jeg lever greit med kjønnsfordelingen. Når det er sagt er de viktigste damene på plass: Skram, Undset, Austen og Hustvedt. Blant andre.

4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av en bok, eller tenker «nå har jeg kommet en fjerdedel/halvparten» eller lignende?
Jeg teller ikke sider men jeg holder ubevisst oversikt hele veien. Jeg er spesielt opptatt av å ha oversikt når jeg leser krim-bøker. Jeg liker å vite når forfatteren har tenkt å sette inn et ekstra gir. Jeg er også opptatt av hvor langt jeg er kommet dersom jeg liker boken veldig godt. Da må jeg forberede meg på at en god leseopplevelse snart tar slutt.

5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? (For eksempel omslag, tips fra venner, anmeldelser, topplister, blogger osv)
Jeg leser veldig ofte etter innfallsmetoden. Jeg henter mye inspirasjon til lesingen gjennom avisartikler, anmeldelser, noen ord i TV eller radio. Andre (bok-) blogger er også en uendelig kilde til inspirasjon. Jeg har gjerne en liste over bøker jeg kan tenke meg å lese, men jeg har sjelden en leseplan jeg følger.

6. Når er en bok for lang?
En bok er alltid for lang dersom den ikke fenger meg, uavhengig om den er på 90 eller 900 sider. På den andre siden kan en bok aldri være for lang dersom den er god. Jeg *hjerter* tykke bøker!

7. Leser du like gjerne på engelsk (hvis det er originalspråket) som på norsk?
Jeg leser gjerne på engelsk, men det er ikke et "must" for meg å lese en bok på orginalspråket. Språkvalget styres først og fremst av om jeg vil lese boka med en gang (dvs umiddelbar nedlasting til Kindelen) eller om den kan vente til neste biblioteksbesøk. Jeg liker å veksle mellom norsk og engelsk. Ellers leser jeg på svensk, dansk og tysk.

8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale ALLE vennene dine til å lese?
En bok jeg skamløst har misjonert for det siste året er tyske Ferdinand von Schirachs Forbrytelser. Alle burde lese og bli berørt av von Schirachs små historier om forbrytelse og straff, skam og skyld. Han går rett til kjernen av hva det vil si å være menneske, og det blir rett og slett ikke stort bedre enn dette.

9. Kan du slutte å lese en bok hvis den er kjedelig? I så fall – når gir du opp?
Jeg har ingen problemer med å avslutte et fruktløst (lese-)forhold. Jeg gjør det jevnt og trutt og føler ingen samvittighetskvaler ved det.

10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhyllen din – og hvilken finnes ikke?
Jeg tror de fleste sjangere er representert i hylla mi, bortsett fra YA-litteratur som jeg sjelden leser. Jeg har lest Harry Potter, men har ikke bøkene i hylla.

søndag 18. august 2013

The good doctor av Damon Galgut


For tiden lar jeg meg fascinere av stemmene fra «det hvite Afrika». Mens jeg i fjor leste bøker med handling fra India er det i år litteratur fra Sør-Afrika som gjelder. Landets voldelige og kontrastfylte historie er vanskelig å gripe, og nok en gang søker jeg til bøkenes verden i et forsøk på å forstå. Det som trekker meg mot denne delen av verden er arven fra koloni-tiden og skillelinjene som fortsatt eksisterer i landet, dobbeltheten, brutaliteten og skammen. Alltid skammen. Den som J.M Coetzee så mesterlig beskriver i sin selvbiografiske roman Barndom. Dagens sør-afrikanske forfattere forteller historier om levde liv, langt fra Karen Blixens kenyanske farm og mine egne sør-afrikanske ferieminner. Det er til tider både opprivende og svært provoserende lesning.

For en stund tilbake ble jeg ble tipset om forfatteren Damon Galgut av Clementine, norske bokbloggeres ukronede Bookerpris-dronning. Sør-afrikanske Galgut (f. 1963) er blitt shortlistet til Bookerprisen to ganger, først for romanen The good doctor (2003) som var hans internasjonale gjennombrudd og senere for boka In a strange room (2010). I likhet med sine nobelprisvinnende landsmenn Gordimer og Coetzee gir han leserne et autentisk innblikk i hva det vil si å være sør-afrikaner - på godt og på vondt.

The good doctor er historien om et usannsynlig vennskap mellom to svært ulike menn. Frank Eloff og Lawrence Walker arbeider begge som leger på et avsidesliggende sykehus i den sørafrikanske provinsen. Det hviler et spøkelsesaktig skjær over dette sykehuset i ingenmannsland. Det mangler både pasienter, ansatte og ressurser. Den nyankomne Lawrence har et sterkt ønske om forandring, og planene hans om å etablere klinikker i de omkringliggende landsbyene blir møtt med entusiasme. Frank er den eneste som er skeptisk til den nye kollegaens ideer, noe som setter forholdet mellom de to mennene på prøve.

Forfatter Damon Galgut

Galguts roman er på bare drøye 200 sider men rommer et helt lands tro og tvil på fremtiden. De to hovedpersonene, Frank og Lawrence, speiler dette. Lawrence er den litt naive idealisten som frivillig søker seg til sykehuset som ligger i et av Sør-Afrikas homelands, reservater som apharteid-regimet opprettet for sine svarte innbyggere. Han har en sterkt tro på at forandring er mulig og at skillelinjene i samfunnet nå har opphørt: "You mean politics (...) But that's all past now. It doesn't matter any more." Frank er realisten, eldre og mer kynisk i forhold til omgivelsene enn kollegaen: "The past has only just happen. It's not past yet." I løpet av romanen får Frank rett i at menneskene endrer seg saktere enn politikken. Likevel er det mye han ikke forstår. Blant annet har han vanskelig for å ta inn over seg situasjonen til den svarte befolkningen. I løpet av historien innleder han et forhold til en svart kvinne, men må gi det opp på grunn av kulturforskjellene: "I was only here to learn again how much I didn't know and would never understand."

Jeg satt igjen med en litt ambivalent følelse etter å ha lest Galguts roman. På den ene siden synes jeg Galgut lykkes med å vise utfordringene det nye Sør-Afrika står ovenfor. Det hele er svært troverdig. Selv om apartheid-regimet er avskaffet er skillelinjene i samfunnet fortsatt tydelige, både de geografiske, økonomiske og ikke minst når det kommer til rase. Innlærte handlingsmønstre er vanskelige å endre, noe Frank er et godt eksempel på. Jeg synes dessuten at forfatteren beskriver de til dels skjøre relasjonene mellom menneskene i boka svært godt. Det er vond lesning og gjør The good doctor til en roman som sitter lenge i kroppen.

På den andre siden, og det er her det ambivalente kommer inn, følte jeg at kulturforskjellene kom litt i veien for leseopplevelsen. Det er nok bare meg, men jeg syntes det var vanskelig å identifisere meg med noen som er så farget av sitt lands kultur og historie som det hovedpersonene i denne boka er. Denne kulturen og historien ligger som et premiss for Galguts fortelling, og jeg savnet å få med meg alle nyansene. Men for all del, dette er en bok som er verdt å få med seg! Jeg håper bare at følelsen av motløshet og maktesløshet som jeg satt igjen da boka var ferdig ikke gjenspeiler hva Sør Afrika har i vente.


onsdag 7. august 2013

Let's talk about love... av Carl Wilson

- EN REVOLVEROMTALE -


HVILKEN BOK?
Jeg har lest boka Let's Talk about Love. A journey to the End of Taste av Carl Wilson. Wilson er redaktør og musikkanmelder i den canadiske avisen The Globe and Mail.

HVORFOR?
I år har jeg storkost meg med Nick Hornbys essay-samlinger The Complete Polysyllabic Spree og More Baths Less Talking. Essayene er hentet fra Hornbys faste bokspalte Stuff I've been reading i magasinet The Believer. Her strør han om seg med spennende boktips, og nå var det på tide å teste ut en av anbefalingene hans. Wilsons bok var passe kort, passe sær og med et interessant tema.

I HVILKET FORMAT?
Jeg har lastet den ned som ebok til Kindelen via Amazon.

HVA HANDLER DEN OM?
Wilson innleder boka med det treffende utsagnet "Hell is other people's music." Hvorfor er det slik at musikken man selv misliker elskes av millioner andre? Og hva snakker vi egentlig om når vi snakker om "smak" i forbindelse med populærmusikk? Forfatteren tar utgangspunkt i sin egen sterke motvilje mot Celine Dions musikk (derav tittelen Let's talk about love) og forsøker å finne ut hvorfor mennesker responderer så forskjellig på den samme musikken/artisten. I boka tar forfatteren for seg Dions karriere og sanger og setter det inn i en større sammenheng. Dette er både en analyse av fenomenet Dion og en gjennomgang av den rollen "smak" har spilt gjennom historien.

HVA SYNES JEG?
Man trenger ikke å være Celine Dion-fan for å få utbytte av denne boka, kanskje snarere tvert i mot (For the record: Jeg er ikke spesielt fan). Er du derimot litt mer enn gjennomsnittet interessert i musikk vil du ha mye å glede deg over. Personlig var nok temaet i boka litt på siden det jeg interesserer meg for, men Wilson skriver godt om et felt jeg ikke visste stort om fra før. Jeg likte ideen med å konfrontere egne fordommer slik forfatteren gjør i denne boka. Og jeg likte også at boka trekker inn sosiologi og filosofi for å forklare "smak" og "estetikk", legman som jeg er på disse feltene.

HVA VAR MEST INTERESSANT?
(Musikk-) smak har alltid vært med på definere hvem man er. Før i tiden sa smaken mye om sosial klasse. I våre dager definerer smak en annen type gruppetilhørighet; hvem ønsker vi å være og hvem ønsker vi å forbindes med? Bokas deltittel ...the End of Taste antyder at smak ikke lenger er en så viktig sosial markør. Det er mulig å like både opera og hardrock, Celine Dion og punk uten at det definerer hvem man er.

FORØVRIG:
Boka har egen hjemmeside på http://thisiswhatwetalkabout.blogspot.no/


torsdag 1. august 2013

En spenstig start


Jeg har oppdaget den amerikanske forfatteren Philip Roth og hans fantastiske litterære univers! Vi snakker satire, vi snakker menneskelige tragedier, vi snakker indre monologer, forrykende skildringer og ord som gir dropssmak i munnen. Det er tankevekkende, provoserende og engasjerende. Jeg synes det knapt kan bli bedre!

Akkurat nå leser jeg Sabbaths teater (1995), historien om den aldrende og suicidale dukketeatermesteren Mickey Sabbath. Han er en usmakelig type med hang til horer, manipulasjon og utenomektenskapelige affærer. Samtidig aner man at det ligger noe mer bak Sabbaths marionettespill med omverdenen: En forsvunnet kone, en død bror, et gjenferd av en mor. Jeg fikk lyst til å dele bokas første setninger med dere. Den spenstige starten ga meg en skikkelig Garcia Marquez-møter-50 Shades-Gefühl. Hvem blir ikke fristet til å lese videre?

"Bann på at du slutter å pule andre, ellers er det slutt. Det var ultimatumet, det vanvittig usannsynlige overrumplende ultimatumet som den toogfemtiårige elskerinnen gråtende ga sin fireogsekstiårige elsker på årsdagen for et forhold som hadde vært like forbløffende løssluppent i tretten år, og som de - ikke minst forbløffende - hadde greid å holde hemmelig."