- EN REVOLVEROMTALE -
HVILKEN BOK?
Jeg har lest boka Let's Talk about Love. A journey to the End of Taste av Carl Wilson. Wilson er redaktør og musikkanmelder i den canadiske avisen The Globe and Mail.
HVORFOR?
I år har jeg storkost meg med Nick Hornbys essay-samlinger The Complete Polysyllabic Spree og More Baths Less Talking. Essayene er hentet fra Hornbys faste bokspalte Stuff I've been reading i magasinet The Believer. Her strør han om seg med spennende boktips, og nå var det på tide å teste ut en av anbefalingene hans. Wilsons bok var passe kort, passe sær og med et interessant tema.
I HVILKET FORMAT?
Jeg har lastet den ned som ebok til Kindelen via Amazon.
HVA HANDLER DEN OM?
Wilson innleder boka med det treffende utsagnet "Hell is other people's music." Hvorfor er det slik at musikken man selv misliker elskes av millioner andre? Og hva snakker vi egentlig om når vi snakker om "smak" i forbindelse med populærmusikk? Forfatteren tar utgangspunkt i sin egen sterke motvilje mot Celine Dions musikk (derav tittelen Let's talk about love) og forsøker å finne ut hvorfor mennesker responderer så forskjellig på den samme musikken/artisten. I boka tar forfatteren for seg Dions karriere og sanger og setter det inn i en større sammenheng. Dette er både en analyse av fenomenet Dion og en gjennomgang av den rollen "smak" har spilt gjennom historien.
HVA SYNES JEG?
Man trenger ikke å være Celine Dion-fan for å få utbytte av denne boka, kanskje snarere tvert i mot (For the record: Jeg er ikke spesielt fan). Er du derimot litt mer enn gjennomsnittet interessert i musikk vil du ha mye å glede deg over. Personlig var nok temaet i boka litt på siden det jeg interesserer meg for, men Wilson skriver godt om et felt jeg ikke visste stort om fra før. Jeg likte ideen med å konfrontere egne fordommer slik forfatteren gjør i denne boka. Og jeg likte også at boka trekker inn sosiologi og filosofi for å forklare "smak" og "estetikk", legman som jeg er på disse feltene.
HVA VAR MEST INTERESSANT?
(Musikk-) smak har alltid vært med på definere hvem man er. Før i tiden sa smaken mye om sosial klasse. I våre dager definerer smak en annen type gruppetilhørighet; hvem ønsker vi å være og hvem ønsker vi å forbindes med? Bokas deltittel ...the End of Taste antyder at smak ikke lenger er en så viktig sosial markør. Det er mulig å like både opera og hardrock, Celine Dion og punk uten at det definerer hvem man er.
FORØVRIG:
Boka har egen hjemmeside på http://thisiswhatwetalkabout.blogspot.no/
Oisann, denne boken hørtes både spennende og annerledes ut! Interessant :)
SvarSlettAbsolutt! Det er morsomt å prøve noe nytt :)
SlettInteressant bok du har lest! Dette med musikk og smak, om det ikke i dag er en like tydelig sosial markør så er det ihvertfall innad i enkelte miljøer at musikkk kan definere litt mer markant, men at det nå er akseptabelt å like forskjellige musikksjangrer er bra :)
SvarSlettJa, ikke sant! Jeg er litt stolt over å ha lest noe som er litt utenfor min vante lese-sfære. Hvem kunne vel tro at Dion kunne fenge slik ;)
SlettNick Hornby skulle bare visst hvor vi har tramper rundt i hans fotspor, både når det gjelder biografier, infamøse rockeband og popstjerner. Denne skal jeg definitivt lese, har hatt lyst helt siden badeboka og det er jo såååå lett når det bare er å trykk en eneste gang.
SvarSlett(, psst, jeg skal selvfølgelig også lese Roth, og hadde du ikke bestemt meg før ble det avgjort i går da jeg tråkket rundt på bohus etter sofainspirasjon og oppdaget sabbathboka i en av pyntebokhyllene. Ikke verst det, på bygde-bohus har man skikkelig litteratur i eksempelhyllene sine.)
Det var som bare! En Roth-roman på Bygde-Bohus? Jeg tror jeg må sette meg ned ørlite grann... Det er godt du innså at dette var et tegn fra oven(?)? Uff, den "Amazon-last-ned-med-en-gang-knappen" er en glede/forbannelse! Vet de ikke hvor mye vi fristes?(Joda!)
SlettBoka til Wilson ligner litt på Hornby i stilen, men minus det herlige britiske ordforrådet. Dessuten heller den litt mer mot det akademiske, kanskje.
Jeg likte veldig godt måten du skrev denne bloggposten på. Underoverskriftene var virkelig bra.
SvarSlettTakk, Linn! Jeg syntes kanskje denne omtalen endte med å overskride "revolver-formatet", men skitt au! Jeg er glad for at du likte punktene. Du er min inspirasjon på det feltet :)
SlettOverskriften din har gjort at jeg har vegret meg for å lese denne revolveromtalen din. Nesten sånn jeg reagerer allergisk bare jeg hører navnet til Celine Dion (ok, ok...eh..C.D i ESC-utgave funker for meg). Så leste jeg omtalen.
SvarSlettDette er en bok jeg fikk veldig lyst til å lese!
Jeg er kjent/beryktet for å ha en sær musikksmak. Eller ingen smak om du vil. Fra Verdi via Ramones til Garbarek, Gjertruds og Lasse Berghagen. Kan det bli verre/bedre?
Hadde derfor vært interessant å lese Wilsons resonnement for hvordan musikk ikke lenger er en sosial markør ;-)
Tenker også at det han sier også kan forlenges til bøkenes verden?
Er jeg helt på villspor her?
Likte omtalen din veldig godt!
Vet du, jeg satt faktisk også og tenkte på om Wilsons tanker om musikk kunne overføres til litteraturens verden. Det er absolutt en interessant tanke som er verdt å forfølge! Litteratur som sosial markør...Hmmm...spennende! :)
Slett