Mastodontlesing

For tiden leser jeg den nesten 1000 sider tykke romanen «Tårnet. Historie fra et sunket land» av den tyske forfatteren Uwe Tellkamp. Dette verket er blitt hyllet som en av de virkelig store romanene om livet i det tidligere Øst-Tyskland. Da romanen kom ut på tysk i 2008 beskrev blant annet Süddeutsche Zeitung boka som «Et mesterverk … Hvis noen i fremtiden ønsker å vite hvordan det virkelig var i DDR, burde man gi ham Uwe Tellkamps roman.» Samme år mottok Tellkamp Den tyske bokprisen for «Tårnet».

Handlingen i boka er lagt til årene rett før murens fall. Sakte men sikkert, side for side, beveger vi oss fremover mot 1989, året da muren falt. På det stedet jeg for øyeblikket befinner meg i lesingen, er det ingenting som tyder på at DDRs dager er talte. På side 577 lever landet fortsatt i beste velgående. Tellkamps roman skildrer inngående et land og et samfunnssystem som ikke lenger finnes. Historiene i boka fortelles i hovedsak gjennom øynene til tre menn som tilhører samme familie: Vi møter den unge Christian Hoffmann som nettopp er ferdig med gymnaset. Før han kan starte på medisinstudiene må han gjennomføre treårig verneplikt. Richard Hoffmann, som er Christians far og kirurg, spiller også en sentral rolle. Det samme gjør Meno Rohde, Richards svoger og Christians onkel, som jobber som forlagskonsulent. På hver sin måte balanserer mennene på stram line når det gjelder det politiske regimet. De har alle en sterk motvilje mot det politiske systemet de er underlagt. Samtidig er livene og karrierene deres helt i hendene på myndighetene. De er nødt til å tilpasse seg så godt det lar seg gjøre.

Jeg har nå lest 2/3 av boka, og så langt jeg liker den veldig godt. Likevel kjenner jeg at det butter litt imot med lesingen. Dette er en roman som gir mest tilbake dersom man leser den i større bolker om gangen. I juleferien kunne jeg lese både én og to timer sammenhengende, noe som passet fint. «Tårnet» er nemlig ikke en roman med de store spenningskurvene. Bokas styrke ligger snarere i skildringen av alt det hverdagslige, alt det som utgjorde DDR for menneskene som bodde der. Å bruke tid på boka gjorde at jeg kunne leve meg inn i historiene og stemningen som Tellkamp så fint bretter ut. Nå når hverdagen er her igjen, er tidslommene jeg har til lesing kortere. Flyten blir ikke den samme. Jeg skal komme meg igjennom boka, men jeg må nok ta helgene til hjelp for å bli ferdig.

For denne gangen gir jeg meg ikke! Dette er tredje runden jeg har lånt med meg «Tårnet» hjem fra biblioteket. De to første gangene kom jeg aldri ordentlig i gang. Nå er jeg fast bestemt på å fullføre. For dette er ikke en roman som byr på «Ostalgi» i betydningen av å lengte tilbake til DDR-tiden. Tellkamp beskriver alle tenkelige sider ved den øst-tyske hverdagen. Slik klarer han på en troverdigmåte å vise hva det fakisk innebar å leve under et slikt styresett. Samtidig gjør det inntrykk å lese om hvordan menneskene, til tross for utryggheten og ufriheten, ufortrødent forsøker å skape seg et liv. Skildringene av deres ubendige trang til å normalisere en unormal hverdag er kanskje noe av det sterkeste med denne romanen.