Norsk krigsdrama - Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen

Det sies at en person først er død, virkelig og ugjenkallelig borte, når ingen lenger husker ham eller henne. Så lenge et navn ikke glemmes vil i alle fall et fragment av dette mennesket fortsatt være blant oss levende. Å lese Ingrid Storholmens roman «Her lå Tirpitz» (utgitt 2014) er som å lytte til et kor av stemmer fra fortiden. «Hør oss! Se oss! Ikke glem oss!» ber de inntrengende. I denne boka vekkes døde sjeler til live. Glemte liv og skjebner trer frem for oss i et nytt lys.

Bokas tittel henviser til et dramatisk kapittel i norsk krigshistorie, nemlig senkningen av det tyske slagskipet Tirpitz utenfor Tromsø under andre verdenskrig. Sammen med søsterskipet Bismarck var Tirpitz den tyske marinens stolthet. På grunn av den enorme størrelsen på skipene anså man dem som umulig å senke. Dermed spilte de en viktig rolle i det tyske propagandamaskineriet. I krigsårene 1942-1944 var Tirpitz stasjonert langs Norskekysten, og store deler av bokas handling utspiller seg i fjordarmene der skipet lå for anker. Både i romanen og i virkeligheten nådde historien om Tirpitz sitt brutale klimaks i 1944 da britisk marine og flyvåpen lyktes med å senke båten. De menneskelige tapene var store; mer enn 900 ombord omkom i angrepet.

I «Her lå Tirpitz» blir skipets siste reise gjenfortalt gjennom et kollasj av stemmer. Alle som kommer til orde i romanen har på ulikt vis et bånd til skipet. Gjennom mange og korte avsnitt får vi høre historiene til matroser og befal, tyskere og nordmenn, unge og gamle, fedre, mødre, koner og kjærester. Vi blir kjent med mange av dem som døde da båten ble senket, og vi møter også de som kom fra det med livet i behold, men med vansirede kropper og arr på sjelen. I siste del av romanen følger vi også noen av de overlevende etter krigens slutt. Portrettene av romanfigurene er nydelig tegnet. Selv om personene i boka er fiktive, fremstår de som svært ekte og representative for historien.

Jeg likte denne romanen svært godt. Selv om den er skrevet mot et dystert bakteppe, er språket vakkert og persongalleriet troverdig. At krig påvirker og former menneskers liv på avgjørende måter er hevet over en hver tvil. I bunn og grunn er ikke krig annet enn et hav av venting, skitt og redsler. Dette får forfatteren tydelig frem i denne romanen. "Her lå Tirpitz" viser også med all tydelighet hvordan skjønnlitteraturen kan gi nye perspektiver på historien. Ved å ta i bruk romanformatet blir krigens lidelser noe konkret, også for leseren. Med sin roman makter Storholmen å vise krigens meningsløshet og vilkårlighet, sett fra ståstedet til den "lille mann." Det er en vinkling man sjelden får i artikler på  Wikipedia eller i sakprosabøker om emnet.

Utsnitt fra den tyske krigskirkegården på Alfaset utenfor Oslo, sommeren 2015.