Den ubarmhjertige biolog

"Sjiraffens hals" av Judith Schalansky

Med sine vakre bøker og særegne fortellerstemme innehar den DDR-fødte forfatteren og formgiveren Judith Schalansky (f. 1980 -) en sentral posisjon innenfor nyere tysk samtidslitteratur. Både hennes «Atlas over fjerne øyer» (2009, utgitt på norsk 2012) og «Sjiraffens hals» (2011, utgitt på norsk 2013) har vekket kollektiv begeistring blant lesere og anmeldere. Jeg har lenge hatt Schalansky på leselisten min, og nå ble det endelig tid til å fordype meg i en av bøkene hennes. Jeg valgte meg romanen «Sjiraffens hals» som i 2011 ble nominert inn på langlisten til Den tyske bokprisen. En slik nominasjon pleier å borge for den litterære kvaliteten, og jeg ble ikke skuffet. Schalanskys roman viste seg å være en helt spesiell og original leseopplevelse.

Darwin og DDR

Handlingen i boka utspiller seg i vår nåtid, i en liten by i det tidligere Øst-Tyskland. Her bor romanens hovedperson, den eldre biologilærerinnen Inge Lohmark sammen med mannen sin. Lohmark har en sterk kjærlighet til naturen, men ikke til skog og fjell som kanskje er det de fleste av oss forbinder med natur. Hun finner snarere en egen skjønnhet og forklaringskraft i Darwins prinsipper om naturlig utvelgelse og evolusjon. Denne troen på naturens ufeilbarlige lovmessighet gjennomsyrer alle deler av livet hennes. Ikke minst preger dette forholdet hun har til egen familie, kollegaene sine og til elevene hun underviser.

Inge Lohmark har et svært deterministisk menneskesyn der ingen er mer enn det biologien har gitt dem av egenskaper – eller mangel på sådanne. Noen er altså født med evner som kan utvikles videre, mens de fleste, i følge Inge Lohmark, er født uten et slikt forbedringspotensial. For henne kan den brutale rangordning vi finner i naturen enkelt overføres til det menneskelige fellesskapet. I hennes verden er det i bunn og grunn lite som skiller menneskene fra dyrene når det gjelder den sterkestes rett i kampen for å overleve.

I begynnelsen får hovedpersonens kynisme meg til å trekke på smilebåndene, i det jeg tolker betraktningene hennes som satire. Etter hvert blir det stadig vanskeligere å se det humoristiske i observasjonene. Det jeg først oppfatter som mørk humor endrer raskt karakter, og jeg leser videre med en stadig voksende følelse av uro.

Kvinne på randen

For «Sjiraffens hals» er en mørk og svært foruroligende historie om en kvinne som fullstendig mangler evnen og viljen til å vise empati ovenfor sine medmennesker. Å ikke klare å leve seg inn i andres følelser passer svært dårlig med yrket hun har som lærer. Den kjølige væremåten hennes påvirker også familielivet. Datteren har emigrert til USA og har ingen planer om å vende tilbake til hjemstedet. Kontakten mellom de to er minimal, og hva sier det om forholdet dem imellom når datteren kun i en kort e-post annonserer at hun har giftet seg?

I løpet av romanen går jeg gjennom en rekke følelser når det gjelder Inge Lohmark. I begynnelsen syntes jeg synd på henne; Den eldre lærerinnen fremstår som en svært ensom person som ikke klarer å knytte emosjonelle bånd til noen rundt seg, ikke engang til sin egen familie. Men med sitt deterministiske menneskesyn fremstår hovedpersonen som veldig ekstrem. Det blir stadig vanskeligere å føle sympati for henne. Samtidig hun vekker en nysgjerrighet i meg som leser etter å få vite mer om hva som driver henne.

For det er lett å bli oppslukt av Inge Lohmarks måte å se verden på. Romanteksten består i hovedsak av indre monologer. Gjennom disse gir hun leseren en innføring i hvordan naturens regelmessigheter, systemer og kategorisering kan overføres på mennesker. I det boka når et slags klimaks rykkes vi lesere ut av suggesjonen som forfatteren har skapt, og vi ser på det som har skjedd med forferdelse - og med en ny distanse. For er det ikke slik at det som faktisk skiller oss menneskene fra dyrene er evnen vår til å vise empati, og at vi har et felles normativt sett av regler for hva som er rett og galt? Det er i alle fall det jeg i min naivitet gjerne vil tro. Forakten og likegyldigheten som Lohmark fremviser i møte med familien, kollegaer og elever strider på sin side mot en slik forestilling.

En omvendt dannelsesroman

Schalansky har valgt å gi romanen sin undertittelen «En dannelsesroman» (tysk: Bildungsroman), en betegnelse som i dette tilfellet må tolkes ironisk. Tradisjonelt er dannelsesromanen en roman der hovedpersonen i løpet av historien gjennomgår en personlig utvikling. Gjennom prøvelser og motgang oppnår han/hun en form for erkjennelse – altså «dannelse.» Det finner mange eksempler på litterære skikkelser som faller inn under denne sjangerkategorien, som for eksempel Goethes Wilhelm Meister («Wilhelm Meisters læreår»), Dickens’ Pip («Great Expectations») og Twains Huck Finn («The Adventures of Tom Sawyer» / «The Adventures of Huckleberry Finn»).

I en dannelsesroman følger vi altså protagonisten på dennes vei til økt innsikt og modning. Ingenting av dette lar seg overføre til tilfellet Inge Lohmark. I løpet av romanen ser vi ingen tegn til endring hos henne, ingen innsikt og ingen vilje til utvikling. Bare mot slutten av boka ser vi et lite avvik fra hennes vanlige handlingsmønster i det hun plutselig blir oppmerksom på klassens mobbeoffer. Men om interessen for denne eleven ville ha fremtvunget en reell forandring hos Lohmark, får vi lesere aldri vite.

Anmelderen i den tyske avisen Frankfurter Allgemeine har kalt «Sjiraffens hals» for en «omvendt dannelsesroman,» noe som etter min mening oppsummerer Shalanskys bok på en god måte. Ved å snu kjente sjangerkarakteristika på hodet blir romanpersonens manglende evne til forandring tydeliggjort og forsterket. Forfatteren viser med mange eksempler hvordan Lohmark på grunn av sitt spesielle menneskesyn ødelegger alle personlige relasjoner. Hun svikter også som lærer når hun betrakter elevene som enten «lovende» eller «håpløse» tilfeller. Nettopp ved å projisere sitt menneskesyn over på elevene tar hun fra dem muligheten til å utvikle og endre seg. Slik sett kan man si at Inge Lohmarks mislykkede dannelsesprosjekt bærer i seg en dobbelt tragedie, både hennes egen og elevenes.

Vakker bok – god oversettelse

Schalanskys roman er et flott stykke arbeid som virkelig rørte ved noe i meg. Det er en velskrevet og finurlig anlagt roman som manet frem et ubehag det tok tid å riste av seg etter at lesingen var avsluttet.

I tillegg til bokas innholdsmessige kvaliteter synes jeg at dens særegne utseende også er verdt å fremheve. Romanen har ikke det tradisjonelle, glansede smussomslaget som vi finner på så mange andre bøker. I stedet har den innbundne for- og baksiden en grovkornet tekstur som føles som gammeldags strietapet. Selve teksten er trykket på godt, tykt papir, og boka er også illustrert med en rekke vakre trykk. Disse trykkene skaper på den ene siden et element av ro i lesningen, noe å hvile øynene på. På den annen side lar bildene oss se naturen gjennom hovedpersonens blikk. Naturen kan være både vakker og brutal på samme tid. Judith Schalansky har studert kunsthistorie, grafisk design og typografi i Berlin, og har selv illustrert, formgitt og typografert romanen. I 2012 ble «Sjiraffens hals» kåret til årets vakreste bok av Stiftung Buchkunst.

Jeg vil også trekke frem den gode norske oversettelsen av boka. Det er Elisabeth B. Halvorsen som stilsikkert har oversatt Schalanskys roman fra tysk.