Narcopolis av Jeet Thayil

"Then there are the addicts, the hunger addicts and rage addicts and poverty addicts and power addicts, and the pure addicts who are addicted not to substances but to the oblivion and tenderness that substances engender. An addict, if you don’t mind me saying so, is like a saint. What is a saint but someone who has cut himself off, voluntarily, from the world’s traffic and currency? (...) Most of all, like all addicts, he wants to obliterate time. He wants to die, or, at the very least, to not live." (s.39-40)

I høst har bloggen Migrating Coconuts arrangert samlesing av de nominerte til årets Bookerpris. Leseprogrammet har vært ambisiøst, og med flere større leseprosjekter ved siden av har jeg bare hatt tid til å lese én bok blant de seks nominerte. Ikke ble jeg ferdig med omtalen til deadline heller, men det viktigste er jo å delta, sies det. At valget falt på Narcopolis av Jeet Thayil var ikke helt tilfeldig. Gjennom Amazons Kindle-butikk kan man laste ned smakebiter fra bøker, gjerne første kapittel, før man eventuelt velger å kjøpe (e-) bokversjonen. Blant romanen på the Booker shortlist hadde Narcopolis et språk og en historie som fanget meg fra første side.

Handlingen i Narcopolis kretser rundt en liten gruppe mennesker som samles i en av Bombays utallige opiumsbuler på begynnelsen 1970-tallet. Romanen følger livene deres gjennom de neste tre ti-årene, og vi får del i sterke historier og menneskeskjebner. I boka får vi først og fremst innblikk i livene til tre personer. Det er evnukken Dimple; kastrert og solgt til prostitusjon som barn, Rashid; eieren av opiumsbula og Mr Lee; en desertert kinesisk offiser, oppvokst under kulturrevolusjonen. Selv om disse tre romanpersonene er svært ulike så bærer de på en fysisk og psykisk smerte som binder dem sammen i et skjebnefellesskap som er fjernt fra Bollywoodfilmenes glamorøse verden.

Evnukk med speil, Bombay

Rashids opiumsbule er et mikrokosmos som kan sies å avspeile Bombay, en by med stort etnisk, kulturelt og religiøst mangfold. Til Rashid kommer mennesker fra alle nasjonaliteter, religioner og samfunnslag for å dyrke avhengigheten sin; "Bombay and opium, the drug and the city, the city of opium and the drug Bombay" (s.7). Turistene som søker til Rashids for å oppleve opiumsrusen føler seg lett som “an interloper from the future (who has) come to gawk at the poor and unfortunate who lived in a time before antibiotics and television and aeroplanes“ (s.38). Forfatteren lar oss aldri glemme at vi befinner oss på byen skyggeside og blant de laveste av de lave i samfunnet. Gjennom hele romanen lurer det noe mørkt og truende. En seriemorder går løs i de fattige områdene av byen og religions-opptøyer tar plutselig og vilkårlig liv.

Dimple er den personen som de fleste historiene i boka spinnes rundt. Som evnukk har hun en svært lav status i det indiske samfunnet (se kilde), men viser en enorm tilpasningsevne for å overleve. Dimple blir introdusert for opiumen av kineseren Mr. Lee. De røyker den for å lindre smertene sine: "It was a bond between them, the itemizing of pain. In pain, he said, as if it were a country. As if he were saying, I am in Spain" (s.67). Mr. Lees historie er, i sin enkelhet, så vakkert og vondt fortalt. Vi følger oppveksten hans under Maos styre og kulturrevolusjonen. Moren er fanatisk Mao-tilhenger. Hun bringer tankene til Nina i Solstads roman Gymnaslærer Pedersen. Faren er en fantastisk historieforteller som svinner hen under regimet og ekteskapet. Som voksen rømmer Mr.Lee til India hvor han lever både i et ytre og indre eksil. Han verken kan eller vil returnere til Kina. Han finner seg heller aldri til rette i sitt nye hjemland. Dimple arver Mr Lees gamle opiumspiper når han dør, men det er tydelig at den eldgamle opiumskulturen dør ut med ham.

Opiumspipe, Bombay

Denne historien er en hyllest til opiumen og til Bombay, sier bokas fortellerstemme, utlendingen Dom Ullis, i begynnelsen av romanen. For hva er denne byen uten sitt chandu, opiumen, og sine opiumsbuler? De siste årene har byen forsøkt å fortrenge historien sin ved å forandre navn og utseende, men denne ansiktsløftingen er bare kosmetisk. Bak de nye fasadene av stål og glass finner man fortsatt et mer skittent og mørkere Bombay, preget av vold og brå død, penger og sex, misbruk og korrupsjon - og en evig kamp for å overleve. Byen har stengt opiumsbulene sine, men i stedet har sterkere stoffer, som kokain og heroin, overtatt.

For meg er Narcopolis en roman det er umulig å forholde seg nøytral til. Det er en stygg-vakker historie med godt tegnede personkarakteristikker og hvor alle romanfigurene nesten er verdt en roman i seg selv. I det ytre kan man få inntrykk av at boka bare handler om rusmisbruk, avhengighet og sex. For meg handlet romanen først og fremst om misbruk i alle sine former; politisk, religiøst og ikke minst sosialt. Misbruket er på mange måter en metafor på storbyens modernisering. I takt med at byen endres, endrer også romanpersonene sitt misbruk. De bytter fra opium til garad (et avfallsprodukt fra heroinproduksjon) og over til heroin og kokain, "new drugs for the new Bombay" (s. 277). De ytre endringene som byen har gjennomgått de siste ti-årene har ikke minsket misbrukets karakter, snarere  tvert i mot, konstaterer Rashid mot slutten av historien: Garad wrecked everything. If we'd stayed with opium my place would still be open (...) So many people would still be alive (s.288)

De sterke skildringene i boka er kledd i et poetisk språk, og det er, som i mange bøker med India som bakteppe, lett å finne utsagn som berører deg. Det er også en god porsjon magisk realisme i denne romanen. Jeg er en leser som virkelig liker denne type sjanger (Garcia Marquez, Günter Grass, Murakami), og er du som meg vil du sikkert like Narcopolis. Det bør nevnes at jeg syntes deler av boka var litt ujevn, men det skyldtes ofte at det var ting der, i en kulturell eller språklig kontekst, som jeg ikke riktig helt forstod. Jeg tror at Thayils roman er av den type bøker som gir leseren stadig mer å tenke på jo flere ganger man leser den. Prologen i boka ga meg i alle fall mye større mening da jeg leste den på nytt etter at boka var ferdiglest. Summa summarum er dette en flott debut-bok der Jeet Thayil i stor grad lykkes i å vise leseren nye sider av India. Det er Booker-nominasjonen et godt bevis på.