- "The Goldfinch" av Donna Tarrt -
"And the flower of Pippa's kiss - bittersweet and strange - stayed with me all the way back uptown, swaying and sleepy I sailed home on the bus, melting with sorrow and loveliness, a starry ache that lifted med up above the windswept city like a kite. my head in the raincluds, my heart in the sky." (s.159)
Jeg er halvveis i Tarrts nesten 800 sider lange roman, og jeg er veldig begeistret! Dette er den type bok hvor man bare må la seg sluke av historien og ikke dukke fram igjen før siste side er lest. Dersom man ser bort fra store ulikheter i språk og stil så minner selve leseopplevelsen meg om bøker som Shantaram, IQ84 og Ballansekunst. Jeg elsker tykke bøker med en god historie, og kanskje blir The Goldfinch en ny favoritt?
Handlingen i boka spinner rundt den tretten år gamle hovedpersonen Theo Decker som mister moren sin i et terroranslag i New York. En bombe går av i et kunstmuseum hvor de to tilfeldigvis har søkt ly for regnet. Theo kommer fysisk uskadet fra den tragiske hendelsen, men livet hans endrer seg dramatisk. Gjennom de neste årene er det eneste faste i tilværelsen hans maleriet The Goldfinch (malt av Carel Fabritius i 1654) som han tok/stjal fra museumet etter eksplosjonen. Pippa, som han i utdraget nettopp har kysset, dukker også opp i romanen med jevne mellomrom. Så lang i boka ser hun ut til å fungere som et bindeledd mellom Theos fortid og nåtid - og sikkert også framtiden. Og hva er vel en roman uten en kjærlighetshistorie?
For meg fremstår Theo som en slags moderne Holden Caulfield (fra J.D. Sallingers Catcher in the Rye) eller en amerikansk Oliver Twist. Jeg kjenner en stor ømhet for Tarrts hovedperson og vil ham alt godt. Jeg gleder meg til å lese videre i boka, men ser ikke frem til all nattesøvnen lesingen vil frarøve meg. Men hva skal man gjøre når dagen har for få timer?
Etter planen vil Tiden forlag utgi boka på norsk i begynnelsen av mai neste år.
Åh, en moderne Holden ♥! Selv om alle mine tidligere forsøk på å lese Tarrt har vært mislykket, så må jeg innrømme at akkurat det trigger meg litt. Gleder meg til å lese anmeldelsen din.
SvarSlettJeg har lest om din crush på Holden, Silje! :) Selv ble jeg ikke så klok på den gutten da jeg leste "Catcher..." Jeg tror jeg så på ham med litt for strengt "voksenblikk." Jeg synes det er litt vanskelig å si om denne romanen er typisk Tart, i og med at hun gir ut roman hvert 10ende år. Uansett liker jeg boka så langt!
SlettJeg følger nysgjerrig med her, for selv om jeg likte Secret History, skal man ikke feie under teppet at den var litt av et leseprosjekt, og har fått blandet mottakelse. Egentlig overrasket at jeg tok den inn så lett som jeg gjorde, min mursteinstålmodighet er ikke alltid å noe å skryte av. Shantaram var derimot helt ok. Litt dystert med død mor, i åpningen, men det kan jo gå bra for det -)
SvarSlettNå begynner det å bli noen år siden jeg leste Den hemmelige historien, og jeg husker nok bare de bra delene av boka, tror jeg :) Uansett synes jeg Tarrt skriver ukomplisert, noe som gjør det litt enklere å komme seg gjennom hennes mastodonter av noen bøker. The Goldfinch har en intens start (død og elendig) men det må da gå bra til slutt? Hold nysgjerrigheten oppe!
Slett"Den hemmelige historien" synes jeg var bra, om enn litt langtekkelig, så det er fint du er begeistret for hennes nye bok for den kan jeg tenke meg å lese :)
SvarSlettTarrt skriver åpenbart aldri romaner under 700 sider, men så bruker hun da også ti år mellom hver bok. Så langt er det veldig god lesning. Selv om grunnstemningen i boka er rimelig dyster , koser jeg meg med lesingen.
SlettJeg holder også på med the Goldfinch akkurat nå.. helt enig med deg -- for en oppslukende roman! :-)
SvarSlettSå morsomt at vi begge leser denne, Clementine! Jeg er veldig spent på hvordan boka skal ende. Starten gir jo oss en forutanelse om slutten.
Slett