Tabu av Ferdinand von Schirach

"Han kunne ikke forklare det for henne, at han tenkte i bilder og farger, ikke i ord."

I løpet av få år har Ferdinand von Schirach etablert seg som en av Tysklands bestselgende forfattere og store litterære eksportprodukt. Nå er forfatteren endelig ute med sin andre roman på tysk, og jeg var raskt ute med å skaffe meg et eksemplar av boka. Aller først må jeg si at det å sammenfatte handlingen i von Schirachs bøker kan være en utfordrende øvelse. Handlingen er komprimert og språket ribbet for overflødige ord og fraser. Tekstene inneholder gjerne et element av overraskelse som man skal vokte seg vel for å avsløre for potensielle lesere. Uansett var jeg svært spent på om romanen ville holde samme høye nivå som forfatterens tidligere utgivelser.

Ferdinand von Schirachs nyeste roman Tabu kan sies å være både en kunstnerroman og et rettsdrama. I boka følger vi fotografen Sebastian von Eschburg som er berømt for sine sjokkerende og provoserende installasjoner. Karrieremessig og økonomisk er han en vellykket mann, men bak masken lider han enormt. Han har vanskeligheter med å knytte bånd til andre mennesker, og han er tidvis svært deprimert. Leseren følger Sebastian fra tidlige barneår. Han tilbrakte store deler av oppveksten på internatskole, og forholdet til foreldrene, og da spesielt til moren, virker kjærlighetsløst. Når Sebastian som ung blir vitne til farens selvmord er det noe som går i stykker inni ham. Det å uttrykke seg gjennom kunsten blir en slags redning. Gjennom fotografier og fotomontasjer viser han frem en alternativ virkelighet der han kan bearbeide fortiden.

Sebastian von Eschburgs liv tar en alvorlig vending i det han blir fengslet og anklaget for å ha drept en ung kvinne. Den erfarne advokaten Konrad Biegler får i oppdrag å forsvare kunstneren som står tiltalt for bortføring og mord. "Hvordan forsvare en mann som ikke ønsker å bli forsvart?" var et sentralt spørsmål i von Schirachs første roman Collini-saken. I Tabu har advokat Biegler en enda vanskeligere oppgave. Han skal forsøke å få frikjent en klient som har tilstått drapet i avhør og hvor alle indisier peker mot skyld. Måten dette gjøres på reiser en rekke interessante problemstillinger: Hvor langt kan man gå for å få frem sannheten og til hvilken pris? Og hvem avgjør hva som er sant?

Mönch am Meer (1808-1810) av Caspar Davi Friedrich

I bokas første del, kunstnerromanen (jeg skal komme tilbake til det selvbiografiske aspektet litt senere), følger vi Sebastian von Eschburg fra barndommen via farens selvmord og frem til gjennombruddet som kunstner. Alt blir sett med Sebastians øyne, og jeg synes hovedpersonens dunkle arv, sjelelige arr og store ensomhet blir beskrevet på en svært troverdig måte. Språket er også svært sanselig. Lyder, lukt og farger spiller en viktig rolle i teksten, og på sitt beste synes jeg språket er helt på linje medforfatterens beste noveller. Jeg likte spesielt godt måten han bruker ulike kunstverk på som metaforer i romanen. Han får plusspoeng av meg når han bruker en av mine favorittmalere til akkurat dette. Caspar David Friedrichs symboltunge maleri Mönch am Meer (1808-1810) illustrerer grunnstemningen i romanen på en ypperlig måte. Bildet av den lille munken som står alene ovenfor den allmektig naturen blir en slags lignelse på Sebastians indre og ytre liv.

Bokas andre del, rettsdramaet, innebærer et radikalt stemningsskifte. Her er det forbrytelsen og den påfølgende rettsaken som står i fokus. Virkeligheten trenger seg på, både for leseren og hovedpersonen, og fokuset i handlingen forflyttes til advokat Konrad Biegler og hans forsvarstrategier. Dette scenebyttet gjør seg også gjeldende i språket: Det blir mer formelt, saklig og nøkternt. Forfatterens hensikt med en slik deling av teksten er ganske klar. Å utforske forholdet mellom virkelighet og sannhet er jo et av romanens store prosjekt, og da er det selvfølgelig viktig å belyse temaet fra ulike ståsted. Problemet er at jeg ikke likte dette fortellergrepet i det hele tatt. Forbrytelsen som Sebastian von Eschburg står tiltalt for kommer (for meg) helt ut av det blå, og rettsaken virker både kunstig og oppkunstruert. De etiske dilemmaene som blir presentert i løpet av romanen er interessante, men utfordrer ikke mitt moralske kompass på samme måte som von Schirachs tidligere tekster.

Ferdinand von Schirach (Foto: Andreas Pein)

Da er det altså som kunstnerroman at boka har sin styrke, synes jeg. Som leser kan jeg ikke unngå å legge merke til de mange selvbiografiske parallellene mellom hovedpersonen i romanen og forfatteren selv. Som sin egen romanfigur vokste Ferdinand von Schirach opp i et borgerlig hjem og tilbrakte skoleårene på internat. I hjemmet og på skolen var det forventet at barn knapt skulle synes og i alle fall ikke høres. Es war immer da, ein Grundgefühl der Distanziertheit und Leere, har forfatteren sagt om barndommen sin i et tidligere intervju i avisen Die Zeit. I romanen er farens selvmord en livsendrende opplevelse for Sebastian. Også Ferdinand von Schirach mistet faren sin i ung alder. Forfatteren var 16 år da faren Robert døde bare 42 år gammel. Internett avslører ingenting om dødsårsaken, og jeg skal heller ikke konspirere om selvmord. Uansett er tapet av en far en erfaring de to deler. Tomhet, fremmedgjorthet, ensomhet og en «ikke-kom-meg-for-nær»-følelse gjennomsyrer romanen. Von Schirach har uttalt at jobben som advokat reddet ham fra den årelange følelsen av utenforskap. For Sebastian blir kunsten det viktigste holdepunktet i en vanskelig tilværelse.

I Tabu betrakter hovedpersonen verden med andre øyne enn de fleste av oss. Han er en annerledestenkende og annerledessansende. Under lesningen ble jeg aldri helt klok på hva det var som gjorde ham så sårbar for impulser utenfra. Var det opplevelsene fra barndommen, depresjon, kreativitet eller rett og slett en diagnose? I et intervju med det østerrikske nyhetsmagasinet News trekker Ferdinand von Schirach nok en parallell til eget liv, en parallell som i ettertid ga meg en bedre forståelse av hovedpersonens sinnstilstand. Både forfatteren og hovedpersonen har en neurologisk tilstand som kalles synestesi. Denne tilstanden gjør at noen personer får en fargeopplevelse når de ser tall eller bokstaver. Noen opplever også bestemte farger og/eller visuelle former når de hører ulike typer lyd. Denne tilstanden var helt ukjent for meg, men med dette i bakhodet ser jeg nå romanen med litt andre øyne.

Kilde: Wikipedia

Alt i alt var Tabu en litt skuffende leseopplevelse. Deler av romanen virket uforløst og historien representerer ikke så mye nytt. Personlig hadde jeg ønsket at Ferdinand von Schirach droppet rettsdramaet og fordypet seg videre i selve kunstnerportrettet. Selv om jeg liker forfatterens fokus på aktuelle samfunnsspørsmål, syntes jeg denne gang at han ikke lyktes helt med å vise oss sannhetens mange ansikter.

Ferdinand von Schirachs nye roman kommer ut på norsk i januar 2014.