Ikke la oss gå i hundene i kveld av Alexandra Fuller

- EN AFRIKANSK BARNDOM -

Jeg fortsetter å lese bøker av forfattere fra "det hvite Afrika." Denne sterke bokomtalen hos bokbloggeren Haruhi inspirerte meg til å ta Alexandra Fullers barndomsmemoarer Ikke la oss gå i hundene i kveld (2002) med hjem fra biblioteket. I boka gir forfatteren oss både et svært intimt portrett av sin egen familie og sterke historier fra oppveksten i Zimbabwe (tidligere Rhodesia), Malawi og Zambia på 1970-tallet.

Alexandra var bare to år gammel da foreldrene hennes flyttet fra England og etablerte seg som farmere i Rhodesia. Livet som gårdbrukere på et annet kontinent var alt annet enn enkelt, og på grunn av rådende poliske omstendigheter måtte familien flytte flere ganger. Borgerkrigen i Rhodesia og Robert Mugabes landreformer (som også har fått mye oppmerksomhet på 2000-tallet) fratvang familien eiendom og eiendeler. Jevnlige oppbrudd ble dermed et fast innslag i Alexandras barndom, men for familien var det aldri noe alternativ å returnere til England.

Det var ikke bare ytre, politiske faktorer som krig og fordelingspolitikk som satte den hvite farmer-familien på prøve. Alexandras historier forteller om en hverdag preget av isolasjon, hardt arbeid, selvtekt ovenfor tyver, sykdom og døde barn. Av fem søsken var det bare Alexandra og storesøsteren som vokste opp. I boka legges det ikke skjul på at moren strevde med depresjoner og alkoholmisbruk gjennom hele forfatterens oppvekst. Det å miste tre barn forsterket nok også de psykiske problemene hennes. I boka beskriver Alexandra tydelig hvordan de voksnes verden var skarpt adskilt fra barnas. Mye ble holdt skjult for dem og lite ble forklart. For små og store ble krig og oppbrudd, rusmisbruk og isolasjon en slags normaltilstand. Ikke la oss gå i hundene... er på mange måter historien om en familie med mange odds mot seg, men som lykkes (ut fra sine premisser) å ikke gå til grunne.

Forlaget omtaler Fullers bok som en slags moderne versjon Karen Blixens bok Out of Africa. Jeg synes det er en interessant sammenligning, selv om jeg nok ikke hadde trukket disse parallellene selv. Begge bøkene er selvbiografiske og begge vitner om en sterk tilhørighet til det afrikanske kontinentet. Det er først og fremst historiene til de hvite setlerne vi får ta del i, de som forlot Europa for å skape seg et nytt liv i en annen verdensdel. Felles er slitet for å skape en meningsfylt hverdag, og felles er sorgen over å måtte bryte opp og forlate det man har oppnådd.

De mest iøyenfallende forskjellene mellom bøkene er nok fortellerstemmen og fokuset. Der den voksne Blixen gir oss en storslagen panoramautsikt over det afrikanske landskapet vender Fuller blikket innover. Hun beskriver familien, omgivelsene og hendelser med barnets blikk. Å se historien gjennom det naive barnets øyne er et spennende og effektivt virkemiddel, men jeg synes ikke forfatteren lykkes helt på vei med sitt prosjekt. Historiene i boka blir fortalt i kronologisk rekkefølge, og vi følger forfatterems helt frem til hun gifter seg. I kapitlene hvor vi møter Alexandra som voksen savner jeg større grad av refleksjon. Hva tenker hun i ettertid om oppveksten, om det å leve i et dysfunksjonelt hjem som, mot alle odds, ikke gikk i oppløsning? Dersom forfatteren hadde delt  slike tanker med oss hadde dette hevet leseopplevelsen min.

For meg var Alexandra Fullers selvbiografi en interessant men noe ujevn leseopplevelse. Selv om jeg savnet mer refleksjon i boka, syntes jeg den gir interessante skildringer av en afrikansk barndom på 1970-tallet.