Jeg knauser #5

Foto: Morten Holtum © Gyldendal

Når jeg fikk husarrest, leste jeg. Da jeg var 11 år, gjorde En dødssyk venn av Daniel Zimakoff inntrykk på meg. Den handler om et vennepar der den ene har kreft. Da jeg ble tatt vekk fra hjemmet mitt og plassert på institusjon som tenåring, meldte jeg meg inn i en bokklubb. Det var slik jeg kom over Min kamp av Karl Ove Knausgård. Jeg leste den første av de seks bøkene på rommet mitt i Solhaven på Farsø på Nordjylland. Jeg så at det var likheter mellom Knausgårds oppvekst og min egen. Han hadde også en voldelig far. Kanskje ikke i samme omfang som min, men han levde også med frykt hele tiden. Det var spesielt én scene i boken jeg husker. Faren smører brødskiver til Knausgård og broren. Jeg hadde en lignende episode i min oppvekst, hvor faren min smurte brødskiver til oss, samtidig som han sa at han skulle ønske at vi aldri var blitt født. Knausgård viste meg at det ikke er noe å skamme seg over å ha en far som slår.

(Den danske poeten Yahyan Hassan i Amagasinet 17.01.14)

I desember i fjor (2013) begynte jeg å høre på lydbokutgaven av  Karl Ove Knausgårds Min Kamp 6. Jeg kom ikke lenger enn til cd 1 før julen traff meg, og siden den gang har Karl Over vært satt på vent.  Et av lesemålene mine for 2014 er å fullføre dette siste bindet i Knausgårds selvbekjennende prosjekt. Dersom jeg lykkes har jeg brukt tre år på gjennomføringen. Det er akkurat passe tid, synes jeg.