1913. Århundrets sommer av Florian Illies

Året er 1913 og Europas kulturliv blomstrer. Kanskje aldri før har kontinentet opplevd en slik kulminasjon av kunstnerisk og intellektuell skapertrang som i akkurat dette året. Ved inngangen til det 20. århundret er det ingenting som synes umulig; de teknologiske nyvinningene er mange og troen på fremtiden er stor. Et år senere, i juni 1914, faller de berømte skuddene i Sarajevo. Mordet på det østerriksk-ungarske kronprinsparet fører stormaktene ut i en av de blodigste krigene som er utkjempet på europeisk jord. Europa skal aldri mer bli det samme etter dette.

I boka 1913. Århundrets sommer tar den tyske journalisten og kunsthistorikeren Florian Illies oss med tilbake til et tilsynelatende sorgløst Europa i tiden før første verdenskrig. Forfatteren introduserer leserne for en rekke personer som preget kulturen, politikken og samfunnslivet på denne tiden. Vi møter også skikkelser som fortsatt var "ukjente" i 1913, som for eksempel Hitler og Stalin, men som senere skulle påvirke europeisk historie på avgjørende måter. Felles for personene i Illies sitt utvalg er at svært mange av dem, i smått eller stort, på godt eller vondt, er blitt en del av vår historiske og kulturelle bevissthet.

Kapitlene i boka følger kalenderåret 1913 måned for måned. Både boka som helhet og hvert enkelt kapittel har en collage-aktig form: Noen personer blir kun nevnt i en enkel setning mens andre historier vies et avsnitt eller fortelles over et par sider. Illies bruker også mye plass på å skildre flere av datidens mest kjente kjærlighetsforhold (som forholdet mellom maleren Oskar Kokoschka og Alma Mahler, og mellom Franz Kafka og Felice Bauer), faglige uoverensstemmelser (Sigmund Freud versus Carl Gustav Jung) og familiekrangler (mellom brødrene Heinrich og Thomas Mann). Krangelen mellom Mann-brødrene bunnet i Thomas Manns bruk av familien som forbilde for romanen Buddenbrooks (1901), en strid man kan si foregrep Knausgård-debatten med mer enn 100 år.

Oskar Kokoschkas "Die Windsbraut" (1913) viser maleren og Alma Mahler.

Jeg ble oppmerksom på 1913. Århundrets sommer da jeg besøkte München i høst. Boka kom ut i Tyskland i 2012, og ett år etter utgivelsen lå den fortsatt høyt på de tyske bestselgerlistene. En av grunnene til de gode salgstallene skyldes nok at forfatteren beskriver datidens samfunn fra et utpreget tysk perspektiv. Noen av personene som nevnes i boka, som politikere og litt mer perifere kulturpersonligheter, er nok ikke så kjente utenfor den tyskspråklige sfæren. Et tysk fokus er likevel ikke helt unaturlig: Svært mange av de ledende skikkelsene innenfor datidens europeisk åndsliv kom jo nettopp fra Tyskland eller det Habsburgske riket. Jeg synes stedene (vi snakker Berlin, Wien, Praha, Munchen, Salzburg), historiene og personene som forfatteren har valgt ut gjenspeiler denne epoken på en veldig god måte.

Jeg tror også at Illies sin bok rører ved en nostalgisk streng hos mange lesere. Første verdenskrig står fortsatt sterkt i europeernes kollektive hukommelse, og for mange, forfatteren inkludert, har året 1913 en viktig symbolfunksjon: 1913 var det siste fredelige året før stormaktene startet krigen som skulle forandre Europa både geografisk og historisk. Som leser kjenner også jeg en dragningen mot dette "tapte" Europa som Stefan Zweig skildrer så lysende i sine memoarer Verden av i går (Die Welt von Gestern) og som Joseph Roth tar et vemodig farvel med i sin roman Radetzkymarsch. I sistnevnte bok knyttes en families vekst og fall tett sammen med keiserriket Østerrike-Ungarns skjebne. Jeg kjenner på meg at jeg trenger et gjensyn med Joseph Roths roman ganske snart.

Franz Marcs maleri "Der Turm der blauen Pferde"
ble malt i 1913. Kunstverket har vært forsvunnet
siden slutten av andre verdenskrig.

Sist men ikke minst gir teksten et fascinerende bilde av hverdagsliv og mellommenneskelige relasjoner på begynnelsen av 1900-tallet. I bakgrunnen fornemmer leserne stormaktenes rasling med sablene, men folk flest virker mest opptatte av sine forelskelser, kunstprosjekter og ekteskapsproblemer. Tankene på en mulig krig synes uendelig fjern i 1913. Noe av det jeg likte best ved boka er nettopp måten forfatteren blander biografi og fantasi på. Illies tar utgangspunkt i biografiske fakta for så å leve seg inn personenes tanker og følelsesliv. Slik levendegjør han ikke bare historien på en ny og annerledes måte; han menneskeliggjør også utvalget sitt på ypperlig vis og plasserer dem i en større historisk og kulturell sammenheng.

Jeg tror nok man vil ha størst glede av Illies sin bok dersom man har litt kjennskap til og interesse for europeisk kunst- og kulturhistorie fra før. Personlig likte jeg i alle fall boka kjempegodt og koste meg med forfatterens mange anekdoter og historiske krumspring. Jeg hadde dessuten stor glede av å google navn og kunstverk underveis i lesningen. Det å se bilder av personene og kunstverkene som omtales i boka ga lesingen en ekstra dimensjon og jeg fikk lyst til å fordype meg mer i kunsten og litteraturen. Alt i alt synes jeg at forfatteren lykkes svært godt med sitt prosjekt. Ved å blande biografiske elementer med fiksjon klarer han å fange stemningen fra denne svunne tiden på en svært troverdig måte.

1913. Århundrets sommer kom ut på norsk i fjor. Denne omtalen baserer seg på den norske utgaven, som er svært godt oversatt fra tysk av Ute Neumann.