Radetzkymarsch av Joseph Roth

                                   

I år er det hundre år siden første verdenskrig brøt ut, og et av lesemålene mine for 2014 er å ta for meg litteratur som omhandler denne dramatiske perioden i europeisk historie. I tillegg til å lese bøker som skildrer krigsårene 1914-1918 (som f.eks. Remarques "Intet nytt fra Vestfronten" og Ernst Jüngers dagbøker "I en storm av stål") skal jeg lese prosa som omhandler tiden før selve krigsutbruddet. Jeg har nemlig en sterk dragning mot dette Europa som gikk tapt som en følge av første verdenskrig; den epoken som Stefan Zweig så mesterlig skildrer i sine memoarer "Verden av i går." På begynnelsen av 1900-tallet blomstret det europeiske kontinentet både økonomisk og kulturelt. At stormaktene i løpet av få år skulle kaste seg inn i to blodige og uforsonlige kriger er vanskelig å forstå. Jeg har klokkertro på at man gjennom litteraturen kan finne noen svar på spørsmålene "hvordan" og "hvorfor".

Skal man gjøre et skjønnlitterært dypdykk i denne historiske perioden så kommer man, etter min mening, ikke utenom den tyskspråklige forfatteren Joseph Roth (1894-1939). Roth var et ektefødt barn av det østerriksk-ungarske keiserriket. Han vokste opp i et jødisk hjem i Galicia i det nåværende Ukraina og jobbet senere som journalist i Wien, Berlin og Paris. Roth var både verdensborger og patriot. Selv om Østerrike-Ungarn ble oppløst etter første verdenskrig så bevarte Roth sterke bånd til det tidligere dobbeltmonarkiet. Store deler av forfatterskapet hans er preget av denne fedrelandsnostalgien. Lengselen etter en tapt fortid og angsten for en hjemløs framtid er stadig tilbakevendende temaer i bøkene hans.

Forfatter Joseph Roth (bildelink)

Roths romaner tar leseren med tilbake til en svunnen tid; til det Europa som gikk til grunne som en følge av første verdenskrig. I de siste ukene har jeg hatt et gjensyn med et av hans mest kjente verk, romanen Radetzkymarsch, skrevet i 1932. Det er nesten 20 år siden jeg leste denne boka sist, men historien gjør fortsatt inntrykk. Dette er en klassiker på alle måter: Det presise språket, de psykologiske skildringene og de overbevisende person- og miljøbeskrivelsene gjør Roths hovedverk til en selvskrevet representant på listen over 1001 bøker man må lese.

I "Radetzkymarsch" følger leseren Trotta-familiens menn gjennom tre generasjoner. Det mest slående ved romanen er hvordan familiens vekst og fall uløselig knyttes til Habsburgmonarkiets skjebne. I slaget ved Solferino (1859) redder den slovenske løytnanten Joseph Trotta livet til den unge keiseren Franz Joseph. Som belønning for heltedåden blir han forfremmet og adlet. Familiens løftes brått ut av bondestanden og over i en helt annen tilværelse.

Det er sønnen og barnebarnet til "Helten fra Solferino" som vies mest plass i romanen. Sønnen Franz er en embets- og adelsmann av "den gamle tiden": Keisertro, pliktbevisst og svært spartansk i sitt levesett. Han er veldig lik keiser Franz Joseph, både av utseende og i holdninger. Barnebarnet Carl Joseph (navnelikhetene med keiseren er ikke tillfeldig) går inn i hæren men finner seg ikke til rette i rollen som offiser. Forholdene han har til kvinner ender alltid med konflikter og skyldfølelse. Han er en miserabel ung mann som mislykkes både som elsker, som gambler og som dranker. Carl Joseph blir drept under det galiciske felttoget i 1914. Faren kommer aldri over tapet av sønnen og dør et par år senere, i 1916. Slik går Trotta-familien ut av tiden samme år keiser Franz Joseph faller fra. Bare to år etter er også Østerrike-Ungarn historie.



Keiser Franz Joseph av Østerrike-Ungarn (1830-1916)

"Det var lettest å dø for ham til militærmusikkens toner, og aller lettest til Radetzkymarsjen."

Det er lett å lese Roths Radetzkymarsch som en vemodig svanesang over det østerriksk-ungarske keiserriket, uten at historien noen gang tipper over i det sentimentale. Forfatteren beskriver keisertidens vektlegging av det militære, betydningen av ære og ikke minst hang til pomp og prakt, og han evner å fange tidsånden i denne perioden på en overbevisende måte. Maleriet av keiser Franz Joseph (Carl Joseph von Trotta redder blant annet et slikt maleri ut av et bordell som en slags obskur gjentagelse av bestefarens heltedåd) og militærmarsjen Radetskymarsj dukker opp med jevne mellomrom i løpet av romanen. De er to av flere elementer i boka som symboliser keiserdømmets storslåtte fortid, men de varsler også katastrofen (krigen) som stadig nærmer seg.

Noe av det jeg liker aller best med denne romanen er Roths fabelaktige sans for psykologisk drama. Kapittelet hvor han skildrer den siste natten til Carl Josephs regimentslege før en duell ved daggry er mesterlig skrevet. Det samme er kapittelet hvor vi følger faren Franz i forsøkene på å få sønnens spillegjeld betalt.Til slutt ender Franz opp hos selve keiseren, en selsom og gripende opplevelse. Forholdet mellom far og sønn er ellers preget av formell distanse, og de har få, om ingen venner. Det gjør vondt å lese om denne hjerteskjærende ensomheten hver av dem bærer på. Kanskje skyldes den manglende evnen til å vise følelser og gi nærhet det påfallende fraværet av kvinner i livene deres (og i romanen for øvrig)? Dette er mennenes verden. Kvinnene i familien dør tidlig, av sykdom eller av barnefødsler. De øvrige kvinnene i boka er prostituerte, sangerinner eller allerede gifte. Hos Trottaene er det bare de maskuline verdiene som tillates å komme til uttrykk.

Jeg kan anbefale Joseph Roths klassiker på det varmeste til alle med sans for denne epoken i europeisk historie. Boka er også pliktlesning (i ordets mest positive forstand) for alle som er glad i god litteratur. Dessverre finnes det ingen nyere norsk oversettelse av Radetzkymarsch i salg, men den finnes blant annet i en splitter ny engelsk oversettelse.  Jeg kommer definitivt til å lese mer av Joseph Roth i tiden fremover!