1001-bok: Fedre og sønner av Ivan Turgenjev

At ungdommen nå til dags er latere, uhøfligere og mer støyende enn tidligere generasjoner har vært en etablert "sannhet" siden Sokrates' tid. Når de unge i tillegg setter spørsmålstegn ved foreldrenes verdier og idealer kan dette skape store spenninger innad i en familie. Dette er hverdagsdramatikk som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Vi har alle vært unge, og de fleste av oss (meg selv inkludert) blir mer og mer konservative med årene.

De evige motsetningene mellom den yngre og eldre generasjon gjenspeiler seg også i litteraturen. Generasjonskonflikter er et bærende element i svært mange litterære verk, gjerne i kombinasjon med heftige tema som synd, soning og skam. I det klassiske familiedramaet er det vanligvis forholdet mellom en far og en sønn som står i fokus og som driver handlingen fremover. Vi ser det i Sofokles "Kong Ødipus," i Shakespeares "Hamlet" og i vår egen samtidslitteratur, der Karl Ove Knausgårds "fadermord" i seks hele bind kan trekkes frem som eksempel.

Når man snakker om far-sønn-konstellasjoner i litteraturen kommer man ikke uten om romanen "Fedre og sønner" (1862), skrevet av den russiske forfatteren Ivan Turgenjev (1818-1883). "Fedre og sønner" regnes i dag til de viktigste klassikerne fra 1800-tallet, og den er følgelig å finne på listen over 1001 bøker man må lese før man takker for seg. Romanen er på drøye 200 sider, og jeg må innrømme at det var utsiktene til et lett 1001-kryss som fristet mest da jeg fant en gammel utgave av boka hos svigermoren min. At det er en russer som har skrevet romanen var også et pluss. Med unntak av Dostojevskij og Tolstoj har jeg ikke lest andre russiske bidragsytere til verdenslitteraturen.

I Turgenjevs roman møter vi de to studentkameratene Arkadij og Bazarov som har reist fra St. Petersburg for å tilbringe litt tid på godset til Arkadijs far og onkel. De to vennene er representanter for en ny generasjon unge. De er kritiske til etablerte samfunnsstrukturer og verdisett, og de betrakter kunsten, vitenskapen og religionen som meningsløs staffasje. Med stor overbevisning forkaster de alt foreldregenerasjonen står for. Møtet med Arkadijs familie blir derfor ikke friksjonsfritt, og hele besøket kuliminerer med at Arkadijs onkel utfordrer Bazarov til duell. Romanen ender ikke her, men duellen mellom de to markerer et vendepunkt i historien. Konfontasjonen avføder ingen vinner, bare tapere. Bazarov reiser hjem til sin egen familie hvor han går til grunne på tragisk vis.

Sett med moderne øyne er kanskje ikke tematikken i "Fedre og sønner" noe nytt, men Turgenjevs roman vakte stor oppmerksomhet da den kom ut i 1862. Mange lesere følte seg truffet av bokas innhold. Den eldre garde, "fedrene," mente at forfatteren fremstilte dem som gammeldagse narrer med et utdaterte samfunssyn. De yngre og mer reformvennlige "sønnene" mente på sin side at forfatteren latterliggjorde idealene deres ved å antyde at samfunnskritikken deres bare var tomt prat.

Vår nære historie gir mange eksempler på at rådende samfunnsstrukturer står for fall når den yngre generasjon utfordrer etablerte sannheter i ord og handling. Slik er det ikke med Turgenjevs unge menn. Arkadij og  Bazarov er nihilister - de tror på ingenting. De er i opposisjon, men i praksis har de ingen konkrete planer for hvordan de skal oppnå et annet og bedre samfunn. I løpet av historien ser vi hvor vanskelig det faktisk er for de to vennene å frigjøre seg fra samfunnets gjeldende normer. Arkadij forelsker seg, og vi aner at giftemålet vil fjerne mye av rebellen i ham. For Bazarov er konsekvensene mer alvorlige; Han hindres fra å vinne i kjærlighet, og han tvinges til akseptere utfordringen til duell. At omverdens rådende holdninger og verdier påvirker hans endelige skjebne er det heller ikke tvil om.

Som fortelling syntes jeg Turgenjevs roman var i overkant sentimental, men slik er det vel gjerne med bøker fra denne tidsperioden? Når det er sagt, så likte jeg boka. Forfatteren er dyktig når det gjelder å skildre mennesker og samfunn. Hovedpersonene er flerdimensjonale, og i løpet av historien blir leseren kjent med alle deres sterke og svake sider. Jeg synes heller ikke at forfatteren tar parti, hverken med de unge eller de gamle. I så måte blir det opp til den enkelte leser å gjøre seg opp en mening om hvilken av generasjonene man kjenner mest sympati for.

"Fedre og sønner" er min ellevte 1001-bok i år.