onsdag 22. oktober 2014

1001-bok: Fedre og sønner av Ivan Turgenjev


At ungdommen nå til dags er latere, uhøfligere og mer støyende enn tidligere generasjoner har vært en etablert "sannhet" siden Sokrates' tid. Når de unge i tillegg setter spørsmålstegn ved foreldrenes verdier og idealer kan dette skape store spenninger innad i en familie. Dette er hverdagsdramatikk som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Vi har alle vært unge, og de fleste av oss (meg selv inkludert) blir mer og mer konservative med årene.

De evige motsetningene mellom den yngre og eldre generasjon gjenspeiler seg også i litteraturen. Generasjonskonflikter er et bærende element i svært mange litterære verk, gjerne i kombinasjon med heftige tema som synd, soning og skam. I det klassiske familiedramaet er det vanligvis forholdet mellom en far og en sønn som står i fokus og som driver handlingen fremover. Vi ser det i Sofokles "Kong Ødipus," i Shakespeares "Hamlet" og i vår egen samtidslitteratur, der Karl Ove Knausgårds "fadermord" i seks hele bind kan trekkes frem som eksempel.

Når man snakker om far-sønn-konstellasjoner i litteraturen kommer man ikke uten om romanen "Fedre og sønner" (1862), skrevet av den russiske forfatteren Ivan Turgenjev (1818-1883). "Fedre og sønner" regnes i dag til de viktigste klassikerne fra 1800-tallet, og den er følgelig å finne på listen over 1001 bøker man må lese før man takker for seg. Romanen er på drøye 200 sider, og jeg må innrømme at det var utsiktene til et lett 1001-kryss som fristet mest da jeg fant en gammel utgave av boka hos svigermoren min. At det er en russer som har skrevet romanen var også et pluss. Med unntak av Dostojevskij og Tolstoj har jeg ikke lest andre russiske bidragsytere til verdenslitteraturen.

I Turgenjevs roman møter vi de to studentkameratene Arkadij og Bazarov som har reist fra St. Petersburg for å tilbringe litt tid på godset til Arkadijs far og onkel. De to vennene er representanter for en ny generasjon unge. De er kritiske til etablerte samfunnsstrukturer og verdisett, og de betrakter kunsten, vitenskapen og religionen som meningsløs staffasje. Med stor overbevisning forkaster de alt foreldregenerasjonen står for. Møtet med Arkadijs familie blir derfor ikke friksjonsfritt, og hele besøket kuliminerer med at Arkadijs onkel utfordrer Bazarov til duell. Romanen ender ikke her, men duellen mellom de to markerer et vendepunkt i historien. Konfontasjonen avføder ingen vinner, bare tapere. Bazarov reiser hjem til sin egen familie hvor han går til grunne på tragisk vis.

Sett med moderne øyne er kanskje ikke tematikken i "Fedre og sønner" noe nytt, men Turgenjevs roman vakte stor oppmerksomhet da den kom ut i 1862. Mange lesere følte seg truffet av bokas innhold. Den eldre garde, "fedrene," mente at forfatteren fremstilte dem som gammeldagse narrer med et utdaterte samfunssyn. De yngre og mer reformvennlige "sønnene" mente på sin side at forfatteren latterliggjorde idealene deres ved å antyde at samfunnskritikken deres bare var tomt prat.

Vår nære historie gir mange eksempler på at rådende samfunnsstrukturer står for fall når den yngre generasjon utfordrer etablerte sannheter i ord og handling. Slik er det ikke med Turgenjevs unge menn. Arkadij og  Bazarov er nihilister - de tror på ingenting. De er i opposisjon, men i praksis har de ingen konkrete planer for hvordan de skal oppnå et annet og bedre samfunn. I løpet av historien ser vi hvor vanskelig det faktisk er for de to vennene å frigjøre seg fra samfunnets gjeldende normer. Arkadij forelsker seg, og vi aner at giftemålet vil fjerne mye av rebellen i ham. For Bazarov er konsekvensene mer alvorlige; Han hindres fra å vinne i kjærlighet, og han tvinges til akseptere utfordringen til duell. At omverdens rådende holdninger og verdier påvirker hans endelige skjebne er det heller ikke tvil om.

Som fortelling syntes jeg Turgenjevs roman var i overkant sentimental, men slik er det vel gjerne med bøker fra denne tidsperioden? Når det er sagt, så likte jeg boka. Forfatteren er dyktig når det gjelder å skildre mennesker og samfunn. Hovedpersonene er flerdimensjonale, og i løpet av historien blir leseren kjent med alle deres sterke og svake sider. Jeg synes heller ikke at forfatteren tar parti, hverken med de unge eller de gamle. I så måte blir det opp til den enkelte leser å gjøre seg opp en mening om hvilken av generasjonene man kjenner mest sympati for.

"Fedre og sønner" er min ellevte 1001-bok i år.

10 kommentarer:

  1. Må innrømme at jeg falt for alt det sentimentale i denne.
    Synes ungdommene var latterlige og gråt for foreldrene.
    (Har sikkert med alderen å gjøre)
    , som vanlig minner russeromtaler meg på at jeg må lese mer russisk.

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig, jeg ristet også på hodet av de unge dårene og følte med deg stakkars gamle. Det er helt sikert aldersbetinget! En russisk boksirkel er det vi trenger for å komme a jour med gamle russiske mestere!

      Slett
    2. Veldig interessant omtale. Turgenev har jeg enda til gode å lese, og det er lenge siden jeg har lest russere generelt. Russisk boksirkel hadde vært genialt, en av de få tingene jeg er sikker på jeg ville klart å følge nå.

      Slett
    3. Jeg har tenkt det samme: En russisk boksirkel hadde fått fart på mye av den dårlige samvittigheten når det gjaldt den delen av litteraturen. Gjerne med et utvalg av ikke altfor tykke bøker. Gogol er en av de forfatterne jeg er veldig nysgjerrig på!

      Slett
    4. Jeg er gjerne med på å lese noveller eller skuespill av Gogol. Bulgakov er en annen som bør vurderes om man vil lese morsomme russere. Tolstoy har også masse noveller og Pushkin har korte (dog ofte uferdige) romaner. Dessuten er vel de fleste romanene til Turgenev relativt korte. Jeg tenkte å begynne på The Enchanted Wanderer av Nikolai Leskov snart, den er på 1001-listen og jeg tror den er en slags blanding mellom roman og noveller. Oblomov av Gocharev er en annen på listen jeg vil lese, men den er ikke så kort. Av de virkelig tykke frister Brødrene Karamazov veldig, men der trenger jeg nok et realt spark bak for å komme i gang.

      Slett
    5. Mange spennende forfattere du nevner der! De fleste av dem er helt ukjente for meg :) Det hadde vært supert å vært med på en samlesning. Jeg har forsøkt meg på Brødrene Karamazov flere ganger, men kom aldri riktig i gang. Samtidig er dette en av de bøkene som man MÅ ha lest før man takker for seg, føler jeg!

      Slett
  2. Godt skrevet, Anne! Jeg ble nysgjerrig på denne russeren, for som deg er det Dostojevskij og Tolstoj jeg har lest hittil. Jo, forresten, Ljudmila Ulitskaja har jeg også lest. Jeg har forresten (endelig) kjøpt første bind av "Min kamp", og kan lese om forholdet mellom far og sønn i samtiden :)

    SvarSlett
    Svar
    1. "Min kamp" høres veldig bra ut, Birthe! Jeg er spent på å høre dine refleksjoner over far-sønn forholdet i den boka. Knausgårds roman fungerer svært godt med litt distanse til all "tumultet" som oppstod da den kom ut. Det er spennende at så mange av oss er interessert i de russiske forfatterene. Kanskje 2015 bør by på noen samlesninger :)

      Slett
    2. Ja, jeg ser frem til å starte på den boken, men det blir ikke på denne siden av året. En samlesing av russiske forfattere blir jeg gjerne med på - skjønt, de neste 1 1/2 årene har jeg det ganske hektisk med studier :)

      Slett
  3. Jeg er også superinteressert i russisk litteratur, og blir gjerne med på en lesesirkel hvis noen drar det i gang. Jeg har akkurat lest ut "En helt for vår tid" av Lermontov, og så "Revisoren" av Gogol for tre dager siden.

    SvarSlett