Slekters gang og menneskelig mot i skyggen av den store krigen

Krig og terpentin av Stefan Hertmans

«Vi blir harde og er sentimentale; vi ler og gråter om hverandre; vi sover våkne og våker sovende; vi krangler med armene om hverandre, vi denger løs mens vi trekker på skuldrene; ingenting blir værende på plass i kroppene og tankene, vi puster så lenge vi lever og vi lever bare fordi vi puster, så lenge det varer» 

(Krig og Terpentin, s 194)

En av ambisjonene mine for leseåret 2014 var å ta for meg bøker som på ulike måter omhandlet temaet første verdenskrig. I fjor var det nemlig 100 år siden «The Great War» brøt ut; den store krigen 1914-1918 som skulle forandre Europa på så mange avgjørende måter. Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å gå videre med dette emnet i år. Med unntak av Florian Illies uhorvelig vakre «1913» (se omtale) og Christopher Clarkes til tider svært vellykkede «The Sleepwalkers» (se omtale) forkastet jeg de fleste bøkene jeg hadde valgt ut om temaet. Men så, ved en tilfeldighet, fant jeg ut at jeg likevel ikke var ferdig med første verdenskrig i litteraturen. Årsaken til det er en liten, og jeg tror for mange her hjemme, ukjent bokperle som fortjener all den gode omtalen den kan få.

Boka jeg snakker om er romanen «Krig og terpentin» av Stefan Hertmans (f. 1951). Hertmans regnes blant Belgias mest anerkjente forfattere, og med «Krig og terpentin» (utgitt i Belgia 2013 og i norsk oversettelse 2014) fikk han sitt internasjonale gjennombrudd. Romanen er i stor grad basert på nedtegnelsene til forfatterens avdøde bestefar som ble født på tampen av det 18. århundre. Som ung mann gjennomlevde han første verdenskrig. Rett før han døde i 1989 ga han barnebarnet sitt Stefan noen tettskrevne notatbøker med barndomsskildringer, glimt fra soldattilværelsen og livet i mellomkrigstiden. Det skulle gå nesten 30 år før Hertmans begynte å gå gjennom disse nedtegnelsene. Resultatet er blitt en blitt en både vond og vakker historie om slekters gang og menneskelig mot i skyggen av den store krigen.

100 år er gått mellom de to fotografiene av Hertmans og bestefaren hans.
Bildekilde: Forfatterens hjemmeside (link)

Før Hertmans begynte å skrive på denne romanen hadde livet til bestefaren vært innhyllet i et slør av mystikk. Gjennom arbeidet med boka har konturene av bestefaren trått tydeligere frem, og mytene og historiene om ham fått mer substans. Romanen er delt i tre deler. Bokas første del handler om bestefarens barndom og oppvekst i en fattig familie i den belgiske byen Gent i årene rundt århundreskiftet. Hertmans oldefar var kirkemaler. De kunstneriske evnene og gleden ved å male var noe også bestefaren skulle bære med seg livet ut. Den andre og mest dramatiske delen av boka tar for seg bestefarens opplevelser ved fronten. Her tjente han i fire år, kun avbrutt av kortere og lengre rekonvalesensperioder. Det er sterke og vanskelige scener vi blir vitne til; søle, skitt og brå død, men også mirakuløse overlevelseshistorier og skildringer av stort mot. Krigsopplevelsene skulle prege bestefaren lenge etter krigens slutt. Selv om Hertmans ikke utbroderer det så mye i romanen, er det tydelig at bestefaren i perioder har lidd psykisk som en følge av traumene fra krigsårene. Romanens tredje og siste del handler om bestefarens videre liv etter krigens slutt. Alle familier har sine hemmeligheter, og i disse siste kapitlene kaster forfatteren nytt lys over familiens skjulte fortid.

Første verdenskrig spiller en sentral rolle i bestefarens liv og erindringer, men dette er så mye mer enn «enda en» bok om krigens råskap. I tillegg til sterke bilder fra skyttergravskrigen er romanen også en slektshistorie som man må ha et hjerte av stein for ikke bli berørt av. I romanen følger vi forfatteren i jakten på puslebiter som til sammen utgjør fortellingen om familien. For meg var det veldig gripende å lese om Hertmans leting etter minner og spor fra fortiden; Når han endelig var klar til å fordype seg i slektshistorien var det knapt noen familiemedlemmer igjen å spørre. «Nå skulle jeg gjerne ha hørt historiene deres om igjen i minste detalj, for jeg var seende blind og hørende døv, den i egenskap av det å være barn usynlig tilstedeværende (…) (s 110),» skriver Hertmans når han i ettertid tenker på alle familieselskapene han var med på som barn. Han burde lyttet bedre etter, mener han, for personene som var til stede den gang er borte i dag. Det de visste har ingen notert ned.

Krigserindringer og slekters gang. Til syvende og sist er Hertmans roman en veldig hyllest til bestefaren. I boka løfter forfatteren frem dette enkeltmennesket og setter ham inn i en større historisk sammenheng. Bestefaren tilhørte den siste generasjonen der ære og plikt var blant de viktigste verdiene. Han tilhørte også en generasjonen som vokste opp under én verdensorden og som måtte leve videre i et Europa som etter krigen falt fra hverandre. Dette er ingen heltefremstilling, selv om bestefarens krigsinnsats var full av heltemodige gjerninger. Han var en mann med sine styrker og svakheter, en mann av kjøtt og blod. Kanskje viktigst av alt så var han en mann som gjorde så godt han kunne. Når et livet skal oppsummeres, så viser forfatteren at dette er mer enn godt nok.

«Krig og terpentin» var en flott leseopplevelse av den typen som ikke slipper taket i en med det første. Boka beveger seg hele veien i grenselandet mellom roman/dokumentar/memoar, men tonen i den er hele veien nydelig poetisk. Resultatet er blitt en vakker, hjerteskjærende, rå og insisterende historie som gjør inntrykk. Oversetter Hedda Vormeland har klart å fange alle disse aspektene ved romanen. Hun er nominert til Kritikerprisen 2014 for beste oversettelse for arbeidet med «Krig og terpentin».

Krigsminnesmerke - Brussel, Belgia (eget bilde)