Min Kamp 1 av Karl Ove Knausgård

Jeg har lenge gledet meg til å lese Min Kamp 1 av Karl Ove Knausgård. Likevel har det vært et bevisst valg å vente med lesingen helt til nå, for støyen rundt bok og forfatter har vært enorm siden de første bøkene kom ut for noen år siden. Det er kanskje slik at "Min Kamp"-bøkene hverken kan eller bør leses uten refleksjon rundt de etiske aspektene ved utgivelsen. For meg som leser har det derimot vært viktig å ha en distanse til Knausgård-debatten før mitt eget møte med boka. Fokuset i denne omtalen er derfor først og fremst min egen leseropplevelse og ikke så mye en problematisering rundt bokas ytre aspekter.

Etter å ha knauset meg gjennom den første av de seks bøkene skammer jeg meg ikke for å innrømme at også jeg er blitt bitt av Knausgård-basillen. Strengt tatt var jeg bitt lenge før "Min Kamp"-bøkene kom ut. Da forfatteren utga romanen "En tid for alt" i 2004 var dette mitt første møte med Knausgård. Både historien og språket i boka trollbandt, og romanen er da også blitt stående som en av mine virkelig store leseropplevelser. Jeg fortsatte derfor rask med debutromanen hans "Ute av verden" fra 1998. Denne boka var, etter min mening, en stor skuffelse. På den tiden, rundt 2004, hadde jeg akkurat lest "Lasso rundt fru Luna" av Agnar Mykle, og jeg husker jeg syntes at "Ute av verden" fremsto som en blass Mykle-kopi. Jeg var nok litt lei av unge tiltaksløse menn uten retning i livet (i litteraturen, altså). Men språket, dere! Språket!

I Min Kamp 1 har faren til Karl Ove Knausgård nettopp gått bort. De siste årene av sitt liv var han alkoholiker og bodde hjemme hos farmoren til Knausgård. Når forfatteren og broren Yngve nå reiser hjem til farmoren for å planlegge farens begravelse vekkes mange minner til liv. I romanen gir Knausgård oss nære bilder fra barndommen og ungdomstiden. Vi får også innblikk i livet hans som student og voksen, som gift mann med barn. Forfatteren forteller mange personlige historier fra oppveksten sin, men fokuserer i all hovedsak på to historier; tiden etter farens død hvor han og broren ryddet opp i restene av farens liv, og historiene fra ungdomstiden med dens forelskelser, fester og kameratskap.

I romanen får vi et sterkt og nært innblikk i forholdet mellom far og sønn Knausgård. Men også i møtet med farmoren, broren og ikke minst forfatteren selv, inviterer Knausgård oss leseren inn i det aller nærmeste, det mest private og sårbare. Det er til tider vondt å lese, men det er fordømt godt skrevet. Det er lesing som gjør inntrykk. Det er lett å trekke paralleller mellom Min kamp 1 og Tore Renbergs "Kompani Orheim" her. Heller ikke Renberg er redd for å trå nær i sin beskrivelse av forholdet mellom familiemedlemmer, og man finner igjen mye av den samme tematikken i begge disse bøkene.

I følge Knausgård er Min kamp-bøkene sannheten slik han husker det (og da er vi uunngåelig tilbake til Knausgård-debatten), men boken gir egentlig ingen tydelige svar på hva som er "sant" og ikke. På den ene siden er forfatteren uhyre detaljert i sine beskrivelser av hendelser, mennesker og omgivelser. Det er mye å kjenne seg igjen i og leve seg inn i. På den andre siden er det veldig mye i boken som forblir usagt. Som i alle familier finnes det også her familiehemmeligheter. Noen av disse kommer for dagen i boka, men likevel kan man ikke la være å spørre seg hva som egentlig har skjedd bak de lukkede dørene. Jeg tror nettopp det som er grunnen til at jeg ikke klarer å slippe tankene på boka etter gjennomlesningen.

Til tross for Min kamp-debatten har Karl Ove Knausgård overbevist meg meg denne boka. At mannen kan skrive er det ingen tvil om! Min kamp 1 har gjort meg dypt involvert i den videre skjebnen hans. Ikke privatpersonen eller forfatteren Knausgård, men bokas Knausgård. Jeg knauser videre og håper det skal gå bra for ham, selv om jeg ikke er helt overbevist om at det blir sluttresultatet.