Baader-Meinhof. Historien om Røde Armé Fraksjon av Stefan Aust

Dokumentarer en sjanger jeg er veldig begeistret for og som jeg alltid tenker jeg burde lese mer av. Jeg liker så godt følelsen av å få ny kunnskap, og det fine med dokumentarer er at man som oftest sitter igjen litt klokere etter at man har lest boka. Når jeg leser denne type bøker roter jeg meg dessuten alltid bort i et virvar av Google- og Wikipediasøk, og jeg får gjerne et haug med nye lesetips på kjøpet. Jeg liker den prosessen. Det som derimot er vanskelig med dokumentar- sjangeren er omtaleskrivingen. Det blir litt som da man studerte: Alt er pensum og alt er like viktig og interessant. For hver dokumentar jeg leser skulle jeg gjerne skrevet en Masteroppgave. Det er det heldigvis verken plass til eller rom for i denne bloggen.

Stefan Austs dokumentar om den tyske terrorgruppen Røde Armé Fraksjon (RAF), også kjent som Baader-Meinhof-banden, tar for seg organisasjonens tidlige historie under ledelse av medlemmene Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Ulrike Meinhof. Til tross for at RAF preget tysk og europeisk nyhetsbilde gjennom nesten tre ti-år kjente jeg bare til gruppen gjennom bruddtykker, navn og tilfeldige nyhetsoppslag. I så måte er Aust bok en perle av en dokumentar der den gir en svært leseverdig innføring i organisasjonens første aktive år.

Ulrike Meinhof, Andreas Baader og Gudrun Ensslin

På slutten av 1960-tallet opplevde Forbundsrepublikken (det tidligere vest-Tyskland) en kraftig radikalisering av studentbevegelsen på politisk venstreside, på linje med studentopprørene man så ellers i Europa på den tiden. Det politiske klimaet i landet var spent, ikke minst pga økt motstand mot Vietnamkrigen. Fra tysk ståsted var studentbevegelsens opprør også en protest mot foreldregenerasjonens manglende oppgjør med nazi-tiden. I lys av dette kan RAF sees som et ekstremt uttrykk for den venstreradikale opposisjonen i landet. Medlemmene nøyde seg ikke "bare" med å protesterte mot myndighetene men uttrykte denne protesten gjennom voldelig motstand og terrorhandlinger. For Gudrun Ensslin og resten av Baader-Meinhof-gruppen var ekstreme handlinger et nødvendig redskap i kampen mot myndighetene: "Vold kan bare besvares med vold. Dette er generasjonen fra Auschwitz - med dem kan man ikke argumentere!"(s. 67).

På 1970-tallet stod RAF bak en lang rekke terroranslag rettet mot tyske myndigheter og øvrighetspersoner. Organisasjonen gjennomførte bombeangrep, ildspåsettelser, bankran, kidnappinger og regelrette henrettelser. I 1975 ble flere av de mest sentrale RAF-medlemmene, deriblant Baader, Ensslin og Meinhof, fengslet og idømt lange straffer. Dette satte ingen stopper for terrorhandlingene, snarere tvert i mot. I 1977 kulminerte aksjonene i det som betegnes som den tyske høsten, en serie hendelser som førte til en av de største krisene i Forbundsrepublikken historie. Dette året ble blant annet den tyske arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyer kidnappet av RAF, og Lufthansa-flyet Landeshut ble kapret av terrorister med krav om at fengslede RAF-medlemmer skulle frigis. Da det påfølgende gisseldramaet i Mogadishu endte i kaprernes disfavør utførte RAF-fangene kollektivt selvmord i fengselet.

Souhaila Andrawes bæres bort etter at spesialsoldater lyktes å
frigjøre gislene i det kaprede Lufthansa-flyet. Jeg husker at dette
bildet ble brukt da mediene meldte at Andrawes var fengslet i Norge.
Dengang visste jeg ingenting om hennes koblinger til RAF.

Kaprerdramaet i 1977 skulle forøvrig vise seg å få et norsk etterspill som jeg husker ganske godt fra nyhetsbildet. Men det var først etter å ha lest Austs bok at jeg fikk satt saken inn i en sammenheng. På 70-tallet samarbeidet RAF med grupper som kjempet for et fritt Palestina, blant annet PLO, og terroristene som kapret det tyske passasjerflyet tilhørte en slik organisasjonen. Av de 4 flykaprerne var Souhaila Andrawes den eneste overlevende. Hun forsvant ut av myndighetenes søkelys etter kapringen men ble sporet opp i 1994. Da hadde hun bodd flere år i Norge. Hun ble overført til Tyskland og dømt til fengselsstraff. Senere ble hun ført tilbake til norsk fengsel og i 1999 ble hun benådet av norske myndigheter og satt fri.

Austs bok om Bader-Meinhof-banden gir en godt oversikt over et av Forbundsrepublikkens mørkeste historiske kapitler. Boka ansees da også for å være det viktigste standardverket om RAFs første år. Forfatteren gir en god analyse av hvordan tyske studenters motstand mot imperialisme, kolonialisme og kapitalisme kunne ende med terror. Boka har en glitrende dramaturgi, og til tider synes jeg dokumentaren var spennende som en kriminalroman. Aust klarer å plassere alle involverte personer og hendelser i denne perioden inn i en kronologisk og oversiktlig kontekst. Leseren mister aldri oversikten. Det er godt prestert!

Er det bare jeg som har minner om denne typen
 etterlysningsplakater? Jeg må ha sett dem på bilferie
gjennom Tyskland på sent 80-tall...

Dokumentaren gir oss et spennende, men også tragisk, innblikk i radikaliseringen av den såkalte første generasjon RAF-medlemmer, en periode som endte med ledernes selvmord i 1977. Forfatteren sier en del om hvilke motiver som lå bak medlemmenes valg om å bli en del av denne ekstreme gruppen. Det Aust ikke sier så mye om er hvor de fikk drivkraften fra. Hva fikk kvinner som Gudrun Ensslin og Ulrike Meinhof til å avkall på barna sine og i siste instans også oppgi livene sine for denne saken? Eller hva med Horst Mahler, gruppens advokat som også regnes som en av RAFs grunnleggere. Hva får en person som startet som militant venstreekstremist på 70-tallet til å vandre over til det politiske ekstrem-høyre 20 år senere der han er blitt dømt for Holocaustbenektelse? Her må man nok ty til annen litteratur for å finne forklaringer.

Jeg liker bøker som trekker tråder både til fortiden og nåtiden. Aust bok om Baader-Meinhof-gruppen gjør begge deler. Mens de venstreradikale kritiserte Forbundsrepublikken for manglende oppgjør med egen Nazi-fortid ser man nå at folk med nære bånd til RAF så smått begynner å ta bladet fra munnen og snakke om sympatisørenes handlinger og valg. Bloggen Tyskbokhylle trekker i den forbindelse frem bøkene til de tyske forfatterne Ulrike Edschmid og Anja Röhl som interessante eksempler. Dessuten har noen få RAF-fanger distansert seg fra fortiden og skrevet bok om aktivist-tiden, deriblant Birgit Hogefeld, den siste RAF-fangen som ble løslatt fra fengsel i 2011.

Og så var det nåtiden, da. Rettsaken i 1975 mot Baader, Meinhof, Ensslin med flere var Forbundsrepublikkens første store rettsoppgjør siden andre verdenskrigs krigsforbryterdomstoler. I disse dager står Tyskland foran en ny stor rettssak med politisk ekstremisme i fokus. Beate Zschäpe, den eneste gjenlevende av den nynazistiske gruppen NSU, står for retten, tiltalt for å ha drept ti personer, ni av dem innvandrerbakgrunn og en tysk politikvinne, i perioden 2000 til 2006 (les gjerne Ingvar Ambjørnsens gode oppsummering av saken her). Tyske myndigheter settes på prøve på samme måte som under Baader-Meinhof-rettssaken. Austs bok er derfor et viktig bidrag både om man vil forstå fortiden og trekke historiske paralleller til nåtiden. Boka anbefales!