onsdag 18. juni 2014

I skyggen av den kalde krigen - Jeg leser John le Carré [Del 1]

Noen vil nok hevde at den britiske forfatteren John le Carré er gammelt nytt. Heldigvis er det aldri for sent å oppdage nye forfatterskap, selv om forfatteren det gjelder allerede er godt etablert. Jeg hadde selvfølgelig hørt om le Carré tidligere. Bøkene hans er jo ikoniske innenfor spionromansjangeren, men frem til nå har jeg likevel ikke latt meg friste. Jeg har snarere vært full av fordommer og plassert bøkene hans i kategorien "lett underholdning," sammen med western- og detektivromaner. Etter min oppfatning har dette vært litteratur for menn, av menn, der menn er menn.

Nå har jeg utfordret fordommene mine grundig og lest 3 bøker av le Carré i løpet av et halvt år. Planen var å lese gjennombruddsromanen hans Spionen som kom inn fra kulden som en del av Lines lesesirkel. Jeg likte boka, og da jeg oppdaget at han hadde ytterligere to bøker på 1001-listen over bøker man må lese var jeg ikke til å stanse. Selv om forfatteren neppe er en kandidat til nobelprisen i litteratur så har bøkene hans uten tvil en del interessante kvaliteter. For mitt vedkommende er det den historiske settingen som tiltrekker mest; Som leser kjenner man virkelig pusten av den kalde krigen i nakken. Dessuten byr bøkene hans jevnt over på god spenning.

Her er en kort gjennomgang av de tre bøker som jeg nå kan krysse av på leselisten min:

Spionen som kom inn fra kulden 
(The Spy Who Came in from the Cold - 1963)
I le Carrés kanskje mest kjente roman følger vi briten Alec Leamas som jobber bak jernteppet for den britiske etterretningstjenesten. Når Leamas mister sin siste agent på oppdrag i Øst-Tyskland blir han bedt om å holde seg "ute i kulden" for en lenger periode. Ved å fremstå som vanæret spion og potensiell avhopper er målet å infiltrere øst-tysk etterretning. Her er det dobbeltspill og psykologisk drama på høyt nivå, og etterhvert som handlingen skrider frem blir det stadig vanskeligere for leserne å skille mellom sannhet og løgn. Med sin sjokkernede innledning og kompromissløse slutt er dette min absolutte favorittbok av le Carré.


Muldvarpen
(Tinker Taylor Soldier Spy - 1974)

Når en rekke spionoppdrag i utlandet feiler fatalt styrkes mistanken om at østmaktene har plantet en spion, en muldvarp, i hovedkvarteret til den britiske etterretningen. At overløperen er å finne blant organisasjonens mest betrodde medarbeidere gjør saken enda mer alvorlig. Den pensjonerte agenten George Smiley får i oppdrag å avsløre dobbeltspilleren. Boka gir oss et første møte med Smileys nemesis, den russiske agenten Karla, som vi møter igjen i flere av forfatterens senere romaner. Jeg synes Le Carrés femte roman var greit tidsfordriv, men jeg sluttet aldri å ergre meg over at bokas kløktige engelske tittel (Tinker Taylor Soldier Spy) har fått en så kjedelig norsk oversettelse.



Den usynlige spion
(Smiley's people - 1979)
Britenes hemmelige tjenester er fortsatt rystet etter spionskandalen som agent Smiley rullet opp i boka Muldvarpen. I forfatterens syvende romanen blir Smileys pensjonisttilværelse satt ytterligere på vent etter at en tidligere informant blir funnet skutt og drept. Letingen etter drapsmotiv leder Smiley på kjente trakter og til en gamle motstander: Karla. Det kommer til et endelig oppgjør mellom de to agentene. Jeg likte boka, men syntes den hadde litt for mange feilspor og sidehistorier. Det ultimate oppgjøret mellom Smiley og Karla var også et antiklimaks, selv om jeg mistenker at le Carré konstruerte denne slutten med hensikt.



Jeg har lånt alle bøkene på biblioteket, og som dere ser er omslagene svært "retro." Det samme gjelder språket i bøkene. Jeg opplevde de norske oversettelsene, og da særlig i Spionen som kom inn fra kulden, som svært gammeldags. Jeg forstår at språket fanger tiden den er skrevet (og oversatt) i, men 50 år etter utgivelsen hadde romanen fortjent en språklig oppfriskning.

11 kommentarer:

  1. Jeg pleide å elske le Carré bøkene da jeg var yngre. Har ikke lest noen av dem nå nylig. Samtlige av dine 3 har virkelig et nostalgisk preg over seg. Det er kanskje noe for lenge etter den kalde krigen til at bøkene fenger yngre lesere nå? Jeg leste dem på norsk i sin tid. Kanskje det var på tide å forsøke ei av dem på engelsk nå i ettertid? Husker ennå hvor spennende det var med Smiley og spionasje / kontraspionasje. For ikke å snakke om Karla! Humm.. kanskje jeg må ta en tur ned memory lane her :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg undres om bøkene, i alle fall språklig, har tålt tidens tann bedre på engelsk. Mitt inntrykk er i alle fall at norsk skriftspråk har gjennomgått store endringer de siste 30 årene. Jeg var overrasket over hvor gammelmodig jeg synes oversettelsen fra 80-tallet var. En ting er høflighetsformer som De og Dem. De speiler i noen grad tiden handlingen foregår i. Men det er mange ordvalg som ligger tungt i munnen, som "piken" etc. Men bøkene er spennende på sin måte!

      Slett
  2. Jeg leste vel også noe LeCarr i yngre dager, 70-80-tallet. Likte spionthrillere da..som også Ken Follett har skrevet en eller to av. Lykke til.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! :) Jeg har lest Ken Follets middelalderromaner men ingen thrillere. Jeg har plan om å lese "Nålen" av ham.

      Slett
  3. Det høres kjent ut med Karla. Var hun med i Russia House? Tror det er den eneste jeg har lest. Hadde planer om å lese Spionen som kom inn fra kulden i forb. med lesesirkelen - men, you know...
    Syntes - og synes forsåvidt fremdeles kald krig er spennende, cia/kgb/spioner/jerntepper, og tenk om du ble fanget i Russia, da kom du deg aldri ut igjen. Jeg er sikkert et resultat av den hjernevaskede Reagen eraen - men noen ganger virker det verre med kald krig enn terrorisme, selv om hjernen min forteller meg - hvor latterlig det er.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ah, her måtte jeg sjekke litt nærmere, for le Carre har en enorm produksjon bak seg :)
      Mens Smileys Karla (som er en mann - en slags likestilt motstander) er visst denne Katya en russisk femme fatale. Jeg følger tankene du gjør deg om kald krig. Jeg tror det fascinerer fordi det var en slags "state of mind", og selv vi i vår ungdom var preget av det. Jeg husker "bomberommet" i rådhuset som lå like ved skolen. Når luftalarm-øvelsen gikk klassen/skolen dit - rart vi ikke er mer traumatisert...

      Slett
    2. Vi hadde bomberom på skolen og årlige øvelser! Ellers brukte vi det til samlingsrom for forestillinger. Sukk, 1980 - tallet ;-)

      Slett
    3. Those where the days! :)

      Slett
  4. Gøy! Jeg har Tinker, tailor, soldier, spy og har planer om å lese den etterhvert. Enig i at den norske tittelen er litt kjedelig. Har du forresten sett filmen? Den er langsom, men god.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har fått med meg at det er filmer på gang, men har ikke sett denne! Langsom, men god er en veldig all right beskrivelse av boka også! :)

      Slett
  5. Jeg har lest tre av bøkene hans, men to av dem for mange år siden og har egentlig plassert bøkene som deg: i kategorien "lett underholdning,". Likevel, da jeg leste "Spionen som kom inn fra kulden" i lesesirkelen til Line, ble jeg oppmerksom på aspektet manne-bøker og fant at kanskje det kan være nyttig med innsikt i denne verden så jeg ble med på "Intet nytt fra Vestfronten" som også ga samme inntrykk, om enn i en mye sterkere opplevelse. Det skal bli interessant å følge din le Carré-lesing :)

    SvarSlett