1001-bok: Wittgensteins nevø av Thomas Bernhard

”To hundre venner vil være tilstede
i min begravelse og du må holde en tale ved graven”

(Paul Wittgenstein til Thomas Bernhard)

Jeg har lenge hatt planer om å lese noe av den østerrikske forfatteren og dramatikeren Thomas Bernhard (1931-1989). Da jeg nylig kom over en samleutgave av ham i norsk oversettelse bestemte jeg meg for å gjøre alvor av leseplanene. For Bernhard er ingen hvem som helst innenfor litteraturverdenen, skal vi tro dem som har greie på slikt. Selv om forfatteren døde relativt ung regnes han i dag som en av de viktigste samtidsforfattere fra 1900-tallets siste halvdel. På listen over 1001 bøker man må lese før man takker for seg er han representert med hele seks romaner, og han nevnes gjerne i samme åndedrag som sine landsmenn Peter Handke (som i disse dager mottar internasjonale Ibsen-prisen 2014) og Elfriede Jelinek, vinneren av nobelprisen i litteratur 2004.

Bernhard var en svært omstridt forfatter i hjemlandet. Et gjennomgående trekk ved forfatterskapet hans er et grunnleggende negativ syn på den østerrikske staten. I tillegg til eksplisitt samfunnskritikk hang forfatteren gjerne ut navngitte personer som han mente hadde begått urett mot ham. Slikt ble det gjerne skandaler av. Bernhards ambivalente forhold til Østerrike kom også til uttrykk etter hans død i 1989. I testamentet sitt forbød han nemlig alt salg av egne bøker i hjemlandet. Heller ikke teaterstykkene hans skulle oppføres der. Disse begrensningene har vist seg umulig å gjennomføre i praksis, og i dag ser Bernhard ut til å være mer populær i alpelandet enn noen sinne.

Thomas Bernhard

Boka jeg nå har lest - ”Wittgensteins nevø,” med undertittelen ”et vennskap”- ble utgitt første gang i 1982. Det er en selvbiografisk roman der forfatterens 12 år lange vennskap med Paul Wittgenstein, nevøen til den kjente østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein, danner utgangspunktet for fortellingen. De to mennene hadde først og fremst interessen for klassisk musikk til felles. I boka beskriver Bernhard hvordan vennskapet deres utviklet seg videre da de begge var innlagt på samme sykehus. Dårlig helse var noe de to mennene også delte; Bernhard var lungesyk hele livet mens Pauls nerveproblemer førte til stadige innleggelser på psykiatrisk avdeling.

Ved hjelp av notater og opptegnelser fra disse årene gir Bernhard et bilde av vennen Paul og forholdet dem i mellom. Paul var et kulturmenneske, mer rik i ånden enn i penger. Selv om han tilhørte Wittgenstein-familien, en av Østerrikes rikeste familier, ødslet han bort formuen sin mens han levde. Mot slutten av livet ble de psykiske problemene hans verre og innleggelsene hyppigere. Det førte til at de fleste vennene hans, også Bernhard, tok avstand fra ham. I innledningen til romanen siterer forfatteren Pauls ønske om at vennen skal holde tale i begravelsen hans. Bernhard møtte aldri opp i denne begravelsen. For meg blir romanen derfor stående som det endelige gravskriftet over et tapt vennskap, og teksten blir den minnetalen Bernhard aldri holdt for Paul. 

Men boka er mer enn dette. I tillegg til å gi et portrett av Paul Wittgenstein er romanen like mye et portrett av forfatteren selv i denne perioden av livet. Her kommer Bernhards hat-kjærlighetsforholdet til hjemlandet tydelig til uttrykk; en innbitt forakt for det provinsielle og for det spissborgerlige, for Wiens kunstnermiljø og teaterscene gjennomsyrer teksten. Jeg syntes Bernhards bitende kommentarer til noen av prisene han er blitt tildelt var spesielt interessante - og fornøyelige i all sin groteskhet.

Etter å ha lest min første bok av Thomas Bernhard må jeg nok innrømme at det ikke oppstod en umiddelbar forelskelse mellom meg og denne forfatteren. "Wittgensteins nevø” er ingen spennings- eller konfliktdreven roman. Teksten består snarere en lang rekke tanker og erindringer satt ned på papir. Skal man velge enn bok som inngangsport til forfatterskapet hans bør man kanskje velge noe annet enn denne selvbiografiske romanen?

Når det er sagt så klarte boka å engasjere meg. Det er lenge siden jeg har følt meg så utfordret av en tekst, spesielt med tanke på det språklige. Bernhard har en særegen skrivestil med lange, omstendelige, repeterende, ja nærmest messende, setninger. Det florerer av komma og innskutte tanker. Det likte jeg godt. Jeg leste "Wittgensteins nevø” parallelt i norsk og i tysk utgave (på mobil – via Goethe instituttets gratis Onleihe-tjeneste). Å oversette Bernhard til norsk må være en mesterprøve for hvilken som helst oversetter. Selv om jeg foretrakk å lese den tyske originalteksten fremfor den norske oversettelsen synes jeg oversetter Sverre Dahl har gjort et svært godt arbeid.

Et ambivalent første møte med en ny forfatter til tross; Jeg er sikkert på at jeg kommer til å lese mer av Thomas Bernhard.