onsdag 17. september 2014

1001-bok: Wittgensteins nevø av Thomas Bernhard


”To hundre venner vil være tilstede
i min begravelse og du må holde en tale ved graven”
(Paul Wittgenstein til Thomas Bernhard)

Jeg har lenge hatt planer om å lese noe av den østerrikske forfatteren og dramatikeren Thomas Bernhard (1931-1989). Da jeg nylig kom over en samleutgave av ham i norsk oversettelse bestemte jeg meg for å gjøre alvor av leseplanene. For Bernhard er ingen hvem som helst innenfor litteraturverdenen, skal vi tro dem som har greie på slikt. Selv om forfatteren døde relativt ung regnes han i dag som en av de viktigste samtidsforfattere fra 1900-tallets siste halvdel. På listen over 1001 bøker man må lese før man takker for seg er han representert med hele seks romaner, og han nevnes gjerne i samme åndedrag som sine landsmenn Peter Handke (som i disse dager mottar internasjonale Ibsen-prisen 2014) og Elfriede Jelinek, vinneren av nobelprisen i litteratur 2004.

Bernhard var en svært omstridt forfatter i hjemlandet. Et gjennomgående trekk ved forfatterskapet hans er et grunnleggende negativ syn på den østerrikske staten. I tillegg til eksplisitt samfunnskritikk hang forfatteren gjerne ut navngitte personer som han mente hadde begått urett mot ham. Slikt ble det gjerne skandaler av. Bernhards ambivalente forhold til Østerrike kom også til uttrykk etter hans død i 1989. I testamentet sitt forbød han nemlig alt salg av egne bøker i hjemlandet. Heller ikke teaterstykkene hans skulle oppføres der. Disse begrensningene har vist seg umulig å gjennomføre i praksis, og i dag ser Bernhard ut til å være mer populær i alpelandet enn noen sinne.

Thomas Bernhard

Boka jeg nå har lest - ”Wittgensteins nevø,” med undertittelen ”et vennskap”- ble utgitt første gang i 1982. Det er en selvbiografisk roman der forfatterens 12 år lange vennskap med Paul Wittgenstein, nevøen til den kjente østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein, danner utgangspunktet for fortellingen. De to mennene hadde først og fremst interessen for klassisk musikk til felles. I boka beskriver Bernhard hvordan vennskapet deres utviklet seg videre da de begge var innlagt på samme sykehus. Dårlig helse var noe de to mennene også delte; Bernhard var lungesyk hele livet mens Pauls nerveproblemer førte til stadige innleggelser på psykiatrisk avdeling.

Ved hjelp av notater og opptegnelser fra disse årene gir Bernhard et bilde av vennen Paul og forholdet dem i mellom. Paul var et kulturmenneske, mer rik i ånden enn i penger. Selv om han tilhørte Wittgenstein-familien, en av Østerrikes rikeste familier, ødslet han bort formuen sin mens han levde. Mot slutten av livet ble de psykiske problemene hans verre og innleggelsene hyppigere. Det førte til at de fleste vennene hans, også Bernhard, tok avstand fra ham. I innledningen til romanen siterer forfatteren Pauls ønske om at vennen skal holde tale i begravelsen hans. Bernhard møtte aldri opp i denne begravelsen. For meg blir romanen derfor stående som det endelige gravskriftet over et tapt vennskap, og teksten blir den minnetalen Bernhard aldri holdt for Paul. 

Men boka er mer enn dette. I tillegg til å gi et portrett av Paul Wittgenstein er romanen like mye et portrett av forfatteren selv i denne perioden av livet. Her kommer Bernhards hat-kjærlighetsforholdet til hjemlandet tydelig til uttrykk; en innbitt forakt for det provinsielle og for det spissborgerlige, for Wiens kunstnermiljø og teaterscene gjennomsyrer teksten. Jeg syntes Bernhards bitende kommentarer til noen av prisene han er blitt tildelt var spesielt interessante - og fornøyelige i all sin groteskhet.


Etter å ha lest min første bok av Thomas Bernhard må jeg nok innrømme at det ikke oppstod en umiddelbar forelskelse mellom meg og denne forfatteren. "Wittgensteins nevø” er ingen spennings- eller konfliktdreven roman. Teksten består snarere en lang rekke tanker og erindringer satt ned på papir. Skal man velge enn bok som inngangsport til forfatterskapet hans bør man kanskje velge noe annet enn denne selvbiografiske romanen?

Når det er sagt så klarte boka å engasjere meg. Det er lenge siden jeg har følt meg så utfordret av en tekst, spesielt med tanke på det språklige. Bernhard har en særegen skrivestil med lange, omstendelige, repeterende, ja nærmest messende, setninger. Det florerer av komma og innskutte tanker. Det likte jeg godt. Jeg leste "Wittgensteins nevø” parallelt i norsk og i tysk utgave (på mobil – via Goethe instituttets gratis Onleihe-tjeneste). Å oversette Bernhard til norsk må være en mesterprøve for hvilken som helst oversetter. Selv om jeg foretrakk å lese den tyske originalteksten fremfor den norske oversettelsen synes jeg oversetter Sverre Dahl har gjort et svært godt arbeid.

Et ambivalent første møte med en ny forfatter til tross; Jeg er sikkert på at jeg kommer til å lese mer av Thomas Bernhard.

8 kommentarer:

  1. Flott omtale! Kanskje jeg også kommer til å lese noe av denne forfatteren, jeg prøver jo også å få lest en del fra 1001-listen :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, 1001-listen er flott når det gjelder boktips, og det er mange titler der som bare venter på å bli oppdaget! Jeg har fullt fokus på denne listen i år, og det er morsomt hvor mye "rart" man kommer over :)

      Slett
  2. Denne var interessant Anne, Bernhard er en en forfatter som interesserer meg (Har blogget om den merkelige boken "Mine priser")

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig, Randi! Selv om denne boka ikke var en fullstendig "inner-tier" har Bernhard en biografi som fascinerer meg. Jeg skal straks over å se din omtale av "Mine priser."

      Slett
  3. Der ser du altså.
    6 bøker på 1001-lista. The bible. Og enda er han ukjent for meg.
    Ble vel ikke helt bergtatt av omtalen din. Dvs omtalen var jo god, men beskrivelsen av boka gjør nok at jeg, som du foreslår prøver noe annet, selv om en liten bit av meg er svært fascinert av det biografiske elementet - og hele veien funderte på hvor jeg kunne presse den inn. (Hadde han bart?). En epilog, en selvbio? - crossover? Det sier seg selv at mannen må leses, vi skal jo tross alt gjennom hele lista. Kanskje du kan lete om en litt lettere tekst først - en som ikke er bedre på tysk og har plott og happy ending?

    (Hyggelig, hyggelig å møte deg igjen. Selv om det ble svært kort og flyktig - neste gang (mm det allrede er på julebordet) skal jeg ha lest Blonde.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Som du sier - lista skal vi jo i gjennom før vi dør, så det er jo bare for oss å kaste oss over både kjente og ukjente navn (sistnevnte er det jo en drøss av på lista).. Jeg skal lete meg frem til en enklere, morsommere bok som er bedre på norsk enn på tysk og gi en tilbakemelding når det er i boks! Jeg har forresten lyst til å lese noe av Handke også, men kvier meg. Han virker som en skikkelig blei - Hva er det med disse østerrikske forfatterne egentlig?

      Og veldig hyggelig å treffe deg på bloggtreffet! Jeg gleder meg til en dypsindig diskusjon om "Blonde" ved en senere anledning. Jeg får ikke kommet på julebordet i år, så der har du fått kjøpt deg litt tid :)

      Slett
  4. Å nei! Kommer du ikke på julebord? Skal man da gå et helt år til uten noe møte med deg? Så for meg jeg skulle forsøke å ta meg en tur... som Ingalill over her, jeg ble vel ikke sånn super fristet til å lese denne boka. Bare tittelen...ææææ (har Wittgenstein langt oppi halsen, hjelper ikke at det er nevøen...)
    Men skal holde øynene åpne i tilfelle du skulle ha lest noe mer/blogget av denne forfatteren.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, dessverre! Den helgen var allerede bort-booket. Det var veldig, veldig dumt, for det hadde vært hyggelig å treffes! Ikke for at man ikke kan ha et litterært møte dersom du tilfeldigvis er i Oslo av en annen anledning :) (Noe som hadde vært hyggelig)

      Hi, hi... jeg måtte le av det du skrev om Wittgenstein. Jeg har ikke så god kjennskap til filosofen W, men familien, eller skal man kalle det klanen, virket som en gjeng med spesielle personligheter. Jeg er glad jeg har lest Bernhard, og jeg kommer sikkert til å lese mer av ham, men denne boka var jeg også glad jeg var ferdig med. Den var ikke dårlig, bare annerledes - og utfordrende språklig.

      Slett