Rachel's Holiday av Marian Keyes

"I'm fine I said slowly. I'm perfectly happy except for some things in my life that need to be changed... Like just about everything, the thought forcibly struck me. My love-life, my career, my weight, my finances, my face, my body, my height, my teeth. My past. My present. My future. But other than that..."  

(Rachel's Holiday, side 206)

Irske Rachel Walsh skal på en velfortjent ferie. Tror hun. Åtte år i New York har satt sine spor, og hun tvinges til å ta en pause fra festingen, alkoholen og narkotika-bruken. Det intense party-livet har nemlig endt med en solid krashlanding. Kjæresten Luke har dumpet henne, bestevenninnen hater henne, og hun har fått sparken fra jobben sin. Kronen på verket er en overdose kokain med påfølgende pumping på sykehus. Etter denne opplevelse henter familien henne tilbake til Irland der hun sjekkes inn på en avrusningsklinikk. Rachel ser for seg et rekreasjonsopphold med SPA, trimrom og en og annen rockestjerne, men stedet er ikke som forventet. I begynnelsen av oppholdet nekter hun å erkjenne problemene sine, men etterhvert som behandlingen skrider fram får hun mer og mer innsikt i hvordan fortiden har vært med på å forme livet hennes. Først da klarer hun å endre seg selv.

Der er så rart! Da jeg var i 20-årene elsket jeg Marian Keyes sine bøker. Jeg husker jeg syntes at bøkene, som "Vannmelonen" og "De desperates Cafe" med flere, var lettbente, vittige og sexy. Romanpersonene var lette å like og kjenne seg igjen i. De var ofte unge, selvstendige jenter som hadde gått på en smell i livet. Med hjelp av familie og venner kom de seg likevel opp på beina igjen, gjerne med en ny, fantastisk kjæreste som bonus. Bøkene til Keyes var god sommerlektyre. Rett og slett bøker som fikk leseren i godt humør.

Nå er jeg i 30-årene og livet og preferansene er visst blitt endret. Jeg er uten tvil blitt gammel og lumpen, ikke lenger mottagelig for lettbent, vittig og sexy sjarm, ser det ut til. Eller kanskje det er boka som ikke riktig treffer? Jeg liker fortsatt Keyes måte å skrive på, men historien om Rachel fengte meg overhode ikke. Jeg klarte rett og slett ikke å leve meg inn i livet og problemene hennes. Handlingen er også ganske tynn og veksler mellom endeløse terapi-timer og tilbakeblikk på livet hennes i New York. For meg var det disse tilbakeblikkene som var mest underholdene. Bare så synd at det var så få av dem i boka. For når Rachel endelig erkjenner problemene sine har man allerede lest 2/3 av romanen, og ja, da er det litt for sent å bli engasjert. Jeg vurderte flere ganger å avslutte lesingen, men holdt ut til siste side. For meg var dette ingen stor leseopplevelse, dessverre. 

Liker du Marian Keyes, sier du? Da vil du sikkert like Rachel's holiday også. Er du blitt gammel og lumpen som meg? Da finner du sikkert annet å lese der ute.