mandag 11. februar 2013

Schweigen tut weh (Taushet gjør vondt) av Alexandra Senfft

   
To av lesemålene mine for 2013 er å lese flere bøker på tysk (jeg studerte tysk for flere år siden) og å bli flinkere til å lese andre sjangre enn skjønnlitteratur. Sterkt inspirert av Bok-Karete, en bokblogger med stor lidenskap for 2. verdenskrig, har jeg så smått tatt opp igjen min egen interesse for emnet. Jeg er spesielt opptatt av tyskernes Vergangenheitsbewältigung, dvs måten de har bearbeidet sin egen nære historie gjennom litteraturen. Dette oppgjøret med fortiden pågår fortsatt, og slikt blir det gjerne interessante leseopplevelser av!

I biografien Schweigen tut weh (Taushet gjør vondt) forteller forfatter Alexandra Senfft, et tysk etterkrigsbarn, historien til moren Erika. Morfaren til forfatteren var Hanns Ludin, SA-mann og Hitlers utsendte til Slovakia i krigsårene. Ludin hadde ansvaret for at mer enn 70 000 slovakiske jøder ble deportert til konsentrasjonsleirene, og etter krigen ble han tiltalt for krigsforbrytelser, dømt til døden og hengt. Da var Erika bare 14 år gammel.

Hanns Ludin

Som den eldste av 6 søsken måtte Erika raskt ta på seg et ansvar hun ikke var moden for, noe som førte til en voldsom opposisjon spesielt ovenfor moren. Hun ble "det sorte fåret" i familien med sin uforutsigbare oppførsel og sitt vekslende gemytt. Biografien følger Erika gjennom den vanskelige tiden etter farens død, gjennom ungdomsårene og videre i livet som voksen kvinne i etterkrigstidens Tyskland. De mørke sidene ved Erika blir stadig sterkere med årene. Hun plages av angst og depresjoner, og hun er ofte sengeliggende uten at legene klarer å stille noen diagnose. I voksen alder utvikler hun et omfattende alkoholmisbruk, et misbruket som til slutt tar livet av henne.

Ingen i Erikas familie ser sammenhengen mellom Erikas psykiske og fysiske plager og Hanns Ludins forbrytelser og straff. Først etter Erikas tragiske død begynner datteren å nøste opp i den delen av familiehistorien som ingen snakker høyt om. Historiene hun avdekker om moren danner utgangspunktet for denne biografien. I boka skildrer Senff hvordan tapet av faren preget Erika dobbelt: For det første var forbrytelsene faren ble dømt for uhyrlige, ja rent ut uforståelige for familien. Dessuten følte Erika det som et svik at faren selv meldte seg for de allierte for så å bli fengslet og dømt. Konflikten mellom skyldfølelse og lojalitet til faren forsterket følelsene av skam, og Erika fikk aldri mulighet til å bearbeidet dette traumet mens hun levde. Med såre eksempler fra eget liv viser forfatteren hvordan den ustabile Erika aldri klarte å skape nære bånd til sine egne barn.

Forfatteren Alexandra Senfft

"Når blir Taushet til skyld?" spør Senfft og tar i boka et oppgjør med familiens historie om Hanns Ludin som "den gode nazist." I følge familiemytene var Hanns et offer for omstendighetene, på feil sted til feil tid. Han rettet aldri en pistol mot noens hode og trakk av eller stod med nøklene til gasskamrene. Han bare gjorde sin plikt, uvitende om skjebnen til jødene han hadde ansvaret for å deportere. Nesten 65 år etter Hanns' død er det barnebarnet Senfft og sønnen hans Malte som på hver sin måte tar tak i den offisielle familiehistorien og betrakter den med et kritisk blikk. Sennft gjør det gjennom denne biografien og Malte med dokumentarfilmen 2 oder 3 Dinge, die ich von ihm weiss (på engelsk 2 or 3 things I know about him).

Senfft benytter i hovedsak brevvekslingen mellom familiemedlemmer som kilde når hun gjenforteller morens historie. Dette gir biografien et svært personlig preg, men denne måten å fortelle historien på har også sine ulemper. Forfatteren kjente ikke moren sin særlig god, og deler av fortellingen har derfor lite "kjøtt på beina." Tidvis syntes jeg boka var både blodfattig, tørr og også kjedelig. Forfatteren kjente heller ikke morfaren sin, og vi nærmer oss aldri Hanns Ludin, hans liv og motivasjoner i denne boka. Jeg synes boka er som mest levende, enn om mer tragisk, når forfatteren selv beskriver sitt ambivalente forhold til Erika, sin egen mor. Det er en vanskelig kjærlighet og et mor-datter-forhold som aldri preges av ekte nærhet. Det var først i arbeidet med denne boka, nesten ti år etter morens død, at forfatteren fikk en større innsikt i årsakene til morens personlighetsforstyrrelser.

Schweigen tut weh, med undertittelen "en tysk familiehistorie" er likevel en viktig og ikke minst modig historie om hvordan en familie fortsetter å berøres av krigen, selv mange ti-år etter krigens slutt. Med stor presisjon viser forfatteren hvordan tre generasjoner kvinner har håndtert familiens nazi-fortid på svært ulike måter. Bestemoren, lojal mot sin avdøde ektemann, fortiet fortiden. Moren Erika fortrengte den, men det kostet. Gapet mellom historisk og personlig "sannhet" brøt henne ned både fysisk og psykisk. Barnebarnet, forfatteren selv, har konfrontert fortiden. Ved å utfordre vedtatte sannheter og sette ord på det usagte har hun gitt seg selv og familien en alternativ måte å tolke sin historie på.

12 kommentarer:

  1. Spennende!!! Skulle ønske jeg kunne tysk skikkelig. Tror du dette er en bok jeg ville greid å streve meg gjennom?
    Finner jo INGENTING av denne forfatteren på norsk hvert fall :(
    Ser jeg i det minste må bestille med DVD'en (2 or 3 things...)

    Tusen takk for link! Litt vittig, leste ditt innlegg etter at jeg hadde posta et hos meg selv...der linka jeg nemlig til deg :)
    Ha en flott uke!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, i lige måde - takk for linken, Karete! To sjeler, èn tanke, som det heter:)

      Det finnes svært lite tysk WW2-litteratur oversatt til norsk, dessverre. I litteraturen og forskningen ser det ut til at de europeiske landene fokuserer på sine egne (nasjonale) traumer når det kommer til andre verdenskrig. I Norge har det vel primært vært skrevet mye om motstandsbevegelsen og jødeforfølgelsen, mens vi først de siste årene har sett bøker "fra den andre siden", om norske fronkjempere og NS-barn.

      Det jeg synes er spennende med bøker a la Schweigen... er at de ikke bare forsøker å beskrive HVA som skjedde, men også forsøker å finne svar på HVORFOR folk handlet som de gjorde.

      Dersom du først skal knote deg gjennom en tysk bok om emnet vet jeg ikke om jeg kan anbefal denne. Men dokumentaren "2 or 3 things" virker i alle fall uhyre spennende. Mens boka ser på ett menneskes fortrengning av fortiden ser filmen på en families kollektive fortielse. We like!!



      Slett
    2. Nå venter jeg på pakke fra Amazon :) MÅ bare se den DVD'en.
      Jeg tenker litt på "Dette visste vi ikke noe om" (Longerich) når jeg leste det du hadde skrevet om "Schweigen tut weh". Bare at den omfatter mer enn "bare" holocaust. Vet ikke om du er med på hva jeg mener?

      Håper forresten på en tur til Bayern og området rundt når det blir litt mildere i været. Håper å få sett innom Berchtesgaden/Berghof og diverse museer.
      Har du vært der?

      - Av og til skulle jeg ønske jeg var mer opptatt av annen litteratur. Men klarer ikke rote meg bort fra denne krigen :/

      Veldig takknemlig for alle de fine tipsene jeg får fra deg! Og takk igjen, for link :)
      Helt enig..."to sjeler..." ;)

      Slett
    3. Jeg forstår hva du mener! Noe av det som berører med ww2 er kanskje måten alt som skjedde fortsetter å påvirke mennesker og generasjoner. Skillet mellom historisk sannhet ("det var dette som faktisk skjedde") og de involvertes personlige sannhet ("dette kan da umulig ha skjedd / hvordan skulle jeg vite at dette kunne skje?") er veldig interessant synes jeg!

      Den turen til Bayern høres veldig spennende ut! Midt i blinken for deg med ditt interessefelt. Jeg har ikke reist rundt i Bayern, men jeg bodde et halvt år i Salzburg i studietiden. Var en tur i München i fjor også - kjempefin by!

      Jeg håper "2 or 3 things" faller i smak! Du har ikke vurdert å starte en ww2-blogg ved siden av bokbloggen da? Jeg er sikker på at det er mange der ute som deler interessen din :)

      Slett
  2. Imponerende at du leser på tysk! Også sakprosa da.

    Litt synd at den ikke finnes på norsk (?), kunne ikke tenke meg å lese den selv (har en merkelig aversjon mot WW2), men har veldig lyst til å gi den til en venninne: som ville ha fått uendelig mye ut av den. Også kunne hun ha lagd coockies til meg og glødende fortalt om boka. Ah.

    SvarSlett
    Svar
    1. Noen hårete mål må man sette seg! Men når du kalte det tysk sakprosa hørtes lesningen plutselig uhyre seriøst ut...OK, det var den også :)

      Dersom venninnen din kunne tenke seg et pent lest eksemplar av boka så vil jeg gjerne adoptere den bort. Du kan sende meg adressen din til bokofilia@hotmail.com, så lar det seg absolutt ordne. Elles kan boka bestilles fra tyske Amazon eller en bokhandler som kjøper inn utenlandske titler.

      Man trenger jo ikke å lese en bok selv for å få noe ut av den. Heldigvis har vi bokblogger og venninner som baker cookies:)

      Slett
    2. Venninna mi er mer stødig i tysk enn meg - men jeg tror nok hun holder seg til barne og ungdomsbøker, dessverre. Men takk så mye for tilbudet!

      Dette med at man kan få utbyttet av bøker uten å lese dem selv, har jeg ikke tenkt over før - men det er jo veldig sant.

      Slett
  3. Så koselig med kommentar og skryt av det jeg skrev om After Dark. Morsom illustrasjon av Murakmis bøker å finne i et av dine innlegg her på bloggen også.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kommentaren til deg var bare velfortjent skryt:) Kos deg videre med Murakami! Heldige er vi som slukes inn i universet hans!

      Slett
  4. Veldig spennende! Jeg tror jeg skal kjøpe denne til min kjæreste, han er halvt tysk, men bærer mer nag til tyskerene enn noen andre jeg kjenner. Tror han kunne hatt godt av å lese Taushet gjør vondt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, temaet er veldig spennende! Ikke bare får valgene man tar konsekvenser, men valgene har også konsekvenser ut over en selv, i dette tilfellet for barn og barnebarn. Det er nok mange tyskere som fortsatt bærer rundt på denne følelsen av "kollektive skyld." Bøker som Schweigen.. er et godt eksempel på hvordan enkeltindivider forsøker å ta et oppgjør med fortiden og frigjøre seg fra forfedrenes synder. Man kan og bør ikke lastes for fortiden, men alle har et ansvar for å ikke gjenta den.

      Slett
  5. Det var forøvrig en interessant "parallell-historie" med norsk fortegn i Aftenposten 27.2.2013: http://www.aftenposten.no/kultur/--Jeg-har-snudd-nazi-arven-til-en-personlig-seier-7132199.html

    SvarSlett