Beklager, spalten "Bok og Film" utgår

Mitt dilemma... (Kilde)

Jeg hadde egentlig tenkt å introdusere en ny spalte i bloggen i år. Spalten skulle ha det fengende navnet "Bok og Film", og tanken var at jeg skulle lese en bok for så å se en film med tilknytning til boka. Deretter skulle jeg skrive noe klokt og underfundig om opplevelsen. Jeg hadde til og med en plan: Gudfaren av Mario Puzo og filmene ved samme navn, Truman Capotes Med kaldt blod og deretter filmen Capote, Joyce Carol Oates Blonde og filmen My week with Marilyn. Ja, du skjønner konseptet?

Det var et spennende tankespinn helt til jeg kom på at jeg jo egentlig ikke er så glad i film. Det er ikke det at jeg ikke kan se en film og like den, ja til og med elske den, men selve filmopplevelsen, særlig de storslagne, blir ofte for overveldende. Bøker kan jeg sette "på vent" eller distansere meg mentalt fra. Jeg kan hoppe over avsnitt eller lese dem så lynraskt at beskrivelsene mister noe av kraften. En film derimot er så gjennomgripende og visuelt. For ikke å snakke om filmmusikken! Den har en egen evne til å få frem hele følelsesspekteret i meg og gjør at noen filmer føles mer som et maratonløp enn sofakosen det er ment å være. Slik er min subjektive opplevelse av film.

Jeg har hatt dette ambivalente forholdet til film så lenge jeg kan huske. Jeg har alltid vært lettrørt, lettskremt og generelt lett å engasjere. Disse egenskapene kan gjøre film til en krevende øvelse. Jeg misunner alle dere som har evnen til å slippe kontrollen, gi seg en film i vold og virkelig nyte det. Hvordan unngår dere å bli emosjonelle vrak? Eller å få en adrenalin-overdose som holder dere våkne til langt på natt? Tja, jeg undres!

Historien om Pi...close enough (Kilde)

I tillegg til dette med å være dårlig til å se film er jeg heller ikke så begeistret for å se filmer som er basert på bøker. For ikke å snakke om filmatisering av mine favorittbøker! I motsetningen til filmelskere klarer jeg sjelden å skille bok og film fra hverandre og verdsette ulikhetene mellom dem. Jeg klarer ikke å betrakte filmen som en annen måte å fortelle en historie på. Jeg er detaljorientert og har altfor stor fantasi. Denne kombinasjonen er nok grunnen til at jeg alltid har vært mest glad i bildene inne i mitt eget hode. Da er det ikke rart at en bok-til-film-versjon sjelden lever opp til forventningene mine.

En storslagen bok kan selvfølgelig bli en storslagen film, men det er her jeg rykker tilbake til start. En storslått filmopplevelse gir meg ofte en ubehagelig emosjonell overdose, først og fremst på grunn av det visuelle. Romanen "Historien om Pi" gjorde for eksempel stort inntrykk da jeg leste boka for en del år siden. Filmatiseringen har fått mye skryt,  men jeg tør nesten ikke tenke på hvor sterkt jeg ville bli berørt av den. Etter å ha lest Susan Cains Quiet. The power of introverts i fjor forstår jeg nå litt mer av dynamikken, eller mangel på sådan, mellom meg og film. I følge Cain viser forskning at noen mennesker er mer sensitive for stimuli enn andre og derfor trenger mindre av dette. Disse menneskene, og her kommer nok jeg inn, tømmes gjerne for energi når mengden stimuli blir for stor. Da er det ikke rart at noen filmopplevelser gir meg en total "overload."

Er det andre der ute som foretrekker bøker fremfor filmer? Og dere som liker film, kan dere anbefale meg noen gode filmatiseringer? Kanskje spalten "Bok og Film" likevel har en framtid?

(Kilde)