Opp- og nedturer med Nick Hornby

Jeg har alltid vært veldig svak for Nick Hornbys bøker, og det er ikke til å komme utenom at denne svakheten har en nostalgisk side: Romanene Tribunefeber, Hight Fidelity og Gutter er Gutter var alle gode leseopplevelser da jeg leste bøkene første gang for noe som nå føles som en evighet siden. Jeg husker jeg levde meg veldig inn i Hornbys historier og personene han presenterte for oss lesere. I Tribunefeber tegner forfatteren for eksempel et fascinerende selvportrett ved å utlevere seg selv og sin lidenskap for fotballaget Arsenal. Slikt blir det gode bøker av.

Den viktigste grunnen til at jeg stadig kommer tilbake til disse bøkene (jeg leser dem på nytt cirka hvert 5. år) er språket i dem, humoren og ironien. Ikke ulikt forfatteren Mark Haddon skildrer Hornby romanpersonene sine med mye kjærlighet, og både Haddon og Hornby har denne evnen til å fortelle alvorlige historier på en morsom måte. Hornby har skrevet flere bøker de siste årene, men det er først nå jeg har trådd utenfor komfort-sonen min og hoppet av denne evige tre-romaners rulleringen. Dette vågestykket skulle vise seg å slå begge veier.

Nedtur: Juliet, Naked (2009)

Først ut i årets "Hornby-prosjekt" (som det kanskje kan kalles når man leser to bøker av samme forfatter på rad) var Hornbys siste roman Juliet, Naked, utgitt i 2009. Jeg hørte boka i lydbokversjon, og jeg hadde forventet meg et friskt gjensyn/gjenhør med forfatterens skarpe øye for en god historie, vittige formuleringer og interessante personbeskrivelser. Dessverre syntes jeg ikke min gamle forfatterhelt fikk til noen av disse tingene i denne boka.

I Juliet, Naked møter vi Annie som lever et ganske innholdsløst liv sammen med samboeren Duncan. Forholdet mellom dem preges i stor grad av Duncans lidenskapelige beundring for den amerikansk sangeren Tucker Crowe som ga ut albumet Juliet, Naked for 20 år siden. Etter utgivelsen trakk artisten seg ut av offentlighetens lys. Siden da har Duncan og en skare likesinnede levd ut sin dyrking av Crowe på nettet. En dag mottar Annies samboer en CD med demo-låter til Crowes nye album, det første på 20 år, og skriver en entusiastisk omtale på artistens fan-side. Annie er ikke like begeistret for det hun hører, og hun publiserer sin egen mening om de nye sangene det samme nettforumet. Dette fører til store endringer i Annies liv, både når det gjelder kjærligheten, jobben og framtiden. Tucker Crowe tar nemlig kontakt med Annie på e-post, og de to oppretter kontakt, først online og deretter i virkeligheten. Så langt, alt vel? Nei, egentlig ikke.

For å ta konklusjonen først: Denne Hornby-boka falt ikke i smak hos meg. Jeg forstår at forfatteren med denne boka gjerne vil si noen om hvordan Internett fremmer en kjendisdyrkelse der "etablerte sannheter" faktisk ikke stemmer overens med virkeligheten. For eksempel vet ingen av fansen til Tucker hvordan han egentlig ser ut etter 20 års fravær fra rampelyset. De eneste bildene av Tucker på nettet er faktisk bilder av naboen hans (blant venner kalt Fake Tucker eller ganske enkelt F***er). Det florerer også en mengde Juliet, Naked-tolkninger på nettet, men etterhvert som vi leser boka ser vi at disse tolkningene er milevis fra Tuckers egentlige mening med platen. Jeg forstår også at forfatteren ved å la Tucker og Annie møte hverandre leker med tanken om "hva som ville ha skjedd" dersom realiteten treffer den fans-skapte "virkeligheten", basert på myter og synsing. I møtet mellom disse to verdene kommer Annies samboeren Duncan i alle fall dårlig ut.

Dessverre engasjerte hverken historien eller problematikken i boka meg noe spesielt, selv om folks interesse for kjendiser og verdens-vevens bidrag til dette fokuset absolutt er interessant. Jeg synes Juliet, Naked manglet det fornøyelige og bittersøte språket jeg vanligvis forbinder med Hornby. Historien er tynn, og Tucker og Annie må være blant de mest usannsynlige parene i litteraturhistorien. At forfatteren denne gang har valgt seg en kvinnelig hovedperson er spennende, men selv om jeg er på Annies alder klarer jeg ikke å leve meg inn i situasjonen hennes. Og det at hun forelsker seg Tucker, til tross for forhistorien hans, med eks-koner, barn og forpliktelsevegring, klarer jeg bare ikke å forstå. Uansett, Hornbys siste roman var ikke noe høydepunkt for meg. Lydbokversjonen falt heller ikke i smak. Oppleseren hadde hakket for mange be-toningsfeil til at hun klarte å gjøre denne bok-opplevelsen til noe mer.

(T)opptur: The Complete Polysyllabic Spree (2007)

Beklager det billige påske-ordspillet i overskriften, men påske er nå en gang påske! Når man har hatt et mindre oppløftende møte med en yndlingsforfatter er det bare å holde hodet kaldt, følge fjellvettreglene og lytte til erfarne kjentfolk. Både Linesbibliotek og Ingalill har den siste tiden anbefalt Nick Hornbys spalte "Stuff I've been reading" i magasinet Believer. Her skriver Hornby om sitt forhold til litteratur og om bøker han leser, og heldigvis for oss er essayene også samlet i bokform. Og - halleluja - det er utrolig fornøyelig lesning!

I The Complete Polysyllabic Spree får vi vite alt om hva forfatteren har lest, har kjøpt, skal lese og vil lese av bøker. Dette er Hornby slik jeg liker ham; herlig maksimalistisk, fornøyelig og interessant. Hornby skriver om det å lese på en måte som mange bokelskere kan kjenne seg igjen i. Her er det lesetørke og lese-overload: Hva gjør man når ingen bøker frister, og hva skal man lese når man har hatt den fullkomne leseopplevelse? Blant annet.

Der Juliet, Naked var skåret ned til beinet språklig sett er språket i The Complete... et overflødighetshorn når det kommer til boktips, vittige formuleringer og smarte vinklinger på lesingen. Et lite tips kan være å lese boka som e-bok da ordbokfunksjonen vil gi deg fullt utbytte av Hornby boltringer i det engelske språket. Ord som matey, ludicrous, assiduous, wussy og beatific smaker godt på tungen men det er ikke alltid lett å vite hva ordene betyr. Men ikke la deg avskrekke! Det er språket som virkelig gir boka klasse!

Gullkornene sitter også løst, som f.eks "All the books we own, both read and unread, are the fullest expression of self we have at our disposal" eller "Book lenght, like time, is an abstract consept (særlig når vi leser korte, men kjedelige bøker)." Hornby hadde heller ikke vært Hornby dersom han hadde unnlatt å nevne fotball, for livet består jo annet enn bøker og lesing for de fleste av oss: "Ah, the old dilemma: books versus rubbish (or maybe, books versus stuff that can sometimes seem more fun than books.)." 

Det er lett å kjenne seg igjen i Hornbys boktanker, og jeg flirte og lo meg gjennom hele boka. The Complete Polysyllabic Spree er bok som må nytes langsomt (ellers tar den altfor fort slutt), og jeg kan anbefale den på det varmeste til alle som er glade i bøker!

GOD PÅSKE!
(Måtte godværet holde - jobber med påskefargen)