American Pastoral av Philip Roth

Three generations. All of them growing. The working. The saving. The success. Three generations in raptures over America. Three generations of becoming one with a people. And now with the fourth it had all come to nothing. The total vandalization of their world.

(Philip Roth, American Pastoral, s. 237)

En av USAs mest priselønnede forfattere, Philip Roth, har jeg vært nysgjerrig på lenge. Roth blir gjerne brakt på bane når nobelprisen i litteratur skal deles ut, og med hele åtte romaner på listen med 1001 bøker man må lese før man dør er det ikke tvil om at forfatterskapet hans er verdsatt. American Pastoral er min første roman av denne forfatteren, og jeg må innrømme at det var Pulitzerprisen han mottok for boka i 1998 som avgjorde valget. At forfatteren selv mener at dette er en av hans beste bøker veide også tungt. Jeg ble i alle fall ikke skuffet! Etter min mening kunne jeg ikke valgt en bedre roman som introduksjon til Roths forfatterskap.

For noen ganger er man så heldig at alt klaffer med lesingen. Du vet, den gode følelsen man sitter igjen med "when reading is going well, one book leads to another and to another, a paper trail of theme and meaning," som forfatteren Nick Hornby så presist uttrykker det i boka si The Polysyllabic Spree. Det er nettopp en slik følelse jeg fikk av å lese Roths roman. Boka handler, i alle fall i det ytre, om politisk radikalisering i sin ytterste konsekvens. Slik føyer den seg inn i rekken av bøker jeg har lest den siste tiden med ekstremisme som tema (for eksempel dokumentaren om Baader-Meinhof-gruppen og Geir Lippestads bok om 22/7-rettsaken). For meg ga det lesingen en ekstra dimensjon.

American Pastoral er en ekte amerikansk tragedie - på flere plan. Romanen er først og fremst en studie av en familie i dyp krise. Bokas hovedperson, Semour "Swede" Levoy, har levd den amerikanske drømmen til fulle. Som tredje generasjons jøde har han foretatt en ikke ubetydelig klassereise, om man kan kalle det slik. På high school var "Swede" idrettshelten alle beundret, og som voksen overtok han familiebedriften og ble en fremgangsrik forretningsmann. Vakker kone, yndig datter og drømmehuset til tross; Hele Semours tilværelse går til grunne den dagen en bombe raserer postkontoret i den lille hjembyen. En person mister livet, og den 16-årige datteren Merry blir etterlyst for attentatet. Merry selv går under jorden og nekter videre kontakt med familien. Familien står lamslått tilbake. Semours amerikanske pastorale, hans idyll, forvandles til et mareritt.

Kilde

Jeg leste også boka som en svanesang over USAs gyldne og optimistiske etterkrigsår. Handlingen i boka er lagt til slutten av 1960-, begynnelsen av 70-tallet, en tid hvor protestene mot Vietnamkrigen var på sitt sterkeste. Anti-krigsbevegelsen avfødte en radikal fløy som oppfordret til voldelig motstand mot myndighetene. Før jeg leste Roths roman kjente jeg bare til fremveksten av venstreradikale grupper i Europa. At ventreekstreme grupper også hadde fotfeste i USA på den tiden var ukjent for meg. I boka si lager Roth en forbindelse mellom Merry og gruppa Weather Underground Organization, som gjennomførte en rekke bombeattentat mot offentlige bygninger i USA i 1970-årene.

Sentralt i boka står dessuten historien om hanskefabrikken som Levoy-familien bygde opp gjennom flere år. Bedriften representerer familiens vei from rags to riches på noen få generasjoner, en suksesshistorie som bare kunne skjedd i USA. Med sine handlinger tar ikke Merry bare avstand fra religionen og alt familien har oppnådd av fremgang. Hun vender også ryggen til landet som har gjort denne fremgangen mulig.

American Pastoral fanget meg fra første stund, både på grunn av den historiske rammen, den psykologiske dybden og fortellerstilen. Jeg er også svak for dystre historier der familiehemmeligheter avsløres en for en. Det er forfatteren Nathan Zuckerman, Roths alter ego, som gir oss historien om Levoy-familiens fall. Jeg likte veldig godt hvordan fortellingen stadig veksler mellom indre monolog (Semour) og en allvitende, men nokså upålitelig fortellerstemme (Zuckerman). Jeg ble helt oppslukt av romanen, men også litt forvirret. Zuckerman/Roth lurer leseren til å tro at hans versjon er den rette, men hva er den egentlige sannheten?

Språket til Roth er rikt, intenst og full av energi. Jeg liker den kompromissløse stilen hvor forfatteren hele tiden balanserer hårfint mellom satire og tragedie. Det er lett å forstå hvorfor forfatteren nevnes som kandidat til nobelprisen i litteratur. Det er i alle fall sjelden jeg leser noe så friskt og annerledes. Jeg kommer definitivt til å lese mer av Philip Roth!