Jeg har ulike strategier for å takle de vanskelige leseopplevelsene. Spesielt Skumlesning og Hoppe-over-avsnitt (også kalt Lese med spamfilter) er gode og velbrukte metoder. Men av og til er bøkene for gode, handlingen for spennende og språket for oppslukende, og jeg glemmer forholdsreglene mine. Under har jeg listet opp tre bøker som har hatt høy snufse-faktor-score hos meg:
1) Det jeg elsket av Siri Hustvedt:
Hvordan møter man sorg og hvordan lever man seg gjennom den? Hustvedts nydelige roman er blant mine største leseopplevelser og en av de første bøkene jeg husker å ha hulket meg igjennom. Det var spesielt scenen der den ene sønnen dør som fikk frem tårene. Jeg vet ikke om jeg tør å lese denne boka på nytt nå når jeg selv har fått barn.
2) Kompani Orheim av Tore Renberg:
Mannen som elsket Yngve er fortsatt min favoritt-bok om Jarle Klepp, men dette er virkelig en oppvekstroman til å grine av! Da boka var slutt og faren død måtte jeg bare ta meg 5 minutter og gråte litt. Med mannen min som forfjamset tilskuer.
3) Tempelridderen av Jan Guillou:
En overraskende bok på lista, kanskje, men Guillous Arn-triologi er både spennende og gripende. Dette er bok 2 i serien, og hovedpersonen Arn befinner seg midt i korsfarerkrigen. Det er dramatisk, det er blodig og folk dør som fluer. Jeg lå på et hotellrom i Madrid og lot tårene flomme da hans trofaste følgesvenn, hesten (!), ble drept. Denne serien skal jeg lese om igjen om ikke lenge.
Hvilke bøker er du blitt rørt av?
Bøker der barn dør er noe av det tøffeste jeg leser om, så det unngår jeg som regel. Spesielt der det har en sentral del av handlingen.
SvarSlettJeg hulket av Julie Orringers "Den usynlige broen"- den var utrolig sterk. Ellers kan jeg snufse, få klump i halsen, gåsehud , etc av bøker rett som det er. Men som du også sier, så er film ofte sterkere , pga musikken, og at film ofte går mer rett inn i følelsene. En bok kan man filtrere i større grad, om enn ikke alltid hvsi man blir helt oppslukt.
Jeg gråt også i Siri Hustvedts Det jeg elsket. Jeg har tre barn og fikser definitivt ikke å lese den igjen.
SvarSlettEllers er Terje Vigen noe av det mest umiddelbare tårefrembringende jeg vet. Hver sommer leser en eller annen hele diktet høyt på ferie på Sørlandet, og hver gang pipler tårene frem.
Sist bok jeg leste der jeg gråt var The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry i fjor- - stemningen var så lun og tuslete overfladisk at når det plutselig ble oppriktig og trist var det så uventet og -- der kom tårene.
@Anita og Clementine: Jeg er enig i at bøker hvor barn kommer til skade er det værste, både dokumentarer og i romans form. Jeg er rett og slett allergisk mot det! Jeg måtte humre litt når Harrold Fry-boka blir nevnt. Det er en typisk bok hvor man har senket "guarden" og plutselig overrumples.
SvarSlettJeg trodde lenge at jeg var følelsesmessig kald mens jeg leste bøker, men jeg har nylig funnet ut at jeg gråter veldig lett mens jeg leser. Jeg gråter veldig ofte når noen dør, eller hvis noen har dødd før boken starter og dette blir fortalt om. Jeg også alltid hvis det handler om mishandling på en eller annen måte. Spesielt mishandling i hjemmet. Da skal det lite til. Den siste boken jeg gråt til var Looking for Alaska, men jeg har aldri grått så mye som jeg gjorde da jeg leste Forbidden (Tror jeg da). Da hylgren jeg i en halvtime etter at jeg var ferdig.
SvarSlettJeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen din! Død og mishandling er noe herk! Å gråte av en bok føles ofte ofte uvirkelig, men litt godt også...
SlettJeg vet vel ikke helt om jeg gråt men jeg snufset nok litt da jeg leste "Ikke forlat meg" av Sæterbakken. Jeg gråt faktisk da jeg leste den kommende boken til Cecilie Enger ("Mors gaver"), ellers tror jeg det har mye med hva slags humør man er i når man leser.
SvarSlettJeg gråter ikke av bøker med mishandling. Jeg lar meg forferde/provosere osv. men gråte gjør jeg ikke.
Kanskje har jeg lettere for å ta til tårene når det kommer til musikk.
Svanen (Dyrenes karneval) tuter jeg av så fort jeg hører de første notene (ja det er litt klisjeaktig...)
Noterer meg for øvrig at jeg tydeligvis bør lese mer av Siri Hustvedt?
Ja, humøret har alt å si når det gjelder bøker, både når det gjelder hva vi får ut av dem og hva de får oss til å føle.
SlettJeg har lest flere bøker av Hustvet (Blindfold, Sommeren uten menn, Når du ser meg) men ble ikke helt overbevist. Det jeg elsket, derimot, skinte. Jeg er spent om jeg ville fått samme leseopplevelse nå. Det er mange år siden jeg leste boka sist.
Heidi (Johanna Spyri) og Onkel Toms hytte (Harriet Beecher Stowe) las eg fleire gonger då eg var ein jentunge, og eg gråt kvar einaste gong. Som vaksen har det knapt hendt at eg har tatt til tårene av ei bok, - eg er ikkje av den lettrørte typen. Sentimentale bøker pleier å irritera meg.
SvarSlettEit par unnatak: Eg vart sterkt rørd av Kristin Lavrandsdatter-trilogien og kjende ein liten klump i halsen då eg las Kompani Orheim.
Eg har også lest Arn-trilogien og likte godt dei bøkene - men eg gråt ikkje.
Romanar som handlar om mishandling/overgrep/drap på barn opprørar meg sjølvsagt, men eg gret ikkje - fordi eg veit det er fiksjon. Forteljingar frå verkelegheita er annleis, - då vert eg så opprørt og engasjert at eg rett og slett blir dårleg. Difor ønskjer eg ikkje å lesa bøkene om Christoffer-saka og Alvdal-saka, trass i at det sikkert er gode og viktige bøker.
Jeg kjenner også det samme for bøkene om Christoffer-saken og Alvdal-saken, og ikke minst bøkene om 22/7. Det er viktige bøker, men ikke noe for mitt sarte mammahjerte. Jeg har fått min "dose" gjennom mediene.
SlettDet er en kunst å balansere mellom sentimentalitet og ektehet. Men noen klarer det! Ellers så tror jeg at mye ligger i oss lesere - dagsform, humør etc for hvordan en bok treffer oss.
Herlig med barndomsminnene :)
En bok som gjorde veldig sterkt inntrykk på meg var Joyce Carol Oates' "En enkes fortelling". Sterkt og vakkert om hjerteskjærende sorg etter at hennes ektemann døde.
SvarSlettDer minnet du meg om at jeg må lese mer av Oates! Jeg elsket "Blonde" og har lest den flere ganger. Men ingenting annet av henne. Jeg kan tenke meg at "En enkes fortelling" berører.
SlettI likhet med deg gråter jeg mye lettere av film enn bøker. Når jeg først gråter av en bok, - er det sjeldent logisk. Jeg blir ikke nevenlig berørt av døde eller mishandlete barn (spesielt ikke om historiene er sanne - kanskje jeg distanserer meg med vilje). Men jeg kan ta til tårene når bipersoner dør i fantasyromaner, eller når Samewise Gamgee kommer med de samme klokke ordene som de fjorten første gangene jeg leste lotr.
SvarSlettDet som er fint med bøker kontra film er at man kan moderere bildene i sitt eget hode alt ettersom. Men plutselig skjer noe uventet og man har glemt å stålsette seg. Og visdomsord som går rett til hjertet :)
SlettDen boka jeg har grått desidert mest av er "Me Before You" av Jojo Moyes. Fantastisk bok, men også den absolutt tristeste jeg har lest. Den er bare hjerteskjærende, en bok jeg aldri glemmer...
SvarSlettTakk for at du delte! Jeg måtte sjekke denne på Amazon, og ja, jeg kan forstå at dette er en bok som trigger tårekanalene :)
Slett