Etter en lang (men god) Knause-Pause har jeg trådd inn i Karl Ove Knausgårds omfangsrike, stygg-vakre og detaljerte univers igjen. Min kamp-bøkene er et ambisiøst prosjekt, både for forfatteren og leseren, men jeg stiller forberedt i år! i fjor leste jeg Min Kamp 1 og Min Kamp 2, og jeg gikk så langt at jeg utropte bok 1 til min beste leseopplevelse 2012. Ikke verst! Knausgård skriver gnistrende godt, og jeg beundrer og nyter språket i bøkene hans. Likevel trengte jeg en pause i knausinga etter at de to første bøkene var fortært. Tematikken er sterk, og jeg følte at språket hans ville miste kraften og intensiteten, bli en vane, uten en pause fra serien. Nå er jeg derimot tilbake der jeg slapp.
En av de viktigste romanfigurene i Min kamp 1 er Karl Oves far. Etter at jeg hadde lest den boka klarte ikke å slutte å tenke på hvorfor Karl Ove var så redd ham. Hvorfor følte han en slik fremmedhet, ja nært sagt et hat til sin egen far? Det ga ikke boka noe tydelig svar på. I Min Kamp 3 får vi derimot hele historien, og den er ikke spesielt hyggelig. Som småbarnsmor grøsser jeg på ryggen av denne mannen som Karl Ove og broren var grunnleggende redde for gjennom hele barndommen. Men nye ubesvarte spørsmål dukker også opp. Hvorfor er denne faren var ute av stand til å være far? Jeg liker å stille slike spørsmål.
I de to første bøkene i serien veksler Knausgårds stadig mellom fortid og nåtid. Denne romanen er derimot mer kronologisk fortalt der vi følger Karl Ove gjennom oppveksten på Tromøya frem til han flytter til Kristiansand etter 6.klasse. Frykten for farens uforutsigbare temperament er alltid nærværende hos Karl Ove, men heldigvis er barndomsskildringen og -minnene hans mer enn bare dette.
Med typisk selvutleverende blikk skildrer Knausgård alle de tingene som setter spor når man vokser opp: musikk, bøker, venner, den første forelskelsen. Det siste er akkurat så sterkt og så kleint som det bare kan være når man er 12 år. Karl Ove kjenner sterkt på følelsen av å være anderledes, og han strever med å knekke de sosiale kodene i vennekretsen. Hva man kan og ikke kan si om andre, er en av de tingene han må lære på den harde måten. Han blir flere ganger irrettesatt av de voksne når han har vært for løsmunnet:
- Det er ikke alt vi vet om andre som vi kan si videre, sa hun. - Det du sa om faren til Leif Tore, for eksempel. Tror du ikke Leif Tore er lei seg for det?Etter å ha lest de tre første Min Kamp-bøkene må jeg jo si at den virkelige Karl Ove Knausgård ikke har latt seg stanse av denne type korrigeringer. Men fader så sterk litteratur det blir av det!
- Jo, sa jeg.
- Da vil jo ikke han at andre skal få vite det. Forstår du det?
- Ja, sa jeg og begynte å grine.
- Det er noe som heter privatliv, sa hun. - Vet du hva det er?
- Nei, sa jeg og snufset.
-Det er alt som hender, hjemme hos oss og hos dere og hos alle. Om man ser det som hender hos andre, er det ikke alltid fint å fortelle det videre. Forstår du?
Jeg nikket.
(Min Kamp 3, side 152)
Jeg likte at Min Kamp 3 kastet lys over en del ting som vi bare ante konturene av i de to foregående bøkene. Selv om mange av episodene i boka var smertefulle å lese, var det for eksempel fint å se farmoren til Karl Ove som noe annet enn den senile, halvt alkoholiserte damen vi møtte i bok 1. Jeg synes bok 3 var mer lettlest også, samtidig som språket kanskje ikke var like intenst dirrende som i de to andre bøkene. Etter min mening lykkes Knausgård nok en gang med å skildre livet "som det er" på både godt og til tider veldig vondt.
