Skyld av Ferdinand von Schirach

Bloggen min har vært i "stand-by"-modus den siste tiden. Det har vært travle dager på jobb med mye tid foran PC-skjermen. Når jeg vel har kommet hjem har jeg ikke vært motivert for enda mer skjermtid. Jeg leser selvfølgelig, men det går trått. Tykke bøker er min svøpe, og skal jeg komme i mål med 650 sider om Mick Jagger til Moshonistas biografilesesirkel må jeg ta drastiske grep. Hjernetomme fjernsynsprogram (her snakker vi TLC, Bliss, kanal 5 etc) er dessverre min akkilleshel og evige tidstyv. Vaakum søker vaakum.

Men omtalene kommer, sakte men sikkert, jeg lover! Sist bok ut i leserekka har vært Ferdinand von Schirachs andre novellesamling Skyld. Jeg tror jeg har lært meg å lese von Schirachs små historier nå. De må leses sakte på forsiktig innpust og utpust, bare en eller to fortellinger om gangen. Innholdet er påtrengende, nærmest invaderende i formen, og det er umulig å forholde seg likegyldig til det man leser. Hver historie gir et stort sug i magen. Og så kommer tankene...

Von Schirachs debut-bok, novellesamlingen Forbrytelser, var en av mine største leseopplevelser i fjor. Fortellingene i denne boka utfordret og overrasket meg, både når det gjaldt tematikk og forfatterens enkle, men presise språk. Oppfølgeren Skyld er skrevet over samme lest; den består av 15 små noveller som alle mediterer over spørsmålene skyld og uskyld, soning og straff. På en mesterlig måte viser forfatteren oss hvilke dilemma advokater og rettsvesenet står ovenfor når skyldspørsmål skal avgjøres. Gang på gang setter von Schirach vårt moralske kompass på prøve: Hvorfor straffer vi, hvem straffer vi og når har straffen en hensikt?

De to novellesamlingene har altså mange likhetstrekk både i stil og form. Denne likheten bidro nok til at Skyld ikke virket like overveldende på meg som von Schirachs første bok. Hadde jeg lest bøkene i omvendt rekkefølge hadde kanskje det motsatte vært tilfelle. Når det er sagt syntes jeg det også var interessante forskjeller mellom de to. Etter min mening er Skyld hakket mørkere enn forgjengeren. I debut-boka tar gjerningsmennene valg som utfordrer rettferdighetsfølelsen vår. I Skyld er fraværet av valgmuligheter et mer gjennomgående trekk. Hovedpersonene er mye mer låste i sine valg eller overlatt til en skjebne de selv ikke er herre over.

Flere av novellene i denne samlingen har dessuten en tydelig jeg-stemme. Leseren får inntrykk av at det er forfatteren selv (som er en av Tysklands mest kjente forsvarsadvokater) som forteller om saken og klienten sin, gjerne med en samfunnskritisk brodd. At von Schirachs navn blir brakt på bane i bokas aller siste novelle er derfor en frekk gest fra forfatterens side. En av historiene, Nøkkelen, er dessuten betydelig lenger enn de andre novellene. Advokat i sentrum, samfunnskritikk og lange historier: Alt er peker fram mot forfatterens tredje bok, romanen Collini-saken, som kom ut på norsk i år. Jeg leste den på tysk i fjor høst og likte den veldig godt.

Tyske Amazon melder at forfatteren kommer med ny roman til høsten. Det er gledelig nytt for alle som har fått sansen for von Schirachs særegne stil. Boka har den pirrende tittelen Tabu og beskrives som en blanding av kunstnerroman og rettsdrama. Det blir ikke noe gjensyn med advokat Caspar Leinen (fra Collini-saken) i denne boka, men forholdet mellom klient og advokat vil fortsatt være et sentralt tema. I følge produktomtalen vil forfatteren, i kjent stil, utforske grensene mellom virkelighet og sannheten. Også denne romanen søker å belyse aktuelle samfunnsspørsmål. Jeg gleder meg!

Er du ute etter en spesiell leseopplevelse kan jeg absolutt anbefale von Schirachs bøker.

Andre som har blogget om denne boka:
Ingvar Ambjørnsen 
Tones bokmerke
Rose-Maries littertur og filmblogg