Patentöchter (Guddøtre) av Julia Albrecht og Corinna Ponto

Im Schatten der RAF - ein dialog   
 (I skyggen av RAF - en dialog)

Den 30. juli 1977 ble Jürgen Ponto, sjef for den tyske storbanken Dresner Bank, skutt og drept i sitt eget hjem. Tre medlemmer av den tyske terrororganisasjonen Røde Armé Fraksjon (RAF), Christian Klar, Brigitte Mohnhaupt og Susanne Albrecht, stod bak attentatet. Susanne Albrecht hadde en sentral rolle i det som var ment å være et bortføringsforsøk. Hun var datteren til en av Pontos nærmeste venner og fungerte bokstavelig talt som døråper til huset hans. Konfrontasjonen mellom terroristene og Ponto endte i håndgemeng. Inntrengerne avfyrte flere skudd, og da de flyktet fra stedet var Jürgen Ponto dødelig såret. Han døde kort tid etter.

Etter mordet ble det lange vennskapet mellom familiene Ponto og Albrecht brutt. Først 30 år senere ble kontakten mellom de pårørende på begge sider tatt opp igjen. Patentöchter er et resultat av brevveksling og møter mellom Julia Albrecht, Susannes søster, og Corinna Ponto, Jürgens datter. Tittelen på boka ("Guddøtre" - min oversettelse), viser til det dengang så nære forholdet mellom de to familiene. Fedrene til Susanne og Corinna var de to forfatternes respektive gudfedre. I boka beskriver Julia og Corinna hvordan de opplevde den skjebnesvangre julidagen i 1977 og hvordan drapet på Ponto fortsatt preger dem den dag i dag.

Forfatterene Corinna Ponto og Julia Albrecht

Julia Albrecht var bare 13 år gammel da søsteren Susanne fikk status som en av Tysklands farligste forbrytere. Julia forteller om en tid preget av skam, skyldfølelse og forvirring. Hjemme hadde Susanne levd et dobbeltliv, og ingen i familien hadde tenkt tanken på at Susannes skulle være tilknyttet RAF. At hun hadde utnyttet familiens vennskapet til Ponto for å virkeliggjøre RAFs ideologiske mål var nesten ikke å fatte. Noe av det vanskeligste, sier Julia, var tausheten. I årene etterpå var Julia og Albrecht-navnet uløselig forbundet med søsteren, men ingen venner eller lærere snakket noen gang med henne om det som hadde hendt.

Etter mordet på Ponto gikk Susanne under jorden. Hun ga aldri familien noe livstegn i den perioden. Julia gir en sterk skildring av hvordan hun savnet søsteren samtidig som hun stadig møtte bildet av henne i media. Å hilse på bildene på etterlysningsplakatene ble en forsvarsmekanisme for henne. I 1990, etter murens fall, ble Susanne og en rekke andre RAF-medlemmer pågrepet og fengslet i det tidligere DDR. For Albrecht-familien hadde Susannes forsvinning vært altoverskyggende: Var hun i live og hvor befant hun seg? Det var en stor overraskelse for dem da det viste seg at Susanne hadde levd de siste 13 årene i øst-Berlin. Her hadde hun startet et nytt liv med mann og barn. Det var først da hun ble stilt for retten at familien begynne å ta inn over seg handlingene hun stod tiltalt for. Og ved å gjenoppta kontakten med Ponto-familien kunne Julia for første gang se handlingene gjennom øynene til offerets etterlatte.

Etterlysningsplakat fra 1980 (Kilde)
Både Susane Albrecht, Brigitte Mondhaupt og Christian Klar
er blant de etterlyste.

Drapet på Jürgen Ponto var selvfølgelig et stort sjokk for familien hans. De flyttet til USA kort tid etter for å få tragedien på avstand. For RAF var Ponto en samfunnsfiende. Han representerte kapitalismen og alt som var galt med det samfunnet de ønsket å forandre. For Corinna er det viktig å vise at ofrene for RAFs terror ikke var anonyme statister, redusert til navn og årstall, men ekte mennesker. Jürgen Ponto var far, ektemann, kollega og venn. Han var engasjert i gjenoppbyggingen av Tyskland etter andre verdenskrig og hadde sentrale stillinger i tysk næringsliv.

I boka kritiserer Corinna medias ensidige fokus på RAFs historie, dets medlemmer og handlinger. I følge henne har bøker og filmer bidratt til en mytologisering av organisasjonen og nærmest skapt en slags forståelse eller empati med gjerningsmennene. Til nå har ofrene for volden og deres pårørende stått i skyggen av RAF. Det gjør dem ikke mindre viktige, sier Corinna. Terrorgruppen valgte sine mål med omhu, og ofrene var alt annet enn tilfeldige. Ved å løfte frem ofrene kan man si mye om hva RAF faktisk stod for.

Filmatiseringen av Stefan Austs dokumentar om Baader-Meinhof-gruppen (som jeg forøvrig syntes var veldig godt skrevet) blir trukket frem som et eksempel på hvordan man bygger myter rundt sentrale medlemmer av terrororganisasjonen. Historiene som fortelles blir tilpasset en dramaturgi som de pårørende ikke kjenner seg igjen i. Det er tankevekkende å lese hvordan ofrenes pårørende (men også familiene til gjerningsmennene) syntes de mistet eierskapet til sin egen historie og sorg. De to forfatterne mener det derfor er på tide at ofrene for RAF tar ordet: "Vår historie er bare en miniatyr av det store "RAF-komplekset", men den kan bidra til å gi ofrene et ansikt samtidig som de får sine egne historier tilbake (s.19)."

Tysk karikatur: Morderbanden blir til heltemyte (kilde)

Corinna Ponto peker også på det ironiske i at mange tidligere RAF-medlemmer nekter å ta et oppgjør med sin radikale fortid. Selv protesterte de mot foreldregenerasjon manglende oppgjør med nazi-tiden. Nå nekter de å uttale seg om egen fortid og til å bidra til at uløste saker blir oppklart. Ponto er også kritisk til tyske myndigheters manglende åpenhet om hva de faktisk visste om RAF-medlemmer i DDR-eksil. Etter gjenforeningen har det ikke vært noe offisielt oppgjør med det hun kaller "Stasi-sporet". Øst-Tyskland lot vest-tyske terrorister, deriblant farens morder, få opphold i landet og økonomisk hjelp til å starte en ny tilværelse. RAF fikk også finansiell støtte fra DDR. De pårørende etter ofrene har ikke mottatt noen offisiell beklagelse fra myndighetene, og det finnes pr i dag heller ikke noe offisielt minnesmerke over ofrene for RAFs terror.

Jeg er nok litt over gjennomsnittet tiltrukket av dette mørke kapittelet i tysk historie, men jeg vil hevde at Patentöchter er den mest interessante sakprosa-boken jeg har lest på svært lang tid. Jeg hadde veldig god nytte av dokumentarboka til nevnte Aust. Jeg leste den tidligere i år, og boka gir en grundig innføring i RAFs historie. Det var også interessant å trekke paralleller mellom nylig leste Det var DDR og det ubearbeidede "Stasi-sporet" som Corinna Ponto stiller seg så kritisk til.

Julia og Corinna formidler sine respektive historier på en svært god og overbevisende måte. De klarer å forbli private uten å gli over i det sentimentale. Samtidig var det for meg som leser umulig å ikke bli berørt av det de forteller. Jeg likte spesielt godt at de to fortellerstemmene både utfordrer og balanserer hverandre. Det gir boka dynamikk og tyngde. Jeg synes forfattere lykkes svært godt med sitt prosjekt: Å gi RAFs ofre og deres pårørende en stemme. Deres bidrag gir oss en ny måte å betrakte et av Tysklands store nasjonale traumer på. Jeg synes vinklingen på ofrene, snarere enn på gjerningsmannen/-mennene gir oss perspektiver som vi kan ta med oss videre i diskusjonen rundt andre straffesaker. Kanskje ikke minst når vi snakker om egne nasjonale tragedier og da spesielt 22/7.

Tusen takk til Elin på bloggen Tyskbokhylle for dette uhyre interessante lesetipset!