torsdag 26. september 2013

Patentöchter (Guddøtre) av Julia Albrecht og Corinna Ponto



Im Schatten der RAF - ein dialog   
 (I skyggen av RAF - en dialog)

Den 30. juli 1977 ble Jürgen Ponto, sjef for den tyske storbanken Dresner Bank, skutt og drept i sitt eget hjem. Tre medlemmer av den tyske terrororganisasjonen Røde Armé Fraksjon (RAF), Christian Klar, Brigitte Mohnhaupt og Susanne Albrecht, stod bak attentatet. Susanne Albrecht hadde en sentral rolle i det som var ment å være et bortføringsforsøk. Hun var datteren til en av Pontos nærmeste venner og fungerte bokstavelig talt som døråper til huset hans. Konfrontasjonen mellom terroristene og Ponto endte i håndgemeng. Inntrengerne avfyrte flere skudd, og da de flyktet fra stedet var Jürgen Ponto dødelig såret. Han døde kort tid etter.

Etter mordet ble det lange vennskapet mellom familiene Ponto og Albrecht brutt. Først 30 år senere ble kontakten mellom de pårørende på begge sider tatt opp igjen. Patentöchter er et resultat av brevveksling og møter mellom Julia Albrecht, Susannes søster, og Corinna Ponto, Jürgens datter. Tittelen på boka ("Guddøtre" - min oversettelse), viser til det dengang så nære forholdet mellom de to familiene. Fedrene til Susanne og Corinna var de to forfatternes respektive gudfedre. I boka beskriver Julia og Corinna hvordan de opplevde den skjebnesvangre julidagen i 1977 og hvordan drapet på Ponto fortsatt preger dem den dag i dag.

Forfatterene Corinna Ponto og Julia Albrecht

Julia Albrecht var bare 13 år gammel da søsteren Susanne fikk status som en av Tysklands farligste forbrytere. Julia forteller om en tid preget av skam, skyldfølelse og forvirring. Hjemme hadde Susanne levd et dobbeltliv, og ingen i familien hadde tenkt tanken på at Susannes skulle være tilknyttet RAF. At hun hadde utnyttet familiens vennskapet til Ponto for å virkeliggjøre RAFs ideologiske mål var nesten ikke å fatte. Noe av det vanskeligste, sier Julia, var tausheten. I årene etterpå var Julia og Albrecht-navnet uløselig forbundet med søsteren, men ingen venner eller lærere snakket noen gang med henne om det som hadde hendt.

Etter mordet på Ponto gikk Susanne under jorden. Hun ga aldri familien noe livstegn i den perioden. Julia gir en sterk skildring av hvordan hun savnet søsteren samtidig som hun stadig møtte bildet av henne i media. Å hilse på bildene på etterlysningsplakatene ble en forsvarsmekanisme for henne. I 1990, etter murens fall, ble Susanne og en rekke andre RAF-medlemmer pågrepet og fengslet i det tidligere DDR. For Albrecht-familien hadde Susannes forsvinning vært altoverskyggende: Var hun i live og hvor befant hun seg? Det var en stor overraskelse for dem da det viste seg at Susanne hadde levd de siste 13 årene i øst-Berlin. Her hadde hun startet et nytt liv med mann og barn. Det var først da hun ble stilt for retten at familien begynne å ta inn over seg handlingene hun stod tiltalt for. Og ved å gjenoppta kontakten med Ponto-familien kunne Julia for første gang se handlingene gjennom øynene til offerets etterlatte.

Etterlysningsplakat fra 1980 (Kilde)
Både Susane Albrecht, Brigitte Mondhaupt og Christian Klar
er blant de etterlyste.

Drapet på Jürgen Ponto var selvfølgelig et stort sjokk for familien hans. De flyttet til USA kort tid etter for å få tragedien på avstand. For RAF var Ponto en samfunnsfiende. Han representerte kapitalismen og alt som var galt med det samfunnet de ønsket å forandre. For Corinna er det viktig å vise at ofrene for RAFs terror ikke var anonyme statister, redusert til navn og årstall, men ekte mennesker. Jürgen Ponto var far, ektemann, kollega og venn. Han var engasjert i gjenoppbyggingen av Tyskland etter andre verdenskrig og hadde sentrale stillinger i tysk næringsliv.

I boka kritiserer Corinna medias ensidige fokus på RAFs historie, dets medlemmer og handlinger. I følge henne har bøker og filmer bidratt til en mytologisering av organisasjonen og nærmest skapt en slags forståelse eller empati med gjerningsmennene. Til nå har ofrene for volden og deres pårørende stått i skyggen av RAF. Det gjør dem ikke mindre viktige, sier Corinna. Terrorgruppen valgte sine mål med omhu, og ofrene var alt annet enn tilfeldige. Ved å løfte frem ofrene kan man si mye om hva RAF faktisk stod for.

Filmatiseringen av Stefan Austs dokumentar om Baader-Meinhof-gruppen (som jeg forøvrig syntes var veldig godt skrevet) blir trukket frem som et eksempel på hvordan man bygger myter rundt sentrale medlemmer av terrororganisasjonen. Historiene som fortelles blir tilpasset en dramaturgi som de pårørende ikke kjenner seg igjen i. Det er tankevekkende å lese hvordan ofrenes pårørende (men også familiene til gjerningsmennene) syntes de mistet eierskapet til sin egen historie og sorg. De to forfatterne mener det derfor er på tide at ofrene for RAF tar ordet: "Vår historie er bare en miniatyr av det store "RAF-komplekset", men den kan bidra til å gi ofrene et ansikt samtidig som de får sine egne historier tilbake (s.19)."


Tysk karikatur: Morderbanden blir til heltemyte (kilde)

Corinna Ponto peker også på det ironiske i at mange tidligere RAF-medlemmer nekter å ta et oppgjør med sin radikale fortid. Selv protesterte de mot foreldregenerasjon manglende oppgjør med nazi-tiden. Nå nekter de å uttale seg om egen fortid og til å bidra til at uløste saker blir oppklart. Ponto er også kritisk til tyske myndigheters manglende åpenhet om hva de faktisk visste om RAF-medlemmer i DDR-eksil. Etter gjenforeningen har det ikke vært noe offisielt oppgjør med det hun kaller "Stasi-sporet". Øst-Tyskland lot vest-tyske terrorister, deriblant farens morder, få opphold i landet og økonomisk hjelp til å starte en ny tilværelse. RAF fikk også finansiell støtte fra DDR. De pårørende etter ofrene har ikke mottatt noen offisiell beklagelse fra myndighetene, og det finnes pr i dag heller ikke noe offisielt minnesmerke over ofrene for RAFs terror.

Jeg er nok litt over gjennomsnittet tiltrukket av dette mørke kapittelet i tysk historie, men jeg vil hevde at Patentöchter er den mest interessante sakprosa-boken jeg har lest på svært lang tid. Jeg hadde veldig god nytte av dokumentarboka til nevnte Aust. Jeg leste den tidligere i år, og boka gir en grundig innføring i RAFs historie. Det var også interessant å trekke paralleller mellom nylig leste Det var DDR og det ubearbeidede "Stasi-sporet" som Corinna Ponto stiller seg så kritisk til.

Julia og Corinna formidler sine respektive historier på en svært god og overbevisende måte. De klarer å forbli private uten å gli over i det sentimentale. Samtidig var det for meg som leser umulig å ikke bli berørt av det de forteller. Jeg likte spesielt godt at de to fortellerstemmene både utfordrer og balanserer hverandre. Det gir boka dynamikk og tyngde. Jeg synes forfattere lykkes svært godt med sitt prosjekt: Å gi RAFs ofre og deres pårørende en stemme. Deres bidrag gir oss en ny måte å betrakte et av Tysklands store nasjonale traumer på. Jeg synes vinklingen på ofrene, snarere enn på gjerningsmannen/-mennene gir oss perspektiver som vi kan ta med oss videre i diskusjonen rundt andre straffesaker. Kanskje ikke minst når vi snakker om egne nasjonale tragedier og da spesielt 22/7.

Tusen takk til Elin på bloggen Tyskbokhylle for dette uhyre interessante lesetipset!

11 kommentarer:

  1. For et spennende og grundig innlegg, Anne! I tillegg til min fascinasjon av sære og skumle sekter, så er DDR et annet emne som interesserer meg svært. Jeg har lest Stasiland og har Det var DDR i hylla (etter anbefaling fra deg og Karete, tror jeg?) og historien om Bader - Meinhof synes jeg også er veldig spennende. Jeg har boka stående ulest, men jeg har sett filmen. Jeg er uenig i Pontos beskrivelse av at denne filmen glorifiserer gruppen, det som slo meg mest med den var at særlig Bader (?) fremsto som en svært usympatisk bølle som tilfeldigvis endte opp som politisk aktivist. At ofrene har følt seg usynliggjort, det ser jeg, og da er det jo flott at det kommer slike bøker som dette. Leste du den forresten på tysk? I såfall er jeg kjempeimponert! Finnes den på norsk?

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for en kjempespennende kommentar, Silje! Vi er flere her som tiltrekkes av det mørke i menneskesinnene (i alle fall i litteraturen). Noen ganger finner man disse bøkene som lar en se saker fra en ny vinkel, og det er utrolig spennende! Jeg har ikke sett filmen om Baader-Meinhof selv, så det var interessant å høre din oppfatning av den. Slik jeg forstår Corinna Ponto så reagerte hun og familien på at filmen ikke fremstilte mordet og familien "slik som det var". I filmen har familien f.eks butler og privarsjåfør, noen de ikke hadde i virkeligheten. Jeg kan forstå den type innvendinger, men ser jo også at de som lager filmen må gjøre noen fortellertekniske valg. RAF-tiden fengsler, men det er vanskelig å forstå hvordan folk var villig til å gå til slike ytterligheter som det disse terroristene gjorde. Flere av dem (f.eks Christian Klar) har åpent uttrykt at anger ikke er noe tema. Man må kanskje være oppvokst under den kalde krigen for å forstå en slik grad av radikalisering?

      Jeg leste boka på tysk, ja! Jeg har to år høyskoletysk (fra 15 år tilbake) som jeg har begynt å gjenoppfriske. Dessverre finnes ikke boka på norsk. Det ser ut til at veldig mye interessant tysk litteratur om andre verdenskrig, RAF, DDR etc dessverre ikke oversettes. Det er som om man blir fristet til å ta på seg oversetterhatten selv :)

      Slett
    2. Imponert!!
      Jeg forstår bedre hva hun mener da, ja. Det må være merkelig å se en slik situasjon filmatisert på en helt annen måte enn slik det skjedde.

      Slett
    3. .....samtidig er hun tydelig i kritikken om at gjerningsmennene er blitt satt unødig mye i fokus. Vi har jo sett tendensen til den samme kritikken etter 22/7 der pårørende og overlevende har kritisert media for et for ensidig fokus på massedrapsmannen.

      Slett
  2. Enig med Silje at dette er et spennende innlegg, og godt skrevet! Fra før er jeg nysgjerrig på historien om Bader-Meinhof, og nå fikk jeg lyst til å lese denne boken - men på norsk, tysk har jeg ikke lært meg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Birthe! Som sagt er denne boka dessverre ikke oversatt. Det er synd for temaet er utrolig spennende! Jeg kan absolutt anbefale Stefan Austs dokumentarbok om Baader-Meinhof. Den er utrolig velskrevet og spennende som en krimroman. Dessuten får man en fullstendig oversikt over de viktigste personene og hendelsene fra den tiden. Det er et godt utgangspunkt for ev. videre lesning :)

      Slett
    2. Ja, den boken noterte jeg meg til leselisten etter at du skrev om den og som jeg skal prioritere. Fint med en slik oversikts-bok som utgangspunkt.

      Slett
  3. Jeg vil først av alt benytte kommentarfeltet ditt til nok en gang å ANGRE dypt og inderlig på at jeg ikke hadde tysk men spansk på skolen....Argh! Dette er en bok som virker sååååå interessant og veldig meg (og deg). Er glad du deler denne godbiten med oss andre. Jeg ville kanskje lest om den på Tyskbokhylle men jeg leser meg sikkert for sakte gjennom innleggene der.

    Så spennende å få en bok med den vinklingen! Jeg er enig med din karakteristikk av Austs bok, og jeg er til dels enig med Ponto og det hun sier om mytelogisering av RAF. Selv om jeg liker filmen så er det ganske tydelig i mine øyne at det er gjort en del dramaturgiske grep. Men absollutt en film jeg liker. Men dersom jeg hadde vært pårørende hadde jeg nok hatt en del negativt å si.

    Det jeg tror jeg ville likt best med denne boken er at den handler om oppgjør. Eller mangel på det. Noe av det jeg finner mest spennende med Meinhof er f.eks. årsaken til hennes handlinger. Derfor finner jeg det (som vi har diskutert tidligere tror jeg) ekstra spennende å se på hvordan datteren hennes har valgt stikk motsatt. Slik jeg forstår deg er dette noe av det boken handler om?
    At gruppen så sterkt var i opposisjon mot den eldre generasjon og nazismen, men nå på en måte nekter å innse hva de selv har bidratt til?
    Så kult med denne boken Anne! Synes du har skrevet godt, og jeg fikk kjempelyst til å lese denne.
    Blir interessant å høre hva du synes om Sem-Sandberg :-)

    Mye "snadder" for oss nerds på TV for tida. I tillegg til den konsentrasjonsleir-serien så går det en nazi-dokumentar på National Georgraphics (som jeg tror Guy Walters er med på å lage). NRK sender også en serie som heter "De siste dagene" som jeg liker vldig godt. Den tar for seg DDR/BRD.

    Gleder meg til neste bok du vil skrive om!

    SvarSlett
  4. Takk for tips om NRK-dokumentaren! Jeg er så opptatt av å se hjernedøde TV-program at jeg ikke får med meg de få "gullklumpene" som dukker opp inn i mellom :)

    Jeg er helt enig i at boka handler om oppgjør, ikke minst et oppgjør mot en ensidig historiefortelling. Og som du sier, et oppgjør med myndighetenes og tidligere RAF-medlemmers vilje (?) til å gi ofre og pårørende en beklagelse. Dersom man googler Christian Klar eller Horst Mahler får man frysninger på ryggen over uttalelser de har kommet med mange år etter...

    Jeg har fortsatt ikke klart å trenge gjennom hva det er som drev disse menneskene i en slik radikal retning. Europa i dag er et helt annet sted enn Europa for 35 år siden (den kalde krigen, Vietnamkrigen, etterdønningene etter WW2 etc.etc), men hva får f.eks en mor (Meinhof) til å forlate sine barn for å gå "i krigen"? Det er vanskelig å forstå.

    Denne historien har utvilsomt mange fasetter. Da er det ekstra spennende når nye stemmer kommer til!

    SvarSlett
    Svar
    1. Dette er så spennende!
      Jeg skjønner på en måte hva som fikk Meinhof til å gjøre som hun gjorde. Men det er denne "troen" hun hadde i bunnen som gjør meg skeptisk. Jeg skiller liksom ikke på Meinhof og Göring (på et vis), de ofret alt for noe de var så overbevist om. Mitt problem er bare at jeg ikke skjønner hvordan de kan tro på noe som helst...så sterkt!?!
      Kanskje er det dette du også mener?

      Det er kanskje også derfor at jeg selv ikke synes at terroristen fra 22/7 har fått for mye fokus. Det har jo kommet ut en noen bøker om de overlevende eller fra de pårørende(?)
      Uten at jeg av den grunn mener at han skal få så mye oppmerksomhet...likevel, jeg mener det er interessant å forsøke å finne ut hva som får en person til å handle slik han gjorde. I hans tilfelle (som i flere andre innvolvert i historiske hendelser) heller jeg mot at han har en diagnose. For som jeg skrev over, jeg skjønner ikke hvordan folk kan tro/være så overbevist om noe som helst....

      Jeg er kanskje generelt skeptisk/tvilende som person ;-)

      Slett
    2. Helt enig med deg! Det er absolutt interessant å finne forklaringer på hvorfor noen mennesker tyr til slike radikale ytterligheter. Forstår vi ikke dette, vil vi heller ikke kunne forstå verden fullt ut, mener jeg! Du trekker frem et spennende eksempel med Göring. Hvor går grensen mellom det "normale" (også i en krigssituasjon) og det å trå over disse grensene? Er menneskene som er villige til å ofre alt for det de tror på et produkt av samfunnet, av oppveksten eller er det en diagnose som ligger bak? I noen tilfeller er det kanskje en kombinasjon. Ville man selv, gitt visse betingelser, være villig til å ofte alt?

      Slett