En smakebit på søndag #34 Udødelighetens Elixir av Gabi Gleichmann

En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere. 

I går var vi i 40-årslag til en god venn av oss, og jeg merker at ettervirkningene kommer til å prege store deler av denne søndagen. Uff og uff! Så hva er vel bedre enn et glass cola, styrkende sjokolade og "Telemarkskanalen minutt for minutt" på NRK (med lyden av) i noen stille timer før ungene skal hentes hos besteforeldre og forberedelsene til neste uke starter for fullt?

Jeg leser svært sjelden helt nye bøker. Dette er ikke noen bevisst lesestrategi men med så mange bøker der ute er det bare blitt slik. Noen ganger dukker det likevel opp leseeksemplarer på jobben som fanger interessen min. Udødelighetens Elixir av Gabi Gleichmann er en av dem. Med sine 650 sider er ikke dette noen liten bok, men så lover da også forlaget en storslagen krønike og en spennende ferd gjennom nesten 1000 år av europeisk og jødisk kultur og historie.

Romanens hovedperson, Ari Spinoza, er den jødiske Spinoza-slektens siste gjenlevende etterkommer. Nå ligger han for døden, og med sine siste krefter skriver han ned anekdoter fra slektens historie slik Grandonkelen hans fortalte dem til Ari og tvillingbroren Sasha da de var små. I boka forteller også Ari om oppveksten i Ungarn og forholdet til familien. Dagens smakebit er hente fra side 73 og 74 i boka:

"Farfar holdt en merkelig distanse til familien. Hver gang Sasha og jeg megetsigende opplyste ham om at noen av våre klassekameraters besteforeldre hadde tatt barnebarna med til det fine Gerbauds konditori, iakttok han oss med iskald taushet. Hvis vi en gang gikk rett på sak og spurte "Farfar, synes du ikke at du burde skjemme oss litt bort med lekre konditorkaker?" kunne det i høyden skje at han tørt svarte: "Søtsaker er ikke bra for tennene".

Hittil har dessverre ikke romanen innfridd forventningene jeg hadde til den på forhånd. Jeg har lest cirka 160 sider av boken, og jeg venter fortsatt på at den skal gripe meg. Jeg tar meg også i å irritere meg over at forfatteren stadig gjentar (viktige?) poeng, som om leseren ikke klarer å huske dem fra side til side. Kanskje jeg hadde for høye forventninger til bokas konsept, men jeg synes både personbeskrivelsene og historiene som fortelles blir for enkelt tegnet. På den positive siden er boka veldig lettlest med et klart og enkelt språk, og jeg har bestemt meg for å lese videre for å se om fortellingen tar seg opp. Om jeg kommer til å fullføre boka er en helt annen sak. Den som leser for se.

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?

Gustav Klimt (1862-1918)

Gustav Klimt "The Kiss" 1907-1908

Et kyss er ikke bare et kyss. Av og til, som i dette bildet, kan et kyss stoppe tiden. Husker du hvordan det føltes? Det er vanskelig å ikke la seg berøre av inderligheten i dette maleriet. Mannen og kvinnen smelter nesten sammen der de står innhyllet i gyldne farger, og det er vanskelig å skille de to kroppene fra hverandre i dette korte øyeblikket av nærhet. Bildet er både vart og sensuelt på samme tid, og rommer alt det usagte som dette kysset utstråler. Ett kyss er ikke bare et kyss. I dette maleriet blir kyssets mysterium eviggjort.
 
I år er det 150 siden den østerrikske maleren Gustav Klimt ble født. Kjenner du ikke maleren, så kjenner du sikkert til dette bildet. The Kiss er kanskje et av de mest kjente maleriene i verden. Det er ikonisk, på lik linje med Da Vincis "Mona Lisa" og Munchs "Skrik".

Klimt er nok mest kjent for sine forgylte malerier og portretter av Wiens overklasse. Mindre kjent er kanskje de flotte landskapsmaleriene og de flotte utsmykningene i universitets-bygningen og andre bygg rundt om i hovedstaden. Jeg studerte i Østerrike for flere år siden og var så heldig å se mange av bildene hans på nært hold. Gustav Kimt er ikke bare en spennende maler. Han levde også i en spennende tid. Dengang var Wien hovedstad i det store østerrikske-ungarske riket, et metropol og og en smeltedigel av ulike språk og nasjonaliteter. Dette var et miljø som brakte fram mange kjente forfattere og kunstnere.

Klimts 150-årsjubileum markeres med en stor utstilling i Wien hvor mange av de mest kjente verkene hans vises fram. I høst skal mannen min og jeg ved en tilfeldighet feire bryllupsdagen vår i nettopp Wien, og jeg kommer ikke til å la sjangsen gå fra meg når det gjelder å få med meg denne kunstbegivenheten.

Du kan lese mer om Gustav Klimt her og se flere av bildene hans her.

Sankta Psyko av Johan Theorin

Johan Theorin er en av mine favoritter blant svenske krim-forfattere for tiden. Jeg har lest alle de tre krimbøkene hans med handling fra Øland og likte dem kjempegodt. Jeg liker måten forfatteren skildrer menneskene og øya på. Det at han blander inn overnaturlige elementer i historiene gjør at de virkelig kryper inn under huden på en. Jeg er blitt veldig glad i den gamle mannen Gerlof som går igjen i Ølands-bøkene. Det er noe befriende med krim som ikke har en etterforsker med personlige problemer i hovedrollen. Gerlofs største problem er alderen, og den er det ikke stort å gjøre med.

I Theorins nyeste bok, Sankta Psyko, er vi langt unna forfatterens Ölandslandskap. Likevel er boka lett gjenkjennelig "Theorinsk". Også i Sankta Psyko er det til tider vanskelig å skille mellom hva som er fantasi og hva som er virkelighet, og boka har flere gode snev av grøss. Jeg synes boka, uten sammenligning forøvrig, ligger nært opp til Theorins bejublede krim "Nattefokk". Dersom du, som meg, leste denne med hjertet i halsen, vil du absolutt ikke bli skuffet over spenningen i denne nye romanen.

I Sankta Psyko befinner vi oss i en småby utenfor Gøteborg. Her ligger det psykiatriske sykehuset Sankta Patricia, også kalt Sankta Psyko på folkemunne. På dette strengt bevoktede sykehuset er noen av landets farligste fanger under behandling. I boka følger vi hovedpersonen Jan Hauger som flytter til småbyen for å jobbe som førskolelærer. Barnehagen han jobber i er tilknyttet Sankta Patricia, og alle barna har foresatte som er innlagt på sykehuset.

Selv om Jan er godt likt på arbeidsplassen blir det ganske tidlig klart at noe har skjedd på en av de tidligere arbeidsplassene hans og at Jan var ansvarlig for det som skjedde dengang. Hemmelighetene til Jan avdekkes etterhvert som historien skrider fram, og Jan har mange hemmeligheter. En av dem er årsaken til dragningen hans mot sykehuset, og den viktigste grunnen til at han prøver å finne en vei inn. Etterhvert skjønner man at Jan ikke er den eneste personen som prøver å ta seg inn på Sankta Psyko. På den andre siden er det også flere som vil ut...

Sankta Psyko er en skikkelig sidevender som holder leseren fanget fra start til slutt. Theorin er en mester i spenningsoppbygging og har en egen evne til å skildre menneskers mørkere sider. Forfatteren spiller mesterlig på våre innerste redsler i denne boka; paranoia, klaustrofobi, mørkeredsel og angsten for at barn skal komme til skade. Dette er en kjempeskummel bok som jeg kun leste på dagtid. Jeg kunne jo ikke risikere nattesøvnen ved å lese den på kvelden, så skummel var den. Jeg tok faktisk et par dagers pause underveis i lesingen for å hente meg litt igjen. Litt mindre sarte sjeler vil nok kunne lese boken mer sammenhengende enn det jeg gjorde.

Med Sankta Psyko har Theorin har prestert en spenningsroman av godt merke. MEN...

OBS ****SPOILERVARSEL!**** OBS

...selv om slutten var spennende, ble jeg sant og si ganske skuffet over siste del av boka! Etter å holdt leserne i et jerngrep gjennom 3/4 av romanen hadde Theorin en unik mulighet til å virkelig avslutte med et smell. Det synes jeg ikke han lyktes med. I stedet ble slutten en slags transport-etappe der forfatteren gikk tilbake til velkjente krim-knep. Det som skuffet meg mest var følelsen av at forfatteren trakk seg, at han ikke våget å ta den helt ut. Da kunne boka virkelig ha blitt en rystende opplevelse.

Og er det bare jeg som reagerte på at et så godt bevoktet psykiatrisk sykehus / fengsel ikke registrerer den unormale bruken av nøkkelkort når Jan og de andre farter inn og ut av Sankta Patricias dører? Hører helt ulogisk ut, spør du meg...

Likevel vil jeg absolutt anbefale denne boka videre!

Forbrytelser av Ferdinand von Schirach

"Når vi dreper gjør vi det av kjærlighet eller grådighet" 

 (Ferdinand von Schirach til Der Welt)

Dette er et typisk eksempel på en bok der omtaler i aviser og blogger virkelig har pirret nysgjerrigheten min. I våres hadde Dagens Næringsliv en spennende artikkel om forfatteren i lørdagsbilaget sitt. Og når forfatter Ingvar Ambjørnsen, som også er krim-anmelder, skryter av von Schirach på bloggen sin så var det ikke tvil om at denne boken måtte leses! Jeg må si at jeg virkelig elsker å finne bokperler på den måten!

Forfatteren Ferdinand von Schirach er en av Tysklands mest kjente forsvarsadvokater. De siste årene har han opplevd stor suksess som forfatter. Familieforholdene hans har også vært mye omtalt, spesielt i hjemlandet. Bestefaren Baldur von Schirach var Jugendreichsführer under Nazi-regimet og ble dømt til 20 års fengsel av Nürnberg-tribunalet. Spørsmål om bestefaren er alltid en gjenganger i de forfatterintervjuene jeg har lest.

Forbrytelser er forfatterens debutbok og inneholder 11 korte fortellinger. Alle fortellingene tar utgangspunkt i virkelige kriminalsaker der von Schirach har vært involvert som advokat. Vi møter ingen psykopater, seriemordere eller totalt forskrudde mennesker i boka. Med sin knappe, ja, jeg er nesten fristet til å si "tyske" fortellerstemme, klarer forfatteren å formidle at gjerningsmennene og -kvinnene, når alt kommer til alt, ikke er så ulike deg og meg. Von Schirach trenger kanskje ikke så dypt inn i psyken til de involverte, men på slutten av historiene sitter vi nesten alltid igjen med en følelse av at de berørte ikke hadde så mange andre valg, gitt den situasjonen de befant seg i.

Og det er kanskje dette som kan sies å være et av bokas kjernepunkt. Gjennom de små fortellingene om forbrytelse og straff utfordrer von Schirach lesernes syn på hva som er rett og galt og hva som er godt og ondt. Hvorfor straffer vi, hvem straffer vi og når har straffen en hensikt? Det er spørsmål man tvinges til å tenke over når man leser denne boka. Forfatteren synliggjør de moralske dilemmaene ved straff av kriminelle handlinger på en bedre og sterkere måte enn noen "vanlig" kriminalroman. Det er dette som gjør denne boka så spesiell.

Forbrytelser er ikke en stor bok med tanke på sideantall, og den kan lett kan leses ut på en dag eller to. Likevel er det en bok som gjør sterkt inntrykk. Historiene henger lenge i, og selv om det nå er flere uker siden jeg leste dem ferdig, tenker jeg fortsatt på flere av historiene. Det er spesielt to fortellinger som stadig dukker opp i bevisstheten min; Den ene handler om godseieren som gir bøndene i området kompensasjon fordi sønnen med jevne mellomrom dreper sauene deres. Politiet holdes utenfor saken helt til en jente forsvinner... Den andre handler om to nynazister som går til angrep på en mann på en øde jernbanestasjon. Mannen dreper de to nynazistene, men når politiet pågriper ham, nekter han å si et eneste ord...

Jeg slutter meg til det samlede koret av anmeldere og blogger som skryter denne boka opp i skyene! Jeg har allerede planer om å lese oppfølgeren "Skyld" som er skrevet over samme lest. Dessuten vurderer jeg å bestille den nyeste romanen hans "Der Fall Collini" (som ikke er kommet på norsk enda) på tysk. Jeg har funnet meg en ny favoritt blant tyske forfattere!

En smakebit på søndag #32 Korrigeringer av Jonathan Franzen

En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere. 

Det har vært en kjempefin helg her på Østlandet! Man må bare være ute og nyte solen. Hvem vet hvor lenge sommeren varer? Hvert år når det fine august-været melder seg får jeg alltid flash-backs til semesterstartene på Blindern - for minst ti år siden. Gjensyn med venner, ølteltet på Frederikke-plassen og de få ukene hvor man kunne unne seg å slappe av på de grønne plenene og i kantina før eksamensalvoret og lesesalene tok over. Nå er man "voksen" og fire ukers fellesferie er tilbakelagt. Det betyr litt mer jobbing men forhåpentligvis ikke så mye mindre lesing.

For øyeblikket leser jeg romanen Korrigeringer av Jonathan Franzen. I boka følger vi et eldre ektepar fra Midtvesten, Alfred og Enid, og de tre voksne barna deres, Gary, Chip og Denise. Romanen gir oss innblikk i ganske dysfunksjonelle familieforhold. Barna har strevd hele livet med å distansere seg fra foreldrenes livsstil. Selv om Gary, Chip og Denise kjemper mot å bli som foreldrene fører de ubevisst videre trekkene de forakter. Jeg har lest ca 1/3 av boka nå, og mellom familiemedlemmene ligger det mye usagt og ulmer under overflaten. Søndagens smakebit, en krangel mellom faren Alfred og sønnen Gary på side 187 illustrerer dette tydelig:

"Mor og jeg kommer på besøk i to dager neste måned, og vi håper å se dere her i desember. Det er mitt ønske at alle oppfører seg høflige."
"Ikke bry oss ha som foregår på undersiden. Så lenge alle oppfører oss 'høflig'."
"Det er kjernen i min filosofi, ja!"
"Men den æ'kke min", sa Gary.
"Det er jeg klar over. Og det er derfor skal vi være hos dere i åtteoførti timer, og ikke mer."

Nice family!

Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?

Hvordan skrive blogginnlegg når Norge spiller OL-finale i Håndball?

Kilde: www.nrk.no

SVAR: Helt umulig!

For en spennende finale, dere! Og for en fantastisk innsats av Gull-jentene!

Sommeroppsummering

Ojsann! Etter noen deilige og avslappende ferieuker er man plutselig tilbake i hverdagen igjen! Fire ferieuker går så altfor fort! Av og til skulle jeg ønske jeg var liten igjen, med åtte ukers sommerferie. Dengang rakk jeg i alle fall å kjede meg bitte litte granne før det travle livet startet opp igjen. Nå er fri-dagene brukt opp for denne gang, og selv om jeg føler jeg har brukt dem vel så skulle jeg gjerne hatt flere og varme dager!

Både jeg og resten av Bokofilia-familien er i alle fall tilbake etter to gode og varme uker i Syden. Med to små-tasser ble det ikke mye tid til å ligge i solstolen og sløve, men jeg fikk i alle fall brukt litt mer tid enn ellers på mine favoritt-sysler, nemlig å lese og sove. Nå er det bare et par dager til jeg begynner på jobb igjen, og hverdagslivet er allerede på plass. Guttungen har pådratt seg en fin øre-betennelse etter at vi kom hjem, og nattevåken de siste dagene har gjort hele husstanden litt frynsete i kantene. Vi får bare krysse fingrene for at det blir mer søvn på oss de neste par nettene.

For at dette innlegget ikke skal gå helt over styr (vi holder ikke på med mamma-blogging her i gården, nei for alle del) gjør vi en kjapp u-sving tilbake til temaet, nemlig en (uhyre) kort oppsummering av bøkene jeg har lest i sommer. Jeg er veldig fornøyd med sommerlektyren i år! Det har vært en fin blanding av krim-romaner og bøker jeg lenge har hatt planer om å lese. Jeg har kost meg med noen gode klassikere, og jeg har også begynt å bli varm i trøya når det gjelder å lese på Kindel'en min.

Her er listen over sommerlesningen min:

Yrsa Sigurardottir: Det tredje tegnet

Her har jeg fått meg en ny favoritt-forfatter på krimfronten! Dette er god, "renslig" krim med bra handling, et lite persongalleri, humor og en overraskende slutt. Akkurat slik jeg liker det!

Ferdinand Von Schirach: Forbrytelser

I denne boka gir forfatteren oss historiene om 11 ulike forbrytelser. Alle historiene har bakgrunn i forfatterens eget virke som forsvarsadvokat. Boka er fort lest men historiene blir værende lenge i tankene.

J.D. Salinger: Catcher in the rye

Dette er en klassiker som har ligget i bakhodet mitt lenge (det er noe fengende med den tittelen), og som jeg endelig fikk tid til å lese. Veldig lettlest, nesten en ungdomsbok, og med et tema som virker like aktuelt i dag som da boka ble skrevet for 70 år siden.

Susan Cain: The power of introverts in a world that can't stop talking.

Denne boka tar for seg styrkene til mennesker med en introvert personlighet og lar oss som har et snev at introverthet forstå noe av tankegangen til mennesker med en ekstrovert personlighet. Et kjempespennende tema! Dette var en bok jeg ble litt klokere av å lese.

Wilkie Collins: The Moonstone

En kriminal-roman, men så utrolig mye mer! Dette er britisk humor (og ironi) på sitt beste, og jeg storkoste meg virkelig med denne boka!

John Steinbeck: Of Mice and Men

Jeg liker Steinbeck veldig god, og "Of Mice and Men" ga meg en påminnelse om hvor godt denne mannen kan skrive. Jeg vet ikke om boka fortsatt er pensum i 3. klasse engelsk på gymnaset, men jeg anbefaler alle å lese denne lille historien som gjør så stort inntrykk.

Johan Theorin: Sankta Psyko 

Dette er noe helt annet enn historiene om den 80-årige Gerlof på Öland. Denne spennings-romanen har jeg ventet lenge på, og den ble lest med hjertet konstant i halsen og en ørliten antydning til kvalme - på dagtid only.

John Steinbeck: Cannery Row 

Nok en Steinbeck-bok på meg denne ferien. Forfatteren skriver godt om levde liv og vennskap blant samfunnets utstøtte.