Ett skritt etter av Henning Mankell

Ett skritt etter av Henning Mankell er den første krimromanen jeg har lest på snart ett år. Etter 22.7 har jeg hatt vanskelig for å lese bøker i denne sjangeren, og jeg har gjort noen meg tanker om hvorfor i dette innlegget.

Nå er jeg i alle fall i gang med krim-lesningen igjen og første krim-bok i år er ferdiglest. Ett skritt etter er den syvende boka i serien om kriminalbetjent Kurt Wallander. Jeg har lest de fleste Wallander-bøkene før, men husker ikke lenger plot og handling i de ulike bøkene. I følge eksperter, dvs min krim-elskende mor, er dette en de beste bøkene i serien. Det var grunnen til at jeg valgte nettopp denne som første bok ut i krimleseprosjektet mitt.

Sommeren er varm i Ystad, hvor handlingen utspiller seg, og kriminalbetjent Wallander har det ikke enkelt. Han er overarbeidet, har begynnende sukkersyke og forholdet med dama har tatt slutt. På midtsommeraften forsvinner tre ungdommer, og ikke lenge etter blir en av Wallanders politikolleger funnet skutt i sin egen leilighet. Når ungdommene dukker opp igjen blir det klart at også de blitt myrdet av en ukjent gjerningsmann. Etterhvert blir det klart at det er en sammenheng mellom disse to mordsakene. Wallander og resten av politikorpset er snart i hælene på en massemorder.

Etter at jeg har lest ferdig boka er jeg stum av beundring for kriminaletterforsker Kurt Wallander. Aldri har vel en så vanskelig sak blitt løst av noen som har sovet så lite!

Likevel sitter jeg igjen med litt blandede følelser etter gjensynet med Kurt Wallander. På den ene siden er plottet interessant og handlingen spennende. Jeg er mest glad i krimbøker der morderen først avsløres mot slutten av boken, og jeg skal ikke ha gjettet hvem det er før avsløringen faller! Ett skritt etter innfrir på mange måter dette "kravet". På den andre siden synes jeg dessverre at historien begynner å renne ut i sanden når morderen identifiseres, ca 100 sider før slutt. Da synes jeg ikke at Mankell klarer å begrunne morderens motiver godt nok. Jeg synes rett og slett at Mankell velger en litt for enkel løsning når saken nøstes opp, og de mange løse trådene blir ikke samlet skikkelig når boken rundes av:

"Til slutt hadde det ikke vært flere spørsmål. Wallander hadde sittet med et bilde av en mann som var blitt gal, som aldri hadde passet inn noe sted, og som til slutt hadde eksplodert i en vold han overhode ikke kunne kontrollere. Under den psykiatriske undersøkelsen som ble foretatt, klarnet bildet ytterligere. Et hundset og forsømt barn som aldri lærte seg noe annet enn kunsten å gjemme seg og unnslippe. [...] Og som siden hadde bestemt seg for at leende mennesker var onde mennesker."

Akkurat den beskrivelsen av en morderen er sørgelig aktuell i disse dager...