Idioten av Fjodor Dostojevskij

Endelig er jeg ferdig med romanen Idioten av Dostojevskij! Jeg sier endelig, ikke fordi dette er en dårlig bok, snarere tvert i mot, men fordi den har vært nattbordslektyre hos meg i veldig lang tid. Når dagen er over er jeg vanligvis trøtt som ei strømpe, og da er det viktig å velge sin "kveldsbok" med omhu! Ingen krimbøker eller romaner med driv som kan true nattesøvnen! Kveldslesingen går derfor langsomt, og jeg rekker sjelden å lese mer enn 10-15 sider av gangen før Ole Lykkeøye melder sin ankomst.

Veldig (veldig!) kort fortalt handler romanen om en ung russisk fyrste som returnerer til Russland etter flere år i utlandet. Han har siden barndommen vært plaget av sykdom og epileptiske anfall. Vel tilbake i gamlelandet blir han kjent med en lang rekke mennesker som overraskes av fyrstens personlighet. Mens de andre romanpersonene, uansett kjønn og sosial status, har sine svakheter og dårlige egenskaper, er fyrsten fullt og helt et godt menneske. Han ser det gode i og tror det beste om alle han møter. De andre romanpersonene tolker dette som naivitet og godtroenhet, og betrakter fyrsten som en idiot, derav romanens tittel.

Jeg leste Idioten for første gang for mange år siden, og det eneste jeg husket fra den gang var begynnelsen og slutten. Dessverre la akkurat det en liten demper på spenningen med boken, men den langsomme lesingen gjorde at jeg kunne konsentrere meg mer om innholdet og handlingen denne gang.  Dostojevskij presenterer oss for et stort persongalleri, men jeg syntes jeg hadde rimelig god oversikt over hvem som var hvem  i romanen, til tross for de mange og snirklete russiske navnene som lyder så fremmedartet i norske ører.

Den langsomme lesingen gjorde at jeg også fikk med meg det meste av handlingen i boka. Man må holde tunga rett i munnen, for handlingen er til tider både komprimert og komplisert. Dostojevskij er en kompromissløs forfatter som ikke lar oss lesere betrakte det som skjer fra utsiden, på avstand. Nei, forfatteren plasserer oss midt i begivenhetenes sentrum. Vi er der det skjer, når det skjer, og som leser blir vi tvunget ut av rollen som nøytrale tilskuere. Men på hvilken side skal man stå? Dette fortellergrepet nærmest tvinger oss til å ta stilling til det som skjer, og nettopp dette likte jeg veldig godt med boka.

Mye er sagt og skrevet om denne romanen, og jeg skal ikke dvele så mye mer ved den her. Jeg likte boka godt, selv om noen partier inneholdt litt vel mye prat og lite handling. Det gjorde at romanen tidvis føltes noe langdryg og søvndyssende. På den andre siden illusterer fyrstens historie menneskenes begrensninger på en veldig god og overbevisende måte. Selv om boken ble skrevet for nesten 150 år siden mener jeg at Dostojevskijs tanker om hva det vil si å være et godt menneske er like aktuelt i dag. Det er sikkert derfor Idioten fortsatt regnes som en av de viktige bøkene i verdenslitteraturen.