Nostalgi # 4 Den siste revejakta

Jeg vet ikke helt hva det er med meg og Den siste Revejakta av Ingvar Ambjørnsen. Denne boka har fulgt meg i snart 20 år, og eksemplaret jeg kjøpte i 1994 har fulgt med meg på mangt et flyttelass. Cirka hvert femte år tar jeg fram boka og leser den på nytt. Dels skyldes vårt langvarlige forhold nostalgi; Den siste revejakta var en av de første spenningsromanene jeg leste i voksen alder. Sammen med "Elskede Poona" av Karin Fossum dyttet Ambjørnsens bok meg videre inn i krimbøkenes verden. De mange gjensynene skyldes også at dette rett og slett er en god historie. Ambjørnsen skriver godt. Miljø- og personbeskrivelsene er troverdige, språket overbevisende.

Jeg leste Den siste revejakta for første gang i forbindelse med særemne på videregående skole. Jeg skulle gjerne ha lett fram det særemnet fra loftet hjemme hos foreldrene mine! Det hadde vært morsom å lese hvordan jeg som 18-åring begrunnet valg av bøker og hvordan jeg sammenlignet dem. Selv om jeg ikke husker analysene og konklusjonene i dag så husker jeg godt bøkene. Sammen med Den siste revejakta utgjorde Hvit som snø av John Michelet det skjønnlitterære alibiet. De to romanene ble diskutert opp mot Wir Kinder vom Bahnhof Zoo/Å være ung er for jævlig (sannelig en frisk oversettelse av den tyske tittelen) av Christiane F. og Hard Asfalt av Ida Halvorsen. De to siste bøkene gir en realistisk skildring av storbyers narkotika- og prostitusjonsmiljø.

Jeg fikk skikkelig flash-back da jeg fant disse retro-omslagene på nettet:

 (kilde: www.bokelskere.no)

I Den siste revejakta befinner vi oss i Oslo på slutten av 1970-tallet. Kompisene Carl og Robert har lang fartstid i hasj-bransjen men har bestemt seg for å legge hasjlangingen på hylla for godt. Det er bare dette siste store opplegget som gjenstår: 45 kilo hasj skal ut, og med guttas kontakter og erfaring bør alt ligge til rette for et vellykket oppdrag. Dessverre melder den dårlige magefølelsen seg tidlig hos Carl og Robert. Når Roberts kjæreste Tone blir funnet død av en overdose heroin forstår gutta at noen har endret spillereglene dramatisk og at de kun kan stole på hverandre i denne aller siste revejakta.

Ambjørnsens spenningsroman er en bok om småkjeltringer, tystere, dopere og dealere. Det er historien om å leve på samfunnets skyggeside i en by med voksesmerter, i et Oslo som ved inngangen til jappetidens 80-tall har fått alle storbyens problemer i fanget. Dette er en bok om kameratskap og samhold, men også hvor langt en person er i stand til å gå når de uskrevne reglene i dop-miljøet brytes. Dessuten er historien, gjennom Carls stemme, ikke minst et kraftig oppgjør med norske myndigheters narkotikapolitikk.



Alt for mye Peace & Love for meg

Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch i Den siste revejakta. 

                                      Foto: Maipo Film & TV 

Jeg er generelt ingen tilhenger av å se filmatiseringer av bøker jeg har lest og likt. Slik er det også med Den sist revejakta som ble film og allemannseie i 2008. Jeg har ikke sett filmen og kommer nok ikke til å gjøre det heller. Da jeg tok en rask titt på rollelista til denne filmen så jeg at skuespillerne befinner seg milevis unna mitt indre bilde av personene i boka (med all respekt). Når jeg leser boka går den i toner av grått, brunt og svart. Da er persongalleriet mye nærmere Christopher Nielsens univers og teaterforestillingene hans Verdiløse menn og Hustyrannen.



Denne brokete skaren er mer etter mitt hode

Skuespillerne i Christopher Nielsens oppsetning
Foto: Paul Weaver

--------------------------------

I spalten Nostalgi mimrer jeg om bøker som gjorde inntrykk på meg som ung leser, den gang man leste uten filter. Bøkene jeg skriver om her representerer mange ulike sjangre og ganske sikkert også et stort spenn i kvalitet. Men hva er vel kvalitet? Det viktigste er at bøkene i denne spalten har vært med å påvirke meg og gjøre meg til den leseren jeg er i dag. God lesning!