Bøker jeg ikke fikk omtalt i 2012

Inspirert av KNIRK har jeg laget en liste over bøkene jeg leste i 2012 som aldri fikk æren av å få egen omtale. Dette er jo en perfekt mulighet til å døyve dårlig samvittighet for de bøkene som jeg egentlig skulle/måtte/kunne/burde ment noe om i året som gikk, men hvor tiden/boka/lysten /hukommelsen rett og slett ikke strakk til.

Lykkeprosjektet av Gretchen Rubin: 
Forfatteren dokumenterer i denne boka sitt ett-årige Lykkeprosjekt (The happines project). I hvert kapittel tar Rubin for seg et område av livet, som vennskap, kjærlighet, familie og jobb og utforsker hvordan hun kan maksimere sin egen (og andres) lykkefølelse på hvert enkelt felt. Boka er lettlest, humoristisk og intelligent. Dessuten likte jeg forfatterens systematiske tilnærmingsmåte til emnet (Rubin fører f.eks lykkestatistikk i Excel). At jeg tilhører bokas målgruppe, dvs kvinne i min beste alder med 8-16-jobb, mann og barn, bidro nok også til at boka appellerte såpass til meg. Det var faktisk Lykkeprosjektet som fikk meg til å starte med bokblogging, og man skal ikke se bort i fra at bloggen har gjort meg bittelitte granne lykkeligere.

U for understrøm av Sue Grafton:
Denne krimromanen satte ingen dype spor og overbeviste hverken med plot eller romankarakterer. Man må kanskje ha lest hele rekken av Graftons alfabet-mysterier for å få et forhold til hovedpersonen, men jeg fikk i alle fall aldri sansen for bokas kvinnelige privatdetektiv. Dessuten var løsningen på mysteriet alt for lett å forutse. For meg var dette en typisk "hyttekrim", dvs fort lest og fort glemt.

URO - en reise i det moderne selvet av Finn Skårderud:
Finn Skårderud er en av Norges mest kjente psykiatere og var blant annet fast kommentator i NRK under 22.07-rettsaken. Det var i den forbindelse at jeg plukket frem igjen URO og leste den på nytt sommeren 2012. I boka tar Skårderud for seg tendenser i samfunnet vårt og ser på hvordan disse påvirker det moderne menneskets urolige kropp og sinn. Han skriver om narsissisme, sultekunstnere, de flinke barna, skam, kjærlighetens mysterier og mye, mye mer. Boka inviterer til ettertanke og refleksjon og kan med hell leses igjen og igjen. Jeg føler meg alltid litt klokere når jeg har lest litt i Skårderuds bok.

The Catcher in the Rye / Redderen i rugen av J.D. Sallinger: 
Tittelen på denne romanen er ikonisk, men jeg hadde faktisk ikke lest meg opp på handlingen før jeg startet på boka. Det var en interessant opplevelse. Romanen tar opp evige tema som ungdomsopprør, rotløshet og søken etter en egen identitet. På meg virket boka like aktuell og frisk som da den ble skrevet for 70 år siden. Det er en overraskende lettlest roman, og den norske oversettelsen fra 2005 fanger den ungdommelige sjargongen på en troverdig måte. Jeg likte boka godt, men klarte ikke helt å identifisere meg med den 17-årige hovedpersonens tanker og handlinger. Samtidig er boka så godt skrevet at andre, som ikke har glemt ungdomsårene, nok vil sette større pris på boka enn meg.

Of Mice and Men av John Steinbeck: 
Man blir litt fattig på ord når man skal beskrive denne lille men akk så store boka av Nobelpris-vinner Steinbeck. I historien om de to omreisende gårdsarbeiderne George og Lennie skildres tapte drømmer, utenforskap og ensomhet, men også vennskap i sin ytterste konsekvens. Dette er tema vi finner igjen i flere av Steinbecks romaner. Boka er nydelig og grusom på samme tid. Samtidig fikk den meg til å filosofere over hva tilhørighet betyr for oss mennesker. Og hva er det som gir et menneske verdi? Med sine drøye hundre sider er Of mice and men et lett kryss på 1001-lista, men desto mer en større leseopplevelse. Dette er absolutt en bok jeg kommer til å lese igjen!

The Moonstone av Wilkie Collins:
The Moonstone, skrevet i 1868, blir regnet som den første engelske kriminalromanen, og boka fremstår da også som uvant moderne i både form, handling og plot. I starten gikk lesingen litt tregt. Det tok nemlig litt tid å fortstå at det i hvert kapittel var en ny romanfigur som ga sin versjon av saken. Dette bidro til å belyse mysteriet fra flere sider og er jo egentlig et genialt trekk. Da jeg hadde forstått konseptet gikk lesingen mye raskere. Jeg koste meg med boka, for selv om det er en kriminal-roman, så er den også så utrolig mye mer! The Moonstone er proppfull av britisk humor (og ironi!), noe det etter min mening er alt for lite av i dagens kriminalromaner.

Cannery Row av John Steinbeck: 
"Cannery Row in Monterey in California is a poem, a stink, a grating noise, a quality of light, a tone, a habit, a nostalgia, a dream." Slik starter denne lille romanen om menneskene som bebor gata Cannery Row under den store depresjonen på 30-tallet. Forfatteren skriver godt om levde liv og vennskap blant samfunnets utstøtte. Steinbeck skildrer beboerne med mye varme og humor samtidig som han klarer å vise at disse menneskene er mer sammensatte enn det kan se ut som ved første øyekast. Jeg likte boka godt fordi den, som andre Steinbeck-verk, maner til ettertanke. Men boka er mer lettfordøyelig enn Of Mice and Men, Grapes of Wrath og East of Eden, og jeg syntes nok bedre om de tre sistnevnte romanene.

Korrigeringer av Jonathan Franzen: 
I denne romanen år bli vi lesere vitne til ganske så dysfunksjonelle familieforhold. Vi følger et eldre ektepar fra Midtvesten, Alfred og Enid, og de tre voksne barna deres, Gary, Chip og Denise. Barna har hele livet strevd med å distansere seg fra foreldrenes gammeldagse livsstil. Selv om barna kjemper mot å bli som foreldrene fører de ubevisst trekkene de forakter videre. Boka gir en god fremstilling av en families mørke sider. Å leve under samme tak betyr ikke at man vet alt om sine nærmeste, snarere tvert i mot. Korrigeringer er en intens roman som utfordrer, men jeg ble mektig skuffet over slutten... Det er mulig at "Walt Disney"- epilogen hadde et dypere poeng som jeg gikk glipp av.

Siffer av Jo Røyslien:
Jeg er glad i bøker og har egentlig ikke den store interessen for tall. Denne boka kom jeg over på en hyttetur, og vi tilbragte en interessant ettermiddag sammen. Plutselig var tall inspirerende! Røyslien viser med mange og fornøyelige eksempler hvor viktig matte faktisk er i hverdagen. Regning og tall gjennomsyrer alt i samfunnet vårt og er helt avgjørende for det meste av det vi foretar oss. Jeg syntes det var ekstra spennende å lese om uløste matematiske gåter. Siffer er en lettlest fakta-bok både for de som liker tall og matte og dem som har har et mer anstrengt forhold til faget.

Victoria av Knut Hamsun: 
Victoria er den klassiske historien om den store og umulige kjærligheten. Møllersønnen Johannes og slottherrens datter Victoria vokser opp sammen og får følelser for hverandre. Ulikhetene i sosial bakgrunn gjør dessverre et forhold mellom dem utenkelig, og det hele ender langt fra godt. Umulig kjærlighet er et kjent tema i litteraturen, men Victoria skiller seg virkelig ut på grunn av språket. Det er rett og slett helt nydelig!

Harold Frys utrolige pilgrimsferd av Rachel Joyce: 
Dette er en perfekt bok dersom du trenger noe å lese på stranda eller lesestoff som faller inn under kategorien "lett underholdning". I korte trekk handler romanen om Harold som går ut for å poste et brev til en syk venninne, men som ender med å gå Storbritannia på langs. Etterhvert som romanen og Harold (bokstavelig talt) skrider frem avdekkes stadig mer av fortiden. Boka er lettlest, uten de altfor store overraskelsene. Jeg likte den som ferielektyre, men jeg hadde muligens mislikt den dersom jeg hadde lest den under andre forutsetninger.

Boy av Roald Dahl: 
Roald Dahl er en forfatter jeg alltid kommer tilbake til når jeg vil lese noe pussig, fantasifullt og litt alvorlig. Charlie og sjokoladefabrikken, Mathilda og SVK er blant de største favorittene, men akkurat i julen valgte jeg å lese boka Boy (Gutt), en samling fortellinger fra forfatterens barndom. Jeg leste boka første gang på engelsk som 16-åring på gymnaset, og jeg husket fortsatt flere episoder fra dengang: Den døde musa i godtebutikken, fjerning av mandlene uten bedøvelse (grøss) og fysiske avstraffelser utført av sadistiske lærere. Boka er en reise nesten 100 år tilbake i tid. Med sin karakteristiske svarte humor beskriver Dahl hvordan voksnes forventninger og holdninger til barn var ganske annerledes enn det de er i dag.

Shantaram av Gregory David Roberts:
Jeg har tidligere skrevet at denne romanen var blant mine beste leseopplevelser i 2012. Det står jeg fortsatt på, for dette er en røverhistorie uten like og en roman med få dødpunkter. Roberts skriver utrolig levende, og alt er så intenst; luktene, smakene, menneskene, følelsene. Boka skal være basert på forfatterens opplevelser i India, og om bare halvparten av det som står i boka er sant så har Roberts i løpet av få år opplevd mer enn et vanlig menneske opplever i løpet av et helt liv. La gå at den 900 siders romanen er hundre sider for lang og at kjærlighetshistorien som går som en ledetråd gjennom boka er litt klein. Roberts skriver praktfullt, levende og engasjerende om sin kjærlighet til India og menneskene han møter i dette landet.