I denne søte sommartid av Mari Jungstedt

Neida, det er ikke jeg som skriver dårlig svensk, selv om tittelen klinger veldig "svorsk". I denne søte sommartid er Mari Jungstedts femte krimroman og i nynorsk oversettelse, utgitt av Samlaget i 2011. Heldigvis var boken et gratis leseeksemplar som jeg har lånt fra jobben, for snakk om skuffende lesing!

I boka blir en snekker myrdet mens han og familien ferierer på Gottland. Selv om mordet har karakter av en ren henrettelse klarer hverken politiet eller den dreptes omgangskrets å finne noen grunn for det brutale drapet på familiemannen. For oss lesere blir det derimot tidlig klart, gjennom en bi-historie i boka, at årsaken til mordet er å finne i offerets fortid.

I denne søte sommartid irriterte meg fra begynnelse til slutt. Plottet var i og for seg greit og bi-historen om en tysk / russisk famile som besøkte Gottland for 20 år siden engasjerte også. Handlingen var derimot uspennende og lite oppfintsom. Allerede på side 14 hadde jeg forstått hvem som kunne være morderen, og det kan da umulig ha vært forfatterens hensikt. Slike ting ergrer meg!  

Jeg ble aldri riktig kjent med etterforskerne Knutas og Jacobsson i denne boka. De skildres på en uengasjert måte og forblir anonyme i denne historien. Forfatteren kunne med fordel gått dypere inn i personenes indre liv, spesielt med tanke på hvordan boka slutter. I stedet fokuserer forfatteren mer på forholdet mellom den lokale journalisten Johann som forsøker å finne tilbake til eks-kjæresten etter de dramatisk hendelse som fant sted i forrige bok (som jeg ikke har lest).

Jeg syntes også at krimromanen hadde en del logiske brister. På grunn av bi-historien sitter vi lesere på en del informasjon som politiet i boka ikke har. At politiet til slutt klarer å dedusere seg frem til løsningen og dermed morderen på ett par små trekk, uten å ha samme info som oss, er for meg helt usannsynlig. Gjerningsmannens handlinger og motiv er også for dårlig begrunnet. Helt mot slutten av boka får vi dessuten ny informasjon om en av hovedpersonene i boka som forklaring på politiets oppførsel når gjerningsmannen skal pågripes. Jeg skjønner ikke hvorfor denne informasjonen ikke kom tidligere, men igjen kommer vi tilbake til det med den manglende dybden i personbeskrivelsene. Alle disse momentene er med på å gi et inntrykk av at forfatteren har valgt for mange enkle løsninger når hun skulle få historien i boken til å gå i hop.

Det skal sies at jeg er ingen stor fan av krimbøker der forfatteren røper morderen i begynnelsen av boka. Hvis det gjøres må det være en virkelig god grunn til det, og og resten av historien må syes sammen på en god og troverdig måte. Det synes jeg ikke Jungstedt klarer med denne krim'en. Årsaken til at jeg ikke la fra meg boka halvveis var at jeg ville se om jeg hadde rett med tanke på morderen. Det hadde jeg (selvfølgelig, he, he).

Det kan hende at jeg hadde vært mer positiv til denne boka dersom jeg hadde lest de fire første bøkene i serien. Det kan også tenkes at ferie-lesing i skyggen av en solparasoll hadde svekket min kritiske sans. Men her hjemme er det mai-vær og bare regn, så nei takk, denne boka var ikke noe for meg.