Nostradamus' testamente av Tom Egeland

Jeg har nettopp lest ferdig boka Nostradamus' testamente som er Tom Egelands fjerde spenningsroman med arkeologen Bjørn Beltø i hovedrollen. Boken har ligget som leseeksemplar på jobben min en stund, og da jeg skulle ut på reise i forrige uke ble denne med meg på flyturen. Det viste seg å være et helt greit valg av reiselitteratur.

Utgangspunktet for handlingen er som følger: Et hittil ukjent manuskript av den franske spåmannen Nostradamus er blitt funnet. Dokumentet har vært ukjent for forskere og historikere inntil nå, og det vekker derfor stor oppsikt når funnet blir presentert på en konferanse i Firenze hvor Beltø også deltar.

Det viser seg at ukjente personer raskt har forstått verdien av det sensasjonelle dokumentet. Foran øynene til Beltø og de andre konferansedeltagerne blir både manuskriptet og mannen som oppdaget det, forskeren Lorenzo, kidnappet på dramatisk vis. Under påtrykk fra Lorenzos svært vakre kone Angelica blir Beltø motvillig trukket inn i saken. Nostradamus' manuskript inneholder nemlig en rekke koder som må løses før kidnapperne gjør det. Det blir et kappløp med tiden, selvfølgelig. Et kappløp på liv og død.

Jeg leste den første boken i serien om Beltø, "Sirkelens ende", da Dan Brown-feberen herjet som verst. Det er ikke tvil om at Egeland også i Nostadamus' testamente tar utgangspunkt i en god, gammel oppskrift med velkjente ingredienser; Gamle dokumenter med beskjeder fra fortiden, hemmelige brorskap og rituelle drap, obskure religiøse ordner og munker med egen agenda, kodede beskjeder og en kamp mot klokken for å løse disse skjulte mysteriene. Under lesingen klarte jeg ikke helt å fri meg fra tanken om at jeg har lest det hele før, men takket være det rike og detaljerte plottet synes jeg at Egeland kommer ganske greit ut av det hele.

For det er ikke tvil om at Egeland har gjort mye research til boken. Jakten på Nostradamus' testamente fører oss lesere tilbake til bibelske tider, oldtiden, romertiden via middelalderen og frem til i dag. Romanen inneholder et vell av detaljer, og forfatteren blander dyktig fakta med fiksjon. Dessverre er det også noen ulemper med den store faktamengden. De mange bi-historiene som flettes inn i boka er nok ment å ha en utfyllende funksjon. Etter min mening bidrar flere av disse små historiene lite til bokas handling. De er heller med på å trekke tempoet i handlingen ned.

Alt i alt var Nostradamus' testamente var et helt greit gjensyn med Egelands spenningsunivers. Selv om oppskriften var velkjent, så var plottet interessant nok til å gjøre boken lesverdig. Det er også befriende med en anti-helt som Bjørn Beltø som ikke har de klassiske problemene flesteparten av etterforskerne i vanlige krimromaner sliter med. Litt problemer med damer, nerver og en lei evne til å havne i vanskelige situasjoner får man tilgi hovedpersonen. Selv om boken ikke fikk meg opp i maks-puls kommer jeg helt sikkert til å lese de andre Beltø-bøkene til Egeland med tid og stunder.