Jeg knauser #1

Min lille datter - 2 dager gammel.

"Den natten Vanja ble født, lå hun og så på oss i flere timer. Øynene hennes var som to svarte lykter. Kroppen hennes var blodig, det lange håret var klistret mot hodet., og når hun flyttet på seg, var det med et krypdyrs langsomme bevegelser. Hun så ut som noe fra skogen der hun lå på magen til Linda og stirret på oss. Vi kunne ikke få nok av henne og blikket hennes. Men hva var det som fantes i det? Ro, alvor, mørke. Jeg rakte ut tungen, det gikk et minutt så rakte hun ut tungen. Aldri har det vært så mye framtid i livet mitt som da, aldri så mye glede. Nå er hun fire år, og alt er annerledes. Øynene hennes er kvikke, fylles like raskt av sjalusi som av glede, av sorg som av vrede, hun er alt dreven i verden, og kan være så frekk at jeg fullstendig mister besinnelsen og kan stå og rope til henne, eller riste henne til hun begynner å grine. Men ofte bare ler hun. Sist det hendte, sist jeg var så sint at jeg ristet henne, og hun bare lo, fikk jeg en innskytelse og la hånden på brystet hennes. Hjertet hennes hamret. Å hvor det hamret." (Min Kamp 1, side 31)

Jeg lurer på hvordan man kan lese noe slikt uten å begynne å grine... Jeg synes nemlig sitatet over er en utrolig vakker og poetisk skildring av livets begynnelse. Og selv om jeg har svært liten sans for den type barneoppdragelse som Knausgård skildrer her, er det noe med de to siste setningene som bare river og sliter i hjerterøttene mine. Jeg har selv to små med sterk vilje, stor livsglede og en til tider ubegrenset tro på eget verdensherredømme. Så lenge mamma eller pappa er i nærheten, vel og merke. Det kan være krevende stunder, men jeg håper vi klarer å oppmuntre dem til et positivt selvbilde og gi dem god selvtillit. Måtte jeg se den samme tryggheten i øynene deres når de vokser opp som jeg gjør i dag. To selvsikre 2-åringer som nyter og mestrer livet.