Sorry, Bjørn, men jeg gjør det slutt!

Jeg er en person som ikke har noe problem å avslutte et forhold når jeg ikke lenger ser noen fremtid i det. Jeg har ingen interesse av å holde ut til siste slutt når jeg har mistet interessen. Av og til prøver jeg å være grei, og da kan jeg gi den det gjelder en ekstra sjanse før jeg dumper dem for godt. Du fikk din sjanse, Bjørn, og jeg må si det som det er: Det er ikke meg, det er deg...

Jeg likte at du ikke var som alle andre, Bjørn; Arkeolog, bereist, en stor oppdager. Du var ikke bedrukken og upålitelig som de andre gutta jeg pleier å like. I lengden ble du derimot for statisk. Du klarte ikke å utvikle deg. Du forble den samme som første gang jeg traff deg, og for meg var det ikke et positivt trekk. Ganske raskt ble det klart for meg at du ikke min var type likevel.

Vår første date var helt OK, selv om jeg merket at noe av spenningen manglet. På den andre daten var du bare en blek kopi av deg selv, Bjørn. De samme problemene, de samme forfølgerne, de samme reisene, de samme mordene. Jeg ble ikke revet med. Jeg merket jeg ble irritert, noe som aldri er et godt tegn. Til slutt måtte jeg bare avslutte forholdet selv om du og jeg bare hadde kommet halvveis i det.

Heldigvis er det mange der ute som liker deg, så du vil ikke bli alene. Jeg derimot, lukker boken og går raskt inn i et nytt forhold som forhåpentligvis kan tilby meg en bedre leseropplevelse enn du ga meg denne gang, Bjørn Beltø.