Skader bokblogger litteraturen?

I går morges kom jeg over en notis i Aftenposten som jeg nok ikke hadde festet meg så mye ved, hadde det ikke hadde vært for den spennende debatten som foregår i bokbloggosfæren for tiden. Er du bokblogger har du nok fått med deg den til tider opphetede diskusjonen rundt bokbloggeres ansvar generelt og bokbloggenes kvaliteter spesielt (eller var det omvendt?). Trenger du en oppsummering av debatten så har bloggeren KNIRK samlet mange spennende bidrag i dette innlegget.

Til nå har denne bokblogg-debatten naturlig nok konsentrert seg om norske forhold. Når Aftenposten nå melder at en redaktør fra The Times "frykter at de mange entusiastiske bokbloggerne vil ødelegge for de mer seriøse anmelderne - og litteraturen," viser det med all tydelighet at diskusjonen rundt bokbloggernes rolle som litteraturformidlere ikke begrenser seg til Norge, men er et tema som også settes på dagsordenen utenfor våre landegrenser. Så får vi tilgi Aftenposten for at de trykker en amputert notis istedet for å skrive en utdypende artikkel om dette spennende temaet. Det skulle i alle fall være nok av stoff å ta tak i!

Det er den tidligere redaktøren i Times Literary Suplement og nåværende formann for Booker-prisjuryen, Peter Stothard, som til den engelske avisen The Independent sier at han frykter at de mange bokbloggene skal overdøver den seriøse litteraturkritikken. Dette vil skade litteraturen på lang sikt, mener han. Stothard, som også blogger selv, er i utgangspunktet positiv til blogging som fenomen. Likevel er det viktig for ham å sette fokus på hvordan bokbloggenes økende popularitet faktisk kan ha negative konsekvenser for litteraturkritikkens kår. Stothard ser en grunnleggende forskjell mellom det han kaller meningsytreri (blogging) og anmelderi (den profesjonelle litteraturkritikken): "Det er fantastisk at så mange blogger og nettsteder er dedikert til bøker, men det å være kritiker innebærer å være avgjørende forskjellig fra dem som deler med seg av sin egen smak... Smaken til alle og enhver (på nett, min anmodning) er ikke verdt det samme.

Stothard utdyper dette ytterligere i en artikkel i The Guardian: "Det er en stor mengde meninger på nettet, og antageligvis også velbegrunnede meninger, men det er mange fler av de ubegrunnede meningene der ute." Bekymringen for bokbloggenes økende innflytelse er todelt: I følge Stothard er ikke mange bokbloggere flinke nok til å begrunne meningene sine. Det fører til at leserne blir villedet til å kjøpe dårlige bøker. Han hevder at bokbloggere ikke har det samme grunnlaget som profesjonelle litteratur-kritikere til å trekke frem bøker med gode litterære kvaliteter. Når gode bøker ikke kommer til orde vil dette være av stor negativ betydning for litteraturens fremtid. Dessuten kan bokbloggene, utilsiktet, være med på å undergrave litteraturkritikkens kår i media, sier Sorthart. I tider hvor avisredaksjoner og andre mediebedrifter tvinges til nedskjæringer er det fristende å ikke lenger gjøre plass til bokstoff. Alt er likevel på nett. Dette skader også litteraturen på lang sikt.

Bildet er hentet herfra

Uttalelsene har ikke uventet vakt engasjement i avisens kommentarfelt. Mange av innspillene fra de engelskspråklige bloggerne går også igjen i debatten her hjemme. Jeg skal ikke gå inn på den britiske diskusjonen, selv om jeg personlig synes Stothard presenterer meningene sine på en litt nedlatende måte. Likevel er det noe forfriskende over det å kunne rette blikket bort fra sin egen "andedam" et øyeblikk og konstatere at vi norske bokbloggere faktisk har en fordel. I stedet for at noen kommer "utenfra" (Stothard) med ønske om å definere bokbloggernes rolle, kvaliteter og verdi, så er det norske bokbloggere som selv har tatt dette opp til diskusjon her hjemme. Diskusjonen foregår på vår "hjemmebane", ikke som debattinnlegg i avisene, og alle som ønsker har mulighet til å delta. Dette synes jeg initiativtagerne til debatten skal ha honør for!

Den norske debatten om bokbloggenes rolle har for min del vært veldig spennende og berikende å følge med på. Norske bokbloggere er en oppegående gjeng. Det har kommet mange gode og gjennomtenkte innspill som virkelig viser hvor mange måter man kan se en sak på. Jeg har endret mening mange ganger i løpet av prosessen. I begynnelsen rygget jeg tilbake for debatten, låste meg litt og tenkte at "dette angår ikke meg." Jeg hadde sterke meninger om at ingen måtte bry seg om hva som blir skrevet på min blogg. Nå har jeg vel landet på den konklusjonen at ja, jeg skal fortsette å skrive om det jeg vil og på den måten jeg vil, men "no man is an island..." som det heter så fint. Kanskje det er nyttig å ha i bakhodet at min lille blogg er en del av et større hele. Forhåpentligvis kan vi berike hverandre i dette bokfelleskapet.

Når det gjelder litteraturkritikkens kår, som jo er et av Stotharts ankerpunkter, så synes jeg at anmeldelser og bokblogger utfyller hverandre på en god måte i dag. Jeg elsker å lese gode anmeldelser av flinke kritikere på samme måte som jeg elsker å lese gode blogginnlegg som vekker nysgjerrigheten min. Det er ikke tvil om at det finnes både "dårlige" anmeldelser og "dårlige" blogger, men det er etter mine standarder. Uansett hva man synes om Stothards måte å argumentere på synes jeg likevel han har et viktig poeng: Også i Norge er vi vitne til store nedskjæringer hos avishusene. Dersom dette innebærer kutt i den faglig gode litteraturkritikken så vil det være en utvikling mot mindre bredde i litteraturformidlingen.

Akkurat den diskusjonen hadde det vært interessant om Aftenposten hadde problematiser og tatt opp til diskusjon.

Der Fall Collini (Collini-saken) av Ferdinand von Schirach

Det dreier seg ikke om spørsmålet "Hvem var morderen?" men snarere "Hva er motivet?" Slik er det i virkelige rettsaker også.

(Ferdinand von Schirach til Die Zeit)

Noen forfattere bare treffer meg med måten de skriver på og historiene de forteller. I sommer leste jeg boka Forbrytelser av den tyske forfatteren Ferdinand von Schirach. Skjebnene til personene i denne boka gjorde stort inntrykk, og historiene fulgte meg i lang tid etterpå. Oppfølgeren med tittelen Skyld har jeg på leselisten min, og den skal leses før året er omme. I mellomtiden har jeg lest von Schirachs tredje bok, romanen Der Fall Collini (Collini-saken), i tysk utgave. Som de to andre bøkene hans har også denne fått svært gode anmeldelser i tysk og utenlandsk presse.

Der Fall Collini (Collini-saken) starter som en krimroman: En gammel mann blir myrdet på et luksus-hotell i Berlin, og den 64 år gamle italieneren Fabrizio Collini blir fengslet for mordet. Den nyutdannede advokaten Caspar Leinen utnevnes til forsvarer i saken, men når han oppdager hvem mordofferet er, blir han i tvil om han kan forsvare klienten sin. Den drepte, en tysk industrimann, viser seg å være bestefaren til Leinens beste venn fra studiedagene. Leinen husker mannen som et varmt og omsorgsfullt menneske. Selv om Collini tilstår drapet nekter han å si noe om motivet. For å kunne forsvare en mann som ikke vil forsvares må forsvarsadvokaten på egen hånd lete etter drivkraften bak Collinis handlinger. 

Ferdinand von Schirach

For Ferdinand von Schirach, som også er en av Tysklands mest kjente forsvarsadvokater, er det ikke jakten på gjerningsmannen som er det interessante men snarere spørsmålet om motivet bak den kriminelle handlingen. Slik skiller historien seg vesentlig fra en "vanlig" krimroman der morderjakten ofte er det mest sentrale. Collini-saken tar opp tråden der de fleste krimromaner slutter: Når morderen er pågrepet står fortsatt en rettssak igjen. Typisk for forfatteren er at han viser oss hvordan skyldspørsmålet ikke alltid er like åpenbart som det kanskje ved første øyekast kan se ut. Vi lesere får et fascinerende innblikk i hvordan motiv og psykologi kan tale til tiltaltes fordel når en sak behandles av rettssystemet. Slik oppstår spenneningen i von Schirachs bøker.

Der Fall Collini er en lettlest og engasjerende bok med en overraskende og dramatisk slutt. Språket er holdt i en nøktern tone. Fortellerstemmen er knapp og konsis, og teksten er i stor grad beskrivende. Von Schirachs store styrke, synes jeg, er at han makter å si så mye med så få ord. Jeg har på følelsen av at forfatteren bevisst lar tekstene sine gjenspeile det litt formelle språket i juridiske dokumenter, rettsprotokoller og –referater, uten at språket av den grunn blir vanskelig å lese. Leseren blir på den måten tvunget inn i rollen som en slags djevelens advokat. På den ene siden må vi forholde oss til de handlingene den tiltalte er anklaget for og ta et valg om handlingen er (etisk) rett eller gal. På den andre siden inntar vi en slags distansert holdning til hele saken, på samme måte som en forsvarsadvokat er nødt til å gjøre når han skal forsvare en klient.

Baldur von Schirach

Det er vanskelig å lese von Schirachs roman uten å ha familiebakgrunnen hans i bakhodet. Bestefaren Baldur von Schirach var Jugendreichsführer under Nazi-regimet og ble dømt til 20 års fengsel av Nürnberg-tribunalet etter krigen. I et intervju med den tyske avisa Die Zeit (se også et engelsk sammendrag av intervjuet her. OBS! Spoilervarsel!) bekrefter forfatteren at han har et personlig motiv med akkurat denne boka. Han fikk så ofte spørsmål om bestefaren at han hadde et behov for å skrive noe om Nasjonalsosialismen, eller snarere "hvordan Bundesrepublikken har håndtert denne arven." Når Leinen, Collinis advokat, kommer på sporet av klientens motiv så er svarene å finne i et lite kjent, men like fullt rystende side av tysk strafferetslig historie. Slik lykkes von Schirach å sette et kritisk fokus på nesten glemte hendelser i relativt nær tysk historie.

Jeg leste Der Fall Collini i tysk orginalutgave, men ønsker du å lese boka på norsk trenger du ikke å vente alt for lenge. Gyldendal bekrefter at den oversatte utgaven av boka kommer i salg tidlig i 2013. Som de to andre bøkene til von Schirach er også denne romanen oversatt av Sverre Dahl, en oversettelse jeg ser frem til å lese. Boka betegnes som en roman, men jeg vil anbefale den til alle som liker krim. Ikke minst er den et "must" for alle som er interessert i tysk og europeisk etterkrigshistorie.

En smakebit på søndag # 38 Kongo av David van Reybrouck

En smakebit på søndag er en ukentlig bloggutfordring hos Marit på bloggen Flukten fra virkeligheten. Her oppfordres man til å gi en liten smakebit fra boken man holder på med akkurat nå og dele den med andre blogglesere.

Denne uka har stått i forkjølelsens tegn. Først ungene. Så jeg. Deretter mannen. Alltid i den rekkefølgen. Jeg har måttet prioritere soving fremfor blogging, men håper at jeg i løpet av neste uke får omtalt av et par flotte bøker jeg er blitt ferdig med.

Min nattbordsbok er for tiden Kongo - historien om Afrikas Hjerte. Når noen nevner navnet Kongo er mine første tanker kolonitiden og Belgia. Moland og French. Bloddiamanter. Og deretter utrydningstruede gorillaer (takket være abonnementet mitt på National Geographic). For en liten stund siden kom jeg helt tilfeldig over en leseprøve av David van Reybrouck sin bok på jobben. Jeg ble så fengslet av språket til forfatteren at jeg måtte skynde meg å låne boka på biblioteket.

Von Reybroucks dokumentar om Kongo er av den typen som gjør leseren litt klokere. Det er akkurat slikt lesestoff jeg trenger innimellom romaner og lettbent krim. Dagens smakebit er hentet fra side 17 i boka. Forfatteren sammenligner de to byene Kinshasa, hovedstaden i den Demokratiske Republikken Kongo (tidligere Zaire), og Brazzaville, hovedstaden i Republikken Kongo. Det er mulig at boka forklarer den forvirrende navnlikheten mellom de to statene etterhvert. Hovedstedene ligger svært nærme hverandre, men bare geografisk sett:

Fra luften ligner Kinshasa på en termittdronning, oppblåst, misdannet og sitrende av liv, alltid like travel, alltid i vekst. Byen strekker seg ut på den venstre elvebredden i den skrimrende heten. På den andre siden ligger tvillingsøsteren Brazzaville, mindre, friskere, mer funklende. Der er kontorbygningene laget av speilglass. Dette er det eneste stedet i verden hvor to hovedsteder har utsikt til hverandre, men i Brazzaville ser Kinshasa bare sitt eget fattslige speilbilde.




Alle ukens søndags-smakebiter finner du her. Kanskje du lar deg inspirere?

Nostalgi # 4 Den siste revejakta

Jeg vet ikke helt hva det er med meg og Den siste Revejakta av Ingvar Ambjørnsen. Denne boka har fulgt meg i snart 20 år, og eksemplaret jeg kjøpte i 1994 har fulgt med meg på mangt et flyttelass. Cirka hvert femte år tar jeg fram boka og leser den på nytt. Dels skyldes vårt langvarlige forhold nostalgi; Den siste revejakta var en av de første spenningsromanene jeg leste i voksen alder. Sammen med "Elskede Poona" av Karin Fossum dyttet Ambjørnsens bok meg videre inn i krimbøkenes verden. De mange gjensynene skyldes også at dette rett og slett er en god historie. Ambjørnsen skriver godt. Miljø- og personbeskrivelsene er troverdige, språket overbevisende.

Jeg leste Den siste revejakta for første gang i forbindelse med særemne på videregående skole. Jeg skulle gjerne ha lett fram det særemnet fra loftet hjemme hos foreldrene mine! Det hadde vært morsom å lese hvordan jeg som 18-åring begrunnet valg av bøker og hvordan jeg sammenlignet dem. Selv om jeg ikke husker analysene og konklusjonene i dag så husker jeg godt bøkene. Sammen med Den siste revejakta utgjorde Hvit som snø av John Michelet det skjønnlitterære alibiet. De to romanene ble diskutert opp mot Wir Kinder vom Bahnhof Zoo/Å være ung er for jævlig (sannelig en frisk oversettelse av den tyske tittelen) av Christiane F. og Hard Asfalt av Ida Halvorsen. De to siste bøkene gir en realistisk skildring av storbyers narkotika- og prostitusjonsmiljø.

Jeg fikk skikkelig flash-back da jeg fant disse retro-omslagene på nettet:

 (kilde: www.bokelskere.no)

I Den siste revejakta befinner vi oss i Oslo på slutten av 1970-tallet. Kompisene Carl og Robert har lang fartstid i hasj-bransjen men har bestemt seg for å legge hasjlangingen på hylla for godt. Det er bare dette siste store opplegget som gjenstår: 45 kilo hasj skal ut, og med guttas kontakter og erfaring bør alt ligge til rette for et vellykket oppdrag. Dessverre melder den dårlige magefølelsen seg tidlig hos Carl og Robert. Når Roberts kjæreste Tone blir funnet død av en overdose heroin forstår gutta at noen har endret spillereglene dramatisk og at de kun kan stole på hverandre i denne aller siste revejakta.

Ambjørnsens spenningsroman er en bok om småkjeltringer, tystere, dopere og dealere. Det er historien om å leve på samfunnets skyggeside i en by med voksesmerter, i et Oslo som ved inngangen til jappetidens 80-tall har fått alle storbyens problemer i fanget. Dette er en bok om kameratskap og samhold, men også hvor langt en person er i stand til å gå når de uskrevne reglene i dop-miljøet brytes. Dessuten er historien, gjennom Carls stemme, ikke minst et kraftig oppgjør med norske myndigheters narkotikapolitikk.



Alt for mye Peace & Love for meg

Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch i Den siste revejakta. 

                                      Foto: Maipo Film & TV 

Jeg er generelt ingen tilhenger av å se filmatiseringer av bøker jeg har lest og likt. Slik er det også med Den sist revejakta som ble film og allemannseie i 2008. Jeg har ikke sett filmen og kommer nok ikke til å gjøre det heller. Da jeg tok en rask titt på rollelista til denne filmen så jeg at skuespillerne befinner seg milevis unna mitt indre bilde av personene i boka (med all respekt). Når jeg leser boka går den i toner av grått, brunt og svart. Da er persongalleriet mye nærmere Christopher Nielsens univers og teaterforestillingene hans Verdiløse menn og Hustyrannen.



Denne brokete skaren er mer etter mitt hode

Skuespillerne i Christopher Nielsens oppsetning
Foto: Paul Weaver

--------------------------------

I spalten Nostalgi mimrer jeg om bøker som gjorde inntrykk på meg som ung leser, den gang man leste uten filter. Bøkene jeg skriver om her representerer mange ulike sjangre og ganske sikkert også et stort spenn i kvalitet. Men hva er vel kvalitet? Det viktigste er at bøkene i denne spalten har vært med å påvirke meg og gjøre meg til den leseren jeg er i dag. God lesning!

Noe til besvær av Mark Haddon

For en del år siden leste jeg den lille, men kloke boken The Curious Incident of the Dog in the Night-Time / Den merkelige hendelsen med hunden den natten, og den står fortsatt for meg som en virkelig god leseopplevelse! Siden den gang har forfatteren Mark Haddon utgitt to romaner til; Noe til besvær (2009) og Det røde huset (2012). Det er roman nummer to jeg nettopp har avsluttet, og med Noe til besvær overbeviser Haddon absolutt igjen!

Noe til besvær (med kanskje den mer treffende engelske tittelen "A spot of bother") er en utrolig morsom bok om et alvorlige tema. I boka møter vi den middelaldrende George Hall med familie. George har nettopp førtidspensjonert seg og han gleder seg til en avslappet tilværelse med mye tid for seg selv. Det hele går dessverre ikke etter planen. En dag oppdager George noe som doktoren avfeier som en uskyldig eksemflekk. George klarer ikke å godta den ufarlige diagnosen men blir overmannet av tanken om at han snart skal dø. Tanken på egen dødelighet blir altoppslukende:

"Hvordan i Herrens navn hadde han kunnet unngå å legge merke til dette helt til nå? (Tanken på at man skal dø en vakker dag, min anm.) Og hvordan klarte andre å unngå det? Hvorfor fant man dem ikke sammenkrøllet og hylende på fortauet? Hvordan klarte de å slentre gjennom sine dager uten å være bevisst denne ufordøyelige kjensgjerningen? Og hvordan var det mulig når sannheten først var gått opp for dem, å glemme alt sammen?" (s.87)

Georges verdensbilde blir ytterligere forstyrret når han oppdager at kona er utro med en av hans tidligere kollegaer. Midt oppi det hele forkynner datteren Katie at hun skal gifte seg på nytt, og det med en mann som resten av Hall-familien ikke liker spesielt godt. Den homofile broren hennes Jamie sliter både med søsterens valg av mann og med spørsmålet om han skal ta med kjæresten i bryllupet eller ikke. For alle familiemedlemmene utløser det forestående bryllupet en kjede av forviklinger. Sykdomsangsten, utroskapen og bryllupet blir for mye for George. Han går inn i en depresjon.

Dersom du nå tror jeg har røpet hele bokas innehold så kan jeg forsikre deg om at alt dette skjer helt i begynnelsen av boka. Jeg kan garantere deg at du kommer til å støte på enda flere katastrofe-tanker, misforståelser og krangler.

Humoren til forfatteren er veldig britisk, om jeg kan kalle det det. Det er mye situasjonskomikk, og Haddon mestrer virkelig det å være humoristisk på en alvorlig måte. En av mine favorittkapitler i boka er når George og barnebarnet Jacob sitter sengen og ser på film sammen. George ser på guttungen, som ikke engang har sluttet med bleier, og føler seg udugelig:

"Jacob tok ut Dødelig våpen, satte inn Byggmester Bob og spolte tilbake med samme avslappede dyktighet som en tekniker ved Kennedy Space Center. Det var slik de unge overtok verden. All den mekkingen med ny teknologi. Man våket en dag og skjønte at ens egne ferdigheter var latterlige. Snekring. Hoderegning." (s.178)

Vi blir deretter vitne til at George blir helt satt ut av Bygmester Bob-episoden som barnebarnet har satt på. Haddon gjenforteller handlingen i barneprogrammet og viser oss Georges reaksjoner på det han ser. Det er både komisk og tragisk på en og samme gang og er med på å gi oss en god forståelse av sidene ved Georges depresjon.

Så kan man spørre seg om en bok om depresjon, hypokondri og panikkangst kan være underholdende lesning? Til det må jeg svare et rungende JA! For det er lenge siden jeg har hatt det så artig på 411-bussen til Helsfyr, for å si et sånn. Jeg har smilt, humret og ledd høyt (inni meg) gjennom hele boka. Både George og de andre medlemmene av familien sliter med sitt, og vi lærer dem å kjenne på godt og vondt. Haddon, på sin side, skildrer dem med varme og glimt i øyet, og gjør at vi føler sympati med dem.

Mark Haddons skrivemåte er lett å like. Har du lest og likt The Curious Incident... så vil du med stor sannsynlighet like Noe til besvær også. Har du ikke lest noen av bøkene så har jeg ingen problemer med å anbefale dem begge. Forfatteren har forresten en veldig fin blogg der han skriver om bøkene sine og andre prosjekter han jobber med. Alt med en åpenbar forkjærlighet for små bokstaver. Sjekk ut det morsomme innlegget der han skriver om flyskrekk og turbulens. Med illustrasjoner (!). 

God lesning!

Det tredje tegnet av Yrsa Sigurdardòttir

Jeg henger litt etter med bokomtalene av bøkene som jeg leste i sommer, men jeg håper å ta igjen litt av det tapte innimellom høstens bøker. Jeg fant fikk meg nemlig (nok) en ny favoritt-krimforfatter i sommer som jeg vil dele med dere. Den islandske forfatteren Yrsa Sigurdardòttir er nominert til Glassnøkkelen i år for sin fjerde krimroman "Jeg vet hvem du er." Den kom ut på norsk i våres. Det blir spennende å se om Sigurdardòttir klarer å ta opp arven etter forfatterkollega og landsmann Arnaldur Ingridason når det gjelder å skrive prisberømt krim.

Boka jeg har lest i sommer, Det tredje tegnet, er den første i serien hennes med advokaten Thòra Gudmundsdòttir i hovedrollen. En tysk historiestudent blir funnet drept i et bøttekott på det islandske universitetet. Øynene til offeret er blitt fjernet etter drapet, og noen har risset inn en ukjent trolldomsrune i huden på ham. Politiet sikter raskt en av vennene til den drepte, og saken ser ut til å være løst. Familien til den drepte er derimot ikke overbevist om at den tiltalte virkelig er sønnens morder. En representant for familien kontakter Thòra Gudmundsdòttir, advokat og fraskilt tobarnsmor, for å be henne om å se nærmere på saken og gå politiets etterforskning etter i sømmene. Dette tvinger den kvinnelige advokaten til å utforske et mørkt kapittel av islandsk historie.

Tilsynelatende rituelle drap, trollruner, heksekunster og gamle svartebøker til tross. Dette er ikke en krimbok kokt på den velkjente "Da Vinci-koden"-suppespikeren. Det er jeg glad for, for jeg fikk en overdose av den typen litteratur tidligere i år. Det tredje tegnet er en "renslig" krim med et lite persongalleri, et spennende plot og en overraskende slutt. Thòra Gudmundsdòttir, bokas hovedperson, er en jordnær og sympatisk dame som jeg fikk veldig sansen for. Forfatteren tør å blande inn både litt humor og litt "løvv" i boka, noe som fikk boka til å skille seg ut på en positiv måte.

Det tredje tegnet er en sommerkrim av beste merke!

Nattbordet mitt

Ja takk til bilder av luksuriøse bokfrokoster i Instagram og flotte bokhyller som får en bokelsker til å sikle av misunnelse! Jeg har likevel en teori om at det er tingene du har på nattbordet som virkelig sier noe om deg som leser - og kanskje også som person?

Her er i alle fall mitt bidrag; et uredigert og ja, ganske så uglamorøst, bilde av hva nattbordet mitt med flaten 40cmx40cm rommer:

* Ingvar Ambjørnsens Den siste revejakta som jeg pleier å lese på nytt ca hvert femte år.
* Siste fangst fra biblioteket: Forbrytelser i Southern Indiana (Frank Bill), Kongo. Historien om Afrikas hjerte (Reybrouch) og Vinterstengt (Lier Horst).
* Sankta Psyko og Of Mice and Men - avsluttet sommerlektyre.
* Harlan Cobens Just one look - aldri påbegynt sommerlektyre.
* En leseprøve fra forlaget på boken Kongo. Historien om Afrikas hjerte (den direkte årsaken til at jeg lånte boken på biblioteket).
* Heftet Forstå 2-åringen. Og ja, jeg har heldigvis forstått en hel del.
* Kindelen min
* To almanakker hvor jeg noterer gullkorn og andre ting som har med barna å gjøre. Uten disse hadde jeg ikke husket noe fra ungenes første leveår.
* En utgave av National Geographic (som jeg abonnerer på). Denne utgaven har blant annet en spennende artikkel om eneggede tvillinger.
* To baby-call'er. Den ene burde da visselig vært på mannen min sin side.
* Briller
* To hårsstrikker
* Tre hårspenner

Hva er de merkeligste søkertreffene til din blogg?

                      Bildekilde

En av funksjonene i bloggen min er at man kan se hvilke søkerord som fører lesere til bloggen. Som relativt ny blogger synes jeg det er både morsomt og interessant å se hva folk er på jakt etter der ute på nettet, og jevnt over er de flerste som treffer på min blogg ganske så litteraturinteresserte, med søkerord som "Knausgård", "Egeland" eller "Lier Horst". Heldigvis!

Men så dukker de opp da, disse merkelige søkebegrepene, og man forstår raskt at de som sitter i den andre enden egentlig skulle vært et heeeeelt annet sted på verdensveven. I det siste har disse google-søkene sendt lesere til bloggen min:

"Sove i telt sammen"

 

eller

 

"Lik ligget ute mer enn fire uker" (uff!)

 

Jeg tror at disse Googlerne har vært ute etter noe helt annet enn en bokomtale av Henning Mankell, for å si det sånn.....

Hva er de merkeligste søkertreffene på din blogg?

Når boka anmelder seg selv

Jeg har ikke for vane (bortsett fra her) å skrive om bøker jeg ikke har fullført, men akkurat i dette tilfellet syntes jeg det kunne være på sin plass. Jeg har nettopp kastet "Udødelighetens elixir" på dør. Synd egentlig, for jeg likte konseptet om en familiekrønike som skulle favne 1000 år med europeisk og jødisk historie. Etter å ha lest 1/3 av boka måtte jeg dessverre konstatere at Gleichmanns roman ikke klarte å leve opp til forventningene jeg hadde på forhånd.

Forfatteren skal ha honnør for den gode ideen og for å tenke stort. Hovedpersonen i boka er Ari, den siste gjenlevende i Spinoza-slekten. Han ligger for døden, og med sine siste krefter skriver han ned historier og anekdoter fra slektens historie, de fleste av dem slik Grandonkelen hans fortalte dem til Ari og tvillingbroren hans. Flere av disse historiene har noe tiltrekkende over seg, og spesielt grandonkelens egen historie fanget interessen min. Likevel fenget ikke boka meg.

Det kan være vanskelig å peke på hvorfor en bok ikke svarer til forventningene Noen ganger er det språket, noen ganger historien eller stilen forfatteren har. Mye er selvfølgelig smak og behag for den enkelte leseren. For meg ble romanfigurene for endimensjonale. Kvinnene er enten fantastisk vakre og dør unge eller stygge og usympatiske. Mennene, som i stor grad har hovedrollen i denne boka, blir vi ikke så godt kjent med. Romanen går liksom aldri i dybden, i alle fall ikke dypt nok for meg. Jeg ble liksom aldri godt nok kjent med personene i romanen.

Like før jeg avsluttet "Udødelighetens elixir" ga fortelleren Ari meg en god beskrivelse av hva det var med bokas form som ikke tiltalte meg. Han innrømmer:

"Jeg opplever sjelden at jeg makter å gjengi annet enn overfladiske anekdoter, den ytre fernissen omkring dem jeg prøver å mane frem og vekke til liv. For hvordan jeg enn griper det an, har jeg problemer med å skildre det daglige livets flyktige detaljer, som alltid går tapt: årenes gang, en epokes spesielle dufter, hva som rører seg i folks hjerte, mine forfedres drømmer, deres måte å leve på, deres hovmod og egoisme, deres talent og tarvelighet, meningene de uttrykte, anstrengelsene de gjorde for å bli en del av sine omgivelser, deres håp om å bli akseptert, og om å bli en del av sine omgivelser, deres håp om å bli akseptert, og om at de for barna skulle kunne skape en morgendag som ikke kunne slås i tusen knas."             

(Hentet fra side 209)

Det er akkurat de tingene jeg hadde ønsket å lese noe om... Slik ble det ikke denne gang.

Bildet er hentet herfra