lørdag 28. februar 2015

Slekters gang og menneskelig mot i skyggen av den store krigen


Krig og terpentin av Stefan Hertmans

«Vi blir harde og er sentimentale; vi ler og gråter om hverandre; vi sover våkne og våker sovende; vi krangler med armene om hverandre, vi denger løs mens vi trekker på skuldrene; ingenting blir værende på plass i kroppene og tankene, vi puster så lenge vi lever og vi lever bare fordi vi puster, så lenge det varer» 
(Krig og Terpentin, s 194)

En av ambisjonene mine for leseåret 2014 var å ta for meg bøker som på ulike måter omhandlet temaet første verdenskrig. I fjor var det nemlig 100 år siden «The Great War» brøt ut; den store krigen 1914-1918 som skulle forandre Europa på så mange avgjørende måter. Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å gå videre med dette emnet i år. Med unntak av Florian Illies uhorvelig vakre «1913» (se omtale) og Christopher Clarkes til tider svært vellykkede «The Sleepwalkers» (se omtale) forkastet jeg de fleste bøkene jeg hadde valgt ut om temaet. Men så, ved en tilfeldighet, fant jeg ut at jeg likevel ikke var ferdig med første verdenskrig i litteraturen. Årsaken til det er en liten, og jeg tror for mange her hjemme, ukjent bokperle som fortjener all den gode omtalen den kan få.

Boka jeg snakker om er romanen «Krig og terpentin» av Stefan Hertmans (f. 1951). Hertmans regnes blant Belgias mest anerkjente forfattere, og med «Krig og terpentin» (utgitt i Belgia 2013 og i norsk oversettelse 2014) fikk han sitt internasjonale gjennombrudd. Romanen er i stor grad basert på nedtegnelsene til forfatterens avdøde bestefar som ble født på tampen av det 18. århundre. Som ung mann gjennomlevde han første verdenskrig. Rett før han døde i 1989 ga han barnebarnet sitt Stefan noen tettskrevne notatbøker med barndomsskildringer, glimt fra soldattilværelsen og livet i mellomkrigstiden. Det skulle gå nesten 30 år før Hertmans begynte å gå gjennom disse nedtegnelsene. Resultatet er blitt en blitt en både vond og vakker historie om slekters gang og menneskelig mot i skyggen av den store krigen.


100 år er gått mellom de to fotografiene av Hertmans og bestefaren hans.
Bildekilde: Forfatterens hjemmeside (link)

Før Hertmans begynte å skrive på denne romanen hadde livet til bestefaren vært innhyllet i et slør av mystikk. Gjennom arbeidet med boka har konturene av bestefaren trått tydeligere frem, og mytene og historiene om ham fått mer substans. Romanen er delt i tre deler. Bokas første del handler om bestefarens barndom og oppvekst i en fattig familie i den belgiske byen Gent i årene rundt århundreskiftet. Hertmans oldefar var kirkemaler. De kunstneriske evnene og gleden ved å male var noe også bestefaren skulle bære med seg livet ut. Den andre og mest dramatiske delen av boka tar for seg bestefarens opplevelser ved fronten. Her tjente han i fire år, kun avbrutt av kortere og lengre rekonvalesensperioder. Det er sterke og vanskelige scener vi blir vitne til; søle, skitt og brå død, men også mirakuløse overlevelseshistorier og skildringer av stort mot. Krigsopplevelsene skulle prege bestefaren lenge etter krigens slutt. Selv om Hertmans ikke utbroderer det så mye i romanen, er det tydelig at bestefaren i perioder har lidd psykisk som en følge av traumene fra krigsårene. Romanens tredje og siste del handler om bestefarens videre liv etter krigens slutt. Alle familier har sine hemmeligheter, og i disse siste kapitlene kaster forfatteren nytt lys over familiens skjulte fortid.

Første verdenskrig spiller en sentral rolle i bestefarens liv og erindringer, men dette er så mye mer enn «enda en» bok om krigens råskap. I tillegg til sterke bilder fra skyttergravskrigen er romanen også en slektshistorie som man må ha et hjerte av stein for ikke bli berørt av. I romanen følger vi forfatteren i jakten på puslebiter som til sammen utgjør fortellingen om familien. For meg var det veldig gripende å lese om Hertmans leting etter minner og spor fra fortiden; Når han endelig var klar til å fordype seg i slektshistorien var det knapt noen familiemedlemmer igjen å spørre. «Nå skulle jeg gjerne ha hørt historiene deres om igjen i minste detalj, for jeg var seende blind og hørende døv, den i egenskap av det å være barn usynlig tilstedeværende (…) (s 110),» skriver Hertmans når han i ettertid tenker på alle familieselskapene han var med på som barn. Han burde lyttet bedre etter, mener han, for personene som var til stede den gang er borte i dag. Det de visste har ingen notert ned.

Krigserindringer og slekters gang. Til syvende og sist er Hertmans roman en veldig hyllest til bestefaren. I boka løfter forfatteren frem dette enkeltmennesket og setter ham inn i en større historisk sammenheng. Bestefaren tilhørte den siste generasjonen der ære og plikt var blant de viktigste verdiene. Han tilhørte også en generasjonen som vokste opp under én verdensorden og som måtte leve videre i et Europa som etter krigen falt fra hverandre. Dette er ingen heltefremstilling, selv om bestefarens krigsinnsats var full av heltemodige gjerninger. Han var en mann med sine styrker og svakheter, en mann av kjøtt og blod. Kanskje viktigst av alt så var han en mann som gjorde så godt han kunne. Når et livet skal oppsummeres, så viser forfatteren at dette er mer enn godt nok.

«Krig og terpentin» var en flott leseopplevelse av den typen som ikke slipper taket i en med det første. Boka beveger seg hele veien i grenselandet mellom roman/dokumentar/memoar, men tonen i den er hele veien nydelig poetisk. Resultatet er blitt en vakker, hjerteskjærende, rå og insisterende historie som gjør inntrykk. Oversetter Hedda Vormeland har klart å fange alle disse aspektene ved romanen. Hun er nominert til Kritikerprisen 2014 for beste oversettelse for arbeidet med «Krig og terpentin».

Krigsminnesmerke - Brussel, Belgia (eget bilde)

fredag 20. februar 2015

På vikingetokt til Jorsalaland


Jakten på Sigurd Jorsalfare av Øystein Morten

I krypten under Akershus slottskirke ligger det kongelige mausoleumet hvor flere norske konger er stedt til hvile. I 2013 fikk forskere tillatelse til å hente ut en spesiell hodeskalle fra krypten. Denne hodeskallen skulle etter sigende tilhøre den myteomspunne sagakongen Sigurd Jorsalfare. Forskerne har foretatt en grundig analyse av kraniet, blant annet har de gjort en ny aldersdatering av skallen. Det store spørsmålet har selvfølgelig vært om dens opprinnelse faktisk kan føres tilbake til Sigurd Jorsalfares tid. Og resultatet av undersøkelsene? Ja det er det altså blitt bok av.

I dokumentarboka «Jakten på Sigurd Jorsalfare» går religionshistoriker og forfatter Øystein Morten (f.1973) opp sporene etter den sagnomsuste vikingkongen. Selv om sagalitteraturen skildrer mange episoder fra Sigurds liv i fargerike vendinger, så vet vi fortsatt lite om hvem han egentlig var som person. Det vi i korte trekk vet er at han levde i perioden 1090-1130 og at han var en av kong Magnus Berrføtts tre sønner. Sigurd var bare 18 år gammel da han dro ut på kombinert pilgrimsferd og korstog til Jerusalem (Jorsalaland), en reise som gjorde ham berømt. Tilbake i Norge regjerte han landet sammen med broren Øystein, og han fortsatte også som konge også etter at broren døde. Etter hjemkomsten fra Det hellige land antyder sagaene at noe er galt med kongen, og flere forskere har spekulert i om kongen rett og slett ble gal på sine siste dager.

Med denne boka gir Øystein Morten gir oss lettlest, men likevel grundig innføring i Sigurds Jorsalsfares dramatiske liv. Hovedtyngden av boka er viet til pilgrimsreisen og oppholdet hans i Jerusalem, men tiden før og etter denne reisen blir også gjort grundig rede for. Forfatteren veksler mye mellom fortid og nåtid i boka. Når fortiden skal gjenfortelles bruker han en rekke historiske kilder som utgangspunkt. Både sagaene, skaldekvad og utenlandske skildringer bidrar alle med sine biter til puslespillet. I nåtid har forfatteren foretatt den samme reisen som Sigurd gjorde dengang, og ved selvsyn testet sannhetsgehalten i flere av sagalitteraturens historier om ferden. I boka ser Morten også nærmere på det antatte sykdomsbildet til  Sigurd og setter frem hypoteser om hva som feilte ham. Undersøkelsen av kraniet i krypten i 2013 følger også som en rød trå gjennom boka. Samlet gir dette leseren et tydeligere og ikke minst oppdatert bilde av hvem Sigurd Jorsalfare var, hva som drev ham og hva slags tid han levde i.

Det er lett å la seg smitte av entusiasmen og fortellergleden til forfatter Øyvind Morten. Det er en spennende historie han serverer oss, og dramaturgien i boka er suveren. Jeg tok meg stadig i å tenke at jakten på Sigurd Jorsalfare hadde egnet seg godt som tv-program. Fremstilt på denne måten burde sagalitteraturen være en sann gullgruve for fjernsynskanaler som National Geographic og History Channel. Samlet sett var jeg veldig begeistret for denne boka, men fremstillingen av sagakongen som psykiatrisk "case" hellet litt vel mye mot det tendensiøse. Det kan godt være at Sigurd var psykisk psyk, at han "var gal," men at en diagnose kan utledes på grunnlag av tusen år gamle kilder er jeg svært skeptisk til.

Uansett: Jeg har ikke tenkt på norske kongerekker, Snorre, Heimskringla og skaldekvad siden jeg gikk på videregående. Nå er jeg virkelig blitt inspirert til å lese mer om denne perioden i norsk historie. Det hele begynte egentlig med dokumentaren «Den svarte vikingen» av Bergsveinn Birgisson (utgitt på norsk 2013) som jeg leste før jul. Birgissons bok tar for seg den nærmest glemte historien til en av de mektigste landnåmsmenn på Island på 800-tallet, Geirmund Heljarskinn. «Jakten på Sigurd Jorsalfare» har forsterket denne gryende nysgjerrigheten på vikingetiden. Jeg ser frem til å lese Mortens andre bøker, «Magnus den gode» (utgitt 2011) og «Jakten på Olav den hellige» (utgitt 2013).

Å gå rett til kildene anbefales også, se f.eks Heimskringlas saga om Magnussønnene.

«Kong Sigurd og hans menn rir inn i Miklagard.»
Tegning av Gerhard Munthe i Snorre Sturlaśon - Heimskringla

onsdag 11. februar 2015

Berlin noir-triologien av Philip Kerr


De siste to månedene har jeg vært helt oppslukt av krimbøkene til den skotske forfatteren Philip Kerr. I rask rekkefølge har jeg lest de tre delene i romantrilogien hans; «Marsfioler», «Den bleke forbryter» og «Et tysk rekviem.» Samlet har disse bøkene gitt opphav til en helt ny krimsjanger: Berlin noir. Store deler av handlingen i Kerrs triologi utspiller seg nemlig i den tyske hovedstaden i årene før og etter andre verdenskrig. Hovedpersonen i bøkene er den hardbarkede privatdetektiven Bernhard (Bernie) Günther, en uredd og antiautoritær type. Günther jobbet som kriminaletterforsker ved Berlin-politiet i flere år, men han hoppet av politikarrieren da nazistene tok makten i 1933. Siden har han arbeidet som detektiv med forsvunne personer som spesialfelt.

De tre krimromanene som utgjør triologien kan i utgangspunktet leses uavhengig av hverandre. Men fordi handlingen i bøkene foregår kronologisk kan det nok være en fordel å begynne med første bok.

Her er en kort oppsummering av handlingen i de tre bøkene:

Bok 1: Marsfioler
Året er 1936, og Berlin forbereder seg til sommerolympiaden. Bak hovedstadens pyntede fasader holder Hitler-regimet befolkningen i et jerngrep. Politisk motivert vold og antisemittisme er en del av hverdagen. Bernie Günther får i oppdrag å oppspore et verdifullt smykke som er forsvunnet i forbindelse med en mordbrann i byen. Han får streng beskjed om å holde seg unna selve drapsetterforskningen. Dette viser seg raskt å bli vanskelig. Sporene etter smykketyvene og drapsmennene krysser hverandre, og snart er noen av de mektigste mennene i Nazi-Tyskland involvert i etterforskningen. Se denne linken for min tidligere omtale av «Marsfioler.»


Bok 2: Den bleke forbryter
Høsten 1938 går en seriemorder løs i Berlins gater. En rekke unge jenter forsvinner for senere å bli funnet drept på bestialsk vis. Günther, som sluttet i Berlin-politiet fem år tidligere, blir beordret tilbake i tjenesten. Fra en dag til en annen er han blitt etterforskningsleder i en svært komplisert kriminalsak som for all del må holdes hemmelig for byens innbyggere. I jakten på den brutale seriemorderen kommer Günther og teamet hans på sporet av en konspirasjon med forgreininger langt inn i maktens innerste sirkler. Løsningen i saken er så utenkelig at ingen i sin villeste fantasi ville trodd det var mulig - aller minst Günther selv.

Bok 3: Et tysk rekviem
To år etter at Tyskland har tapt krigen møter vi Günther i et Berlin i ruiner. Han jobber igjen som privatdetektiv i hovedstaden, men det er harde tider, både økonomisk og privat. Når en av Günthers tidligere kolleger fra Berlin-politiet blir fengslet i Wien, beskyldt for å ha tatt livet av en amerikansk militær, blir vår mann bedt om å gå saken nærmere etter i sømmene. Han reiser til Østerrike og oppdager snart at dette er en sak med tydelige politiske over- og undertoner. Spillet mellom stormaktene er allerede i gang, og Günthers store utfordring er hvem av partene han egentlig kan stole på i denne saken.



Et spennende trekk ved Berlin noir-triologien er hvordan forfatteren leker med ulike krimsjangere i  bøkene sine. «Marsfioler» er en hardkokt krimfortelling som, i tillegg til å fokusere på Günthers jobb som detektiv, også beskriver de rådende samfunnsforholdene på en intens og overbevisende måte. «Den bleke forbryter» er mer av en politiroman: Günther tvinges tilbake i Berlin-politiet for å etterforske en serie grusomme drap, og store deler av handlingen spinner rundt oppklaringen av saken. Den siste boka i triologien, «Et tysk rekviem», har derimot et utpreget thrilleraspekt ved seg. Günter er en ettertraktet mann blant de allierte, som alle ønsker å verve ham som agent. På den måten kan man si at boka er et morsomt frampek til senere agentromaner. Jeg tenker da spesielt på John Le Carrés ikoniske spionbøker som tar opp forholdet mellom øst og vest et drøyt ti-år senere .

Et annet interessant aspekt ved bøkene er hvordan forfatteren lar virkelige personer med tilknytning til nazitiden dukke opp i handlingen. I bok 1 og 2 er Reinhard Heydrich og Heinrich Himmler en del av persongalleriet. I den siste boken spiller Heinrich Müller, lederen av Gestapo, en viktig rolle. Denne Müller er en svært interessant figur. Han er en av de få nazi-toppene som aldri ble arrestert eller ble bekreftet død etter krigen. Han ble sist sett da han forlot Førerbunkeren i Berlin 1. mai 1945. Jeg syntes «gjenoppstandelsen» hans i «Et tysk rekviem» var en spenstig og originalt vri på en allerede dramatisk historie. I noen sammenhenger kan det bli både klisjeaktig og feil å bruke virkelige personer som statister i en bok. I Kerrs tilfelle synes jeg dette fungerer veldig godt.

Forfatter Philip Kerr (Kilde: Wikipedia)
Den kanskje aller viktigste grunnen til at jeg er blitt så begeistret av Kerrs bøker er den overbevisende tidskoloritten i dem. Jeg er veldig interessert i tysk før- og etterkrigshistorie, og gjennom Günthers blikk og tanker får vi lesere en følelse av hvordan det kunne arte seg å leve i denne tidsepoken. «Marsfioler» formidler noe av den truende og klaustrofobisk stemningen som må ha rådet i Berlin kort tid etter at nazistene tok makten; jøder som pantsetter smykkene sine for å ha råd til å reise ut av landet, mennesker som går under jorden eller fengsles fordi de er uønsket av regimet, vilkårlig vold, politiske massemønstringer og nasjonalsosialistisk propaganda.

I «Den bleke Morder» følger vi Günther i noen hektiske måneder høsten i 1938 i jakten på en ukjent seriemorder. Det er et kappløp med tiden. Ikke bare må politiet fange en brutal drapsmann før han høster flere ofre; handlingen i boka følger også opptakten til Krystallnatten den 9. november samme år. Under lesningen tok jeg meg hele veien i å håpe, forgjeves, at Günther ville klare å avverge denne historiske katastrofen. «Et tysk rekviem,» på sin side, skildrer den vanskelig hverdagen i Berlin få år etter andre verdenskrig. Gjenoppbyggingen har knapt nok startet, det er knapphet på alt, og voldtekter og drap er dagligdags. Byen (og landet forøvrig) er delt mellom de fire okkupasjonsmaktene, og de alliertes nærvær i hovedstaden er svært påtagelig. Gnisningene mellom vestmaktene og Sovjetunionen er allerede tydelige. Når boka slutter aner vi konturene av det som senere skal betegnes som en av de største krisene under den kalde krigen, Berlinblokkaden (1948-49).

Så hva venter du på? Dette er krim som er høyt hevet over mye av det middelmådige som skrives innen sjangeren! Jeg har lånt de omtalte bøkene på biblioteket, men det er verdt å merke seg at hele Berlin noir-triologien er kommet i en norsk samleutgave i år. Ikke la sjansen gå fra deg til en få en annerledes og original krimopplevelse!

Så langt er det bare de tre delene i Kerrs Berlin noir-triologi som er oversatt til norsk, men følgende titler i serien om Bernie Günther foreligger på engelsk:
· The One from the other (2006)  · A Quiet flame (2008)  · If the Dead Rise Not (2009)  · Field Gray (2010)  · Prague Fatale (2011)  · A Man Without Breath (2013)

torsdag 5. februar 2015

Ferdinand von Schirach - Tanker om krig

Ferdinand von Schirach
Foto @Oliver Helbig


Er De redd for noe?
Så lenge jeg kan huske har jeg vært redd for krig.


Redd for selv å måtte delta i en krig?
Jeg er ikke redd for at jeg i en krig ville blitt drept i løpet av et par dager, det er ikke det jeg mener. Det er vissheten om at alt som er blitt bygd opp de siste sytti årene vil falle fra hverandre. Det første som vil forsvinne er menneskeligheten. 

Bare tenk deg hvordan rettsvesenet har endre seg de siste tiårene. Vi innser stadig mer hvor full av feil mennesket er. Det hører med til god takt og tone å klage over vårt vestlige samfunn. Men i virkeligheten lever vi i et av de frieste samfunnene som noen gang har eksistert. Vi sulter ikke, vi fryser ikke, vi står fritt til å forelske oss i hvem det måtte være. 

Dersom en krig bryter ut vil det bety slutten på dette. Vi vil falle tilbake til middelalderen. Tenk bare på IS. Der kutter de av hoder og viser dem frem slik man gjorde i det 6. århundre. Vi klarer ikke å forestille oss krig, livet vårt fremstår som sikkert. Men jeg frykter at nedslagene kommer stadig nærmere.

Ferdinand von Schirach i intervju med Süddeutsche Zeitung, nr 38/2014


Ferdinand von Schirach er forsvarsadvokat og en av Tysklands mestselgende forfattere. På norsk har han utgitt novellesamlingene "Forbrytelser" og "Skyld" og romanene "Collini-saken" og "Tabu." Von Schirach er en av mine tyske favorittforfattere. Som andre barn var også jeg redd for at det skal bli krig. Etter å ha fått barn selv er tanken på krig desto mer uutholdelig, mye på grunn av de tingene von Schirach peker på i dette utdraget.

mandag 2. februar 2015

På dokukjøret - Lest i januar (2015)

Et av de viktigste nyttårsforsettene mine for 2015 er å se mindre på TV. I fjor brukte jeg alt for mange kveldstimer i koma foran fjernsynet. I år skal jeg trene mer og lese flere bøker. Ingen flere hjernedøde TV-program på meg altså, bare intelektuell stimuli og fysisk fostring.

Januar er vel overstått, og jeg er i rute i henhold til lese- og treningsplaner. 5 bøker er fordøyd denne måneden, noe jeg er veldig fornøyd med. Jeg har også et mål om å blogge mer i tiden fremover. Et samleinnlegg over månedens leste bøker er tenkt å bli et fast innslag på denne bloggen.

I januar har jeg lest:
  • 4 sakprosabøker og 1 krimroman.  
  • 4 papirbøker og hørt en lydbok
  • 3 kvinner og 2 menn
  • Forfattere fra 3 land: Norge, Tyskland og Storbritannia
  • 4 av bøkene på norsk og 1 bok på tysk.
Tema: Andre verdenskrig , DDR, naturvitenskap og sørøst-Asia.

Litt om bøkene:

1) Sovjetistan av Erika Fatland (Norsk sakprosa - utgitt 2014)
En svært god og lesverdig bok om forfatterens reiser i fem tidligerer Sovjet-republikker. Denne dokumentaren var en av mine høyt nominerte kandidater til Bokbloggerprisens "åpen klasse" for 2014.

2) Stasikinder (Stasibarn) av Ruth Hoffmann (Tysk sakprosa - utgitt 2013)
Månedens desidert sterkeste og beste leseopplevelse. Gjennom dybdeintervujer kommer barn av tidligere STASI-medarbeidere, spioner og avhoppere til orde med sine historier.

3) Morfar, Hitler og Jeg av Ida Jackson (Norsk sakprosa - utgitt 2013 - lydbok)
Forfatterens morfar var medlem i Waffen SS under andre verdenskrig og redaktør i den norske propagandaavisen Germaneren. I denne dokumentarbiografien avdekker Jackson morfarens bakgrunn og krigsopplevelser samtidig som hun trekker paralleller til egne erfaringer i vår tid.

4) Det som ble Norge (Norsk sakprosa - utgitt 2013)
En populærvitenskapelig dypdykk i Norges fjerne forhistorie - for de som vil ha de store linjene. I løpet av knappe 250 sider tar forfatteren med leseren hele 2902 millioner år tilbake i tid (se omtale).

5) Et tysk rekviem av Philip Kerr (Kriminalroman - utgitt på engelsk første gang 1991)
Dette er siste del i forfatterens Berlin noir-triologi hvor den tyske privatdetektiven Bernhard (Bernie) Günther spiller hovedrollen. Handlingen utspiller seg i et Berlin i ruiner etter at Tyskland har tapt krigen. Året er 1947, og Günther blir innvolvert i de alliertes rivalisering om makt og innflytelse i Europa. En krimbok av beste merke, omtale kommer.