Norsk krigsdrama - Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen

Det sies at en person først er død, virkelig og ugjenkallelig borte, når ingen lenger husker ham eller henne. Så lenge et navn ikke glemmes vil i alle fall et fragment av dette mennesket fortsatt være blant oss levende. Å lese Ingrid Storholmens roman «Her lå Tirpitz» (utgitt 2014) er som å lytte til et kor av stemmer fra fortiden. «Hør oss! Se oss! Ikke glem oss!» ber de inntrengende. I denne boka vekkes døde sjeler til live. Glemte liv og skjebner trer frem for oss i et nytt lys.

Bokas tittel henviser til et dramatisk kapittel i norsk krigshistorie, nemlig senkningen av det tyske slagskipet Tirpitz utenfor Tromsø under andre verdenskrig. Sammen med søsterskipet Bismarck var Tirpitz den tyske marinens stolthet. På grunn av den enorme størrelsen på skipene anså man dem som umulig å senke. Dermed spilte de en viktig rolle i det tyske propagandamaskineriet. I krigsårene 1942-1944 var Tirpitz stasjonert langs Norskekysten, og store deler av bokas handling utspiller seg i fjordarmene der skipet lå for anker. Både i romanen og i virkeligheten nådde historien om Tirpitz sitt brutale klimaks i 1944 da britisk marine og flyvåpen lyktes med å senke båten. De menneskelige tapene var store; mer enn 900 ombord omkom i angrepet.

I «Her lå Tirpitz» blir skipets siste reise gjenfortalt gjennom et kollasj av stemmer. Alle som kommer til orde i romanen har på ulikt vis et bånd til skipet. Gjennom mange og korte avsnitt får vi høre historiene til matroser og befal, tyskere og nordmenn, unge og gamle, fedre, mødre, koner og kjærester. Vi blir kjent med mange av dem som døde da båten ble senket, og vi møter også de som kom fra det med livet i behold, men med vansirede kropper og arr på sjelen. I siste del av romanen følger vi også noen av de overlevende etter krigens slutt. Portrettene av romanfigurene er nydelig tegnet. Selv om personene i boka er fiktive, fremstår de som svært ekte og representative for historien.

Jeg likte denne romanen svært godt. Selv om den er skrevet mot et dystert bakteppe, er språket vakkert og persongalleriet troverdig. At krig påvirker og former menneskers liv på avgjørende måter er hevet over en hver tvil. I bunn og grunn er ikke krig annet enn et hav av venting, skitt og redsler. Dette får forfatteren tydelig frem i denne romanen. "Her lå Tirpitz" viser også med all tydelighet hvordan skjønnlitteraturen kan gi nye perspektiver på historien. Ved å ta i bruk romanformatet blir krigens lidelser noe konkret, også for leseren. Med sin roman makter Storholmen å vise krigens meningsløshet og vilkårlighet, sett fra ståstedet til den "lille mann." Det er en vinkling man sjelden får i artikler på  Wikipedia eller i sakprosabøker om emnet.

Utsnitt fra den tyske krigskirkegården på Alfaset utenfor Oslo, sommeren 2015.

Minnenes mester - Austerlitz av W.G. Sebald

Da franske Patrick Modiano mottok Nobelprisen i litteratur i 2014 ble forfatterskapet hans beskrevet som «[en] minnenes kunst med hvilket han fremkaller de mest uhåndgripelige menneskeskjebner og avdekker okkupasjonens livsverden*» (*Sitat fra Den svenska Akademiens begrunnelse for prisen). Under lesingen av romanen «Austerlitz» (utgitt 2001) av den tyske forfatteren W.G. Sebald dukket denne beskrivelsen av Modianos forfatterskap stadig opp i tankene mine.

Også hos Sebald er minner et sentralt tema, og da ikke først og fremst det man konkret husker. Det er snarere det man har glemt eller fortrengt og som vekkes til live av lukt, samtaler og i møte med mennesker og steder som er det viktige. Som hos Modiano er handlingen i «Austerlitz» knyttet nært opp til hendelser under andre verdenskrig. Sebald gjør et dypdykk i den menneskelige psyke og viser på en mesterlig måte hvordan mennesker påvirkes av historien selv om de tilsynelatende står utenfor hendelsenes sentrum.

Det er forfatterens alter ego som er bokas jeg-forteller. På en av sine mange reiser til Belgia møter han Jaquot Austerlitz, og det oppstår et slags vennskap mellom de to mennene. Gjennom mange år møtes de jevnlig, både tilfeldig og gjennom avtalte møter. Hver gang de treffes forteller Austerlitz om seg selv og sitt liv. Parallelt med disse møtene avdekker Austerlitz selv stadig mer av sin egen livshistorie. Det blir forfatterens oppgave å formidle denne historien.

Som nevnt har minner en sentral plass i denne boka. Vi får vite at Austerlitz vokste opp i England hos fosterforeldre under et annet navn, men i ungdomsårene ble han klar over at han hadde en annen identitet, en annen bakgrunn. Det viser seg at han som 5-åring, rett før utbruddet av andre verdenskrig, ble fraktet fra Praha til London med en av flere barnetransporter som fant sted på den tiden. I England vokste han opp i trygghet men uten kjærlighet. Vi følger Austerlitz når han tar den endelige beslutningen om å oppsøke fortiden gjennom sine fortrengte minner. Vi følger ham når han på nytt foretar barndommens jernbanereise fra England gjennom Tyskland til Praha der de jødiske foreldrene hans tok farvel med ham før krigen.

Store deler av teksten er utformet som en monolog, eller rettere sagt forfatterens gjengivelse av Austerlitz historier og mer eller mindre klare minnesbilder. Derfor blir ikke helt riktig å kalle «Austerlitz» for en roman; den er nemlig mye mer enn det. Boka er fiksjon, prosa, reiseskildring og minner. Den gir inntrykk av å være en gjengivelse av ekte samtaler, reiser, og møter med mennesker. De nøye utvalgte bildene i boka forsterker inntrykket av fortellingens autensitet og er med på å styrke leserens følelse av det som fortelles faktisk har skjedd.

Språket i både denne og andre av Sebalds bøker kan nok oppleves som litt vanskelig. Noen ganger er teksten nesten ugjennomtrengelig og andre ganger lett som spindelvev. Dette er tekster jeg må tvinge meg til å lese sakte. Forfatterens spesielle setningsoppbygging gir assosiasjoner til den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard. Hos begge finner vi disse lange, intrikate setningene som er smidd sammen med en mengde kommategn til et meningsbærende hele. Begges tekster har også noe messende, ja nærmest hypnotiserende over seg, men "Austerlitz" mangler Bernhards kompromissløse samfunnskritikk.

Når det er sagt så er premien desto større dersom man tar seg tid til å trenge inn i språket og la seg fange av rytmen, stemningen og skjebnene. Da har man en bok foran seg som er helt særegen både når det gjelder kvalitet og innhold. Sebald døde dessverre så alt for tidlig i en ulykke i 2001. Hadde han fortsatt sitt forfatterskap sies det at han ville vært en kandidat til Nobelprisen i litteratur. Om han faktisk hadde vunnet får vi aldri vite, men min påstand er i alle fall at «Austerlitz» er en tekst av absolutt nobelpriskvalitet.

Det store i det lille: Holocaust sett i lys av én families skjebne

Jeg må innrømme at ikke alle bøker om andre verdenskrig griper meg like sterkt, men i sommer leste jeg en bok som jeg uten å nøle vil anbefale alle som er interessert i temaet Holocaust. Ja, jeg likte faktisk boka så godt at jeg tidligere i år utropte den til en av de beste sakprosabøkene jeg leste i 2015 (se link). Et så bastant utsagn kan ikke bli stående ubegrunnet. Her kommer derfor min omtale av Daniel Mendelsohns dokumentarbok fra 2006: «The Lost: A Search for Six of Six Million» (2006 – norsk utgave, 2009: «Forsvunnet. En fortelling om seks av seks millioner.»). «The Lost» er en svært personlig historie om forfatterens leting etter en del av familien som forsvant under andre verdenskrig.

Mendelsohns jødiske familie utvandret fra Polen til USA på begynnelsen av 1900-tallet. Fra tidlig alder har forfatteren interessert seg for slektshistorien og jevnlig spurt ut foreldre, besteforeldre og andre slektninger om de ulike grenene på familietreet. Men én historie forble lenge i mørket. Schmiel, broren til Mendelsohns bestefar, utvandret også til USA men reiste etter hvert tilbake til Polen og hjembyen Bolechow. Der giftet han seg, fikk fire barn og ble etter hvert en fremgangsrik forretningsmann. Så brøt andre verdenskrig ut, og i 1943 forsvinner alle spor etter familien.

Mange år senere bestemmer Mendelssohn seg for å finne ut hva som egentlig skjedde med familiemedlemmene som ble utslettet under krigen. Hva slags skjebne møtte dem, utover det faktum at de ble drept av nazistene? Forfatteren har reist jorden rundt på leting etter informasjon som kan hjelpe ham å rekonstruere historiene deres. Dokumentarboka hans er resultatet av denne mangeårige jakten på svar på spørsmål som det nesten var for sent å stille.

Historien som forfatteren sitter igjen med, mer komplett enn han (og vi) på forhånd kunne drømme om, er like spektakulær som den er grusom. Nazistenes massemord på jøder under andre verdenskrig er et bekmørkt kapittel i vår nære historie. Ved å ta utgangspunkt i skjebnen til én familie speiler Mendelsohn skjebnen til seks millioner jøder under Holocaust. Det som skjedde med slektningene hans og de andre jødene i Bolechow (hvor bare 48 av jødene i byen overlevde krigen) skjedde i hver eneste lille by på østfronten da tyske tropper rykket frem der. Også ellers i Europa ble jødene deportert og drept.

Mendelsohns bok er en av de sterkeste og mest gjennomarbeidede dokumentarbøkene jeg har lest på lang, lang tid. Boka er tykk, men lettlest, og handlingen er bygd opp slik at leseren drives videre fra side til side. Forfatteren bruker et stort spekter av kilder, både primære og sekundære, for å kaste lys over fortiden. En stor styrke ved boka er, etter min mening, den sentrale rollen forfatteren selv spiller i denne fortellingen. Min erfaring er at svært få forfattere lykkes når de bruker sin egen biografi for å belyse et større tema, men Mendehlson viser oss hvordan dette skal gjøres.

For «The Lost» er ikke minst en ekstraordinær historie om familie, minner og historie, og hva det betyr å prøve å kjenne fortiden. Det er historien om det lille i det store, om de mange som døde i Holocaust, og om de som overlevde. Forfatteren viser at det å lete etter sannheten kan gi helt andre resultater enn det man først hadde trodd. Jakten på puslespillbitene som utgjør familiens historie viser også hvordan livet er full av tilfeldigheter, både dengang som nå. Dette er en bok som setter i gang mange tanker. Jeg anbefaler den på det sterkeste!

På sporet av Andre verdenskrig #2

 Nieuwe Keizersgracht i Amsterdam, Nederland

Noe av det jeg liker aller best med Amsterdam er å gå meg bort i nettverket av kanaler og trange smug. Og dersom man lar reiseguidene ligge og lar tilfeldighetene styre veivalgene er man nærmest garantert å gjøre spennende oppdagelser.

 

Det var nettopp det som skjedde da jeg besøkte denne vakre byen for en måneds tid tilbake. Ved en slump kom jeg over et Holocaust-minnesmerke som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg tenker ikke på Anne Franks hus som også ligger i Amsterdam, stedet hvor Anne og familien hennes gjemte seg og hvor hun skrev sin berømte dagbok. Nei, minnesmerket jeg nå skal fortelle litt om ligger svært vakkert til langs kanalen i gaten Nieuwe Kaizersgracht. I all sin enkelthet minner den forbipasserende om skjebnen til noen av byens jøder under andre verdenskrig.

Da tyskerne invaderte Nederland i mai 1940 bodde det ca 145 000 jøder i landet. I løpet av krigsårene ble mer enn 107 000 av dem sendt til konsentrasjonsleirer, hovedsakelig til Auschwitz-Birkenau og Sobibor. Ved krigens slutt var den jødiske befolkningen i Nederland nærmest utradert. Fra den korte gatestubben Nieuwe Kaizersgracht ble mer enn 200 jøder deportert. Bare 15 av dem overlevde dødsleirene.

For noen år tilbake tok beboerne i området initiativ til et minnesmerke for å hedre minnet til de tidligere jødiske beboerne. Prosjektet fikk navnet «The Schaudekade» som på engelsk kan oversettes til «The Shadow Canal.» I mai 2013 var minnesmerket klart. Når man i dag går langs kanalen kan man se en rekke plaketter som er innfelt i asfalten, ikke helt ulikt de snublesteinene vi blant annet kan se her hjemme. På noen plaketter står det et husnummer, og på andre står det navnet på personen som bodde der, alderen samt når og hvor personen døde. Når man løfter blikket ser man rett på huset hvor vedkommende bodde. Nesten hvert eneste hus i gaten er representert på denne måten med ett eller flere navn.

Så sterkt og så enkelt kan historien gjøres levende og ofrene for Holocaust minnes.

Auschwitzmonument i Wertheimpark, Amsterdam

Alle foto/ all photos © bokofilia

Kilder:
http://www.schaduwkade.nl/ 

http://www.yadvashem.org/yv/en/holocaust/about/09/europe.asp

 

På sporet av Andre verdenskrig #1

Den tyske soldatkirkegården på Alfaset i Oslo

Er du også av den typen som trekkes mot kirkegårder? Jeg vet jeg ikke er alene om å synes det er spennende å vandre rundt i disse stille by-oasene, lese navn fra tidligere tider og dikte opp historier om levde liv. Eldre gravplasser, gjerne utenlands, med eføybekledte madonnaer og utsmykkinger som skriker ut: «Memento mori,» har en spesiell tiltrekningskraft på meg. Også Oslo har slike "hemmelige" rom som det er verdt å utforske nærmere.

Et drøyt steinkast fra IKEA på Furuset i Oslo ligger Alfaset kirkegård. Jeg har kjørt forbi dette stedet mange ganger, og hver gang har jeg undret meg over de mange korsene av granitt som står for seg selv, litt adskilt fra resten av kirkegården. Dette stedet ligger rett ved Strømsveien der trafikken dundrer forbi hele døgnet. Det er bare et lavt steingjerde og en smijernsport som skiller dette området fra storveien, men innenfor murene hersker det likevel en egen ro. I går besøkte jeg denne historiske plassen for første gang og jeg lærte mye om et for meg ukjent kapittel i norsk krigshistorie.

 

Jeg hadde ikke lest noe om dette stedet på forhånd, men fordi korsene ser så «germanske» ut ble jeg ikke overrasket over hva jeg fant. Det er den tyske soldatkirkegården, Deutscher Soldatenfriedhof, som ligger her på Alfaset. I årene 1940-45 begravde den tyske okkupasjonsmakten sine døde soldater på Ekeberg krigskirkegård, der du i dag finner den nye skulpturparken. På begynnelsen av 1950-tallet ble gravene flyttet fra Ekeberg hit til Alfaset, og det ble etablert en egen minnelund for de tyske soldatene. I dag fremstår stedet som et verdig, men også særegent minnesmerke fra andre verdenskrig.

Krigskirkegården ligger som sagt for seg selv, adskilt fra resten av kirkegården. Når jeg besøker stedet er det sommerstille her. Fuglene synger, og de store trærne som omkranser området gir litt skygge for sola. En rødstrupe sitter på et av de mange korsene og ønsker meg velkommen. På høyre side, med en gang man kommer inn på området, ser man et stort, mørkt mausoleum. Her er navnene på alle de gravlagte soldatene inngravert. Jeg syntes mausoleet var skummelt; det appellerte for mye til fantasien min, men resten av området er lyst og luftig. Stedet er ganske stort, med rad på rad av like kors. Det ligner faktisk på krigskirkegårdene man finner langs Vestfronten, om enn i en mye mindre skala. 3200 menn og noen kvinner ligger begravd her, og på hvert kors er det inngravert seks navn, tre navn på hver side av korset, alle med stilling/militærgrad og dato for fødsel og død.

Det er mange unge menn begravd her, ser jeg. Mange av dem var bare rundt 20 år da de døde. Selv om de tilhørte fiendemakten, de som okkuperte landet vårt, så er krig et helvete der døden aldri er vakker. Det er det lett å stille seg selv spørsmålene: Hvem var disse menneskene, og hvordan døde de? Uansett hvilke brikker de utgjorde i krigen, så var de noens sønner, fedre og ektemenn. Det ser man også bevis for når man oppsøker denne gravplassen. Man skulle kanskje tro at dette er et område som ingen oppsøker, men på flere av gravene finner man blomster som noen har lagt ned. På en av gravene fant jeg en plakett med fransk tekst, med en siste hilsen «...fra din familie.» Kanskje den døde kom fra de tyske grenseområdene mot Frankrike? Jeg tenker med meg selv at hvert navn, hver skjebne, kunne vært et utgangspunkt for en roman.

Noe som også er litt spesielt er at det skal ligge 96 tyske soldater fra første verdenskrig begravd her på soldatkirkegården. Jeg tok meg ikke tid til å finne disse gravene men jeg har lest meg opp på historien. I månedsskiftet mai/juni 1916 ble tidenes største sjøslag, også kalt «Slaget ved Jylland», utkjempet utenfor kysten av Danmark. Mange døde marinesoldater fløt i land i Norge, og noen av dem er altså begravd på Alfaset.

Den tyske soldatkirkegården på Alfaset er vel verdt et besøk. Det er et minnesmerke til ettertanke. Stedet gjorde inntrykk på meg, kanskje mest fordi det med all tydelighet illustrerer historiens mange sider. Jeg synes det er flott at vi i dette landet, 70 år etter krigens slutt, har et sted der de døde blir minnet med verdighet, uansett hvilken side de den gang representerte.

Alle foto/ all photos © bokofilia

Kilder:
Oslo Byleksikon
Wikipedia
Lokalhistoriewiki
NRK Ekko: Verdenskrig på Vestfronten og på Alfaset i Oslo (link til Podcast)
Side til det tyske Volksbund für Deutsche Kriegsgräberfürsorge (se link)

En historikers erindringer

 

Ich nicht av Joachim Fest

For dem som er litt mer enn gjennomsnittlig interessert i bøker om andre verdenskrig vil nok navnet Joachim Fest lyde kjent. Joachim Fest (1927-2006) var tysk journalist, historiker og forfatter, og etter krigens slutt var han tidig ute med å skrive om det som hadde skjedd i Tyskland under nazitiden. Biografien hans om Adolf Hitler («Hitler. En biografi», 1973) er blitt stående som et standardverk innenfor historiefaget. I tillegg er bøker som «Det tredje rikets ansikt» (1963) og «De umulige spørsmålene: notater fra samtaler med Albert Speer» (2005) blitt oversatt til norsk. I 2002 ga han ut dokumentarboken «I Hitlers bunker», en dramatisk skildring av det tredje rikets siste dager. Handlingen i filmen «Der Untergang» (fra 2004) baserer seg i stor grad på de historiske hendelsene slik Fest fremstiller dem i denne dokumentaren.

I erindringsboka «Ich nicht» (2006) legger forfatteren sine historiske analyser til side og gir oss en mer privat skildring av egen barndom og undomstid. Fest kom til verden i mellomkrigstidens Berlin og vokste opp som den nest eldste av 5 søsken i et borgerlig, katolsk hjem. Da nazistene overtok makten i ’33 fikk faren Johannes, som var lærer, arbeidsforbud fordi han nektet å melde seg inn i NSDAP. Arbeidsforbudet ble opprettholdt helt frem til krigens slutt, og mangelen på inntekt gjorde livet til familien svært vanskelig. Likevel avslo faren flere ganger nye tilbud om partimedlemskap; Å støtte nazistene var helt utenkelig. Innenfor hjemmets fire vegger var foreldrene åpne om sin motstand mot Hitlers regime, men utad ville åpen opposisjon være livsfarlig. Familien Fest gjorde sitt beste for å holde seg utenfor myndighetenes radar, men til slutt innhentet krigen også dem. I 1944 ble faren og alle de tre brødrene innkalt til millitærtjeneste. Da Tyskland kapitulerte hadde familien både mistet både en sønn og hjemmet i Berlin. Forfatteren selv og faren hans tilbrakte flere år i krigsfangenskap.

Joachim Fest (1927-2006) Bildelink 

Handlingen i Fests bok strekker seg fra 1920-årene og fram til 1950-tallet, med størst fokus på perioden 1933-1945. Gjennom om lang rekke tablåer og minnesbilder får vi glimt fra forfatterens skoleår, livet som soldat  og årene som krigsfange. I sentrum av historien står familien og deres tause, men bestemte motstand mot Hitler. Bokas tittel «Ich nicht» (norsk oversettelse: «Ikke jeg») viser til det latinske begrepet Etiam si omnes, ego non, hentet fra Matteus-evangeliet. Fritt oversatt betyr setningen noe slikt som «Selv om alle andre, ikke jeg» (engelsk: «Even if all [others]... I will never»). Dette mottoet ble en slags læresetning for familien: Selv under et urettsregime skulle man følge sin egen moralske overbevisning og gjøre det rette, uavhengig av andres valg.

Fests erindringer er verdt å få med seg av flere grunner. Først og fremst er dette en viktig tidsvitneskildring. Forfatteren tilhørte den generasjonen tyskere som vokste opp i skyggen av Hitlers regime. Han var bare 6 år da nazistene tok makten i 1933 og 18 år da freden kom. Det var hans generasjonen som for alvor var med på å bygge opp det nye Tyskland, og det var denne generasjonen som i voksen alder ble vitne til et delt Europa. Fest skriver dessuten stilsikkert og godt, og formidler stemningen og tidsånden på en overbevisende måte. Skildringen av familiens indre motstandskamp bikker aldri over i det banale eller heroiske, men er snarere en nøktern beskrivelse av hvordan en vanlig familie forsøkte å gjøre en forskjell i en veldig vanskelig tid.

Jeg er glad for å ha lest denne boka, men jeg lot meg ikke ubetinget begeistre av den. Min største innvending er at Fest skriver med litt for stor distanse til stoffet. Det at han skriver personlig men på en litt upersonlig måte, er muligens et bevisst fortellergrep. Som leser savnet jeg likevel å få et større innblikk i forfatterens egne tanker og følelser, å bli innvitert inn. Uansett er dette en bok som kan sies å ha kommet ut "til rett tid". Fest døde av sykdom kun få måneder før «Ich nicht» ble utgitt.

Fests erindringer i bokform finnes dessverre ikke i norsk oversettelse, men den er oversatt til engelsk med tittelen «Not I» / «Not me». Jeg har sett begge versjonen av tittelen i salg via f.eks Amazon.

The One From the Other av Philip Kerr

 

 (Bernie Günther novel #4)

«All clients are liars» - Gammelt Bernie Günther-ordtak

Jeg har tatt påsken litt på forskudd sjangermessig og har nettopp avsluttet Philip Kerrs krimroman «The One From the Other» (2006). Dette er den fjerde av i alt ti bøker med den tyske privatdetektiven Bernie Günther i hovedrollen, en romankarakter jeg får stadig større sans for. Jeg har også latt meg fange av den historiske settingen som Kerrs romaner utspiller seg i. Handlingen i de tre første bøkene (triologien «Marsfioler», «Den bleke forbryter» og «Et tysk rekviem») er i hovedsak lagt til Berlin i årene rett før og rett etter andre verdenskrig. Med bok fire ser det derimot ut til at vår mann har forlatt den tyske hovedstaden for godt. «The One From the Other» varsler i alle fall et dramatisk sceneskifte for Günther, som det skal bli spennende å følge videre i de neste romanene.

Da tredjeboka «Et tysk rekviem» sluttet var Günther fortsatt uvitende om at russernes Berlinblokade (1948-49) var nært forestående og at han og kona aldri skulle vende tilbake til Berlin sammen. I stedet slo ekteparet seg ned sør i Tyskland hvor Günthers svigefar drev hotell. Nå, ett år senere, rammer tragedien; I løpet av kort tid dør både kona og svigerfaren. Günther bestemmer seg for å ta opp igjen arbeidet som detektiv. Hans spesialfelt er fortsatt å spore opp savnede personer. Men mens det før krigen hovedsakelig var familiene til jøder og regimekritikere som stod på kundelisten, virker det som om stadig flere av klientene nå har bånd til nazistene.

Dette danner også utgangspunktet for handlingen i denne boka: Günther blir oppsøkt av en vakker kvinne som ønsker å finne ut om mannen hun er gift med fortsatt er i live. Ektemannen er en etterlyst naziforbryter som sist ble sett i 1946. Nå ønsker kvinnen å gifte seg på nytt, og fordi hun er katolikk vil hun få bekreftet at ektemannen virkelig er død. Det hele ser ut til å være en enkel sak for Günther, men oppdraget skal vise seg å få fatale følger for vår detektivvenn. Han fanges inn i et djevelsk spill hvor ingen ser ut til å være det de utgir seg for. Stikkordene er dobbeltgjengeri, nazi-leger på flukt, gamle SS-kamerater med emigrasjonsplaner og israelske likvideringsgrupper. Til slutt er det bare Günthers tanker om hevn som holder ham gående.

I kjent stil baserer Kerrs krimromaner seg på virkelige hendelser og personer, og også denne romanen er et eksempel på at virkeligheten svært ofte overgår fantasien. Jeg likte «The One From the Other» veldig godt som ren spenningslitteratur, men forfatteren bruker vel mye tid i starten på få de viktigste personene og hendelsene på plass. Men når premissene for den videre handlingen er satt, så tar historien seg betraktelig opp. Da er det bare å holde på hatten og bli med Günther på jakt etter krigsforbrytere, dobbeltagenter - og hevn.

Les min omtale av «Marsfioler» (Bernie Günther #1) her.

Les min omtale av Berlin Noir-triologien (Bernie Günther #1-3) her.

Berlin noir-triologien av Philip Kerr

De siste to månedene har jeg vært helt oppslukt av krimbøkene til den skotske forfatteren Philip Kerr. I rask rekkefølge har jeg lest de tre delene i romantrilogien hans; «Marsfioler», «Den bleke forbryter» og «Et tysk rekviem.» Samlet har disse bøkene gitt opphav til en helt ny krimsjanger: Berlin noir. Store deler av handlingen i Kerrs triologi utspiller seg nemlig i den tyske hovedstaden i årene før og etter andre verdenskrig. Hovedpersonen i bøkene er den hardbarkede privatdetektiven Bernhard (Bernie) Günther, en uredd og antiautoritær type. Günther jobbet som kriminaletterforsker ved Berlin-politiet i flere år, men han hoppet av politikarrieren da nazistene tok makten i 1933. Siden har han arbeidet som detektiv med forsvunne personer som spesialfelt.

De tre krimromanene som utgjør triologien kan i utgangspunktet leses uavhengig av hverandre. Men fordi handlingen i bøkene foregår kronologisk kan det nok være en fordel å begynne med første bok.

Her er en kort oppsummering av handlingen i de tre bøkene:

Bok 1: Marsfioler
Året er 1936, og Berlin forbereder seg til sommerolympiaden. Bak hovedstadens pyntede fasader holder Hitler-regimet befolkningen i et jerngrep. Politisk motivert vold og antisemittisme er en del av hverdagen. Bernie Günther får i oppdrag å oppspore et verdifullt smykke som er forsvunnet i forbindelse med en mordbrann i byen. Han får streng beskjed om å holde seg unna selve drapsetterforskningen. Dette viser seg raskt å bli vanskelig. Sporene etter smykketyvene og drapsmennene krysser hverandre, og snart er noen av de mektigste mennene i Nazi-Tyskland involvert i etterforskningen. Se denne linken for min tidligere omtale av «Marsfioler.»

Bok 2: Den bleke forbryter
Høsten 1938 går en seriemorder løs i Berlins gater. En rekke unge jenter forsvinner for senere å bli funnet drept på bestialsk vis. Günther, som sluttet i Berlin-politiet fem år tidligere, blir beordret tilbake i tjenesten. Fra en dag til en annen er han blitt etterforskningsleder i en svært komplisert kriminalsak som for all del må holdes hemmelig for byens innbyggere. I jakten på den brutale seriemorderen kommer Günther og teamet hans på sporet av en konspirasjon med forgreininger langt inn i maktens innerste sirkler. Løsningen i saken er så utenkelig at ingen i sin villeste fantasi ville trodd det var mulig - aller minst Günther selv.

Bok 3: Et tysk rekviem
To år etter at Tyskland har tapt krigen møter vi Günther i et Berlin i ruiner. Han jobber igjen som privatdetektiv i hovedstaden, men det er harde tider, både økonomisk og privat. Når en av Günthers tidligere kolleger fra Berlin-politiet blir fengslet i Wien, beskyldt for å ha tatt livet av en amerikansk militær, blir vår mann bedt om å gå saken nærmere etter i sømmene. Han reiser til Østerrike og oppdager snart at dette er en sak med tydelige politiske over- og undertoner. Spillet mellom stormaktene er allerede i gang, og Günthers store utfordring er hvem av partene han egentlig kan stole på i denne saken.



Et spennende trekk ved Berlin noir-triologien er hvordan forfatteren leker med ulike krimsjangere i  bøkene sine. «Marsfioler» er en hardkokt krimfortelling som, i tillegg til å fokusere på Günthers jobb som detektiv, også beskriver de rådende samfunnsforholdene på en intens og overbevisende måte. «Den bleke forbryter» er mer av en politiroman: Günther tvinges tilbake i Berlin-politiet for å etterforske en serie grusomme drap, og store deler av handlingen spinner rundt oppklaringen av saken. Den siste boka i triologien, «Et tysk rekviem», har derimot et utpreget thrilleraspekt ved seg. Günter er en ettertraktet mann blant de allierte, som alle ønsker å verve ham som agent. På den måten kan man si at boka er et morsomt frampek til senere agentromaner. Jeg tenker da spesielt på John Le Carrés ikoniske spionbøker som tar opp forholdet mellom øst og vest et drøyt ti-år senere .

Et annet interessant aspekt ved bøkene er hvordan forfatteren lar virkelige personer med tilknytning til nazitiden dukke opp i handlingen. I bok 1 og 2 er Reinhard Heydrich og Heinrich Himmler en del av persongalleriet. I den siste boken spiller Heinrich Müller, lederen av Gestapo, en viktig rolle. Denne Müller er en svært interessant figur. Han er en av de få nazi-toppene som aldri ble arrestert eller ble bekreftet død etter krigen. Han ble sist sett da han forlot Førerbunkeren i Berlin 1. mai 1945. Jeg syntes «gjenoppstandelsen» hans i «Et tysk rekviem» var en spenstig og originalt vri på en allerede dramatisk historie. I noen sammenhenger kan det bli både klisjeaktig og feil å bruke virkelige personer som statister i en bok. I Kerrs tilfelle synes jeg dette fungerer veldig godt.

Forfatter Philip Kerr (Kilde: Wikipedia)

Den kanskje aller viktigste grunnen til at jeg er blitt så begeistret av Kerrs bøker er den overbevisende tidskoloritten i dem. Jeg er veldig interessert i tysk før- og etterkrigshistorie, og gjennom Günthers blikk og tanker får vi lesere en følelse av hvordan det kunne arte seg å leve i denne tidsepoken. «Marsfioler» formidler noe av den truende og klaustrofobisk stemningen som må ha rådet i Berlin kort tid etter at nazistene tok makten; jøder som pantsetter smykkene sine for å ha råd til å reise ut av landet, mennesker som går under jorden eller fengsles fordi de er uønsket av regimet, vilkårlig vold, politiske massemønstringer og nasjonalsosialistisk propaganda.

I «Den bleke Morder» følger vi Günther i noen hektiske måneder høsten i 1938 i jakten på en ukjent seriemorder. Det er et kappløp med tiden. Ikke bare må politiet fange en brutal drapsmann før han høster flere ofre; handlingen i boka følger også opptakten til Krystallnatten den 9. november samme år. Under lesningen tok jeg meg hele veien i å håpe, forgjeves, at Günther ville klare å avverge denne historiske katastrofen. «Et tysk rekviem,» på sin side, skildrer den vanskelig hverdagen i Berlin få år etter andre verdenskrig. Gjenoppbyggingen har knapt nok startet, det er knapphet på alt, og voldtekter og drap er dagligdags. Byen (og landet forøvrig) er delt mellom de fire okkupasjonsmaktene, og de alliertes nærvær i hovedstaden er svært påtagelig. Gnisningene mellom vestmaktene og Sovjetunionen er allerede tydelige. Når boka slutter aner vi konturene av det som senere skal betegnes som en av de største krisene under den kalde krigen, Berlinblokkaden (1948-49).

Så hva venter du på? Dette er krim som er høyt hevet over mye av det middelmådige som skrives innen sjangeren! Jeg har lånt de omtalte bøkene på biblioteket, men det er verdt å merke seg at hele Berlin noir-triologien er kommet i en norsk samleutgave i år. Ikke la sjansen gå fra deg til en få en annerledes og original krimopplevelse!

Så langt er det bare de tre delene i Kerrs Berlin noir-triologi som er oversatt til norsk, men følgende titler i serien om Bernie Günther foreligger på engelsk:
· The One from the other (2006)  · A Quiet flame (2008)  · If the Dead Rise Not (2009)  · Field Gray (2010)  · Prague Fatale (2011)  · A Man Without Breath (2013)

Marsfioler av Philip Kerr

Original krim med handling fra nazitidens Tyskland

Det er ikke mange innlegg siden jeg akket og oiet meg over middelmådig krim og hevdet at denne sjangeren ikke lenger appellerte til meg. Dette er selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner. I 2014 har jeg faktisk lest flere krimbøker som både har hatt originale plot og spennende handling, bøker jeg uten å nøle vil anbefale videre. En av disse bøkene er «Marsfioler» (utgitt på engelsk i 1989) av den skotske forfatteren Philip Kerr (1956 -). Som forfatter er nok Kerr mer kjent internasjonalt enn her i hjemme. Til nå har han i alle fall vært et ukjent navn for meg. Kerr skriver både krim- og barnebøker, og som krimforfatter har han vunnet flere priser (se link). I 2009 vant han RBA International Prize for Crime Writing (link), en ære han deler med kjente navn som Michael Connely, Patricia Cornwell og Harlan Coben.

Romanen «Marsfioler» utgjør første del av Kerrs såkalte «Berlin Noir» -triologi, som igjen er den første av i alt 7 bøker med privatdetektiven Bernhard (Bernie) Günther i hovedrollen. Handlingen i boka utspiller seg i Berlin rett før andre verdenskrig. Året er 1936, og byen forbereder seg til sommerolympiaden. Bak hovedstadens pyntede fasader er derimot alt ikke like vakkert. Dette er en tid hvor mange mennesker forsvinner i Tyskland. Noen går under jorden eller rømmer til utlandet, mens andre blir fengslet og sendt til konsentrasjonsleire fordi regimet betrakter dem som uønskede elementer.

I dette politiske klimaet virker Bernie Günther som privatdetektiv. Hans spesialitet er å oppspore forsvunne mennesker på vegne av slektningene deres. Günther har lang erfaring fra politiarbeid. I 11 år jobbet han som etterforsker i Berlin-politiet men sluttet da nazistene overtok makten i 1933. I boka får han i oppdrag å oppspore et verdifullt diamantsmykke som er blitt stjålet i forbindelse med en mordbrann i Berlin. Eieren av smykket, en stålmillionær, mistet datteren og svigersønnen i brannen. Etterforskningen viste at de to var blitt skutt før huset ble tent på. Günther får streng beskjed å holde seg unna selve drapsetterforskningen. Hans oppgave er å finne det forsvunne smykket uten at Gestapo får kjennskap til det. Dette viser seg raskt å bli vanskelig. Sporene etter smykketyvene og drapsmennene krysser hverandre, og snart er noen av de mektigste mennene i Nazi-Tyskland involvert i etterforskningen.

Både Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich opptrer i boka

I boka maner forfatteren frem et bilde av Berlin anno 1936 som jeg opplever som svært troverdig. Jakten på det stjålne smykket foregår over hele byen, og gjennom Günters øyne og tanker får leserne et innblikk i hvordan livet i den tyske hovedstaden artet seg bare få år før andre verdenskrig brøt ut. Vi befinner oss i en pulserende storby hvor nazistenes nærvær er svært merkbart. Hitlers regime holder befolkningen i et jerngrep, og politisk motivert vold og antisemittisme er en del av hverdagen. Dette ser Günther, og han får ikke minst oppleve dette på kroppen selv.

Som romankarakter ligner vår helt på mange av politietterforskerne jeg har møtt i andre krimbøker. Han har få nære venner, han drikker og røyker for mye og han har vanskelig med å få forhold til å fungere. Likevel er det mange grunner til at jeg liker ham godt. Først og fremst er han en ekte Berliner; røff, selvsikker og med en ironisk innstilling til det som skjer rundt ham. For lesere med sans for slikt er Günthers betraktninger kostelig lesing. Han er også noe så uvanlig som en mann av ære. Når ting står på spill går han ikke på akkord med sine verdier. Han følger sitt moralske kompass og tar de rette valgene.

Sist men ikke minst er Günther en utpreget anti-autoritær person i en tid hvor en slik egenskap kan koste en mann livet. Hans holdning til regimet er likevel pragmatisk: han tilpasser seg de rådende forholdende og er påpasselig med å ikke kritisere myndighetene åpent. For oss lesere er det ingen tvil om at han forakter nazistene. Bokas tittel, «Marsfioler» (tysk: Märzveilchen) henspiller også på dette. «Marsfioler» er i utgangspunktet en nedsettende merkelapp som Hitlers tidligste støttespillere satte på nye medlemmer av NSDAP (Hitlers parti). «Gammelnazistene» mente at de som ble medlemmer først etter partiets maktovertagelsen i 1933 kun ble medlemmer for egen vinnings skyld. For Günther er alle som støtter Hitler "marsfioler," uavhengig av når innmeldingen skjedde.

Forfatter Philip Kerr (Kilde: Wikipedia)

Etter min mening er Kerrs bok en kriminalroman som skiller seg fra andre bøker i samme sjanger. Det vi får servert er i utgangspunktet en klassisk detektivhistorie i tradisjonen til Raymond Chandler og hans detektiv Philip Marlow. Historien er handlingsdrevet og har på mange måter et karikert persongalleri. Vi møter den rike finansmannen, den vakre skuespillerinnen, den hardkokte detektiven og de grove kriminelle osv. Likevel synes jeg at boka er både original og annerledes, ikke minst på grunn av den historiske settingen som handlingen utspiller seg i. Jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert i europeisk historie, og romanen har en overbevisende tidskoloritt. I tillegg er boka velskrevet og spennende.

Selv om handlingen i boka altså er lagt til Tyskland og hovedpersonen er tysk, så er humoren i boka umiskjennelig britisk. Under lesningen spurte jeg meg selv om en tysker kunne ha skrevet noe som dette. Tyskerne er utvilsomt verdensmestere når det gjelder å bearbeide fortiden i ord og handling, noe som spesielt gjelder for andre verdenskrig. De har til og med et eget tysk ord for dette, begrepet «Vergangenheitsbewältigung.» Vi har jo sett at tyskerne også kan spøke med fortiden. Senest i 2012 utkom Timur Lenks satiriske roman «Han er her igjen» (fra 2012). Her våkner Hitler opp i et nåtidig Tyskland etter å ha sovet en tornerosesøvn i 60 år. Likevel kan man nok si at Kerr lykkes så godt med sin historien nettopp fordi den er skrevet med en viss distanse.

Jeg kommer absolutt til å lese flere av Kerrs bøker om Bernie Günther!

Der Tote im Bunker (Den døde mannen i bunkeren) av Martin Pollack

Våren 2003 reiste den østerrikske forfatteren og journalisten Martin Pollack (f. 1944) til en forlatt militærbunker på grensen mellom Italia og Østerrike. Over 50 år tidligere, i 1947, ble en mann funnet skutt og drept i denne bunkeren. Den drepte var Gerhard Bast, sjef for Gestapo i Linz under Hitler-regimet, etterlyst krigsforbryter – og Martin Pollacks far. Omstendighetene rundt Basts død var lenge uklare. Hvem han var som person og hva som drev ham likeså. Først i godt voksen alder begynner Pollack å forske i familiehistorien på jakt etter svar på spørsmål han aldri rakk eller turde stille om faren. Resultatet av disse undersøkelsene ble til dokumentarboka ”Der Tote im Bunker,” utgitt på tysk i 2004.

Gerhard Bast (1911-1947) ble født i byen Gottche i det som i dag er Slovenia. I dette området hadde rivaliseringen mellom den tyskspråklige og den slovenske befolkningsgruppen eksistert lenge før første verdenskrig splittet Europa. Medlemmene av de to språkfellesskapene gikk på egne skoler, handlet hos egne kjøpmenn og hadde egne foreninger. Basts hjem var sterk tysknasjonal; Da området var en del av Østerrike-Ungarn følte slekten en sterkere tilhørighet til den tyske keiseren enn til den aldrende habsburgermonarken Franz Joseph. Både Gerhard og faren hans, Pollacks farfar, ble medlemmer av Hitlers parti NSDAP allerede i 1931. Samme år trådde Gerhard inn i SS. I 1938 ble han del av Gestapo hvor han hadde flere ledende posisjoner. I løpet av krigsårene var Bast utstasjonert i Øst-Europa i flere omganger der han ledet ulike tyske innsatsgrupper.

Forfatterens far, Gerhard Bast
(Bildelink)

Pollack leter i Basts fotografier, personlige eiendeler og i offisielle dokumenter for å finne spor etter farens liv. Det er ikke enkelt for ham å finne den informasjonen han søker. På den ene siden gir partiboken til Bast og andre offisielle dokumenter et godt overblikk over Basts karriere som nazist. Pollack finner blant annet mange eksempler på at faren forordnet henrettelser og deportasjoner. På den andre siden er det vanskelig å oppdrive bevis som kan knytte faren til helt konkrete handlinger under krigen, som drap. Vitneutsagnene mot Bast i forbindelse med krigsoppgjøret (etter hans død) er både sparsommelige og ofte motstridende.

Hvem Bast egentlig var som person er også vanskelig å få grep om. Basts egne dagboksnotater fra krigsårene er svært knappe og røper lite om mannen bak ordene. Den spesielle familiesituasjon hjemme hos Pollack gjorde at han heller ikke stilte spørsmål om faren mens han ennå hadde mulighet til det. Moren ble gravid med Bast mens hun fortsatt var gift med Pollacks stefar. De skilte seg, og hun giftet seg med Bast, men etter krigen giftet hun seg på nytt med sin første mann. At Gerhard Bast var Pollacks far var likevel aldri en familiehemmelighet; I oppveksten hadde forfatteren mye kontakt med sine besteforeldre på farssiden og tilbrakte mange ferier hos dem. Bast-familien beundret Gerhard, men det var ingen som snakket om krigen.

”Der Tote im Bunker” er en svært personlig historie om jakten på en far man aldri rakk å bli kjent med. Pollack innrømmer at det var fristende å tro på familiemyten om Bast som et anstendig menneske, en ”god nazist” som ikke selv utførte bestialske handlinger, men som – i lys av regimet – bare forordnet dem. Dokumentasjonen Pollack sitter på taler likevel sitt tydelige språk: Bast var en overbevist nazist som både avsa dødsdommer og ledet grupper som bedrev etnisk rensning. Om ikke faren kommer nærmere ham i løpet av undersøkelsene så gjør ofrene det, sier Pollack. Gjennom ofrene kan han gripe omfanget av farens handlinger.

Forfatter Martin Pollack
© Lukas Beck, Paul Zsolnay Verlag

Jeg synes Pollacks bok var interessant lesning, selv om den fremstår som noe uforløst. Bildet av mennesket Bast forblir uklart, både for sønnen og leseren. Samtidig får man, ved å få del i historien til Pollacks familie på farssiden, en pekepinn på hvorfor mange fra dette geografiske området valgte nazistenes side. I et intervju med det tyske magasinet Der Spiegel sier Pollack at det ikke var så viktig å få svar på alle spørsmål om faren sin. Undersøkelsene representerte snarere en avslutning på et kapittel i livet hans som hadde ligget åpent i snart 60 år.

Martin Pollack (f. 1944) er journalist, forfatter og oversetter. Han har jobbet som redaktør og korrespondent for Der Spiegel og har blant oversatt bøkene til den polske forfatteren Ryszard Kapuścińskis til tysk. Jeg har lest Pollacks bok på i tysk utgave, men den er også oversatt til engelsk under tittelen "The Dead Man In The Bunker". I Tyskland har det i de senere årene kommet en rekke bøker der etterkommere tar et oppgjør med foreldrenes og besteforeldrenes handlinger under nazi-tiden. Pollacks dokumentar føyer seg fint inn i rekken av denne type bøker.

Philip Roths The Plot Against America - En mesterlig roman av nobelprisklasse

Da flyet "Spirit of St. Louis" landet i Paris den 21. mai 1927 var dette intet mindre enn en verdenssensasjon. For første gang i historien hadde en flyger klart å krysse Atlanterhavet alene uten stopp. Piloten, den til da ukjente amerikaneren Charles J. Lindbergh, ble verdensberømt over natten. I sin nyeste sakprosabok "En sommer. Amerika 1927" (utgitt på Gyldendal forlag i år) gir forfatteren Bill Bryson en svært spennende skildring av det trans-atlantiske flykappløpet som endte med Lindberghs rekordflygning fra New York til Paris. Da flygeresset returnerte til USA etter bragden møtte hundre-tusenvis av mennesker opp for å hylle ham. I årene som fulgte var han enormt populær i USA og langt utenfor hjemlandets grenser.

Årsaken til at jeg trekker frem Brysons bok i denne omtalen er at forfatteren på forbilledlig vis klarer å gi leseren en følelse av tidsånden som rådet i mellomkrigstidens USA. Dessuten gir Bryson et godt og nyansert portrett av flygerhelten Lindbergh og hans sentrale posisjon i amerikansk samfunnsliv i årene før andre verdenskrig. Ved en tilfeldighet leste jeg Brysons bok før jeg ga meg i kast med Philip Roths imponerende roman "The Plot Against America" (på norsk "Konspirasjonen mot Amerika") som kom ut på engelsk i 2004. Jeg hadde stor glede av å lese de to bøkene i den rekkefølgen. Charles Lindbergh spiller nemlig en svært viktig rolle i begge bøkene, og den historiske vinklingen i "1927..." ga lesingen av Roths roman en ekstra dimensjon.

I "The Plot Against America" utforsker Philip Roth en, i alle fall for meg, ukjent side av nyere amerikansk historie. Da andre verdenskrig brøt ut i Europa krevde mange amerikanere at USA skulle holde seg utenfor krigen. Kravet om nøytralitet ble løftet frem av flere organisasjoner (som f.eks. America First), politikere og innflytelsesrike samfunnsaktører. Lindbergh var en sterk motstander av amerikansk krigsdeltagelse, og han kritiserte åpent president Roosvelts politikk. I en tale i september 1941 hevdet flygeresset at det var britene, den sittende amerikanske regjeringen og jødene som var de fremste pådriverne for å få med USA i krigen. President Roosvelt og tilhengerne hans hevdet på sin side at Lindbergh var en nazi-sympatisør. Etter angrepet på Pearl Harbour i desember 1941 var USAs deltagelse i krigen uungåelig. Lindberghs politiske engasjement stilnet, og han døde i 1974.

I boka si tar Roth utgangspunkt i virkelige historiske begivenheter og personer, men setter disse inn i et alternativt hendelsesløp. Historien som fortelles er kontrafaktisk og helt anderledes enn den som står nedskrevet i skolebøkene våre. Og tro meg: Dette er historiefortelling av ypperste kvalitet! I boka lar forfatteren Charles Lindbergh vinne det amerikanske presidentvalget i 1940 (i stedet for Roosvelt) med slagordet "Vote for Lindbergh or Vote for war." Mens krigen raser for fullt i Europa og Asia undertegner den nye presidenten ikke-angrepsavtaler med Tyskland og Japan. Løftet om å holde USA utenfor krigshandlingene skal innfris for enhver pris. Samtidig oppretter den nye regjeringen diplomatiske forbindelser med de nazistiske styringsmaktene. De nærmere 4,5 millioner amerikanske jødene går en mørk og usikker tid i møte. Eksisterer det, slik Lindbergh og hans støttespillere hevder, en jødisk konspirasjon mot De forente stater? Eller er valget av Lindbergh som president en nazistisk konspirasjon med mål om å innføre fascistisk styre i USA?

Roth har valgt en uvanlig, men veldig interessant fortellerstemme i denne boka, nemlig seg selv. Hovedpersonen i boka er en ung Philip Roth, født i samme år som forfatteren (1933) og oppvokst i et jødisk nabolag i Newark, New Jersey. Mange av de biografiske trekkene til hovedpersonen sammenfaller med forfatterens egne. Det gir historien et skinn av autensitet, en slags "jeg var der"-følelse. Samtidig som det alltid er noe foruroligende med historier som fortelles med et barns blikk. I løpet av årene Lindbergh er president går den unge Roth og familien hans gjennom hjerteskjærende opplevelser. Hovedpersonen selv er maktesløs når livet til ham selv og hans nærmeste endres på avgjørende måter.

Det er lett å tolke et politisk budskap inn i Roths roman. Boka ble utgitt tre år etter terrorangrepet 11/9, og jeg ser at flere anmeldere dengang leste inn en kritikk av Bush-administrasjonens politikk i krigen mot terror. Philip Roth på sin side har avvist en slik tolkning. I følge forfatteren har intensjonen helt enkelt vært å utforske en viktig periode i amerikansk politisk historie. Uansett synes jeg forfatteren med stor overbevisningskraft viser hvor sårbart et demokrati er når destruktive krefter spiller på lag med myndighetene (og omvendt). Roth viser med en tydelighet, basert på historisk erfaring, at demokratiske rettigheter ikke er noe man kan ta for gitt. Også i våre dager er demokratiske verdier noe som må vernes og kjempes for.

Jeg har lest flere sterke bøker av forfatteren i sammenheng med mitt Philip Roth-leseprosjekt, men dette er nok den romanen som har gjort mest inntrykk på meg så langt. Det er snart to uker siden jeg leste ferdig boka, men jeg er sikker på at historien vil hjemsøke meg i lang tid fremover. Roths roman er mørk, dyster og klaustrofobisk. Følelelsen av at denne alternative historiefortellingen faktisk kunne blitt virkelighet i 1940 er et påtrengende realistisk og skremmende scenario. Etter min mening befester "The Plot Against America" Roths stilling som en av vår tids fremste forfattere. Romanen er også et svært overbevisende argument for hvorfor denne mannen fortjener nobelprisen i litteratur.

Fremtidige favoritter #3 WW2 på tysk

Jeg har besøkt tyske Amazon flittig den siste tiden. Har man et mål om å lese flere tyske bøker og mer sakprosa i 2013 så må man gå grundig til verks! Som jeg har nevnt i tidligere innlegg er jeg veldig interessert i hvordan tyskerne har bearbeidet sin nasjonalsosialistiske fortid gjennom litteraturen. De siste månedene har jeg derfor børstet støvet av gamle språkkunnskaper og lest to tyske biografier med sterke og interessante historier: Schweigen tut weh og Der Schatten meines Vaters. I begge bøkene tar forfatterne et oppgjør med familienes nazi-fortid. Denne tilnærmingen til andre verdenskrig har jeg lyst til å utforske videre.

Her er et utvalg bøker som står på ønskelisten min for tiden:

Spandauer Tagebücher av Albert Speer
Albert Speer var Hitlers sjefsarkitekt og rustningsminister, dømt til 20 års fengsel av Nürnberg-tribunalet etter krigen. Speer sonet straffen i Spandau-fengselet i Berlin sammen med bl.a. Baldur von Schirach som omtales i boka Der Schatten meines Vaters. I løpet av soningstiden fikk han smuglet ut en mengde dagboksnotater og andre nedtegnelser som er samlet i denne boka. Dagbøkene gir et spennende innblikk i tankene til en av Hitlers nærmeste medarbeidere. Boka er også oversatt til engelsk (isbn 9784871878791).

Die Brüder Himmler av Katrin Himmler
Forfatteren av denne dokumententaren er barnebarnet til en av Heinrich Himmlers brødre. Hun forteller at familien hennes ofte snakket om Heinrichs forbrytelser, mens brødrene, i følge de samme familiehistoriene, hadde svært lite med NS-regimet å gjøre. Når Katrin Himmler leter etter informasjon om bestefaren Ernst oppdager hun at båndene mellom de tre brødrene og nasjonalsosialismen var mye tettere enn først antatt. Denne dokumentaren er både en historie om Himmler-familien og et oppgjør med de eksisterende familiemytene. Boka er også oversatt til engelsk (isbn 9780330448147).

Schweigen die Täter reden die Enkel av Claudia Brunner og Uwe von Seltmann (Når gjerningsmennene tier, snakker barnebarna)
Broren til Claudia Brunners bestefar var Alois Brunner, Adolf Eichmanns høyre hånd. Brunner er blant de mest ettersøkte krigsforbrytere i vår tid, og har vært på rømmen siden krigens slutt. På 1990-tallet brevvekslet familien med ham, inntil forbindelsen ble brutt. Bestefaren til Uwe von Seltmann, Lothar, var med i Waffen-SS og døde under krigen. I denne dokumentaren går begge forfattere i fotsporene til sine forfedre og gir et personlig innblikk i sine familiehistorier.

Schweigen tut weh (Taushet gjør vondt) av Alexandra Senfft

   
To av lesemålene mine for 2013 er å lese flere bøker på tysk (jeg studerte tysk for flere år siden) og å bli flinkere til å lese andre sjangre enn skjønnlitteratur. Sterkt inspirert av Bok-Karete, en bokblogger med stor lidenskap for 2. verdenskrig, har jeg så smått tatt opp igjen min egen interesse for emnet. Jeg er spesielt opptatt av tyskernes Vergangenheitsbewältigung, dvs måten de har bearbeidet sin egen nære historie gjennom litteraturen. Dette oppgjøret med fortiden pågår fortsatt, og slikt blir det gjerne interessante leseopplevelser av!

I biografien Schweigen tut weh (Taushet gjør vondt) forteller forfatter Alexandra Senfft, et tysk etterkrigsbarn, historien til moren Erika. Morfaren til forfatteren var Hanns Ludin, SA-mann og Hitlers utsendte til Slovakia i krigsårene. Ludin hadde ansvaret for at mer enn 70 000 slovakiske jøder ble deportert til konsentrasjonsleirene, og etter krigen ble han tiltalt for krigsforbrytelser, dømt til døden og hengt. Da var Erika bare 14 år gammel.

Hanns Ludin

Som den eldste av 6 søsken måtte Erika raskt ta på seg et ansvar hun ikke var moden for, noe som førte til en voldsom opposisjon spesielt ovenfor moren. Hun ble "det sorte fåret" i familien med sin uforutsigbare oppførsel og sitt vekslende gemytt. Biografien følger Erika gjennom den vanskelige tiden etter farens død, gjennom ungdomsårene og videre i livet som voksen kvinne i etterkrigstidens Tyskland. De mørke sidene ved Erika blir stadig sterkere med årene. Hun plages av angst og depresjoner, og hun er ofte sengeliggende uten at legene klarer å stille noen diagnose. I voksen alder utvikler hun et omfattende alkoholmisbruk, et misbruket som til slutt tar livet av henne.

Ingen i Erikas familie ser sammenhengen mellom Erikas psykiske og fysiske plager og Hanns Ludins forbrytelser og straff. Først etter Erikas tragiske død begynner datteren å nøste opp i den delen av familiehistorien som ingen snakker høyt om. Historiene hun avdekker om moren danner utgangspunktet for denne biografien. I boka skildrer Senff hvordan tapet av faren preget Erika dobbelt: For det første var forbrytelsene faren ble dømt for uhyrlige, ja rent ut uforståelige for familien. Dessuten følte Erika det som et svik at faren selv meldte seg for de allierte for så å bli fengslet og dømt. Konflikten mellom skyldfølelse og lojalitet til faren forsterket følelsene av skam, og Erika fikk aldri mulighet til å bearbeidet dette traumet mens hun levde. Med såre eksempler fra eget liv viser forfatteren hvordan den ustabile Erika aldri klarte å skape nære bånd til sine egne barn.

Forfatteren Alexandra Senfft

"Når blir Taushet til skyld?" spør Senfft og tar i boka et oppgjør med familiens historie om Hanns Ludin som "den gode nazist." I følge familiemytene var Hanns et offer for omstendighetene, på feil sted til feil tid. Han rettet aldri en pistol mot noens hode og trakk av eller stod med nøklene til gasskamrene. Han bare gjorde sin plikt, uvitende om skjebnen til jødene han hadde ansvaret for å deportere. Nesten 65 år etter Hanns' død er det barnebarnet Senfft og sønnen hans Malte som på hver sin måte tar tak i den offisielle familiehistorien og betrakter den med et kritisk blikk. Sennft gjør det gjennom denne biografien og Malte med dokumentarfilmen 2 oder 3 Dinge, die ich von ihm weiss (på engelsk 2 or 3 things I know about him).

Senfft benytter i hovedsak brevvekslingen mellom familiemedlemmer som kilde når hun gjenforteller morens historie. Dette gir biografien et svært personlig preg, men denne måten å fortelle historien på har også sine ulemper. Forfatteren kjente ikke moren sin særlig god, og deler av fortellingen har derfor lite "kjøtt på beina." Tidvis syntes jeg boka var både blodfattig, tørr og også kjedelig. Forfatteren kjente heller ikke morfaren sin, og vi nærmer oss aldri Hanns Ludin, hans liv og motivasjoner i denne boka. Jeg synes boka er som mest levende, enn om mer tragisk, når forfatteren selv beskriver sitt ambivalente forhold til Erika, sin egen mor. Det er en vanskelig kjærlighet og et mor-datter-forhold som aldri preges av ekte nærhet. Det var først i arbeidet med denne boka, nesten ti år etter morens død, at forfatteren fikk en større innsikt i årsakene til morens personlighetsforstyrrelser.

Schweigen tut weh, med undertittelen "en tysk familiehistorie" er likevel en viktig og ikke minst modig historie om hvordan en familie fortsetter å berøres av krigen, selv mange ti-år etter krigens slutt. Med stor presisjon viser forfatteren hvordan tre generasjoner kvinner har håndtert familiens nazi-fortid på svært ulike måter. Bestemoren, lojal mot sin avdøde ektemann, fortiet fortiden. Moren Erika fortrengte den, men det kostet. Gapet mellom historisk og personlig "sannhet" brøt henne ned både fysisk og psykisk. Barnebarnet, forfatteren selv, har konfrontert fortiden. Ved å utfordre vedtatte sannheter og sette ord på det usagte har hun gitt seg selv og familien en alternativ måte å tolke sin historie på.

Der Schatten meines Vaters (Min fars skygge) av Richard von Schirach

Den tyske forsvarsadvokaten Ferdinand von Schirach har de siste årene opplevd stor suksess som forfatter, og alle de tre bøkene hans har fått svært gode anmeldelser i tysk og internasjonal presse. I år har jeg lest to av bøkene hans; novellesamlingen Forbrytelser og romanen Der Fall Collini (Collini-saken), og jeg har vært like entusiastisk i omtalene mine som resten av anmelderkoret.

Ikke bare forfatterskapet, men også familiebakgrunnen til Ferdinand von Schirach har vært mye omtalt i mediene. Bestefaren Baldur von Schirach var Jugendreichsführer under Nazi-regimet og ble dømt til 20 års fengsel av Nürnberg-tribunalet etter krigen. Bestefaren blir ofte trukket fram i de forfatterintervjuene jeg har lest, og jeg må innrømme at jeg etterhvert ble veldig nysgjerrig på denne delen av forfatterens historie. Da jeg ved en tilfeldighet kom over selvbiografien Der Schatten meines Vaters (Min fars skygge) hos tyske Amazon nølte jeg ikke med å kjøpe den. Denne autobiografien er nemlig skrevet av Richard von Schirach, Baldurs yngste sønn og Ferdinands onkel. Boka tar leseren med på en reise gjennom tysk 1900-tallshistorie og gir et spennende innblikk i en ytterst komplisert familiesaga.

Von Schirach og Hitler

Baldur von Schirach (1907-1974) var knappe 18 år gammel da han møtte Adolf Hitler for første gang. Han ble tidlig medlem av NSDAP og var en av Hitlers betrodde medarbeidere. Forholdet mellom dem var såpass nært at da Baldur giftet seg i 1932 så var Hitler ett av vitnene. Bruden var Henriette Hoffmann, datteren til Hitlers yndlingsfotograf Heinrich Hoffmann, og sammen fikk de fire barn. Etter nazistenes maktovertagelse i 1933 ble Baldur øverste leder for Hitlerjugend. Fra 1940 hadde han også stillingen som Gaulleiter og Reichstatthalter i Wien. I denne stillingen var han blandt annet ansvalig for deportasjonen av 185 000 østerriske jøder til øst-europeiske konsentrasjonsleire. Baldur von Schirach ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten i rettsaken mot nazistene etter krigen. Han sonet 20 år i Spandau sammen med 7 andre krigsforbrytere, deriblandt Rudolf Hess og Alfred Speer. Han ble løslatt i 1966 og døde åtte år senere.

Richard von Schirach var fire år gammel da han besøkte faren for første gang i fengselet. De neste 20 årene skulle forholdet mellom dem begrense seg til ukentlig brevveksling og et halvtimes fengselsbesøk en gang i året. All kontakt var strengt overvåket av repersentanter fra de fire allierte maktene. Først 24 år gammel kunne Richard ta faren i hånden for første gang.

Richards forhold til moren var både nært og fjernt på samme tid. Rettsoppgjøret fratok familien all eiendom, og oppveksten var preget av mye flytting og usikker økonomi. Richard måtte bli raskt voksen, som så mange andre unge på hans alder dengang. Få år etter rettsaken skilte foreldrene seg, og moren giftet seg på nytt. I boka er hun skildret med kjærlighet og forståelse, men Richard forteller også om episoder der han følte seg forrådt av henne. For eksempel fikk han vite om foreldrenes skilsmisse gjennom avisen, og flere av brevene mellom ham og faren ble publisert etter at moren hadde gitt dette videre til pressen. Richard opplevde aldri å bli trakasert på grunn av sitt belastende etternavn. Snarere så han hvordan folk holdt på myten om Tysklands storhet levende også etter andre verdenskrig: "Du skal ikke skamme deg" sa en av lærerene hans da han skulle søke om fri for å besøke faren i fengselet. "Faren din var en idealist og har ikke gjort noe å skamme seg over. Tyskland tapte krigen." Richard nevner flere eksempler på denne type holdninger i boka.

Spandau-fengselet ca 1950

Richard og faren snakket aldri sammen om nasjonalsosialismen. Brevene til og fra fengselet ble sensuret, og som ung hadde ikke Richard noen mulighet til å ta inn over seg hva faren egentlig var dømt for. Det gjør inntrykk når forfatteren forteller hvordan han begeistret skrev til faren om to bøker som hadde berørt ham: en bok om motstansbevegelsen die weisse Rose og Anne Franks Dagbok. Han visste ikke at disse fortellingene hadde sammenheng med farens historie og fengselsdom, og han fikk aldri noen respons fra faren på disse to brevene. Som voksen mann ønsket Richard å diskutere fortiden med faren, men Baldur la lokk på alt som hørte nazi-tiden til. Familen var redd for å bringe temaet på bane i frykt for at faren skulle ta avstand fra dem nok en gang.

På mange måter var Richard nærmere faren sin i de over tusen brevene som ble utvekslet mellom dem i løpet av farens 20 år i fangenskap. Utenfor fengselsmurene ble de derimot som fremmede for hverandre. Richard uttrykker stor skuffelse i boka over at faren ikke ville snakke om det han hadde opplevd i nazistenes tjeneste og det ansvaret han faktisk bar på. Kun en gang våget Richard å spørre faren om hvorfor han ikke trakk seg ut av det hele. Han hadde svoret en ed, svarte faren, og blottla på den måten den store avstanden mellom far og sønn når det gjaldt forventninger, verdier og holdninger. Fremmedgjøringen mellom de to blir omtalt i bitter-søte vendinger. På mange måter forble faren en skygge som aldri innviterte til virkelig nærhet og som det ikke var mulig å støtte seg på.

Der Schatten meines Vaters er ikke så mye et portrett av Baldur von Schirach, men mer et forsøk på å forstå hva det vil si å vokse opp i skyggen av en fraværende far og å ha et belastet navn knyttet til seg. Boka er både en slektshistorie, en oppvekstskildring og et godt tegnet tidsbilde av Tyskland etter krigen. Noen biografier og dokumentarer har et stivt og litt formelt språk. Slik er det ikke med denne boka. Richard von Schirach har et fargerikt og nyansert språk, og disse litterære kvalitetene, i tillegg til det interessante temaet, gjør at boka er vel verdt å lese.

Denne selvbiografien kom ut i 1995, og føyer seg til rekken av bøker som tar opp Tysklands Vergangenheitsbevältigung, dvs at etterkommere tar et oppgjør med foreldrenes og besteforeldrenes handlinger under nazi-tiden. Boka er dessverre kun tilgjengelig på tysk, men temaet boka tar opp og måten den er skrevet på gjør at den fortjener en stor leseskare.

Der Fall Collini (Collini-saken) av Ferdinand von Schirach

Det dreier seg ikke om spørsmålet "Hvem var morderen?" men snarere "Hva er motivet?" Slik er det i virkelige rettsaker også.

(Ferdinand von Schirach til Die Zeit)

Noen forfattere bare treffer meg med måten de skriver på og historiene de forteller. I sommer leste jeg boka Forbrytelser av den tyske forfatteren Ferdinand von Schirach. Skjebnene til personene i denne boka gjorde stort inntrykk, og historiene fulgte meg i lang tid etterpå. Oppfølgeren med tittelen Skyld har jeg på leselisten min, og den skal leses før året er omme. I mellomtiden har jeg lest von Schirachs tredje bok, romanen Der Fall Collini (Collini-saken), i tysk utgave. Som de to andre bøkene hans har også denne fått svært gode anmeldelser i tysk og utenlandsk presse.

Der Fall Collini (Collini-saken) starter som en krimroman: En gammel mann blir myrdet på et luksus-hotell i Berlin, og den 64 år gamle italieneren Fabrizio Collini blir fengslet for mordet. Den nyutdannede advokaten Caspar Leinen utnevnes til forsvarer i saken, men når han oppdager hvem mordofferet er, blir han i tvil om han kan forsvare klienten sin. Den drepte, en tysk industrimann, viser seg å være bestefaren til Leinens beste venn fra studiedagene. Leinen husker mannen som et varmt og omsorgsfullt menneske. Selv om Collini tilstår drapet nekter han å si noe om motivet. For å kunne forsvare en mann som ikke vil forsvares må forsvarsadvokaten på egen hånd lete etter drivkraften bak Collinis handlinger. 

Ferdinand von Schirach

For Ferdinand von Schirach, som også er en av Tysklands mest kjente forsvarsadvokater, er det ikke jakten på gjerningsmannen som er det interessante men snarere spørsmålet om motivet bak den kriminelle handlingen. Slik skiller historien seg vesentlig fra en "vanlig" krimroman der morderjakten ofte er det mest sentrale. Collini-saken tar opp tråden der de fleste krimromaner slutter: Når morderen er pågrepet står fortsatt en rettssak igjen. Typisk for forfatteren er at han viser oss hvordan skyldspørsmålet ikke alltid er like åpenbart som det kanskje ved første øyekast kan se ut. Vi lesere får et fascinerende innblikk i hvordan motiv og psykologi kan tale til tiltaltes fordel når en sak behandles av rettssystemet. Slik oppstår spenneningen i von Schirachs bøker.

Der Fall Collini er en lettlest og engasjerende bok med en overraskende og dramatisk slutt. Språket er holdt i en nøktern tone. Fortellerstemmen er knapp og konsis, og teksten er i stor grad beskrivende. Von Schirachs store styrke, synes jeg, er at han makter å si så mye med så få ord. Jeg har på følelsen av at forfatteren bevisst lar tekstene sine gjenspeile det litt formelle språket i juridiske dokumenter, rettsprotokoller og –referater, uten at språket av den grunn blir vanskelig å lese. Leseren blir på den måten tvunget inn i rollen som en slags djevelens advokat. På den ene siden må vi forholde oss til de handlingene den tiltalte er anklaget for og ta et valg om handlingen er (etisk) rett eller gal. På den andre siden inntar vi en slags distansert holdning til hele saken, på samme måte som en forsvarsadvokat er nødt til å gjøre når han skal forsvare en klient.

Baldur von Schirach

Det er vanskelig å lese von Schirachs roman uten å ha familiebakgrunnen hans i bakhodet. Bestefaren Baldur von Schirach var Jugendreichsführer under Nazi-regimet og ble dømt til 20 års fengsel av Nürnberg-tribunalet etter krigen. I et intervju med den tyske avisa Die Zeit (se også et engelsk sammendrag av intervjuet her. OBS! Spoilervarsel!) bekrefter forfatteren at han har et personlig motiv med akkurat denne boka. Han fikk så ofte spørsmål om bestefaren at han hadde et behov for å skrive noe om Nasjonalsosialismen, eller snarere "hvordan Bundesrepublikken har håndtert denne arven." Når Leinen, Collinis advokat, kommer på sporet av klientens motiv så er svarene å finne i et lite kjent, men like fullt rystende side av tysk strafferetslig historie. Slik lykkes von Schirach å sette et kritisk fokus på nesten glemte hendelser i relativt nær tysk historie.

Jeg leste Der Fall Collini i tysk orginalutgave, men ønsker du å lese boka på norsk trenger du ikke å vente alt for lenge. Gyldendal bekrefter at den oversatte utgaven av boka kommer i salg tidlig i 2013. Som de to andre bøkene til von Schirach er også denne romanen oversatt av Sverre Dahl, en oversettelse jeg ser frem til å lese. Boka betegnes som en roman, men jeg vil anbefale den til alle som liker krim. Ikke minst er den et "must" for alle som er interessert i tysk og europeisk etterkrigshistorie.