Et solid samleinnlegg - Lest i mars og april (2015)

Mars måned forsvant i overtid og utmattende arbeidsdager. Begynnelsen av april stod i påskens tegn, og med det koblet jeg meg av fra både jobb og internett. Tiden har nesten ikke strukket til når det gjelder å blogge om bøkene jeg har lest i disse månedene. For lest har jeg, og nå kan jeg angre på at jeg skoftet mars-innlegget. Her kommer nemlig et solid oppsummeringsinnlegg for begge månedene.

I mars og april har jeg lest 9 bøker:

• 5 sakprosabøker og 4 romaner.
• 6 papirbøker og 3 e-bøker (kindle)
• 6 menn og 3 kvinner
• Forfattere fra 4 land: Storbritannia, Tyskland, USA og Norge.
• 4 bøkene på norsk, 3 bøker på engelsk og 2 bøker på tysk.

Temaer:DDR, første verdenskrig og andre verdenskrig, vikingetiden, engelsk litteraturhistorie og geografi.

1) The One From the Other av Philip Kerr

(Britisk krimroman - utgitt 2006)

Dette er bok nummer fire i krimserien med den tyske privatdetektiven Bernie Günther i hovedrollen. Günther er en romankarakter jeg får stadig større sans for. Samtidig er jeg spent på om Kerr klarer å holde den høye standarden fra de første bøkene videre utover i serien. I fjerde bok blir vår helt oppsøkt av en vakker kvinne som ønsker å få bekreftet om ektemannen, en etterlyst naziforbryter, fortsatt er i live. Hun ønsker å gifte seg med en annen og ber Günther om hjelp til å finne ut om ektemannen lever eller er død. I denne boka synes jeg Kerr bruker mye tid på å stable selve historien på beina. Når rammeverket først er på plass er dette både en spennende og fartsfylt krimbok. Se min omtale her.

2) Kruso av Lutz Seiler

(Tysk roman – utgitt 2014)

Endelig har jeg lest vinneren av Den tyske bokprisen 2014! Handlingen i romanen utspiller seg på øya Hiddensee sommeren 1989, den siste sommeren før murens fall. Øya er DDRs siste utpost mot Danmark, og mange mennesker kommer hit hver sommer. Noen er turister, noen har fluktplaner og noen ønsker å rømme fra selve Livet. Her fortelles historien om det spesielle vennskapet mellom de to hovedpersonene Edgar Bendler og Alexander «Kruso» Krusowitsch. Romanen er også et sterkt minnesmerke over de mange navnløse som mistet livet i forsøket på flykte over havet. Romanen har fått vanvittig gode omtaler i tyske aviser, men selv er jeg mer ambivalent. Jeg har gjort mange notater underveis i lesningen og har planer om en mer utfyllende omtale.

 3) Fatherland av Robert Harris  

(Amerikansk spenningsroman – utgitt 1992)

Jeg hadde store forventninger til denne kontrafaktiske spenningsromanen, og historien begynte også bra. Med handling satt til 1964 og et Tyskland som aldri tapte krigen, burde denne boka være midt i blinken for meg. Plottet er interessant: En rekke tidligere nazi-topper blir funnet drept, og den antiautoritære KRIPO-etterforskeren Xavier March (parallellene til Bernie Günther er mange) blir satt til å lede mordetterforskningen. Etterhvert finner han ut at de drepte har en ting til felles: De deltok alle på Wahnsee-konferansen drøye tyve år tidligere. Når dette er avklart mistet boka det den måtte ha av spenning for min del. For meg ble opprullingen av saken og motivet for mordene kjedelig. Konklusjon: Boka er et interessant tankeeksperiment og skreddersydd for Hollywood. Bare så synd jeg ikke liker Hollywood så godt...

4) Siste nytt fra Vestfronten av Synnøve Veinan Hellerud 

(Norsk sakprosa - utgitt 2014)

Dette er min andre bok i år med første verdenskrig som tema. Boka gir leserne en god innføring i Vestfrontens betydning for krigen. Forfatteren har reist langs hele den sytti-åtti mil lange fronten, fra Belgias nordsjøkyst via Nord-Frankrike, Tyskland og nesten helt til den sveitsiske grensen. Hun har oppsøkt steder som Ypres, Somme, Verdun og mange fler, og setter disse stedene inn i en historisk kontekst. Dette er også en personlig fortelling om forfatterens egne reiser i dette området av Europa, et område som fortsatt er preget av den store krigen. Hellerud har oppsøkt krigskirkegårder, minnesmerker, museer og skyttergraver langs hele frontlinjen og forteller om det som møter henne der. Se min omtale av boka her.

5) Shakespear. The World as Stage av Bill Bryson

(Britisk sakprosa – utgitt 2007)
Bill Bryson har skrevet bøker om alt mellom himmel og jord. Jeg liker ham desidert best når han skriver om andre enn seg selv. Det er også tilfellet når det gjelder biografien hans om William Shakespear. Dette er en ganske kort og konsis bok som likevel favner mye. Her får leserne en god innføring i hva man vet om Shakespear, og kanskje enda viktigere; alt man ikke vet om dramatikeren. Selv om Shakespears verker er udødelige er mye av livet hans ukjent for oss. Shakespear selv kan virke utilnærmelig men Bryson klarer å levendegjøre både ham og tiden han levde i for oss lesere. Anbefales!

6) Sjiraffens hals av Judith Schalansky  

(Tysk roman – utgitt 2011)
For den eldre lærerinnen Inge Lohmark er Darwins teorier om evolusjon og naturlig utvelgelse urokkelige prinsipper som styrer hennes måte å se verden på. Dette deterministisk verdenssynet har hun overført til alle deler av livet; til familien, til kollegaene og elevene hun underviser. Dette er en mørk og til tider uhyggelig roman om en ensom kvinne som mangler evnen til å føle empati. Jeg ble veldig begeistret for denne boka, og du kan lese omtalen min her.

7) Atlas over fjerne øyer av Judith Schalansky

(Tysk sakprosa – utgitt 2009)
Atlas over fjerne øyer er en sakprosabok av de sjeldne. I det ytre er det et slags atlas med femti øyer som forfatteren aldri har besøkt og aldri kommer til å besøke. Hver øy er presentert med et kart, nydelig illustrert av forfatteren selv, og nærmere informasjon om stedet. I tillegg har Schalansky skrevet en liten historie for hver av øyene. Det er de vakre kart-tegningene og de tilhørende historiene som gjør denne boka spesiell. Som leser smittes jeg av forfatterens fascinasjonen for avsidesliggende steder. Denne og Bea Uusmas Ekspedisjonen (se omtale) er blant de sakprosabøkene jeg har lest som blander fakta og poesi på en veldig god måte.

8) Eirik Blodøks av Torgrim Titlestad

(Norsk sakprosa - utgitt 2011)
Denne biografien om sagakongen Eirik Blodøks (ca 897-954) inngår i serien "Sagakongene," en serie på i alt 10 bøker om den norske kongerekken i vikingetida. Eirik Blodøks var sønn av Harald Hårfagre, han som fikk æren for å ha samlet Norge til ett rike. Da Hårfagre døde fikk Eirik den vanskelige oppgaven å holde landet samlet. Han drepte flere av halvbrødrene sine for å hindre splittelse og for å sikre makten. Dette gjorde ham lite populær. Eirik Blodøks var konge i Norge i bare noen få år før han ble fordrevet av halvbroren Håkon den Gode. På sine eldre dager ble Eirik konge av i York og Northumberland, alltid med den myteomspunne dronning Gunnhild ved sin side. Titlestads biografi gir en god gjennomgang av sagatidens litteratur, og gir nye vinklinger på historien.

9) Ich nicht av Joachim Fest  

(Tysk sakprosa – utgitt 2006)
Joachim Fest regnes som en av Tysklands fremste autorieteter når det gjelder litteratur om andre verdenskrig. Her hjemme er han nok kanskje mest kjent for dokumentarboka I Hitlers bunker (2002) som filmen Der Untergang baserer seg på. Ich nicht (norsk: «Ikke jeg») er en memoarbok/erindringsbok der forfatteren ser tilbake på egen barndom og oppvekst i nazi-Tyskland. Boka er like mye et portrett av Fest foreldre og søsknen som av forfatteren selv, og tittelen henspiller på familiens sterke motstand mot Hitlers regime. Dessverre innfridde ikke boka helt forventningene mine. Se omtale her.

Den ubarmhjertige biolog

"Sjiraffens hals" av Judith Schalansky

Med sine vakre bøker og særegne fortellerstemme innehar den DDR-fødte forfatteren og formgiveren Judith Schalansky (f. 1980 -) en sentral posisjon innenfor nyere tysk samtidslitteratur. Både hennes «Atlas over fjerne øyer» (2009, utgitt på norsk 2012) og «Sjiraffens hals» (2011, utgitt på norsk 2013) har vekket kollektiv begeistring blant lesere og anmeldere. Jeg har lenge hatt Schalansky på leselisten min, og nå ble det endelig tid til å fordype meg i en av bøkene hennes. Jeg valgte meg romanen «Sjiraffens hals» som i 2011 ble nominert inn på langlisten til Den tyske bokprisen. En slik nominasjon pleier å borge for den litterære kvaliteten, og jeg ble ikke skuffet. Schalanskys roman viste seg å være en helt spesiell og original leseopplevelse.

Darwin og DDR

Handlingen i boka utspiller seg i vår nåtid, i en liten by i det tidligere Øst-Tyskland. Her bor romanens hovedperson, den eldre biologilærerinnen Inge Lohmark sammen med mannen sin. Lohmark har en sterk kjærlighet til naturen, men ikke til skog og fjell som kanskje er det de fleste av oss forbinder med natur. Hun finner snarere en egen skjønnhet og forklaringskraft i Darwins prinsipper om naturlig utvelgelse og evolusjon. Denne troen på naturens ufeilbarlige lovmessighet gjennomsyrer alle deler av livet hennes. Ikke minst preger dette forholdet hun har til egen familie, kollegaene sine og til elevene hun underviser.

Inge Lohmark har et svært deterministisk menneskesyn der ingen er mer enn det biologien har gitt dem av egenskaper – eller mangel på sådanne. Noen er altså født med evner som kan utvikles videre, mens de fleste, i følge Inge Lohmark, er født uten et slikt forbedringspotensial. For henne kan den brutale rangordning vi finner i naturen enkelt overføres til det menneskelige fellesskapet. I hennes verden er det i bunn og grunn lite som skiller menneskene fra dyrene når det gjelder den sterkestes rett i kampen for å overleve.

I begynnelsen får hovedpersonens kynisme meg til å trekke på smilebåndene, i det jeg tolker betraktningene hennes som satire. Etter hvert blir det stadig vanskeligere å se det humoristiske i observasjonene. Det jeg først oppfatter som mørk humor endrer raskt karakter, og jeg leser videre med en stadig voksende følelse av uro.

Kvinne på randen

For «Sjiraffens hals» er en mørk og svært foruroligende historie om en kvinne som fullstendig mangler evnen og viljen til å vise empati ovenfor sine medmennesker. Å ikke klare å leve seg inn i andres følelser passer svært dårlig med yrket hun har som lærer. Den kjølige væremåten hennes påvirker også familielivet. Datteren har emigrert til USA og har ingen planer om å vende tilbake til hjemstedet. Kontakten mellom de to er minimal, og hva sier det om forholdet dem imellom når datteren kun i en kort e-post annonserer at hun har giftet seg?

I løpet av romanen går jeg gjennom en rekke følelser når det gjelder Inge Lohmark. I begynnelsen syntes jeg synd på henne; Den eldre lærerinnen fremstår som en svært ensom person som ikke klarer å knytte emosjonelle bånd til noen rundt seg, ikke engang til sin egen familie. Men med sitt deterministiske menneskesyn fremstår hovedpersonen som veldig ekstrem. Det blir stadig vanskeligere å føle sympati for henne. Samtidig hun vekker en nysgjerrighet i meg som leser etter å få vite mer om hva som driver henne.

For det er lett å bli oppslukt av Inge Lohmarks måte å se verden på. Romanteksten består i hovedsak av indre monologer. Gjennom disse gir hun leseren en innføring i hvordan naturens regelmessigheter, systemer og kategorisering kan overføres på mennesker. I det boka når et slags klimaks rykkes vi lesere ut av suggesjonen som forfatteren har skapt, og vi ser på det som har skjedd med forferdelse - og med en ny distanse. For er det ikke slik at det som faktisk skiller oss menneskene fra dyrene er evnen vår til å vise empati, og at vi har et felles normativt sett av regler for hva som er rett og galt? Det er i alle fall det jeg i min naivitet gjerne vil tro. Forakten og likegyldigheten som Lohmark fremviser i møte med familien, kollegaer og elever strider på sin side mot en slik forestilling.

En omvendt dannelsesroman

Schalansky har valgt å gi romanen sin undertittelen «En dannelsesroman» (tysk: Bildungsroman), en betegnelse som i dette tilfellet må tolkes ironisk. Tradisjonelt er dannelsesromanen en roman der hovedpersonen i løpet av historien gjennomgår en personlig utvikling. Gjennom prøvelser og motgang oppnår han/hun en form for erkjennelse – altså «dannelse.» Det finner mange eksempler på litterære skikkelser som faller inn under denne sjangerkategorien, som for eksempel Goethes Wilhelm Meister («Wilhelm Meisters læreår»), Dickens’ Pip («Great Expectations») og Twains Huck Finn («The Adventures of Tom Sawyer» / «The Adventures of Huckleberry Finn»).

I en dannelsesroman følger vi altså protagonisten på dennes vei til økt innsikt og modning. Ingenting av dette lar seg overføre til tilfellet Inge Lohmark. I løpet av romanen ser vi ingen tegn til endring hos henne, ingen innsikt og ingen vilje til utvikling. Bare mot slutten av boka ser vi et lite avvik fra hennes vanlige handlingsmønster i det hun plutselig blir oppmerksom på klassens mobbeoffer. Men om interessen for denne eleven ville ha fremtvunget en reell forandring hos Lohmark, får vi lesere aldri vite.

Anmelderen i den tyske avisen Frankfurter Allgemeine har kalt «Sjiraffens hals» for en «omvendt dannelsesroman,» noe som etter min mening oppsummerer Shalanskys bok på en god måte. Ved å snu kjente sjangerkarakteristika på hodet blir romanpersonens manglende evne til forandring tydeliggjort og forsterket. Forfatteren viser med mange eksempler hvordan Lohmark på grunn av sitt spesielle menneskesyn ødelegger alle personlige relasjoner. Hun svikter også som lærer når hun betrakter elevene som enten «lovende» eller «håpløse» tilfeller. Nettopp ved å projisere sitt menneskesyn over på elevene tar hun fra dem muligheten til å utvikle og endre seg. Slik sett kan man si at Inge Lohmarks mislykkede dannelsesprosjekt bærer i seg en dobbelt tragedie, både hennes egen og elevenes.

Vakker bok – god oversettelse

Schalanskys roman er et flott stykke arbeid som virkelig rørte ved noe i meg. Det er en velskrevet og finurlig anlagt roman som manet frem et ubehag det tok tid å riste av seg etter at lesingen var avsluttet.

I tillegg til bokas innholdsmessige kvaliteter synes jeg at dens særegne utseende også er verdt å fremheve. Romanen har ikke det tradisjonelle, glansede smussomslaget som vi finner på så mange andre bøker. I stedet har den innbundne for- og baksiden en grovkornet tekstur som føles som gammeldags strietapet. Selve teksten er trykket på godt, tykt papir, og boka er også illustrert med en rekke vakre trykk. Disse trykkene skaper på den ene siden et element av ro i lesningen, noe å hvile øynene på. På den annen side lar bildene oss se naturen gjennom hovedpersonens blikk. Naturen kan være både vakker og brutal på samme tid. Judith Schalansky har studert kunsthistorie, grafisk design og typografi i Berlin, og har selv illustrert, formgitt og typografert romanen. I 2012 ble «Sjiraffens hals» kåret til årets vakreste bok av Stiftung Buchkunst.

Jeg vil også trekke frem den gode norske oversettelsen av boka. Det er Elisabeth B. Halvorsen som stilsikkert har oversatt Schalanskys roman fra tysk.