Det store i det lille: Holocaust sett i lys av én families skjebne

Jeg må innrømme at ikke alle bøker om andre verdenskrig griper meg like sterkt, men i sommer leste jeg en bok som jeg uten å nøle vil anbefale alle som er interessert i temaet Holocaust. Ja, jeg likte faktisk boka så godt at jeg tidligere i år utropte den til en av de beste sakprosabøkene jeg leste i 2015 (se link). Et så bastant utsagn kan ikke bli stående ubegrunnet. Her kommer derfor min omtale av Daniel Mendelsohns dokumentarbok fra 2006: «The Lost: A Search for Six of Six Million» (2006 – norsk utgave, 2009: «Forsvunnet. En fortelling om seks av seks millioner.»). «The Lost» er en svært personlig historie om forfatterens leting etter en del av familien som forsvant under andre verdenskrig.

Mendelsohns jødiske familie utvandret fra Polen til USA på begynnelsen av 1900-tallet. Fra tidlig alder har forfatteren interessert seg for slektshistorien og jevnlig spurt ut foreldre, besteforeldre og andre slektninger om de ulike grenene på familietreet. Men én historie forble lenge i mørket. Schmiel, broren til Mendelsohns bestefar, utvandret også til USA men reiste etter hvert tilbake til Polen og hjembyen Bolechow. Der giftet han seg, fikk fire barn og ble etter hvert en fremgangsrik forretningsmann. Så brøt andre verdenskrig ut, og i 1943 forsvinner alle spor etter familien.

Mange år senere bestemmer Mendelssohn seg for å finne ut hva som egentlig skjedde med familiemedlemmene som ble utslettet under krigen. Hva slags skjebne møtte dem, utover det faktum at de ble drept av nazistene? Forfatteren har reist jorden rundt på leting etter informasjon som kan hjelpe ham å rekonstruere historiene deres. Dokumentarboka hans er resultatet av denne mangeårige jakten på svar på spørsmål som det nesten var for sent å stille.

Historien som forfatteren sitter igjen med, mer komplett enn han (og vi) på forhånd kunne drømme om, er like spektakulær som den er grusom. Nazistenes massemord på jøder under andre verdenskrig er et bekmørkt kapittel i vår nære historie. Ved å ta utgangspunkt i skjebnen til én familie speiler Mendelsohn skjebnen til seks millioner jøder under Holocaust. Det som skjedde med slektningene hans og de andre jødene i Bolechow (hvor bare 48 av jødene i byen overlevde krigen) skjedde i hver eneste lille by på østfronten da tyske tropper rykket frem der. Også ellers i Europa ble jødene deportert og drept.

Mendelsohns bok er en av de sterkeste og mest gjennomarbeidede dokumentarbøkene jeg har lest på lang, lang tid. Boka er tykk, men lettlest, og handlingen er bygd opp slik at leseren drives videre fra side til side. Forfatteren bruker et stort spekter av kilder, både primære og sekundære, for å kaste lys over fortiden. En stor styrke ved boka er, etter min mening, den sentrale rollen forfatteren selv spiller i denne fortellingen. Min erfaring er at svært få forfattere lykkes når de bruker sin egen biografi for å belyse et større tema, men Mendehlson viser oss hvordan dette skal gjøres.

For «The Lost» er ikke minst en ekstraordinær historie om familie, minner og historie, og hva det betyr å prøve å kjenne fortiden. Det er historien om det lille i det store, om de mange som døde i Holocaust, og om de som overlevde. Forfatteren viser at det å lete etter sannheten kan gi helt andre resultater enn det man først hadde trodd. Jakten på puslespillbitene som utgjør familiens historie viser også hvordan livet er full av tilfeldigheter, både dengang som nå. Dette er en bok som setter i gang mange tanker. Jeg anbefaler den på det sterkeste!

En historikers erindringer

 

Ich nicht av Joachim Fest

For dem som er litt mer enn gjennomsnittlig interessert i bøker om andre verdenskrig vil nok navnet Joachim Fest lyde kjent. Joachim Fest (1927-2006) var tysk journalist, historiker og forfatter, og etter krigens slutt var han tidig ute med å skrive om det som hadde skjedd i Tyskland under nazitiden. Biografien hans om Adolf Hitler («Hitler. En biografi», 1973) er blitt stående som et standardverk innenfor historiefaget. I tillegg er bøker som «Det tredje rikets ansikt» (1963) og «De umulige spørsmålene: notater fra samtaler med Albert Speer» (2005) blitt oversatt til norsk. I 2002 ga han ut dokumentarboken «I Hitlers bunker», en dramatisk skildring av det tredje rikets siste dager. Handlingen i filmen «Der Untergang» (fra 2004) baserer seg i stor grad på de historiske hendelsene slik Fest fremstiller dem i denne dokumentaren.

I erindringsboka «Ich nicht» (2006) legger forfatteren sine historiske analyser til side og gir oss en mer privat skildring av egen barndom og undomstid. Fest kom til verden i mellomkrigstidens Berlin og vokste opp som den nest eldste av 5 søsken i et borgerlig, katolsk hjem. Da nazistene overtok makten i ’33 fikk faren Johannes, som var lærer, arbeidsforbud fordi han nektet å melde seg inn i NSDAP. Arbeidsforbudet ble opprettholdt helt frem til krigens slutt, og mangelen på inntekt gjorde livet til familien svært vanskelig. Likevel avslo faren flere ganger nye tilbud om partimedlemskap; Å støtte nazistene var helt utenkelig. Innenfor hjemmets fire vegger var foreldrene åpne om sin motstand mot Hitlers regime, men utad ville åpen opposisjon være livsfarlig. Familien Fest gjorde sitt beste for å holde seg utenfor myndighetenes radar, men til slutt innhentet krigen også dem. I 1944 ble faren og alle de tre brødrene innkalt til millitærtjeneste. Da Tyskland kapitulerte hadde familien både mistet både en sønn og hjemmet i Berlin. Forfatteren selv og faren hans tilbrakte flere år i krigsfangenskap.

Joachim Fest (1927-2006) Bildelink 

Handlingen i Fests bok strekker seg fra 1920-årene og fram til 1950-tallet, med størst fokus på perioden 1933-1945. Gjennom om lang rekke tablåer og minnesbilder får vi glimt fra forfatterens skoleår, livet som soldat  og årene som krigsfange. I sentrum av historien står familien og deres tause, men bestemte motstand mot Hitler. Bokas tittel «Ich nicht» (norsk oversettelse: «Ikke jeg») viser til det latinske begrepet Etiam si omnes, ego non, hentet fra Matteus-evangeliet. Fritt oversatt betyr setningen noe slikt som «Selv om alle andre, ikke jeg» (engelsk: «Even if all [others]... I will never»). Dette mottoet ble en slags læresetning for familien: Selv under et urettsregime skulle man følge sin egen moralske overbevisning og gjøre det rette, uavhengig av andres valg.

Fests erindringer er verdt å få med seg av flere grunner. Først og fremst er dette en viktig tidsvitneskildring. Forfatteren tilhørte den generasjonen tyskere som vokste opp i skyggen av Hitlers regime. Han var bare 6 år da nazistene tok makten i 1933 og 18 år da freden kom. Det var hans generasjonen som for alvor var med på å bygge opp det nye Tyskland, og det var denne generasjonen som i voksen alder ble vitne til et delt Europa. Fest skriver dessuten stilsikkert og godt, og formidler stemningen og tidsånden på en overbevisende måte. Skildringen av familiens indre motstandskamp bikker aldri over i det banale eller heroiske, men er snarere en nøktern beskrivelse av hvordan en vanlig familie forsøkte å gjøre en forskjell i en veldig vanskelig tid.

Jeg er glad for å ha lest denne boka, men jeg lot meg ikke ubetinget begeistre av den. Min største innvending er at Fest skriver med litt for stor distanse til stoffet. Det at han skriver personlig men på en litt upersonlig måte, er muligens et bevisst fortellergrep. Som leser savnet jeg likevel å få et større innblikk i forfatterens egne tanker og følelser, å bli innvitert inn. Uansett er dette en bok som kan sies å ha kommet ut "til rett tid". Fest døde av sykdom kun få måneder før «Ich nicht» ble utgitt.

Fests erindringer i bokform finnes dessverre ikke i norsk oversettelse, men den er oversatt til engelsk med tittelen «Not I» / «Not me». Jeg har sett begge versjonen av tittelen i salg via f.eks Amazon.

Vestfronten for nybegynnere

Siste nytt fra Vestfronten.

En reise i sporene etter første verdenskrig.

Med Synnøve Veinan Helleruds dokumentarbok «Siste nytt fra Vestfronten» (utgitt 2014) har jeg offisielt gjenopptatt fjorårets havarerte leseprosjekt; å lese skjønnlitteratur og sakprosa som på en eller annen måte omhandler temaet første verdenskrig. Dessverre inspirerte nesten ingen av bøkene jeg valgte meg i fjor til videre lesning, og prosjektet stoppet opp. I februar i år kom jeg så over romanen «Krig og terpentin» av belgiske Stefan Hertmans (se omtale), hvor mye av handlingen foregår i krigsårene 1914-1918. Jeg oppdaget, noe overrasket, at jeg ikke var helt ferdig med «The Great War» likevel.

«Siste nytt fra Vestfronten» er en av flere norske sakprosabøker som i fjor ble utgitt i anledning hundreårsmarkering for krigens begynnelse. Tittelen på boka var det første som fanget meg. Den henspiller selvfølgelig på den kanskje mest kjente skildringen av første verdenskrig, Erich Maria Remarques roman «Intet nytt fra Vestfronten.» Og det er Vestfronten som også står i fokus hos Hellerud. Det er nemlig umulig å snakke eller skrive om første verdenskrig uten at skyttergravskrigene på Vestfronten nevnes i samme åndedrag. Millioner av soldater ble drept, lemlestet og traumatisert langs den fastlåste frontlinen, og selv i dag ser man fortsatt tydelige spor etter krigen i dette området.

I arbeidet med boka har forfatteren reist langs hele den sytti-åtti mil lange fronten, fra Belgias nordsjøkyst via Nord-Frankrike, Tyskland og nesten helt til den sveitsiske grensen. Hellerud har oppsøkt steder som har hatt betydning for krigen, steder som Ypres, Somme, Verdun og mange flere. I boka setter hun disse stedene inn i en historisk kontekst; hun forteller hva som foregikk her og hvilken betydning utfallet av kampene i området hadde for krigens videre forløp. Forfatteren har valgt å fortelle historiene fra Vestfronten fra ulike perspektiver. Noen ganger følger man begivenhetene fra et overordnet ståsted. Da er det de stridende stormaktenes strategier, seire og tap som listes opp. Andre ganger følger vi skjebnene til enkeltmennesker og soldater, uavhengig av nasjonalitet. Samlet gir de ulike perspektivene oss en god beskrivelse av som foregikk på Vestfonten i krigsårene.

Helleruds bok er også en personlig fortelling om forfatterens egne reiser i dette området. Hun har oppsøkt krigskirkegårder, minnesmerker, museer og skyttergraver langs hele frontlinjen og forteller om det som møter henne der. Hun beskriver landskapet, menneskene og minnene om krigen som fortsatt holdes i hevd. I så måte kan boka nærmest leses som en guidebok til Vestfronten. De som kunne tenke seg å ta turen hit, uavhengig om det er som slagmarksturist eller pilgrimsreisende, får i alla fall mange gode tips til hva man bør få med seg av historiske stedet og hvorfor. Jeg synes forfatteren har funnet en god balansen mellom det å formidle personlige opplevelser og og det å formidle historiske fakta. Vestfronten og det som skjedde der forblir det sentrale gjennom hele boka.

Alt i alt synes jeg «Siste nytt fra Vestfronten» gir en god innføring i hva som utspilte seg på Vestfronten under første verdenskrig. Dette er nok en bok som fungerer best når leseren ikke har så mye forhåndskunnskap om emnet, slik som i mitt tilfelle. Noe jeg satte pris på med boka er at den var veldig lettlest. Hellerud formidler historien med et nøkternt spåk, uten alt for mange blodige detaljer. Det jeg kanskje likte best med denne boka er hvordan forfatteren klarer å binde nåtid og fortid sammen ved å la stemmer fra dengang og nå komme til orde. Første verdenskrig har en særstilling i europeisk historiefortelling, og forfatteren lykkes godt med å vise hvordan krigen påvirket hele det senere historieforløpet i Europa.

Detaljer fra krigsminnesmerker, London (Egne bilder)

På vikingetokt til Jorsalaland

Jakten på Sigurd Jorsalfare av Øystein Morten

I krypten under Akershus slottskirke ligger det kongelige mausoleumet hvor flere norske konger er stedt til hvile. I 2013 fikk forskere tillatelse til å hente ut en spesiell hodeskalle fra krypten. Denne hodeskallen skulle etter sigende tilhøre den myteomspunne sagakongen Sigurd Jorsalfare. Forskerne har foretatt en grundig analyse av kraniet, blant annet har de gjort en ny aldersdatering av skallen. Det store spørsmålet har selvfølgelig vært om dens opprinnelse faktisk kan føres tilbake til Sigurd Jorsalfares tid. Og resultatet av undersøkelsene? Ja det er det altså blitt bok av.

I dokumentarboka «Jakten på Sigurd Jorsalfare» går religionshistoriker og forfatter Øystein Morten (f.1973) opp sporene etter den sagnomsuste vikingkongen. Selv om sagalitteraturen skildrer mange episoder fra Sigurds liv i fargerike vendinger, så vet vi fortsatt lite om hvem han egentlig var som person. Det vi i korte trekk vet er at han levde i perioden 1090-1130 og at han var en av kong Magnus Berrføtts tre sønner. Sigurd var bare 18 år gammel da han dro ut på kombinert pilgrimsferd og korstog til Jerusalem (Jorsalaland), en reise som gjorde ham berømt. Tilbake i Norge regjerte han landet sammen med broren Øystein, og han fortsatte også som konge også etter at broren døde. Etter hjemkomsten fra Det hellige land antyder sagaene at noe er galt med kongen, og flere forskere har spekulert i om kongen rett og slett ble gal på sine siste dager.

Med denne boka gir Øystein Morten gir oss lettlest, men likevel grundig innføring i Sigurds Jorsalsfares dramatiske liv. Hovedtyngden av boka er viet til pilgrimsreisen og oppholdet hans i Jerusalem, men tiden før og etter denne reisen blir også gjort grundig rede for. Forfatteren veksler mye mellom fortid og nåtid i boka. Når fortiden skal gjenfortelles bruker han en rekke historiske kilder som utgangspunkt. Både sagaene, skaldekvad og utenlandske skildringer bidrar alle med sine biter til puslespillet. I nåtid har forfatteren foretatt den samme reisen som Sigurd gjorde dengang, og ved selvsyn testet sannhetsgehalten i flere av sagalitteraturens historier om ferden. I boka ser Morten også nærmere på det antatte sykdomsbildet til  Sigurd og setter frem hypoteser om hva som feilte ham. Undersøkelsen av kraniet i krypten i 2013 følger også som en rød trå gjennom boka. Samlet gir dette leseren et tydeligere og ikke minst oppdatert bilde av hvem Sigurd Jorsalfare var, hva som drev ham og hva slags tid han levde i.

Det er lett å la seg smitte av entusiasmen og fortellergleden til forfatter Øyvind Morten. Det er en spennende historie han serverer oss, og dramaturgien i boka er suveren. Jeg tok meg stadig i å tenke at jakten på Sigurd Jorsalfare hadde egnet seg godt som tv-program. Fremstilt på denne måten burde sagalitteraturen være en sann gullgruve for fjernsynskanaler som National Geographic og History Channel. Samlet sett var jeg veldig begeistret for denne boka, men fremstillingen av sagakongen som psykiatrisk "case" hellet litt vel mye mot det tendensiøse. Det kan godt være at Sigurd var psykisk psyk, at han "var gal," men at en diagnose kan utledes på grunnlag av tusen år gamle kilder er jeg svært skeptisk til.

Uansett: Jeg har ikke tenkt på norske kongerekker, Snorre, Heimskringla og skaldekvad siden jeg gikk på videregående. Nå er jeg virkelig blitt inspirert til å lese mer om denne perioden i norsk historie. Det hele begynte egentlig med dokumentaren «Den svarte vikingen» av Bergsveinn Birgisson (utgitt på norsk 2013) som jeg leste før jul. Birgissons bok tar for seg den nærmest glemte historien til en av de mektigste landnåmsmenn på Island på 800-tallet, Geirmund Heljarskinn. «Jakten på Sigurd Jorsalfare» har forsterket denne gryende nysgjerrigheten på vikingetiden. Jeg ser frem til å lese Mortens andre bøker, «Magnus den gode» (utgitt 2011) og «Jakten på Olav den hellige» (utgitt 2013).

Å gå rett til kildene anbefales også, se f.eks Heimskringlas saga om Magnussønnene.

«Kong Sigurd og hans menn rir inn i Miklagard.»
Tegning av Gerhard Munthe i Snorre Sturlaśon - Heimskringla

Olje, vulkaner, fossiler og sånn… En reise i Norges dype forhistorie

"Det som ble Norge. Om fjell, is og liv gjennom 2902 millioner år"

Akkurat i tide til grunnlovsjubileet 2014 kom det i fjor en litt annerledes norgeshistorie på markedet. I sakprosaboka «Det som ble Norge» tar geologen og journalisten Reidar Müller oss med på en formidabel reise tilbake i tid. I løpet av snaue 250 sider tilbakelegger vi hele 2902 millioner år – i raskt tempo – på jakt etter Norges egentlige historie. Alt sett fra et naturvitenskapelig ståsted.

I arbeidet med denne boka har Müller reist på kryss og tvers i vårt langstrakte land for å finne konkrete spor etter Norges dype forhistorie. Hvorfor ser landet vårt ut som det gjør? Hvorfor har vi gass og olje? Hvordan har klimaet endret seg? er noen av de mange spørsmålene som forfatteren utforsker nærmere. Boka er som en tidsmaskin der hvert kapittel fører oss stadig lenger tilbake i tid. Det er ikke til å unngå at man får en viss andaktsfølelse når man står ovenfor et slikt svimlende tidsrom: Totusennihundreogto millioner år er ufattelig lang tid, og her er vi i dag!

«Det som ble Norge» er en bok som absolutt faller inn under kategorien populærvitenskap. Når jeg leser denne type bøker er det flere kriterier som må oppfylles for at jeg skal la meg begeistre. Den viktigste årsaken til at jeg leser sakprosa er jo at jeg vil lære noe nytt, uavhengig av om boka handler om årsakene til Første verdenskrig, svensk polarhistorie eller det øst-tyske sikkerhetspolitiet STASI. At forfatteren er en god formidler er derfor svært viktig for meg. Han/hun må skrive godt og lettfattelig, men samtidig vil jeg ikke føle meg undervurdert som leser. Forfatteren må altså finne den riktige balansen: presentasjonen må ikke bli så vanskelig at man legger fra seg boka, men stoffet må heller ikke forenkles så mye at spenningen ved temaet forsvinner.

For meg utgjør den amerikanske forfatteren Bill Brysons «A Short History of Nearly Everything (for omtale, se link)» selve gullstandarden når det gjelder hvordan naturfag best kan fremstilles populærvitenskapelig. Så hva med denne norske gjennomgangen av vårt lands opprinnelse, oppbygging og forandring gjennom tusen av millioner av år? Med tanke på de svært personlige kriteriene jeg skisserte over så synes jeg at Müller langt på vei lykkes med å formidle tungt vitenskapelig materie på en interessant og lettfattelig måte. Forfatteren har valgt å favne bredt når det gjelder den historiske fremstillingen. Nesten hele spekteret av geovitenskapelige disipliner er tatt med i boka. Vi lærer om geologi, vulkaner, isbreer, mineraler og bergarter, forhistoriske planter og dyr, og mye mer. Temaene Müller har valgt ut er både relevante og velvalgte, gitt bokas konsept. Selv synes jeg det var fascinerende å lese kapitlene om vulkanaktiviteten som har formet landskapet på Østlandet og de himalaya-høye fjellkjedene som før raget på Vestlandet.

Dette er også en svært lettlest bok, ja nesten for enkel etter min smak. Språket er, sikkert bevisst, lagt nært opp til muntlig norsk. Her skal ingen lesere skremmes med fagterminologi. For min del kunne forfatteren gjerne ha lagt listen litt høyere når det gjelder det faglige. Jeg synes nesten at boka ble for kort, og jeg savnet mer dypdykk i temaene. Når det er sagt så finner man en omfattende referanseliste bakerst i boka for lesere som har lyst til å gå mer i dybden. En ting jeg derimot ikke var så begeistret for var måten forfatteren har valgt å presentere stoffet på. Det er visst ikke bare innenfor biografi-sjangeren at trenden med en synlig og tilstedeværende forteller ser ut til å bre om seg. Müllers bok er spekket med anekdoter der forfatteren spiller en sentral rolle. Jeg synes at denne tydelig jeg-stemmen ble for dominerende. Så er jeg nok av «den gamle skolen» som synes at temaet, ikke forfatteren, skal stå i sentrum.

Etter min mening fungerer likevel «Det som ble Norge» etter hensikten; å gi en kortfattet, enkel og populærvitenskapelig innføring i vårt lands historie gjennom tre milliarder år. Høydepunktene i vårt lands historie er mange og dramatiske. Det er det absolutt vel verdt å skrive bok om.

Andre som har omtalt denne boka:
Ellikken på bloggen Ellikens bokhylle (anbefales!)

Ekspedisjonen – Min kjærlighetshistorie av Bea Uusma

Vinneren av svenske Augustpriset for beste sakprosabok 2013

Har du hørt historien om de tre svensken som skulle fly i luftballong over Nordpolen? De hadde skjortesnipper og sjampagne i oppakningen men ingen av dem var trente for arktiske forhold. Dette kunne nesten vært for en dårlig svenskevits å regne, hadde ikke historien vært sann og skjebnen til de tre mennene vært så uhyggelig tragisk.

Den såkalte Andrée-ekspedisjonen regnes som en av svensk polarhistories mest dramatiske og fatale hendinger. I juni 1897 lettet hydrogenballongen Örnen fra det nordlige Spitsbergen med et mannskap på tre om bord. Ekspedisjonens mål var i teorien enkelt: I løpet av få dager skulle ballongen føres med vinden over Nordpolen og videre enten til Canada eller Russland der mottakelseskomiteene ventet. I praksis gikk det meste galt for svenskene, og ballongen nødlandet etter kort tid. Dermed måtte de tre mennene forsøke å komme seg tilbake til utgangspunktet på egen hånd. Den strabasiøse ferden deres skulle ikke ende godt.

Den endelige skjebnen til mannskapet forble uviss i mange år. Først i 1930 fant man ved en tilfeldighet levningene deres på Kvitøya, en øde øy i Arktis. Siden den gang er det blitt lansert mange teorier om hva som egentlig skjedde med ekspedisjonsdeltagerne. Det store, ubesvarte spørsmålet har vært hvordan de døde. Det som er klart er at de tre mennene sluttet å notere i dagbøkene sine få dager etter at de kom til den øde øya. Deretter ble det stille…

Ekspedisjonen forlater Ørnen etter to døgn i luften

Foto: Nils Stindberg

Den svenske illustratøren, legen og forfatteren Bea Uusma (1966-) regnes i dag som den fremste eksperten på Andrée-ekspedisjonen. I 2013 mottok hun den svenske litteraturprisen - Augustpriset – for dokumentarboka "Ekspedisjonen – min kjærlighetshistorie". Temaet i Uusmas prisbelønte bok er nettopp polareventyret som endte så tragisk i 1897. I dokumentaren gjennomgår forfatteren hendelsesforløpet til ekspedisjonen på nytt. I tillegg presenterer hun nye teorier om hva som kan ha tilstøtt mannskapet, godt dokumentert med egen forskning.

"Ekspedisjonen…" er en grundig, lettlest og medrivende dokumentar som virkelig skiller seg fra den store mengden sakprosabøker. Bokas kanskje største styrke er at den levendegjør historien på en utrolig god måte. Uusma har utført et godt stykke forskningsarbeid i letingen etter nye svar på gamle og ubesvarte spørsmål. Primærkilder står sentralt i forskningen hennes, og deltagernes egne fotografier, brev og dagboksnotater siteres og avbildes hyppig i boka.

Uusma tar også i bruk mer moderne teknikker i forsøket på å skaffe vitenskapelige bevis for hvordan de tre mennene døde. Hun undersøker mennenes klær og utstyr som i dag er utstilt på det svenske Andréemuseet, og hun gjør dypdykk i 90 år gamle obduksjonsrapporter. Uusma tar forskningen sin ett steg videre. Hun involverer patologer og kriminalteknikere og foretar DNA-analyser. Hun reiser dessuten selv til Nordpolen, Svalbard og Kvitøya for å følge i Andrée-ekspedisjonens fotspor. Forfatterens notater fra sine egne reiser i nordområdene gir historien en personlig vri.

Forfatter Bea Uusma

Foto: Anna Lena Ahlström.

Noe annet som gjør at denne dokumentarboka utmerker seg er lay-outen. Boka er større og har et mer omfattende bildemateriale enn andre dokumentarer jeg har lest i det siste. Forfatterens bakgrunn som illustratør skinner tydelig i gjennom når det gjelder utseendet og innholdet. Det er ulike farger på sidene avhengig av tema. Fotografiene fra fortiden er presentert på en interessant måte, og bildene fra nåtiden er smakfulle, nærmest "glansede". Samlet synes jeg dette fungerer veldig bra!

Jeg ble veldig begeistret for Uusmas dokumentar om dette snart glemte kapittelet i vår nære polarhistorie. Selv om jeg ikke har noe spesielt forhold til Nansen, Amundsen og co. så slo denne historien meg over ende med stor kraft. Dette skyldes først og fremst forfatterens unike formidlingsevne og styrken i tre enkle menns skjebne. Uusma viser at det å søke etter svar kan være en usedvanlig sterk drivkraft i livet - uansett om man er forsker og forfatter eller deltager på en mislykket svensk ballongferd.

"Ekspedisjonen – min kjærlighetshistorie" er kommet i norsk utgave nå i 2014. Jeg har lånt mitt eksemplar på biblioteket.